Landet i HCMC

Juledekorerte hus i HCMC

Det er 1. juledags morgen. Klokken har bare så vidt passert 8:30 om morgenen og jeg har nettopp bestilt frokost. Her er hverken juletapas eller frokostbuffet bestående av skinke, egg og annet julepålegg på lille Anh Song Patisserie & Café. Det blir omelett på meg. I hyllen ved siden av meg står dog glass med flere slag småkaker til salgs. Et lite juletre står og blinker ved disken, og kaféen er lekkert julepyntet. Jeg er imidlertid svett etter kun å ha beveget meg noen meter fra der taxien slapp meg av. Takviften surrer lydløst for å holde varmen ute fra lokalet og bidrar til at den helt store julefølelsen ikke melder seg. 

Jeg er imponert over hvor våken jeg er. Hjemme er klokken midt på natten. Jeg har ikke gjort noe annet enn å reise de siste 18 timene. Fra Tøyen til Gardemoen, med Qatar Airways til Doha i Qatar og videre til Ho Chi Minh City i sørlige Vietnam. Jeg har alt lært at jeg ikke bare kan si Ho Chi Minh fordi det er en historisk person. HCMC er den kule forkortelsen for byen med ca. 9 millioner innbyggere. Jeg gru-gleder meg til å bli kjent med byen.

Startet reisen i 5 tiden julaften morgen. Har måttet klare meg uten "Tre nøtter for Askepott". Alternativet ble godt selskap ombord på første flyvning, av en artig gjeng unge polakker fra Hamar. De hadde alle staset seg opp med et eller annet som minnet om jul. Dekorerte hårbøyler, tåpelige julesokker, nisseluer, etc. Timene mot Doha fløy bokstavelig talt av gårde. 

Hamad internasjonale flyplass i Doha, Qatar. Her er det fint å slå ihjel noen timer

Mine nye polske venner skulle også videre til HCMC. Dessverre kom vi fra hverandre på neste fly der jeg havnet med en helt annen type gjeng: en russisk familie som rett og slett gjorde uttrykk for at de ønsket meg dit pepperen gror. De hadde 3 barn og proklamerte at de var så mange at de hadde behov for et ekstra sete. Mitt sete. Deres tre år gamle gutt hadde allerede konfiskert plassen min. Stod og hoppet opp og ned i setet mens innholdet i chipsposen hans fløy til alle kanter.

- Bez problem. You find other seat, sa treåringens blonde, sterkt sminkede mor og forsøkte å vifte meg bort. 

- Ukhodite - go away, understreket hans far like ublidt.

Det var for lengst oppstått kø bak meg. Fullstendig kork. En flyvertinne kom ilende til. Fortalte meg hva som var mitt sete. Liksom jeg ikke visste det. Jeg pekte på setet og sa at problemet ikke var å finne setet. Det var å få satt seg i et allerede okkupert sete.

- This my seat. You find other seat, kom det fra den illsinte moren. 

Flyvertinnen ville se alle boardingkortene deres. Russerne kan ikke bevise at de har bestilt ekstra seteplass og blir nødt til å gi meg setet som tross alt står printet, svart på hvitt, på mitt boardingkort. Flyvertinnen kunne fortelle at flyet var fullbooket og det er ikke bare var å flytte på meg. Dessverre. Det hjalp ikke på humøret til russerne, og jeg må skvise meg inn på innerste sete. Det knaser i chips når jeg setter meg ned. De nekter å ta bort bagasjen som er dyttet under setet foran meg. Etter noen timer fikk jeg også den mellomste jentas føtter i fanget. Faren sa hun er sliten og måtte få sove. Noe annet ville jo være brudd på barnekonvensjonen. Det var bare å snurpe sammen mage og blære, lukke ørene og holde ut i 7,5 timer. Se en film kanskje? Nei, det gikk ikke. Headsettet var knukket tvers av, av minstemann. Heldigvis spiste jeg i Doha. Å spise her på flyet ble komplett umulig. 

Jeg har sjelden vært gladere for å lande på en flyplass. Der var en milelang kø for passkontroll, men de hadde toaletter i fleng, mitt e-SIM aktiverte uten problem og utenfor stod en ung mann med en remse etternavn, blant annet Hass. 

- Come with me, sa han, tok fra meg ryggsekken og gikk mot en holdeplass. 

Minutter etterpå var jeg på vei den korte strekningen inn til 1. District. Det som en gang var gamle Saigon. Det er her Anh Song Indochina Studios ligger. I etasjene over den lille kaféen hvor jeg spiser omelett til frokost. De har bare 4 rom til utleie og mitt rom er ikke klart ennå. Det er fremdeles tidlig morgen, men bagasjen og et lag klær som jeg har skrelt av meg, kan de oppbevare på bakrommet.

Jeg innbiller meg at millionbyer ikke er min greie. Tidligere har jeg også innbilt meg at disse strøk av Asia heller ikke er min greie. Hvis det ikke hadde vært for Torbjørn Færøviks bok fra 2006, "Buddhas barn - En reise blant mennesker", ville jeg ikke vært her. Boken, hvor Færøvik tar leserne med på en reise gjennom Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma, ble tilfeldigvis funnet på bokbyttebordet på Tøyen Torg. Forfatteren har helt tydelig mer tid til rådighet enn meg med mine nesten 3 uker, så jeg er mindre ambisiøs. Nøyer meg med kapitlene som fenget meg mest. De om Vietnam. Det er lenge siden jeg innså at jeg kun rekker halve Vietnam. Utslitt som jeg er av kriger i Gaza og Libanon, og israelske bombenedslag der jeg har venner fra tidligere reiser, er det ikke forhenværende Vietnamkriger, båtflyktninger og adoptivbarn fra 70-tallet som drar. Nei, det er fransk arkitektur og kolonihistorie. 

Kjent merkevare også i Vietnam

HCMC ligger der ute og venter på meg. Det er bare å gå ut og oppdage. Tenker at jeg kan henge rundt på Modern Art Museum noen timer til rommet mitt er klart, og jeg kan ta meg en lur etter halvannet døgn uten søvn. Google Maps har en annen formening. Kart-appen vil ha meg lenger og lenger bort fra mitt bosted. Det er varmt, jeg er fremdeles halvveis nordisk kledd, og trafikken er like kaotisk som jeg forventet. Men det er mye å se og betrakte, blant annet tydelige spor av gammel fransk arkitektur. Det var jo derfor jeg kom hit, var det ikke? 

Men hvor er Modern Art Museum? Jeg befinner meg plutselig i 3. District. Kikker inn døren til et knøttlite kunstatelier. Det heter riktig nok Modern Art, men er absolutt ikke et museum. Når jeg først er i 3. Distrikt, kan jeg like godt finne ut hva som er severdig her, annet enn H&M-butikken som ligger i et nytt, moderne shoppingsenter. Det føles naturlig å starte med gamle Saigon postkontor. Ikke bare fordi jeg har jobbet en mannsalder i Posten, men fordi det befinner seg nærmest. 

Saigon Central Post Office føyer seg raskt inn på min egen topp 3-liste over vakre postkontor. Fra før står det røde postkontoret i Trincomalee, Sri Lanka, (fremdeles i full virksomhet som postkontor) og postkontoret i gamle Mardin, Tyrkia, bygget i honninggul sandstein. Saigons gamle postkontor er i gulmalt mur, oppført mellom 1856 og 1891, i franskinfluert gotisk renessanse-stil. Bygget ble oppført over en gigantisk smijernskonstruksjon som utgjør en langstrakt, luftig kuppel i den midtre del av bygget. Det som en gang utgjorde publikumshallen. Den er fremdeles en åpen publikumshall, men kun et par av de gamle ekspedisjonslukene tilbyr posttjenester. De fleste lukene er omgjort til suvenirutsalg eller opereres av turistbyråer. Den siste offisielle brevskriveren og oversetteren som jobbet ved postkontoret, Duong Van Ngo, pensjonerte seg i 2021, etter hele 70 år i postens tjeneste. Slå den!  

Saigons gamle postkontor

Postkontoret har fremdeles gamle telefonkiosker i teak. Det har også to usedvanlig vakre kart malt på veggene. Et viser Saigon med omegn, det andre viser telegrafforbindelser i Sør-Vietnam og Kambodsja. Begge ble malt i 1892. 

Det er feilaktig blitt påstått at Gustave Eiffel, skaperen av Eiffel-tårnet, stod bak vakre Saigon Central Post Office. Tull og tøys. Fransk Indokina, som Vietnam ble en del av etter at Frankrike jagde de kinesiske herskerne på sjøen, fikk sin egen sjefsarkitekt. Det var Marie-Alfred Foulhoux og han var selvfølgelig fransk. Det var han som gjorde Fransk Indokina usigelig vakkert og er rotårsaken til at jeg svett virrer rundt i HCMCs gater. Torbjørn Færøvik har formidlet Vietnams arkitektoniske skjønnhet, uten å nevne Foulhoux ved navn. Sjefsarkitekten hadde travle dager ved tegnebrettet fra han ankom Saigon i 1874 til han døde i 1892, året etter postkontoret ble ferdigstilt. Til tross for sine fantastiske skaperverk, hvor de fleste ennå står som vakre ikoner i HCMC, ble Foulhoux aldri riktig anerkjent i Frankrike. 

Jeg har for lengst oppdaget Notre Dame-katedralen. Den ligger skrått over gaten fra det gamle postkontoret. Selv om den er under oppussing og er delvis omringet av stillas kan jeg se at katedralen er vakker og høyreist. Holdt i rød murstein og med to 58-meter høye klokketårn ved hovedinngangen. Den romersk-katolske kirken ble vigslet i 1880, og stod her 11 år før postkontoret. Kristendommen har funnes her siden de første, utrettelige misjonærene ankom Vietnam på 1600-tallet. Dessverre er kirken stengt utenom ved gudstjenester. 

Om det ikke finnes politisk frihet i Vietnam, så er religionsfriheten total. Her boltrer befolkningen seg hemningsfritt i trosretninger og guder. I en og samme familie kan det være at familiemedlemmene tilhører ulike religioner. Som en form for helgardering kan det være at en og samme person tilhører en av de store verdensreligionene, men samtidig har en gammel natur-gud på si. Jeg vet ikke noe om nabolandene, men her i Vietnam treffer ikke Færøviks boktittel "Buddhas barn" skikkelig. Kun 16% sies å være buddhister. Nærmere 10% er kristne, de fleste er katolikker. Over 70% sier de kun tilber de gamle, tradisjonelle naturgudene. Jeg finner ikke islam nevnt i statistikken, men jeg ser kvinner med hijab og skaut, halal-butikker og kaféer som reklamerer med halal-kjøtt. Moskéer observeres på Google Maps. Uansett trosretning eller mangel på sådan: julen blinker imot meg i form av glitrende juledekorasjoner og overdimensjonerte, glorete julekrybber med forurenset "snø", over hele byen. 

Notre Dame sett fra bokgaten

I en sidegate overfor Notre Dame-katedralen finner jeg bokgaten Nguyen Van Binh. Til tross for trengsel av folk oppleves gaten som den stille oase i en ellers støyende, sterkt trafikkert by. Jeg tipper det er eneste sted hvor mopeder og tohjulinger ikke klarer å passere i hele HCMC. I den lille gaten ligger mer enn 20 bokhandlere og flere bokkaféer. Her kan du kjøpe bøker på flere språk, men de fleste er likevel myntet på vietnamesere. Her er skriveredskaper, notatbøker og andre papirvarer. Du kan også bytte bøker helt gratis. Mange bord er plassert i gaten med ulike typer bøker. 

Bøker i lange baner og for enhver smak

Den lille, sjarmerende bokgaten ga meg troen på at det finnes flere gågater og pusterom i byen. Jeg finner Nguyen Hue på kartet, ikke langt unna, som kalles en "walking street". Den ser i tillegg ut til å være en paradegate. Det siste medfører riktighet, men "walking street" er absolutt ikke en gågate men en gate med ekstra store fortauer. Hue er virkelig fornem med en mer eller mindre grønn allé midt mellom kjørebanene, hvor det går an å sprade rundt. Byggene rundt er bygget både i tradisjonell "fransk" stil, men i all vesentlighet strekker den ene høye glassfasaden seg mot himmelen, etter den andre. Butikkene har også forandret karakter. Her heter de Louis Vuitton, Chanel, Dior, Givenchy og så bortetter. De har alle sikkerhetsvakter antrukket i svart. Inni mellom ligger noen litt rimeligere amerikanske steder, som Starbucks og McDonalds. 

Saigons gamle rådhus, nå Folkekomiteens hovedkarter

Øverst i Nguyen Hue ligger det staselige hovedkvarteret til Ho Chi Minhs Folkekomité; det styrende organet i Vietnam som tar seg av alle administrative oppgaver på samtlige nivå. Folkekomitéen er ansvarlig for å implementere statlige styringsfunksjoner i ulike sektorer lokalt, så som sosialtjenester, utviklingsprosjekter, militært forsvar og offentlig sikkerhet. Hovedkvarteret ligger i det som var det gamle, franske rådhuset. Bygningen ble åpnet av den franske generalguvernøren i 1909 for å feire 50 års jubileet for fransk tilstedeværelse i byen som da het Saigon. Det tok hele 11 år å ferdigstille bygningen fordi det som i dag er et ytterst fasjonabelt område den gang bestod av vann og gjørme opp til knærne. Paradegaten Nyuyen Hue var en utemmet kanal som først måtte tørrlegges og overbygges for å sikre konstruksjonen av det prangende prestisjebygget av et nytt rådhus, samt andre utbyggingsplaner. Jeg får ikke sett de indre gemakker av rådhuset for det er stengt for uvedkommende.                      

En pause kjennes ytterst påkrevd så jeg ramler ned på en asiatisk kaffebar-kjede hvor jeg bestiller kaffe. 

- Hvilken sort? Smak? Varm eller kald? spør den hyggelige mannen bak disken.

Det er mitt første møte med vietnamesisk kaffe. Den skal være eksepsjonelt god. Kaffemenyen i denne lille bua er på flere sider, oppdelt i flere kapitler. Kaffedrikkerne utenfor ser ut til å ha mye ulikt og spennende i glassene sine. Jeg er svett, varm og forvirret. Får øye på en plakat som reklamerer for Almond Coffee. Det er trolig godt, i alle fall verdt et forsøk. Bestiller, betaler, går ut og finner meg en sitteplass i skyggen. Der er det for varmt. Flytter meg innunder en takvifte. Der er det akkurat passe. Mandelkaffen er på is og er faktisk eksepsjonell god.  

Albert har fått teften for mandelkaffe

Med fornyet energi oppsøker jeg den mest ikoniske skyskraperen i området. Bitexco Financial Tower heter den og ligger rett inn i en sidegate. På veien passerer jeg en enestående, nylig restaurert gammel fransk kolonibygning med gråblå skodder i tre foran forseggjorte vinduer. Vietnams statsbank holder til her.

Vietnams statsbank sørger for ivaretakelse av dette nydelige gamle bygget blant Nguyen Hues skyskrapere

Jeg går nesten en hel runde rundt Bitexco-skykraperen før jeg finner riktig inngang. Den for allmennheten, hvor du må betale en urimelig dyr pris i vietnamesisk målestokk, for å ta heisen 49. etasjer opp til observatorie-etasjen. Her er en suvenirkiosk, en kaffekiosk og en liten ao dai-utstilling. Ao dai er navnet på den tradisjonelle lange overdelen brukt av vietnamesiske kvinner, ensfargede og alle med splitt nesten opp til livet. Hovedgrunnen til at folk kommer opp her er for å beundre en 360 graders utsikt over HCMC. Herfra ses byen i et fugleperspektiv og herfra fås en god oversikt over gater, bygg, kanaler og elver. 

Saigon-elven er en av flere elver og kanaler sett fra Bitexco

Egentlig var dette området en myggbefengt sump. Det synes som en mega-dårlig idé å bygge noe som helst her, aller minst en by. Bare et blikk ut vinduene i 49. etasje av Bitexco-tårnet forteller enhver idiot at naturen ikke har bidratt med hjelp. Å få til en by her har utvilsomt krevet blod, svette og tårer gjennom generasjoner. Opphavet til HCMCs eksistens er suget etter penger. Historisk har det vært slik at der det går en elv eller to har det alltid vært penger å tjene i form av bompenger, tollavgifter og transportbistand. Så også her, i et jungelområde som opprinnelig var kambodsjansk. Elvene var heftige krysningspunkt på handelsruter mellom Vietnam, Thailand og Kambodsja. Tidlig på 1600-tallet ble det bestemt opprettet tollstasjoner ved elvene. Dette tiltrakk seg fint folk, herskere, militært personell og en gruppe kinesiske flyktninger som valgte å bosette seg på grunn av nye muligheter. Siden har det bare ballet på seg.  

Innbringende elver er ikke bare god infrastruktur. De er også en trussel. Sentrum av HCMC ligger kun 5 meter over havflaten. Det er ikke mye å gå på i disse klimaendringstider. Sørlige Vietnam har et tropisk klima med 7 måneders regntid, fra mai til november. Hvert år i denne perioden rammes byen av oversvømmelser som er en kombinasjon av kraftig regn og høyere vannstand i elvene, i tillegg til at havene jevnt og trutt øker i omfang, i takt med høyere gjennomsnittstemperatur verden over. Fra 49. av totalt 68 etasjer i det som er utnevnt som den nest kuleste skyskraperen i verden, er det lett å forstå byens sårbarhet.  

Rommet mitt er klargjort for lenge siden så jeg begynner å tråkle meg tilbake til Anh Song Indochina Studios. Innvilger meg noe å spise i patisseriet før jeg stuper i seng for et par timer. Trettheten og jet-laget har tatt meg, dessuten er det delikate, store og kule rommet perfekt for avslapning.

Grønn skumring

Det mørkner i 17:30-tiden, men jeg bikker på meg sandalene igjen innen den tid. Det er mer å utforske, blant annet skal det finnes en annen "walking street" som i tillegg blir kalt backpacker-gaten. Det må undersøkes. Kanskje er det en ordentlig gågate? Sånn uten biler og to-hjulinger? Det er ikke det. Denne walking street'en har en elv av tohjulinger som renner i begge retninger mellom glorete nattklubber, barer, klubber, fast food-steder og ymse restauranter. Høy vestlig musikk strømmer ut fra alle lokaler. Det står en innkaster ved hver eneste dør. Glorete, fargesterk neonreklame sloss om oppmerksomheten. Ærlig talt. Jeg tror ikke backpacker-gaten er myntet på backpackere over 60.  

Det er med store møye og overhengende fare at jeg returnerer over de to hovedgatene som måtte krysses for å komme til backpacker-gaten. Alle turister ser ut til å ha likedan problemer. Trafikken går non-stop i alle filer og retninger. Grønn mann betyr ikke grønn mann, men at du som fotgjenger må være ekstra påpasselig. Mopeder legger beslag på alt av fortausplass og fotgjengeroverganger. Jeg syntes at Beirut var kaotisk trafikkmessig for en stakkars fotgjenger, men der kunne jeg i alle fall møte blikket til sjåfører samtidig som jeg tydelig strakk ut hånden for å vise at nå går jeg, ikke kjør på meg. Blikkontakt fungerer tydeligvis annerledes her. Det betyr at jeg viser at jeg har sett sjåføren, og han /hun tar for gitt at jeg IKKE går. I Vietnam har de på hjul førsteprioritet uansett. Jeg har observert innfødte fotgjengere i løpet av dagen og funnet ut at det er bare en ting som fungerer. Å ikke se hverken til høyre eller venstre, men bare gå på. Det føles som om tær og hælkapper blir overkjørt mens biler, mopeder og motorsykler omslutter deg på alle kanter. 

En evig strøm av tohjulinger

Litt middag må jeg ha før jeg tar kvelden. Finner det ideelle stedet i et heftig veikryss, ikke så langt unna Anh Song Indochina. På 82 Café and Food stifter jeg mitt første bekjentskap med ordentlig vietnamesisk mat: knasende sprø grønnsaker, noodler og tynne biffkjøttbiter, servert med soyasaus spritet opp med chili. De har også deilig, friskpresset limonsde, svært hyggelig betjening, fin musikk i høyttalerne og små lyslenker som blinker i takt med trafikken noen meter unna. Pussig nok har jeg begynt å like denne byen.