Mardin

Utsikt over Mesopotamia fra mitt hotellrom

Dag 23 av 35.

Våkner kledt i ull fra topp til tå. Det har vært bikkjekaldt på rommet i natt. For kaldt til å holde varmen under det tynne overtrekkslakenet. På et eller annet tidspunkt har jeg stått opp og dratt på meg ulltights og trøye. Det var ikke her, i det desidert varmeste hjørnet av Tyrkia, jeg trodde behovet for disse plaggene ville oppstå. Tradisjonell gammel byggeskikk sørger for at der det er varmest på kloden er hus i stand til å holde det kjølig innendørs uansett hvor høyt gradestokken stiger utendørs. Elyans Konagi er et gammelt stenhus og rommet mitt er som en hule med hvelvet tak. Det blir ikke flere netter i ull for i våken tilstand finner jeg en tykk, deilig dyne i skapet. 

Det er musestille. Så musestille at jeg tror jeg er alene i huset. Går opp trappen dit resepsjonen er. Der sitter samme mann på samme sted som i går. 

- Günaydin! Kahvalti? spør jeg forsiktig. 

God morgen. Frokost. Det går i enstavelsesord for jeg er milevis fra å bygge hele setninger på tyrkisk. Ordforrådet har imidlertid gått kraftig opp siden jeg landet på den internasjonale flyplassen i Istanbul for 23 dager siden. 

Mannen, av enda færre ord enn meg, reiser seg og slår ut med armene mot den uryddige bordrekken langs vinduene. De må ha vært uryddige lenge for her er virkelig ikke en sjel utenom meg selv og den tause mannen som jobber her. 

- Cay? Kahve? 

Han spør om jeg vil ha te eller kaffe før han forsvinner inn på det jeg antar er et kjøkken. Så bærer han ut mat. Han gir seg ikke før bordet er helt fylt opp. Ser han ikke at jeg kun er en person? Så kommer jeg på at Syria ligger der ute på Mesopotamiasletten et sted, like utenfor vinduene. Der har jeg erfart at de tar livet av folk. Med mat. Det er bare å hive innpå til jeg sprekker. Mens jeg nyter siste cay betraktes skygger av skyer som danser over slettelandskapet. Utallige svaler kvitrer i vilden sky mens de flyr inn og ut mellom rekken av sandgule hus. Jeg har allerede konstatert at guideboken fra Lonely Planet ikke har mange tipsene å dele om hva som kan ses og gjøres her i Mardin. Til forskjell fra Gaziantep er Mardin i det minste nevnt i det amerkanske oppslagsverket. Her er bare en ting å gjøre. Gå ut og se selv!  

Som Gaziantep er også gamle Mardin å finne på UNESCO's bevaringsliste. Ikke bare gamlebyen er verneverdig, men også det omkringliggende kulturlandskap. Verdens eldste. Gamlebyen sies å være det beste eksempelet på en tradisjonell anatolisk by. Den sprer seg i terrasser oppover langs fjellskråningen. Øverst på fjelltoppen troner et eldgammelt festningsanlegg. Dit hadde jeg tenkt meg men forkastet planen da jeg skjønte at det kan bli med livet som innsats. Den gamle festningen skjuler et tipp topp moderne militæranlegg. Også i våre dager er fjelltoppen særdeles strategisk viktig.  

Gatelangs i Mardin

Terrenget hvor gamle Mardin ligger, er så bratt at kun hovedgaten tvers igjennom er kjørbar. Jeg går trapper opp og smale smau bortover. Jeg snubler raskt over Develi Han. Kamelvertshuset. Et rundt rødt skilt utenfor indikerer at noe skjer innenfor. Jeg har helt tilfeldig snublet over kunstprosjektet 06 Mardin Bienali. De har utstilling i disse gamle, tomme lokalene, men også flere andre steder i Mardin. Vertshusets første etasje kan dateres til en gang på 1800-tallet, bygget som oppholdssted for handelsreisende som ankom byen i karavaner. Utenfor vertshuset står fremdeles trau i stein, brukt som foringssted for kamelene. Nå er kamelene borte. I stedet møter tre unge menn meg innenfor porten. De informerer om de ytterst moderne kunstinstallasjonene som kan ses i Develi Han. Verkene tar utgangspunkt i The Parlament of Things. Det stilles spørsmål med hvordan vi innretter oss på denne kloden. Hvordan kunne leve i et fritt demokrati som favner ikke bare mennesker, men absolutt alt som lever? Hvordan få slutt på den stadig pågående koloniseringen av kloden samt undertrykkelsen av enkelte menneskegrupper og andre levende vesener? Koloniseringen påstås generelt å være slutt, men er den egentlig det? Den har bare inntatt en annen form, formidler utstillingen.  

Gammel foringskrybbe for kameler

Jeg trasker videre langs de terrasselagte steingatene. Opp og ned trapper. Inn og ut bueganger. Det blir stadig mer privat og mindre prangende etter hvert som jeg nærmer meg utkanten av Mardin. Det bor folk i alle hus. 

Det skal være et gammelt posthus i gamle Mardin. Det troner høyt på listen over verdens vakreste postkontor. Jeg har selv jobbet i Posten i vanvittig mange år og det kjennes obligatorisk å få sett bygningen. Finner bygget like i nærheten av hvor jeg bor. Får først øye på dagens lille, moderne postkontor. Det ligger i hjørnet av det som Google påstår er det gamle posthuset. Bygget er stort og vakkert men ingen skilt forteller at jeg har kommet på rett sted. Ei heller at det er åpent for publikum. Derimot ser jeg et skilt som indikerer at Mardin Artuklu-universitetet holder til her. Nysgjerrig kikker jeg inn porten. Hva er dette for noe? Restaurant? Hotell? 

To menn står og samtaler på gårdsplassen like innenfor porten. Begge ulastelig antrukket i dress. Den ene vinker meg inn. Bekrefter at jeg har kommet til rett sted. Det gamle posthuset har siden 2012 vært eid av universitetet. Det benyttes av turist, restaurant og hotellfaglig studieretning. Her tas det inn gjester ved ulike anledninger og studentene får praktisk trening i autentiske, vakre omgivelser. Jeg ønskes velkommen inn for å se bygningsmassens eksteriør. En staselig, bred trapp leder opp til en stor terrasse i annen etasje. Herfra er det en vanvittig utsikt utover Mesopotamiasletten. Bygget er sanselig vakkert med sine former, linjer, portaler og ornamenter som ligner blonder i sandstein. 

Ved trappen på det gamle posthuset

Typisk dør på et av verdens vakreste posthus

Posthuset ble bygget som herskapshus for familien Shahtana i 1890. Hvem de var og hvordan det har seg at bygget ble et offentlig posthus i 1950-årene, vites ikke. Arkitekten har imidlertid ikke latt seg viske ut av historien. Sarkis Elyas Lole. Til tross for å være armener var han utnevnt som sjefsarkitekt i Mardin av Det osmanske riket. Det er nok et bevis på at det gamle riket var mye mer inkluderende, sekulært og åpent enn det nasjonalistiske Tyrkia som vokste opp fra de osmanske ruinene. Som sjefsarkitekt har Lole de flotteste byggene i Mardin på sin samvittighet: andre herskapshus, offentlige bygg, kirker og moskéer. Han hadde ingen arkitektutdannelse, men gikk i lære hos sin far. Loke vektla Mardins kultur og lokale klassiske islamske og kristene detaljer i stedet for å fremme typisk armensk arkitektur.

Fra en anikvitetsbutikk i basaren. Bilder av Shahmaran ses flere steder

Fra posthuset går jeg vestover hovedgaten 1. Cadde før jeg nysgjerrig dreier ned en trapp. Her starter de gamle basarene. De strekker seg ut i både lengde, bredde og dybde. I dybden i form av kjellerrom og overliggende terrasser. Jeg har ikke sett en lignende og like spennende basar noe sted. Foruten de vanlige områdene med klær, husgeråd, frukt og grønt til salgs, er her også kjøp og salg av ull. Her er skreddere, kunsthåndverkere og en mengde skraphandlere. Her er også eksotiske kaféer og flere spennende antikvitetsbutikker proppfulle av alle slags skatter. Her er farger, lukter og smaker av alle slag. Jeg vandrer på kryss og tvers, gjennom svalganger, opp og ned trapper. Finner en terrasse med små avlukker av butikker som er under renovering. Det er den syriske basaren som blir gitt et ansiktsløft.  

Basarenes hovedplan

Det er i Mardins basarer jeg for alvor legger merke til fargerike Shahmaran. Den ytterst feminine mytiske skapningen, halvt kvinne og halvt slange, finnes som veggmalerier, trykk i stoff brukt til klær og vesker, og er etset inn i gamle gjenstander som selges i antikvitetsbutikker. I suvenirbutikker kan "hun" kjøpes til en billig penge i form av alt fra øljekker til postkort. Jeg så henne kanskje så vidt i Gaziantep, men her er hun over alt. Direkte oversatt betyr navnet "Shahen av slanger". At slangeherskeren fremstilles som en kvinne som ser ut som en fristerinne, bringer tankene mine til syndefallet i bibelen. Shah er det persiske ordet for konge, og jeg finner ut at myten om Shahmaran lever sterkest her i grensestrøkene mellom dagens Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Rett og slett her det mangler en nasjon. Kurdistan. Historier om Shahmaran står på trykk i den arabiske eventyrsamlingen "1001 Natt" så myten er ikke kun eid av kurderne.   

Veiing av ull i basarene. Flere Shahmaran'er henger på søylen til venstre

Nedenfor basarene finnes gamle armenske herskapshus. Har et av dem tilhørt forfedrene til min armenske venn i Beirut? De som ble drevet ut i ørkenen i 1915? Som i Gazianteps armenske område er alle hus godt ivaretatt, trolig renovert for ikke lenge siden. Også her finnes gitter foran vinduene som vitner om de utrygge tidene armenerne levde under før de ble kjeppjaget.

Jeg kommer opp i hovedgaten ved Republikkplassen. Like overfor ligger Mardins arkeologiske og etnografiske museum. Det holder hus i en særdeles vakker 2-etasjes bygning med en like imponerende terrasse som posthuset. Også herfra er det en vanvittig utsikt over Mesopotamiasletten. Som Posthuset har også museumsbygget hatt mange liv. Det ble bygget som den Syrisk Katolske Kirken av Antioch (gammelt navn for dagens Antakya /Hitay) i 1895. Den dag i dag ses et kirkespir bak en låst port, tilhørede den gamle Jomfru Maria-kirken. Muséet har gjennom tidene huset en militærgarnison, flere politiske organisasjoner, et helsesenter og en politistasjon. Kulturministeriet kjøpte bygget i 1995 og gikk i gang med en 5 års omfattende restaurering før dagens museum åpnet. Jeg tipper at utstillingene har gjennomgått en senere restaurering for muséet er ytterst moderne, interessant og informativt. All informasjon er oversatt til engelsk. Her er mye å lære om de mesopotamiske sivilisasjonene gjennom tidene: assyrerne, bysantinerne, artutidene og osmanerne. Snubler over romerske mosaikker også her. 

Leketøysbil i leire fra en av de første sivilisasjoner

Utsikten fra muséet er upåklagelig

En gjeng studenter befinner seg på den store terrassen. Som meg beundrer de byggets arkitektur like mye som den vidstrakte utsikten. En jente tar raskt kontakt med meg. Lurer på hvor jeg er fra. Hun anbefaler meg å dra til hjembyen hennes, like ved Syria-grensen. Det er vakre kloster der. Skikkelig gamle. Klosternavnene starter på Mor eller Tur. Jeg har lest om dem i Pat Yales bok "Following Miss Bell" som handler om Gertrude Bells reiser i det som skulle bli til staten Tyrkia. Jeg skulle gjerne sett et par av disse gamle klostrene men hvordan skal det gå til? Jeg har kun 12 dager igjen av min Tyrkia-reise og har knapt kommet halvveis. 

Fra muséet følger jeg trapper oppover i terrenget og går Bademci Sokak bortover. Her ligger en tradisjonell kaffebar, en fargerik moderne liten kafé og et vinutsalg. Jeg smetter innom moderne Nora Mutfak for å sjekke menyen. Setter meg ved et av småbordene utenfor, i skyggen av en mur som går langs den smale gaten. Det blir ingen kjedelig lunsj. Innehaveren av den tradisjonelle kaffebaren ved siden av, setter på feiende rytmisk musikk. 

Valg av lunsjsted. Pus titter innom

- Hva slags musikk er det? hoier jeg over til han. Dette er helt andre toner enn de langstrakte sørgmodige balladene som bussjåførene pleier å spille. 

- Kurdisk selvfølgelig, svarer mannen med den sorte, viltre manken. Han kommer mot meg mens han klapper i hendene til den rytmiske musikken. 

- Fantastisk flott, jubler jeg mellom munnfullene.  - Hvem er det?

- Ciwan Haco! Han er fra en landsby utenfor Mardin, men bor i Norge nå. Eller Sverige kanskje, men hva er egentlig forskjellen? 

Jeg googler. Den kurdiske artisten bor i Sverige. Jeg er i ferd med å legge ut om de enorme forskjellene mellom Norge og Sverige i det et lite plastglass med rødt innhold havner på bordet. En annen mann er kommet til.

- Smak på vinen og fortell hva du synes. Jeg eier vinutsalget der, sier den nyankomne og peker på butikken på den andre siden av Nora Mutfak. 

- Hvis du liker kurdisk musikk liker du trolig også kurdisk vin, fortsetter han med et glimt i øyet før han forsvinner inn til Nora for å bestille te. 

Selv om artisten Ciwan Haco begeistrer meg langt mer enn vinen, stikker jeg innom Alpha på Achilleus Wine House som har kunstnerisk dekorerte vinflasker i vinduet. På nytt får jeg et lite plastbeger, denne gang halvfullt med søt likør. To kompiser av Alpha stikker innom. Det blir kulturutveksling rundt et tradisjonelt tebrett fra Nora ved siden av. 

 - Hvordan er det egentlig å leve som kurder i Tyrkia? Spør jeg og setter øynene i en av Alphas venner.

- Ikke se på meg! Jeg er araber, svarer han lattermildt. 

Bom. Jeg flytter blikket til den andre kompisen som spruter ut i latter.

-  Jeg er kristen syrer. Har ikke peiling, svarer han.

Forvirringen min står trolig malt i ansiktet mitt der jeg zoomer inn den ene etter den andre. Jeg klarer overhodet ikke skille disse mennene på utseende.  

- Jeg er den eneste kurderen innenfor disse veggene, ler Alpha. - Å være kurder i tyrkisk Kurdistan er å være annenrangs borger. Det er langt lettere å omgås tullinger som disse to, enn tyrkere. Kurdere rett over grensen i Irak lever svært selvstendig i forhold kurdere her.  

Kurdisk vin i fleng hos Alpha

Jeg velger å ikke forfølge emnet. De er mer interessert i å høre meg prate om norske og kurdiske tilstander i Norge. Så forlater jeg den muntre vennegjengen med et "Chao" før jeg lattermildt finner jeg veien ut i solen. Det ble hverken vin- eller likørkjøp på en backpacker med sprengt ryggsekk. Jeg har dessuten smakt langt bedre varer andre steder i Tyrkia. I vest. Tråkler meg så nedover mot hovedveien, hvor jeg finner den katolske kirken Mar Kirmiz Keldani. Den er utrolig vakker med sine buede takhvelv og alterdekorasjoner i blåmalt treverk. Utvendig har bygget nydelig blondedekor i sandstein. Føler meg overbevist om at Mardins osmansk /armenske sjefsarkitekt har vært på ferde også her. 

Hovedalteret i Mar Kirmiz Keldani-kirken

Tvers over gaten snuser jeg inn ferskt bakverk og minst syv sorter julekaker. Arabiske småkaker er det beste jeg vet. Handler inn til kaffekos og og kveldsmat til senere nytelse på den åpne terrassen med utsikt over gamle Mesopotamia. Igjen en rolig kveld mens solen farger himmelen gul, rosa, mørkeblå og til slutt svart. Gjenværende belysning er fra fargerike tyrkiske mosaikklamper og svake glitterblink fra bosetninger ute på sletten. De mange ernergisk pilende svalene har falt til ro. Det samme har jeg.