Ramadan!

Banking på døra i morgentimene. Jeg er våken men har ikke kommet meg ut av sengen. Planen var å sove lenge for klokka var over to da hodet traff puta i natt. Kroppen vil ikke alltid være med på det jeg planlegger så har kun slumret litt etter første bønneropet klokka 05:03. 

Det er en svart mann i turkis t-skjorte som står utenfor døra. Kaller seg Chris. Spør om jeg har nøkkel til naboleiligheten. Jeg rister på hodet. Hvorfor skulle jeg ha det? Men akk, det kommer melding fra Aymen like etterpå. Min kontaktperson for leiligheten jeg leier. Om jeg har to sett nøkler? En merket med blått? Aha! Jeg har altså forsynt meg litt grådig i nøkkelboksen i natt. Chris, som sikkert er lavest i næringskjeden her, fra sør for Sahara og trolig på vei til nordligere sted, er tilbake et kvarter senere, sur som en ustemt fele. 

Det er bare å gå i gang med dagen. Leter i skapene etter det som normalt finnes i Airbnb-leiligheter: noen teposer, noen gryn pulverkaffe eller tørrmat av noe slag for en nyankommet gjest. Finnes ikke. På min hektiske spurt fra F til E-terminalen på Charles de Gaulle i Paris (som er lenger en man skulle tro) var jeg snarrådig nok til å kjøpe vann og trekant-smørbrød for å ha med i tilfelle matmangel i Afrika. Det blir vann og brød til frokost.

Først på programmet blir å skaffe mat. Det ligger et stort, fint kjøpesenter, Zephir, like over gaten så stikker dit. Ganske riktig, her finnes den franske matvarekjeden Monoprix. Har gått på et par forelesninger på Litteraturhuset i Oslo om Frankrikes vanskeligheter med å frivillig forlate sine afrikanske ex-kolonier. Monoprix er kanskje et bevis for det? Ikke vet jeg. Akkurat nå er jeg glad for ar de er her for alt av restauranter og kaffebarer er stengt. Ramadan. De vil bli forbli stengt til etter solnedgangsbønnen. Det er leeeeenge til. 

- Hvorfor i all verden kommer du til Tunisia? Også under Ramadan? Var noe av det første Tarek spurte om da han plukket meg opp på flyplassen i går. 

- Utenfor typiske turiststeder er alt stengt. Dit du har tenkt deg vil det være stengt. Det finnes ingen steder å ta seg en kaffe en gang, fortsetter han.

Jeg innrømmer at Ramadan ikke inngikk i min planlegging. I grunnen er lite planlagt. Det er bare å tilpasse seg forholdene og det er vel også en del av eventyret?

Mye elegant bebyggelse i La Marsa

På min første dag skal jeg bare henge rundt i Marsa. Gjøre meg kjent i denne rike forstaden ved Middelhavet hvor de bedre stilte i Tunis bor. Ambassadefolk, franske etterkommere, utlendinger med en eller annen relasjon til Tunisia, tunisiere med penger. 

La Marsa strand

Jeg starter med strandpromenaden Corniche. Her er det andre som promenerer. Særlig annet er det ikke å gjøre for alle kaffebarene og tehusene på motsatt sted er faktisk stengt. Finner en vei som svinger ned mot stranden hvor det er mer aktivitet. Barn og ungdommer som spiller fotball. Noen få vestlige backpackere som har slått seg (veldig nakne i forhold til resten av folket på stranden) ned på store, fargerike badehåndklær. Jeg slår meg i stedet ned på en mur sammen med noen damer på egen alder. Dingler med beina. Skuer utover liv og hav, og drar frem boken min.

Det gamle badehuset Kobbet El-Haoua

Stranden viser seg å være stor. Jeg labber videre nesten hele dens lengde før jeg svinger opp i boligområdet. Jeg har da passert et staselig badehus fra rundt 1850 som står og forfaller fordi tunisiske myndigheter ikke ser de har råd til å ta vare på gamle bygg. Kanskje de heller ikke ser meningen med det. Jeg har også passert en liten ansamling små fiskebåter, fiskere med lange stenger og unge tunisiske menn ute etter en flørt. Jeg stoppes av afrikanske flyktninger fra lenger sør som trygler om hjelp til å komme over til det forjettede Europa. Om jeg i alle fall har en matbit å dele? Antall flyktninger er vel omtrent like stort på andre siden av Middelhavet men der jages de bort av politiet, setter i leirer eller bare forsvinner mellom turist-resortene. 

Fiskere, barn og flyktninger på stranden

Der stranden går over til klippevegger går jeg oppover gjennom et boligområde. Regner med utsikten herfra ikke er gratis og portene inn til eiendommene sladrer om tykke lommebøker. Finner utsiktstedet og baren The Cliff som en reiseblogger har uttalt er «alltid åpen». Den er ikke overraskende veldig stengt. 

Tenker deretter å gå til Sidi bou Said men ombestemmer meg. Det er varmt for en nordmann etter en lang, kald vinter. Går i stedet hjem for å ta en kaffe men får ikke gasskomfyren til å virke. Blir appelsin og lesing i stedet.

Et stykke bymur med en gammel bab (port)

 

Labber ut igjen i det solen tenker på å gå ned. Det er plutselig en helt annen atmosfære. Ansatte og eiere er kommet på plass i restaurantene. Åpning og mat forberedes. Stoler og bord bæres ut på plassen. Vakre bønner kommer fra den flotte nabolags-moskéen Al Ahmadi. De strømmer ut fra minareten i minst en time. Vakkert og beroligende å høre på mens jeg rusler rundt og oppdager andre sider av Marsa. 

Et spesielt nydelig hus får meg til å dra opp mobilkameraet. Presis samme sekund er det et par som stopper opp og gjør det samme. Vi ler mot hverandre. Hun er italiensk og heter Renata. Har studert i Tunisia for noen år tilbake. Han er Hanen, født i Tunisia, oppvokst i Italia men bor i USA. De lurer også på hva i all verden jeg gjør her under Ramadan. Burde jeg ikke heller vært i Hammamet? Der turistene drar for å slappe av? Horder av italienske turister drar dit hvert eneste år, men så ligger Tunisia bare et steinkast sør for Italia. Kanskje det også går pakkereiser dit fra Norge midtsommers? Hva vet jeg?

På Place du Safsaf

Vi legger i vei til hver vår kant. Jeg opp og ned koselige gater med blomsterkrukker, fine porter og vinduer. Her er lekende barn og pappaer, mammaer som styrer med middag, ungdommer som koser seg. 

Biblioteket

Litt senere er det tid for mat også for meg. Tilfeldigvis havner jeg på samme restaurant som Renata og Hanen, hvor vi deler bord. Den tradisjonelle Le Saf Saf med en kamel i bakgården. Der er det ingen meny men et tradisjonelt Ramadan-måltid som serveres. God suppe, litt omelett, en daddel (hellig frukt), en rull med ostefyll, to salater og en hovedrett der jeg kan velge mellom grillmix og fisk. Fisken jeg velger er fersk og perfekt grillet. Så ble det rikelig mat til slutt. 

Al Ahmadi-moskèen