Baskisk påske i grenseland

Opptakten til turen startet i Vietnam. I en spennende bruktbokhandel i en gjørmete sidegate i vakre Hoi An kom jeg over boken "Guernica" av Dave Boling. Innsalgsteksten på baksiden av den oransje pocketutgaven lovet meg en leseropplevelse på høyde med "Captain Corelli's Mandolin" og "The English Patient". Boling beskrivelser av baskiske byer og små landsbyer er maleriske, men bakteppet for romanen er tilintetgjørelsen av Gernika. Sjokkert må jeg innrømme for meg selv at jeg aldri har hørt om tragedien. Hvorfor vet jeg tilnærmet ingenting om den spanske borgerkrigen? 

Fra den gamle delen av Guernica /Gernika

Den lille byen i det grønne, kuperte landskapet ble teppebombet av tyske Luftwaffe 26. april 1937. Ugjerningen var bestilt av Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo, i ettertid bedre kjent som General Franco. Han var Spanias diktator fra 1939 og frem til sin død i 1975. Han var leder av nasjonalistene under borgerkrigen som raste mellom 1936 og 1939. Ved å få sine allierte venner i Tyskland til å bombe Gernika, som mistenktes brukt som kommunikasjons-hub av republikanerne, ble Biscaya-kysten lagt åpen for erobring av Franco og nasjonalistene. Luftwaffe fikk dessuten trening til kommende krigsår. De gikk inn for oppgaven med stor iver. 

Forfatterens flotte beskrivelse av Baskerland samt tragedien for snart 90 år siden som jeg ikke visste om, fikk meg til å planlegge en ukes påsketur hit. Venninne Kine ble med på turen. Det samme ble min nye reisekompanjong, Globeline. Gamle Albert sa som kjent takk for for seg på en museums-jernbanestasjon i Da Lat, Vietnam. Ikke visste jeg at han var så interessert i gamle tog.

Fra Parque de Dona Casilda Iturrizar-parken i Bilbao

2 døgn i San Sebastian /Donostia

Byen er lite nevnte i romanen men ligger nært grensen til Frankrike som sitter på den største biten av Baskerland. Her har det på lik linje med andre baskiske kystbyer, vært et utstrakt kontaktnett og smuglervirksomhet mellom baskere på tvers av grensen. Byen har vært turistenes mekka i Baskerland helt siden spansk adel og kongelige etablerte seg der med sine "feriehus" a la lystslott på slutten av 1600-tallet. I dag besøkes byen med underkant av 190.000 fastboende, mest av "allmuen". 

Flyet fra Gardermoen gikk tidlig, ergo var det ennå tidlig på dag da vi landet i Bilbao. Derfra går en ekspressbuss til Donostia, som jeg i min enfoldighet tror er navnet på busstasjonen i San Sebastian. Bussbillett kjøpes i  automat på den lille flyplassen, og der var jeg først ute. Mens jeg tusler rundt og venter på Kine som venter på sin bagasje, vokser det en lang, forvirret kø av nordmenn foran samme billettautomat. Alle skal til San Sebastian og ingen vil til Donostia. En ansatt i gul vest kommer behjelpelig til. Han trykker på automatene mens norske kredittkort dyttes inn og tømmes for noen vanvittig dyr euro. Forvirrede diskusjoner forsetter utendørs ved busstoppet. Donostia? Hvorfor står det Donostia på billetten? Hvor i helsike er Donostia?  Så kommer en buss smed Donostia skrevet i pannebrasken.  

Donostia er mer enn en busstasjon. Det er det egentlige navnet på byen - på baskisk. San Sebastian er kun et navn funnet på av erobrerne. Nettopp dette er krydderet ved å reise i tospråklige land eller områder hvor det opereres med minst to navn på samme sted. Steder hvor navn på kartet sjeldent stemmer med virkeligheten. Prøv Malta m/ Gozo utenfor turistlokasjonene!

Fra busstasjonen som ikke heter Donostia, er det kun 15 - 20 minutters gange til hotellet vi har bestilt. Lille, nydelige Hotel Intelier Victoria. Det ligger som en smal, hvit vegg litt vest for Donostias /San Sebastians gamleby, med fine rom, fargerik foaje og restaurant med fløyelsmyke puter. 

La Concha

Vi trekkes mot havet selv på en grå, frisk dag. Kine har gode minner fra den kjente stranden La Concha. Hun har vært i San Sebastian før, som ung interrailer. Det som sitter fremst i minnet er hvor overraskende raskt tidevannet stiger her ved Biscaya. Ungdommene hadde ikke før duppet av på stranden så slo havet inn over tær, badehåndklær og bagasje. 

Nå er det påske og kun våghalser som bader. Mange rusler derimot tur, på stranden eller langs den lange strandpromenaden med luksuriøse restauranter på oversiden. Lite har egentlig endret seg siden La Concha ble gjort populær av dronning Isabel II på 1840-tallet. Hun hadde hudproblemer og fikk bading i havet utskrevet på resept fra hofflegen. Sand, hav og frisk luft ville gjøre underverker. Hun kom ikke alene. Vipps ble strandpromenader, parasoller, bade- og strandtøy og strandkaféer ypperste mote. 

Hustrige som vi er, søker vi ly for vinden i gamlebyen. Solen og sulten titter frem omtrent samtidig. Det gjør også et ledig bord på et gatehjørne med god 3-retters meny, god vin og ypperlig service. Desserten blir baskisk Milhojas de Crema y Nata. Jeg forventet meg en baskisk versjon av tilslørte bondepiker, men dette er vaniljekrem og foliodeig lagt lagvis i en liten skål, med en flambert masse på toppen. Vi er i overkant mette og fornøyde når vi tusler derfra. Solen har vart akkurat lenge nok til å gjøre et utendørs måltid behagelig. 

"Gato Basque" - en baskisk spesialitet. Mandelkaker med vaniljefyll

Vår første dag avsluttes tidlig. Kine har vært oppe siden klokken 3 på natta og jeg startet dagen kun 1 time senere. Vi gir oss likevel ikke før vi har gjort oss kjent i gamlebyen. Nesten tilbake til hotellet snubler vi innom den kule nabolagskaféen La Issla hvor vi finner et ledig vindusbord. Faktisk er det ikke vindu i det hele tatt, kun en åpen halvvegg ut mot gaten. Det har sin sjarm å sitte tørr og varm innendørs mens regnet slår i asfalten utenfor. Underholdningen er passe stor. Utenfor skynder folk seg forbi i håpløs kamp mot det våte som angriper ovenfra.  

Morgenen andre dag deler vi frokostbuffet med en liten gruppe nordmenn. Så beiner vi ut for å oppdage mer av byen. Første mål er San Telmo Museum, som ligger på motsatt side av gamlebyen. Underveis er det mye annet å oppdage. Som den staselige katedralen Good Shephard of San Sebastian, og den vakre parken Zisneen Urmaela hvor det står et vakkert solur midt blant fargerik blomsterprakt.

"Fiskerens forrett" av Valentin de Zubiaurre (ca. 1915)

San Telmo Museum ligger delvis i det som opprinnelig var et dominikanerkloster. Det ble bygget på 1400-tallet og dedikert sjømennenes skytshelgen, San Telmo. I 1836 ble klosteret stengt av myndighetene og munkene kastet ut. Hæren overtok og gjorde klosteret om til artilleri-brakker. Byens innbyggere ble etter hvert fortvilet over hærens herjinger i de gamle byggene. Omsider i 1913 tok byrådet affære og fikk fredet deler av det gamle klosteret. Siden 1932 har det vært museum her, og det har skjedd en kraftig utbygg under jorden. Det er ikke lenger kun kunstmuseum,  men et museum som forteller baskernes historie og frihetskamp. Museet er stort og har fine utstillinger. Vi forbauses derfor over at svært lite er oversatt til engelsk. Med tekster kun på spansk og baskisk, og uten mobildekning under jorden, overlates mye til egen fantasi. Den er det ingenting i veien med.

Fra den gamle engelske kirkegården på Mount Urgell

De små brødskivene toppet med smakfullt fyll av ulikt slag, pintxos, er opprinnelig baskiske. I San Sebastion finnes det pintxos-barer på hvert gatehjørne, gatelangs og på åpne torv Vi har en pintxos-stopp etter museums-besøket hvor vi fyller opp magene med brød og vin. Så er vi klare for å vandre videre, ut i naturen. 

Vel, egentlig er Mount Urgell en park med rester fra det gamle fortet samt en gammel engelsk kirkegård fra 1800-tallet. Den grønne pletten befinner seg på pynten utenfor San Telmo-muséet. Her går stier på kryss og tvers. Vi følger noen av dem. Kirkegården er liten og mosegrodd, og vitner om Europas voldelige historiske konflikter. Vi runder neset og kommer ut ved akvariet og fiskerhavnen. Derfra går turen til vakre Plaza de la Constitucion hvor vi hviler trette bein og inntar kaffe, kaker og vin på en av plaza’ens mange uterestauranter.

Placa de la Constitucion

Vi gir oss ikke for dagen. Vi går ut av gamlebyen, krysser elven Urumea Itsasadarra på en av de mange flotte broene og runder surfestranden Zurriola Hondartza hvor det blåser kraftig. Finner kunstgalleriet Kutxa Fundazioa like ved. Her er det en utstilling av Maria Paz Jimenez (1909 - 1975) som bodde og virket store deler av sitt liv i San Sebastian. Hun hadde en høy kunstnerisk profil i Baskerland til tross for at hun levde ut sin egen rumenske sigøynerbakgrunn i fargesterke bilder. Hun flyktet til Argentina under borgerkrigen, og virket også i Paris noen år. 

Dagen avsluttes med en fascinerende italiensk opplevelse tvers over gaten fra hotellet vårt. Der ligger La Mamma Mia i eventyrlige kjellerlokaler, minst like italiensk som Italia selv. Selv maten var deilig italiensk.

2 døgn i Lekeitio 

Vi busser vestover langs kysten til fiskerlandsbyen Lekeitio. Vel, biscayakysten er så steil og forrevet at veien går litt inni landet. Vi ser heller ikke havet fra bussholdeplassen i Lekeitio, men må opp og ned en bakketopp før vi hører havet bruse. På strekningen har den lille byen gått fra å være ny til gammel. Jeg liker den gamle best.

Her er Hotel Silken Palacio Uribarren vårt hjem for 2 netter. Rommet har en av de beste utsiktene jeg har hatt fra et hotell noensinne. Utsikten gir plass til sandstrand, molo, strandpromenade, fiskebåter og andre båter, den lille øya San Nicolas, og havet utenfor. 

Tatt fra strandpromenaden

På strandpromenaden ligger brune barer og kaféer på rekke og rad. Noen få kan kalles restauranter. Vi dumper ned på en av dem. Her er fersk fisk fra Biscaya på menyen, som seg hør og bør. Strandpromenaden med molo er et flott sted å bare rusle rundt. Det er ikke så mye å velge mellom for oss som inne omfavner brune barer og ender derfor opp med å ta de fleste måltidene på hotellet.

Jeg har sett bilder av et vakkert fyrtårn. Det skal ligge et sted ved kysten, et lite stykke vest for Lekeitio. Mens Kine har behov for å lese har jeg behov for å gå ut i naturen. Kjenne mer av den milde fønvinden. Følger noen smågater på kryss og tvers ut av den lille byen. 

Santa Katalina

Google Maps er ikke helt på min side, kanskje på grunn av gamlebyens trange, smale gater. Jeg finner så en spennende sti som går mellom to høye steingjerder. Minner meg om et sted jeg har vært i Italia for lenge siden. Etruskiske murer, eller er det baskiske murer? Kanskje til og med murer satt opp av en bonde i våre dager? Uansett, jeg har gått alt for langt innover i landskapet, men det gjør ingenting. Penser meg videre ned mot kysten, forbi et gårdshus i stein og med gressende sauer innenfor gjerdene. Der nede ligger Santa Katalina-fyret. Hvite bølgetopper skummer omkring det, og utenfor går en fiskeskøyte inn mot Lekeitio. Returen blir langs kystveien med sol i ansiktet. 

Gatesjarm i gamle Lekeitio

Det er mer å se og gjøre i lille Lekeitio utenfor badesesongen. De har en svært voksen katedral i forhold til landsbyens størrelse. Dessverre stengt da vi var der. Jeg har allerede nevnt øya San Nicolas. Øya kan nås til fots men kun ved lavvann. Det er grunnen til at hotellet har tidevannstabell oppslått i resepsjonen. Vi går dit utpå formiddagen neste dag, etter å ha betraktet de som først la i vei. Vi kommer oss tørre over, men returen blir tøffere. Det har blåst opp, og vi har følger ikke helt med på bølgene der vi går og skravlet. Plutselig er vi våte til omtrent hoftehøyde på høyresiden. 

På den grønne, sleipe sti. San Nicolas i bakgrunnen

Det finnes en strand til, like øst for Lekeitio sentrum. Karraspio. Elven Rio Lea gjør at vi er avhengig av en bro for å komme dit, ergo må vi opp i terrenget og følge bilveien. Den er ikke så trafikkert. Langs veien ser vi utgangspunkt for flere merkede vandrestier. I alle fall den nordlige delen av Baskerland er et paradis for vandrere. Vi nøyer oss med sol i ansiktet langs Karraspio-stranden og noen voksne brødskiver på et av spisestedene, før vi returnerer samme vei.

Buss er vårt mest brukte transportmiddel i Baskerland

Dagstur til Guernica /Gernika 

Fra Lekeitio busser vi til Bilbao. Allerede neste dag sitter vi på toget til Gernika for en dagstur. Gernika som var åstedet for baskernes tragedie i 1937 og min inspirasjon for reisen til spansk Baskerland. Togturen tar under timen fra Bilbao og er dermed perfekt for en dagstur. Togstasjonen ligger like ved gamlebyen hvor vi bor. Vi rekker en baskisk skive og to før vi labber ned til noe som viser seg å være feil stasjon. Derfra er det løping til riktig stasjon, heldigvis ikke langt unna. Puh! 

Det blir en dag full av opplevelser i Gernika som i dag teller cirka 17.000 innbyggere. Starter på Fredsmuséet hvor vi tråkker litt lenger enn tenkt. Vi vil se en engelskspråklig forestilling men det tar tid før den «engelske» gruppen blir stor nok til at det kjøres i gang noe som helst. Vi får stadig oppgitt nye oppmøtetider, uten at det hjelper. Større grupper blir prioritert med baskisk, spansk og italiensk som språk, samt elever på skoleutflukt. Vi må klage før det endelig skjer noe.

Solen åpenbarer seg på plazaen ved markedsplassen

Værmessig blir dagen i Gernika den aller beste. Etter Fredsmuséet holder vi oss stort sett utendørs. Hvitvin i solen nær den berømte markedsplassen som var sentrum for tilintetgjørelsen av Gernika. Dagens markedsplass ligger på samme sted men er blitt en innebygget paviljong, dessverre stengt. Vi og et par trøndere ble stående å glo inn vinduene så litt får vi da sett. Deretter oppsøker vi katedralen. Mange av Gernikas innbyggere søkte tilflukt i katedralen under bombeangrepene i 1937, og endte med å bli brent inne. I dag er katedraldøren lukket og låst. Ytterveggene forteller mye om tragedien. Katedralen er som et puslespill av gammel og ny stein. Den gamle er fortsatt mørk av ild og sot.

Katedralen i Gernika /Guernica merket av tragedien i 1937

Videre blir det tur i utendørs skulpturpark. Deretter leter vi oss frem til en flislagt kopi av Picassos bilde «Gernika» ved en skole. Neste oppdagelse blir det berømte gamle eiketreet som symboliserer baskernes motstandsvilje og frihet. Vi hadde problemer med å se treet for det er kun den tykke, tilsynelatende døde stammen som står igjen. Det hellige treet har fått en paviljong bygget rundt seg, som et romersk tempel. 

Vi trekkes mot en åpen plass. Ikke helt bevisstløst, for kartet forteller at her skal en av Gernika bomberom befinne seg. Det er gratis å komme inn. Innerst inne i bunkeren surrer en interessant svarthvitt film om Gernikas skjebne. Vel ute i solskinnet strener vi over gaten og setter oss ned på en utendørs restaurant. Det er på tide å riste av seg tung historie! Det blir et flere retters deilig måltid med vin, før vi finner veien tilbake til togstasjonen. 

Det blir trangt om plassene på toget. I Bilbao skal fotballklubben Athletico Bilbao spille mot skotske Rangers på hjemmebane. Alt som kan krype og gå skal inn til byen og alle er i godt humør.

Et par helligdager i Bilbao /Bilbo

Bilbao var den helt store industribyen på slutten av 1800-tallet til den begynte å fallere 100 år senere. Byen ble ikke kalt "jernbyen" for ingenting. Her fantes det store jernmalmforekomster i fjellene rundt, og med malmen forte de både sin egen og utenlandske smelteverk. Malmen tok slutt ved overgangen til 1900. Bilbaos store elv, Nervión, og nærheten til havet, gjorde at byen var ideell for skipsbygging og maritim industri. Denne industrien kollapset på 70 og 80-tallet på grunn av den omfattende europeiske industrikrisen. Byens innbyggere ble uten jobb, byen ble fattig og forsoffen, og i gatene demonstrerte arbeidsløse verftsarbeidere. 

Nytenkning måtte til. Grep ble tatt. Grep så vellykkede at Bilbao refereres til som et stjerneeksempel for hvordan byplanlegging og byutvikling bør gjennomføres. Bilbao reiste seg som en fugl Phønix og ble et sted hvor store finansinstitusjoner etablerte seg, det ble satset på kunst- og kulturliv, baskisk kultur og gastronomi (med pintxos i førersetet). Med det startet turismen å blomstre.

Også apotek er sjarmerende i Bilbaos gamleby

Gamlebyen er godt ivaretatt. Det vet vi fordi vi bodde på et hotell innenfor Alde Zaharra - som gamlebyen heter på baskisk. Her er det folksomt men bilfritt. Gatene er rettvinklede og det kryr av boutique-butikker, boutique-hoteller, kule barer, kaféer og restauranter, kirkebygg og gammel arkitektur. Gamlebyen ble dannet på 1200-tallet og var et senter for handel og sjøfart. Til å være så gammel har stedet en hipp og ungdommelig "vibe". 

Guggenheim

"Karneval i Madureira" (1924) av brasilianske Tarsila do Amaral

Etter ankomst og innsjekking på hotellet, skyfler vi i oss gode pintxos på Baster Bilbao, som er en frisk, artig pintxos-bar. Deretter ramler vi inn på en hipp kafé med hjemmebakst og ordentlig barista-kaffe. Til tross for matinntak evner vi å vandre ut av gamlebyen og følger elven til vi ankommer en av de mest kjente institusjonene i Bilbao i dag: Guggenheim Museum. Bygget er ikonisk, designet av den kanadisk-amerikanske arkitekten Frank Gehry. Mannen har flere andre sære bygg på samvittigheten, som Walt Disney Concert Hall i Los Angeles og Dancing House i Praha. Av kunst er det mange stilarter og kunstnere å observere. 

Det er hyggelig ved elven til tross for kjølig, grått og noe fukt i lufte. Vi valser derfor litt rundt  og studerer utendørs kunst på vei tilbake fra Guggenheim. Er blant annet innom den fargerike Santander a Bilbao-jernbanestasjonen.

Fra en av de mange påskeprosesjonene

Det er som sagt påske. Til tross for andre påstander i hotellets resepsjon, går påsken i Bilbao IKKE upåaktet hen. Fra vårt kule men dog så kalde hotellrom hører vi lyden av sørgende blåseinstrumenter og trommer. Kine henger ut vinduet og øyner, ganske riktig, eviglange prosesjoner som snirkler seg gjennom gatene. Kveld etter kveld går de samme prosesjonene med dyster sørgemusikk og ku-klux-klan-kledde deltakere. I alle fall har de lange heldekkende hodeplagg, de fleste i sort. Vi opplever prosesjonene alle de 3 kveldene vi er i Bilbao. 

Mangslags kunst å studere på Fine Arts Museum

Langfredag er vår eneste hele dag i Bilbao. Den brukes til å oppdrive kos, kultur og historie utenfor gamlebyen. Kunsten finner vi på Bilbao Fine Arts Museum. Da er det verre med å finne god kaffe og litt å spise i Parque de Dona Casilda Iturrizar-parken, men vi får da hvilt beina og spist noe. Får en mer positiv overraskelse i søndre del av samme park. Der finner vi påfugler og en vakker pargola. Vi sveiper nedover havneområdet og overrasker oss selv ved å gå innom Maritimt Museum. En svært positiv opplevelse selv om ingen av oss er særlig maritime av oss. Her går timene. Nyter deretter sol og varme utenfor museets kafé - helt til Vår Herre brått bytter noenlunde blå himmel med kullsorte skyer. 

Fra maritimt museum. Bak globusen ses gamle arkivskap. Kanskje noe flottere enn senere tiders varianter?

Modell av et av mange norske skip bygget på verft i Bilbao

Vi rekker kun noen meter av gårde før skybruddet kommer. Det regner vannrett, loddrett, oppover og nedover. Vi havner halvveis i le under et takutstikk på et stengt kulturbygg. Trykker oss inn mot veggen sammen med andre som også er blitt overrasket. Turister og tilfeldige spanjoler som lufter seg selv eller bikkjene sine. Som et eldre ektepar som snakker gebrokkent engelsk uten hund eller spansk aksent. Skravla starter når jeg finner ut de er fra Tyrkia. Det er så vidt de ikke mister bussen til hotellet og Kine klarer å skjule et par gjesp. 

Vi rekker noen baskiske skiver til. Neste morgen bærer det hjemover. Først med Uber-taxi til flyplassen, men hvordan kjøre taxi i gamlebyen? Der er det forbudt å kjøre! Vel, vi bestiller den til et annet hotell enn vårt eget. Til et med fronten vendt ut av gamlebyen. Der står Uber'en allerede og venter når vi kommer slentrende gjennom morgenstille gater. 

Spansk Baskerland? Levde opp til mange av mine forventninger, men kanskje fransk Baskerland er litt mer sjarmerende med sine gamle landsbyer og ditto bindingsverk-arkitektur?