Der engler er velkomne

Rolig, avslappende morgen. Pakker sekken, rekker sågar å lese litt i stolen på verandaen før frokost. Får også sett en flokk vakre grønne papegøyer på det gigantiske fuglebrettet i hagen. Stripete ekorn piler hit og dit.

Mine nye naboer fra i går kveld er allerede i gang med frokosten når jeg ankommer paviljongen. De var oppe grytidlig for å se soloppgangen fra Pidurangala. Den liggende Buddha var unnagjort uten å se en eneste guide. Jeg hadde advart dem. De tok dessuten tuk tuk i mørket på grunn av farlige, ville dyr og hadde en fredfull vandring hjem igjen. Nå skal de slappe av noen timer før de tar fatt på Lion Rock. Planen deres var å bo på Nice View Lodge kun en natt. 

 - Men det er så deilig her. Vi har nettopp fått booket en natt ekstra, stråler unge Anton. 

De ankom Sti Lanka samme morgen som meg men dro rett til østkysten. Lurer på om det er verd å se Colombo for bloggene de har lest nevner ikke byen med et ord. Jeg overbeviser den om å legge inn minst en dag før de setter seg på flyet hjem. Moro å prate med dem men plutselig må de rømme bordet for mygg. Normalt er det jeg som er mål for all mygg på milevis avstand. Pussig nok ikke her på øya. Jeg blir sittende helt i fred med min deilige singalesiske frokost som i dag består av noe helt annet enn i går. 

Syngende Udika (han synger, nynner og smiler ekte hele tiden og virker så uforskammet lykkelig) tar meg, Emma og Anton med på camelon-safari. Så er det tid for å kjøre meg til Habarana. Han vil gjerne stå og vente sammen med meg på busstoppet men jeg sier det må være måte på. Jeg skal da klare å gå ombord på rett buss selv. 

Det går toppen 10 minutter før det ankommer en blå Lanka-buss. Mannen i fruktboden på fortauet spretter opp, peker på bussens fremre inngangsdør og sier Trincomalee - Trincomalee til meg. Har Udika bedt han passe på meg? Jeg lemper sekken på motorkassen. En  slank, flott eldre dame i sari på seteraden bak sjåføren tar meg om håndleddet. Det er plass til tre og hun vil ha meg ned på det midterste. Jeg gjør som jeg får beskjed om. På vindusrekka sitter en ung fyr som blir såpass nysgjerrig på meg at han vil praktisere sitt dårlige engelsk. Det går greit. Allerede på neste stopp går dama av og det blir bedre plass. Min unge venn går også av etter en stund og jeg får orkesterplass ved vinduet. Slipper ha beina på en gul sekk med ris. Hele tiden blinker det rødt, gult, blått og grønt i rammene rundt alle buddaene på oversiden av frontruta og fyrrig singalesisk musikk strømmer for fullt fra høytalerne. Dette er noe helt annet enn både Ruter og Kolumbus til sammen. Dette er rasende gøy. Alle vinduer og dører er åpne, håret flagrer og jeg lurer på hvor jeg har lest at det ikke er air condition på lokale busser her i landet. For noe tull. 

Endeholdeplassen er busstasjonen i Trincomalee. Der går jeg av. Det første som møter meg er en stor gammel kristen kirkegård. Får tilbud om tuk tuk men jeg har tenkt å gå den slake unnabakken ned mot det Indiske Hav og mitt bosted. Hotell Trinco Beach by DSK. Jeg angrer et par ganger på det. Sekken er tung og været særdeles varmt. Jeg er klissvåt på ryggen når jeg runder det hvite skiltet med «Angels are Welcome» og peser meg inn inngangsdøra. 

En velkomst-komitee på 3 tar imot meg. Dama sjekker meg inn, det som viser seg å være kokken stormer etter et glass presset iskald papaya-juice til meg, og tredjemann har befridd meg for ryggsekken. Han bærer den opp på rommet mitt som ikke er det samme som jeg bestilte. Det er lavsesong og de fleste rom står tomme. Jeg blir derfor oppgradert til et stort og vakkert rom i 3. etasje som inkluderer en nydelig badekåpe, et tøynett med vannflaske og badehåndkle. Balkong med drømme-utsikt over hav og strand. 

Et helt annet miljø enn på Nice View Lodge, men dette er også et goody sted å være. I det jeg går ut for å prøve-sitte balkongen, starter bønnerop fra en nærliggende moské. Bare på den korte veien fra busstasjonen har jeg passert et hindutempel, en kristen kirke, en nonne på sykkel i full mundur, og en buddhistisk staupa. Det er en høy andel muslimer her på østkysten, noe som er lett å se av navn på butikker og kvinner med hijab. Skulle bare mangle om det ikke var en moské eller flere også. 

Etter litt river jeg meg løs fra min paradis-tilværelse og går ut for å bli kjent med nabolaget. Tvers over den lille halvøyen ligger Inner Harbour, verdens 4. største naturlige havn. Målet er kaffe og kake på Dutch Bank Café som ligger i en eldre kolonibygning. Det viser seg å være en restaurant absolutt uten søtsaker men med OK cappuccino. Snuser inn nostalgisk atmosfære. Her er absolutt flere ansatte enn kunder. Her sitter kun to eldre hollendere med en lokal sjåfør /guide. 

Utenfor er det flere falleferdige kolonibygninger som vitner om hektisk aktivitet back in the days. En stor tollbygning i Custums Road som naturen langt på vei har krevd tilbake. Jeg passerer fiskere på den mindre rene stranden. De renser garn og klargjør båtene sine men alle har tid til å se opp mot gata og dama som passerer. De nikker, smiler og spør «where from?». 

Jeg oppdager en stor bygning som er i bedre forfatning enn tollbygningen. Porten er uten hengelås så jeg lurer meg innenfor gjerdet. Beundrer massive søyleganger men våger meg ikke for nær. Det er mildt sagt falleferdig. Trist, for arkitekturen er fantastisk. Finner ingen informasjon om  hva det har vært, men det vet tuk tuk-kjøreren Yousef som jeg treffer utenfor. Han forsøker å selge meg en tur men forteller villig om området når han skjønner jeg ikke har tenkt meg noe sted. Han legger ut om Inner Harbour som en gang har vært et travlere sted enn Colombo på grunn av den naturlige havnen. Portugisere, hollendere, franskmenn og briter har sloss om havnen opp gjennom århundrene. Siste slag stod i 1942 da japanere bombet amerikanske marineskip som brukte havna som sin base under 2. verdenskrig. Den forfalne bygningen med de luftige søylegangene har en gang vært britenes administrasjonbygg for koloniens nordøstre side. 

Post Office Road heter gaten jeg følger et stykke tilbake. Her snubler jeg over der røde postkontoret som er det vakreste postkontoret jeg har sett i mitt liv. Det har en koselig hage, og ved siden av ligger «terminalen». Den ligner ikke noen norsk postterminal som jeg har sett, og jeg har sett mange. Her er nok effektiviteten litt lavere og kroppsarbeidet litt tyngre.

Videre finner jeg et apotek. Jeg har som vanlig glemt neglesaks hjemme, hvor jeg allerede har en uanselig mengde i variable størrelser kjøpt på de utroligste steder. Andre kan kanskje glemme pass, mobil og bankkort. Jeg glemmer neglesaks. Apoteket har ikke slikt noe men jeg anbefales en butikk i Court Road rundt hjørnet. Dama som nettopp hoppet av motorsykkelen sin og fulgte etter meg inn på apoteket, følger meg ut og peker. Jeg strener nedover gata men må spørre på nytt flere steder for jeg vet ikke helt hvilken type butikk jeg skal se etter. Hva gjør det når halve byen er ivrig etter å hjelpe? Jeg loses til en butikk som selger det meste av duppedingser, blant annet nydelige blå-blomstrede neglesakser. 

Jeg sikk-sakker meg tilbake til min side av halvøya. Dutch Bay. Den rene, «pene» siden. Går gjennom nydelige smale gater med fargerike små hus, palmer, små hager. En og annen ku er også ute på aftentur i skumringen. På Dutch Beach er fredagskvelden i gang. En masse mennesker sitter og nyter det som nå er blitt en behageligere temperatur. Foreldre leker med sine barn, familier og venner har piknik, ungdommer henger rundt, her er svermende kjærester og folk som bader. Her er muslimer, kristne, hinduer og buddhister. Og meg. Ser ingen andre turister av mitt slag.

Tom finnes. Opprinnelig tysker, nå verdensborger. Trolig rundt 40. Har en eiendom i Paraguay og en i Gambia. Det betyr at han har en form for statsborgerskap i disse landene uten å være fullverdig borger. Han har ikke pass og stemmerett. Han er der knapt for han reiser over alt nesten hele tiden. Er gjerne innom sin gamle mor om sommeren for da er Tyskland på sitt beste. Så reiser han videre, alltid videre.  Jeg treffer han i restauranten på Trinco Beach når jeg kommer tilbake fra min vandring. Sulten som en skrubb. Han synes først å være av det mindre pratsomme slaget, men vi ender opp ved samme bord og deler noen Lion Lager utover kvelden. Det blir en interessant samtale. 

Han er spesialist på det meste av verden men ikke Midtøsten, så han vil gjerne høre meg fortelle. Til gjengjeld gir han gir meg en kort innføring i økonomi. Han lever av å selge og kjøpe valuta inkludert krypto. Legger til at det er lukrtativt å invistere i NOK for tiden for kronen er så lav i forhold til Euro eller USD. 

Det er sent. Regnet har trommet ned på blikktaket et par timer allerede. Lyn og torden har fart over himmelen. Tom skal videre til Thailand neste dag. Må starte tidlig for flyplassen er på motsatt side av Sri Lanka. Han har bodd i Trincomalee i 1 uke og føler seg ferdig med stedet. Det ble for rolig for han i lavsesongen. Jeg gleder meg til 2 dager med utforskning og stillhet.