Beyoglu, Istanbul

En av ttilfeldig utendørskafé

 

Dag 35 av 35. 

Slår øynene opp på rom 508 på ærverdige Hotel Pera Palace. Her på hotellet har det bodd fint folk før meg. Agatha Christie, Ernest Hemingway, Jackie Kennedy, Atatürk og min egen heltinne, Gertrude Bell. De eldste av nevnte gjester bodde nok i de nedre etasjene i sin tid, for her opp fantes det ikke innlagt vann på den tiden. Badevannet måtte bæres opp og ned av tjenerstaben. Nå til dag kommer det imidlertid både varmt og kaldt vann ut av kranene på badet, så jeg får plasket vann i ansiktet før frokost. Den serveres i kjelleretasjen og bufféen er like elegant som lokalene den serveres i. Til frokost serveres nyheter på den nostalgiske måten, i papiraviser. De som er interessert i å holde seg oppdatert kan trive til seg en avis i det de går ut av heisen.  

Mens jeg gomler i meg frokost, går tankene til eieren av Limon Inn hvor jeg bodde i Tasucu. Han som kjørte meg til busstasjonen i Silifke i sin hvite Tesla og som fortalte om lærlingetiden sin nettopp her, på Pera Palace. 

Etter frokost går jeg på jakt etter den gamle heisen på Pera Palace. Det er den 2. elektriske heisen som ble installert i Europa. Går på en ansatt som vet å vise vei. Overraskende forteller han at heisen, som har stått som et ubrukelig klenodium i mange år, ble restaurert i 2021 og er igjen godkjent for personbruk med heisefører. Det viser seg at det er selveste heiseføreren jeg har snublet over. Siden jeg har dratt Tyrkia trill rundt på egenhånd anser han meg som spesiell nok til å ta med på heistur. Hvis jeg har lyst. Jeg kan ikke tro min egen flaks. Stråler som en sol på turen som går opp til min egen etasje og ned igjen. Heisføreren er i tillegg en god historiker. Forteller om hvordan Pera Palace har fungert opp gjennom tidene fra det åpnet i 1895. Peker på de vakre kuplene i taket som ligner kupler i hammam'er og moskéer. Det er ikke bare vakkert. Det er et av verdens eldste airconditionanlegg. Paneler i kuppeltaket kan åpnes og lukkes for å skape sirkulasjon i luften. Hotellet er et eventyr for historisk interesserte. 

I ekstase over en fungerende heis fra 1895

Flyet hjem går ikke før i kveld. Jeg har mange timer foran meg til å oppdage bydelen Beyoglu, som jeg kun så et glimt av i går. Ryggsekken pakkes, og jeg forlater staselige rom 508 for å sjekke ut og overlate sekken til resepsjonen. Søker opp Uskyldighetens Museum på kartet og lar Google bestemme veien dit. Veivalget er spennende. Jeg ledes nedover gater med flotte bygg. På et tidspunkt tror jeg at jeg har havnet i Italia. Jeg finner kloster, romerske søyler og portaler. 

Den italienske ambassaden i Istanbul

Videre kommer jeg til en gate med mange spennende butikker før jeg kommer i muséets nabolag. Det er fullt opp av spennende antikvitetsbutikker. På samme gatehjørne blir jeg kjent med Yasam som her er kuriositetsbutikk, mest med kelimputer og -tepper men også andre tekstilprodukter. Jeg ytrer at jeg skulle ønske butikken lå i Oslo slik at jeg hadde hatt sjansen til å handle. Han forteller da om et samarbeid med en kunstner fra Drammen. For noen år siden hadde hun tatt med noen gjenstander hjem for salg via sin nettbutikk, men samarbeidet strandet under Covid. 

Fra et monter i Uskyldighetens Museum

Så er jeg der og løser billett til Uskyldighetens Museum. Du tror kanskje det er en roman av Nobelpris-vinneren Orhan Pamuk? Vel, det er det også. Forfatteren har her skapt et museum basert på egen roman. Begge deler forteller om liv og kjærlighet i to familier i Istanbul, i 50-årsperioden mellom 1950 og år 2000. Her er to etasjer med rammer og små kabinett som inneholder gjenstander og bilder, brukt, sett og opplevd av romanens hovedpersoner. Det er fasinerende å gå rundt og kikke, men jeg ville nok fått et bedre utbytte av besøket om jeg hadde lest romanen først.  

Spennende ansamling søyler og eldre bygg

Istanbul Museum of Modern Art ligger nede ved sjøen, i det store vannveikysset hvor Bosporosstredet møter det Gylne Horn og Marmarahavet. Igjen lar jeg Google Maps styre veivalget og igjen tar det tid å komme til målet. Det er så mye spennende å se underveis. Et sted stikker jeg innom en romersk utseende portal og kommer til en stor åpen plass med flere gamle bygg som er under restaurering. Plassen er vakker og her er etablert flere midlertidige kaféer. Jeg passerer også en liten, gammel moské med vakre, små fuglekasser hengt opp på ytterveggene. 

Yrende liv både på og utenfor den oppgraderte piren 

Utenfor det moderne museumsbygget blir jeg først stående å beundre det livlige livet på sjøen. Her er det frisk bris på en ellers varm dag. Det er et yrende liv av båter som krysser vannårene mellom bydelene i denne magiske metropolen. Moderne og historisk på samme tid. Konstantinopel og Istanbul sammensmeltet. Noen av de gamle lagerbyggene står her ennå, men nå med en helt annen bruk. Museum of Modern Art er imidlertid et nytt, modernistisk bygg med store flater, satt opp i 2023. Det tar tid å bevege seg mellom utstillinger fordelt på to etasjer med brede trapper imellom. Det er utstillinger som fenger og ikke fenger, og som gjør det moderne kunst skal gjøre: få deg til å undres og stille spørsmål. Et av spørsmålene jeg tumler med er hvorvidt utstillingene er påvirket av det politiske regimet. 

"Bomullplukkernes retur" av Pamuk Iscilerinin Dönüsü (1975)

På den åpne plassen foran kunstmusèet

Vel ute i solen krysser jeg den store åpne plassen over til et nytt, stort og moderne nabobygg. Det er omringet av parasoller fordi det ligger spisesteder og kaffebarer i fleng både i 1. og 2, etasje. Den jeg velger er ikke den beste, men det er deilig å hvile beina, fylle på energi og stake ut videre kurs for dagen. Kursen går langs kaiene, mot et historisk fransk kvarter som utgjør et gammelt shoppingsenter fra 1890-tallet med elegante, snodde smijernsporter og som rekkverk på franske balkonger. Kaféene innenfor kunne like gjerne vært i Paris. 

Spennende butikker over alt

Det blir ingen fransk kafé-opplevelse på meg. En titt på klokka sier at jeg bør starte på oppoverbakkene tilbake mot Pera-høyden. Tar en annen oppoverbakke enn den jeg kom ned og finner nye spennende butikker og antikviteter. Og der, like før Pera-høyden, snubler jeg over den vakre St. Anthony av Padua-kirken som er den største romers-katolske kirken i Istanbul. Når jeg går inn på den åpne plassen foran kirken, får jeg en følelse av Italia. Kanskje det er på grunn av de høytliggende Julie & Romeo- balkongene? Finner ut at kirken ble bygget i 1725 av en italiensk menighet bosatt i byen, og at stilen er venetiansk. Her holdes messer på engelsk, italiensk og tyrkisk flere dager i uken. 

Den italienske St. Anthony av Padua-kirken

Etter en kaffe og cookie ankommer jeg Pera Palace, hvor jeg får ut ryggsekken og tar farvel med de hyggelige, velkledte resepsjonistene. Labber ned til Sishane T-banestasjon og tråkler meg derfra med bane til Istanbuls store internasjonale lufthavn. Det er langt, men er en ubeskrivelig lettvint og behagelig reise. Så gjenstår det bare å sette seg på et sent kveldsfly hjem. 

Tyrkia har erobret en stor bit av mitt hjerte. Jeg kommer igjen.