Sommeridyll i Jakobstad

Det ligger en rabattkupong på sofabordet. Til meg fra husverten. Jeg vil få prosenter på frokost på kaféen Skorpan. Passer fint for jeg har ikke handlet inn til frokost. Skorpan viser seg å være en av de små kaféene i utkanten av Skata. Beliggende i Nålmakarfaret som er det eldste kvartalet av gamlebyen. Kaféen ligger i Böckelmans-gården. En gammel, liten rødmalt "stuga" med historie helt tilbake til 1700-tallet. Jeg fryder meg storveis alt utenfor gårdens stakittgjerde. Rosa nyperoser nikker meg velkommen til å ta steget innenfor. Her åpenbarer hagen seg med naturlige seksjoner med små sittegrupper mellom bed og buskvekster. Her summer bier og sommerprat, om hverandre. Det er langt på formiddagen, og så og si alle bord er opptatt. Spiller ingen rolle. Jeg er bare en, og skal nok få lurt meg ned et sted. Det blir ikke innendørs på en sånn fin dag. Inne bugner kakedisken til randen av godsaker. Jeg går uansett for frokost som planlagt. Finner en ledig stol i skyggen av en husvegg. Blir sittende lenge for å nyte den varme, milde sommeren i hjemmekoselige omgivelser.  

I Böckelmans-gården bodde en gang kaptein Carl-Fredrik Böckelman. Det var på 1800-tallet. Siden han var ugift flyttet hans ugifte niese, Sofie Maria Böckelman, inn her for å stelle huset for ungkaren. Menn var ikke i stand til å ta hånd om seg selv før i tiden. Sofie kunne mer enn å kokkelere og holde orden i huset. Hun var skolert. Da fruentimmerskolen flyttet til Vaasa startet hun å undervise unge kvinner i lese- og skrivekunsten hjemme i den røde stuen. For hvem hadde anledning og råd til å dra helt til Vaasa for å lære den slags? 

På 1950-tallet stod hele Nålmakarfaret klart for rivning. Gammelt rask skulle erstattes med nymotens boligblokker. Men ofte tar det tid å få gjennomført offentlige beslutninger og spesielt når grunneiere setter seg til heftig motverge, som i dette tilfellet. De røde stuene ble derfor innvilget leid ut som sosialboliger. Med et klientell uten midler og huseiere som var truet med rivningsordrer, tok det ikke lang tid før området ble forslummet. På 90-tallet stod kvartalet der fortsatt, med langt fremskredet forfall, men da kom også redningen. Ildsjeler var begynt å se den historiske verdien av kvartalet. Böckelmans-gården ble reddet av Ulla og Timo Lehtinen som restaurerte gården og åpnet antikvitetsforretning her. Både de og senere eiere har livnært seg blant annet av kafédrift. I dag er Nålmakarfaret, som hele Skata, preget av en sommeridyll uten like. 

Egentlig har jeg kun et stort mål for dagen. Å legge meg ned under solen på Kittholmen Strand ved Alholmsfjorden, funnet på mitt digitale kart. Badetøy, håndkle, nistemat og bok ligger alt nedpakket i dagstursekken jeg har med meg. Jeg har sågar vært innom apoteket for å kjøpe den minste flasken solkrem som var å oppdrive. Solen er intens og kroppen bleik. Som ryggsekkturist reiser jeg kun med håndbagasje og begrensninger på 100 ml. pakninger med væske.

Fra Skorpan kommer jeg raskt inn på en fin skogssti som leder til Hamnviken. Her er slutten på Alholmsfjorden. Jeg kommer dit totalt uforberedt på finsk kystidyll. Tar først til vestre for viken for å ta inn synet av den bebygde siden, vel vitende om at Kittholmen ligger mot høyre. På den andre siden, den høyre, går jeg rett på Gamla hamn med gamle røde naust og små båtbyggeri. Her lå Jakobstads havn frem til fjordarmen ble for grunn av mudder, og båtene for store, sånn cirka midt på 1800-tallet. Nå ligger det en fin, større småbåthavn her innerst inne i fjordarmen.  

Jeg tar inn på de mindre stiene som går fra naust til naust. Vasser gjennom høyt gress, revebjeller og markblomster. På fotosafari. Videre kommer jeg til Skeppsgården som er et lokalt museum i det som en gang var et større båtbyggeri. Det er ikke kun museumsdrift her. De restaurerer også gamle båter og holder ved like gammelt håndverk her. Omtrent som på Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund. Med generasjoner av båtbyggere i slekten kan jeg absolutt ikke gå forbi, men går nysgjerrig innenfor. Blir tatt imot av to unge jenter med sommerjobb og en mann med noen flere år på baken og Downs syndrom. Sistnevnte selger billetter, jentene er guider. En av dem blir min omviser. Hun har med et ark som hun leser høyt fra. Ingen opplysninger sitter i hodet og hun kan ikke svare på et eneste spørsmål. Det paradoksale er at det kan nemlig Oskari med Downs - etter at omvisningen er ferdig. Han som tydeligvis kun skal selge billetter. Oskari sitter på mye kunnskap. Han trenger verken "fuskelapp" eller Google. Han er ivrig og levende interessert. Jeg får også en uhyre detaljert beskrivelse av hvordan biotoalettet fungerer når jeg spør om nøkkel dit. 

Skeppsgården er akkurat som billettselgeren. Levende og proppfullt av interessant historie. I hovedbygningen står skonnerten Vega til restaurering. Skonnerten må ikke forveksles med den norske seilskuten Vega, som for øvrig ble bygget i Danmark. Navnet Vega har heller ingenting med den norske øya Vega å gjøre. Så hvor kommer dette Vega-navnet fra? Oskari har svaret. Vega var del av et sovjetisk standardisert navnesystem på skip som inngikk i krigsskadeerstatningen til Sovjetunionen. Skipsnavnene var korte, basert på astronomi, geografi, kvinnenavn og naturfenomener. På et lager utenfor ser jeg Vegas opprinnelige navneskilt. Vega på russisk. 

Vega ble bygget i Finland og levert Sovjetunionen i 1952 som en av de siste leveranser den enorme krigsskadeerstatningen Finland måtte ut med til stormakten i øst. Erstatningen var som følge av de to krigene mellom Finland og Sovjetunionen: Vinterkrigen i 1939 - 1940 og Fortsettelseskrigen i 1941 - 1944. Etter sistnevnte krig ble Finland regnet som alliert med Tyskland, selv om Finland ikke formelt var tilsluttet aksemaktene. I bytte for våpenhvile krevde Sovjetunionen 300 millioner dollar (ca. 6,7 milliarder i dagens verdi) av Finland. Selv om beløpet ble redusert i 1948 var prisen en diger økonomisk utfordring for kuede, krigstrette Finland. Fordi Sovjetunionen også var svekket etter 2. verdenskrig og fordi de ønsket å utarme nabolandet ytterligere og utøve større innflytelse der, ble erstatningen krevd levert i form av skip, maskiner, lokomotiv, metallprodukter og andre industrivarer. Vega var et av totalt 500 fartøy som ble bygget og levert. Krigsskadeerstatningen resulterte i at Finland måtte bygge opp flere verft, maskinfabrikker, metallindustri og moderne teknologi for å kunne holde på fredsavtalen. Etter 1952 ble paradoksalt nok den kolossale oppbyggingen grunnlaget for Finlands økonomiske oppsving. 

Å restaurere Vega er ikke raskt gjort. Det skjer etappevis, beroende på finansiering. Det krever en større mengde spesialtre, håndverkere med kompetanse det ikke lenger er flust av, og dokumentasjon på hvordan skonnerten egentlig så ut. Millimeter for millimeter.

I motsetning til Vega ligger galeasen Jacobstads Wapen og dupper rolig i sjøen ved Skeppsgården kai. Skulle bare mangle for båten ble bygget så sent som mellom 1988 og 1994. Den ble rekonstruert basert på tegninger fra 1755 av den svenske marinearkitekten Fredrik Henrik av Chapman. Galeasen ble rekonstruert for å hedre Jakobstads 450 år lange båtbyggertradisjon. Jeg får ikke gått om bord i galeasen, noe jeg gjorde på Vega. Der entret jeg adskillige høydemeter oppover stillaset, og fikk gått rundt kahytt-delen som er den ferdig restaurerte delen av skonnerten.

Jeg fortsetter langs hovedstien. Et stykke bortenfor Skeppsgården øyner jeg stupetårnet ved Kittholmen Strand. Her er det skikkelig tilrettelagt for å nyte en dag under solen med sandstrand, kiosk og badebrygge. Halve dagen er gått til oppdagelser, men halve dagen ligger fortsatt foran meg. Jeg behøver et avkjølende bad, men akk: så langt inne i Alholmsfjorden er det grunt og det rustbrune vannet er lunkent. Fjorden lukter som de fleste vann i Finland. Myr. Det gjør ingenting. Er man i Finland så gjør man som finnene. Tar gjentatte dukkerter, lunsjer på stranden, og slapper av med kapitler av Jon Kalman Stefansson. Dormer sågar bort en liten stund. Livet kan ikke bli bedre.

Jeg går en omvei tilbake til sentrum og havner på torget via nedre del av Skata. Handler mat på et supermarked og setter kursen videre hjem til leiligheten, mett av sol og oppdagelser.