Kartago

Sen formiddag. Venter om mulig enda lenger på toget enn i går. I dag skal jeg noen hakk lenger på linja enn Sidi bou Saïd. Jeg skal utforske Kartago til fots. Gode sko er tatt på fordi etterlatenskapene etter fønikierne og romerne spredt over alt i denne rolige forstaden til Tunis. Etter en time kommer omsider toget. Perrongen på endestasjonen her i La Marsa har vært full lenge og jeg med min vestlige tålmodighet er i ferd med å vurdere taxi. Jeg kunne trolig gått strekningen på samme tiden som jeg ventet. 

Går av på stasjonen Carthage Hannibal. Hva er det med Tunisia og Hannibal? Navnet dukker opp over alt så jeg må finne det ut. Stasjonen ligger der søvnig, fredelig, hvit /blå og nesten øde. Men jeg vet Michael Palin har vært her minst en gang. Det har jeg fra tampen av boken hans «Sahara» fra 2001. 

Noen få pillarer rager fortsatt mot himmelen

Definitivt på historisk grunn

Jeg har finner raskt retningen til et av de aller tre største termalske badene som romerne noensinne bygget og det aller største utenfor Italias grenser: Antoninus’ bad. Påbegynt i år 145, ferdig 17 år senere. Jeg innser først hvor stort det er etter å ha betalt inngangsbillett (som gjelder for alle historiske museum i Kartago) og føyset vekk en guide. Vel sier jeg nei til masse god informasjon med å valse rundt på egenhånd, men nyter følelsen av å uavhengig sno meg mellom høye pillarer, søyler, bueganger og mellom eldgammel stein med romerske inskripsjoner. En tavle viser hvordan badet en gang så ut her på kanten av Middelhavet. Det er så vidt jeg klarer å se det for meg. Det er over all fatteevne hvordan romerne boltret seg her mellom varme og kalde bad, skrubb og massasje. Alle dagens spa blir pinglete i forhold.

Slik så Antonious' spa-anlegg ut

Dekorert stein

Ved utgangen står suvenirselgere og ber meg kjøpe både det ene og det andre. Det går nok trått med salget for det er utenfor sesong og Ramadan i tillegg. Ikke de helt store gruppeturene men jeg syntes å skimte Ken, Martha og Sarah i deres lille amerikanske gruppe da jeg kom. Har ellers kun sett en tysk liten gruppe, en italiensk familie og en backpacker. 

Videre følger jeg gatene sørvestover og nærmest havet. Hører bølgene slå, ser skyene som mørkner og ber om at de holder vannet for seg selv. Passerer den stor politistasjon med væpnede vakter, deretter det nydelig restaurerte Beit el Hikma-akademiet som holder til i et opprinnelig gammelt herskapshus. Fortsettern gjennom boligområder med vakker bebyggelse. Også her er det de rike som boltrer seg nærmest havet. Et og annet fargerikt minimarked som selger appelsiner, chips og mineralvann. 

Gatelangs i dagens Kartago. Havet ligger et hakk lenger ned

Så har jeg nådd den gamle fønikiske havnen. Den ligger som en rund øy i en trolig menneskeskapt liten lagune. Jeg står ute på en odde og myser over mot øya uten å se en eneste føniker. I stedet ser jeg nåtidens lokale fiskere som benytter utsiden av «ringen» som havn for sine fargerike små båter. Et vakkert syn på en grå dag. Jeg bestemmer meg for å gå lagunen rundt for å komme meg inn på øya. Der er ikke mye å se unntatt noen veltede søyler, stablet stein og noen krukkebiter. Det mest interessante er en modell som viser hvordan det så ut da dette var en av Middelhavets mest strategiske havner. For det meste en havn for fredelig handel og kulturutveksling, men mest av alt en havn med krigsskip. 

Lagunen med fiskebåtene. En flik av øya ses til venstre

Øya som den ser ut i dag

Det er er morsomt faktum at det var en kvinne som anla Kartago. Det skjedde rundt 814 f.kr. Hun het Dido, også kalt Elissa. Hun var en fønisisk prinsesse som la tyranni-staten Tyr (i dagens Libanon) bak seg og opprettet sin egen blomstrende stat her i Nord-Afrika. 

Modell over hvordan øya har sett ut i sin storhetstid. Innenfor hver port lå lange, smale krigsskip. Et tempel befant seg i midten

Det faller noen dråper fra himmelen men siden himmelen straks lukker seg igjen går jeg videre oppover i dagens Kartago. Tar sikte på det romerske amfiteatret via et annet defust ruinområde. Her skal det ha stått et par basilikaer (enkle kristne gudshus) men sant å si sloss de gule vårblomstene om en større oppmerksomhet enn ruinene. 

Ruinene etter Dermech Basilica

Jeg togstasjonen som er uten tegn til liv. Det er ikke stort mer liv i amfiteatret. Noen vakter, en suvenirselger som er like gammel som amfiteatret for «ruinene» er neppe av gammel dato. De brukte da ikke sement i romertiden? En stor moderne scene er lagt i bunnen av teatret. Det er kun få av steinene rundt amfiet som stammer fra romertiden. Resten er billig gjenoppbygget. 

Siden det er Ramadan er det ingen steder åpne for å ta en pause i vandringen. Jeg labber derfor tilbake til togstasjonen for å ta toget hjem. Der henger det kun et eldre ektepar, men fremdeles er billettluka tom. Øyner ikke mye håp for kollektivtransporten, gir opp toget og bestiller en taxi. Bolt fungerer glimrende som taxi-app.

På kvelden tar jeg en stor runde rundt sentrum av La Marsa. Det er fremdeles ingenting åpent av spisesteder enn restauranten med kamelen hvor jeg spiste i forgårs. Går enda en runde. Øyner plutselig liv i en liten restaurant av moderne utseende. Om de har bord til en solo-reisende? Det har de. Jeg tas hjertelig imot og serveres kveldens 3-retters Ramadan-måltid. Det er mye og det smaker godt. 

Den store familien ved nabobordet oppleves som snodig. Er de tunisiere? Neeeei, i alle fall ikke alle? Hører jeg en samtale på fransk? Og arabisk? Engelsk og …dansk?? Da de betaler regningen og er på vei ut og forbi meg, nikker han far mot meg og ber meg nyte maten. På engelsk. 

- Syntes du snakket dansk i sted, sier jeg. På norsk. Han ser overrasket på meg. 

- Men i alle dager? Er du norsk? Nå snakker han sørlandsk. 

- Anne Marie, gauler han etter sin bedre halvdel som nettopp gikk ut. - Det sitter en norsk dame her!

Anne Marie kommer tilbake. Hun er fra Kristiansand. Hun er gift med tunisieren Hamid og sammen har de 3 pære danske tenåringer som nå plutselig også står rundt bordet mitt. 

- Men i all verden, gliser de mot meg. 

Familien bor like nord for Møn på Skjelland. De er her på påskeferie for å besøke farsslekten. Har leid seg en Airbnb i nærheten av Hamids kusine som bor her i La Marsa. Han tenker å bli noen uker lenger enn de andre. Har med jobb-pc for man kan jo jobbe hvor-som-helst ifra. Herfra er det ikke en gang noen tidsforskjell. En livlig samtale utspiller seg før vi tar god natt.

Det har blåst godt i hele dag men vinden har økt skikkelig på under restaurantbesøket. Det er bare å ta på boblejakken. Hjemme er det et lurveleven uten like. Høres ut som det flagrer hagemøbler rundt på takterrassen over meg. Kanskje de ikke har tradisjon for å sjekke værvarslingen og å tjore fast ting her. Jeg sovner til slutt med propper i ørene etter å ha varslet Aymen som varslt neste ledd: vaktmesteren.

Gateskilt i mosaikk av nyere dato

Hannibal? Jo, han var general i Kartagos hær. Han var en strateg av de helt store, som Alexander den Store og Julius Cæsar. Han kjempet mot Romerriket i hele sitt voksne liv. Er kanskje mest kjent for å dra hæren sin over alpene med en flokk afrikanske krigselefanter for å angripe det som i dag er Italia. Sikkert litt av et syn. Da romerne inntok Kartago i den andre puniske krigen stilte han opp til valg til et politisk embete. Han vant, noe som sier noe om hvor liberalt det romerske valgsystemet må ha vært. At fordums fiender kan stille til valg og vinne. Hans politiske beslutninger var imidlertid så upopulære at han måtte ta beina fatt og rømme til Armenia. Han valgte å forgifte seg selv da han ble forrådt og overlevert til romerne noen år senere.