Tașucu - Adana

Dag 18 av 35.

Den hyggelige eieren av hotellet kommer innom også under dagens frokostservering. Slår av noen ord med ansatte før han kommer bort til meg for å høre hvordan jeg har det. Jeg har det utmerket. Frokosten i dag er like god som i går selv uten hyggelig spirituelt sibirsk selskap. Men det er en ting jeg grunner på. 

- Går det ofte lokalbuss herfra til hovedbusstasjonen i Silifke? Eller bør jeg satse på taxi?

- Ikke tenk på det. Jeg kjører deg, kommer det resolutt fra mannen. 

Jeg burde ikke forbauses for det er sånn tyrkere stort sett virker. De er så utrolig hjelpsomme. Jeg lar meg overraske likevel, men er nærværende nok til å takk JA. 

Klokken 11 jumper jeg ned trappen fra mitt fargerike rom. Flere russere med business-look danner en hel liten kø i det lille resepsjonsområdet ved kaffebaren. Jeg har god tid. Venter på kaféens terrasse. Står og kjenner på været. Dagen er allerede vakker og akkurat passe varm. Eieren slår behendig over fra russisk til engelsk når jeg kommer inn igjen. 

Klar? spør han og nikker mot ryggsekken min.

Han griper tak i den når jeg bekrefter. Følger etter han ut til bilen som viser seg å være en hvit Tesla av nyere slag. Det er ikke en gjennomsnittsbil i Tyrkia for å si det slik. Han er heller ingen gjennomsnitts hotelleier. Det er ikke tilfeldig at Limon Inn er det fabelaktige stedet det er. Selv om hotellet er lite oser stedet av profesjonalitet, interiøret er friskt og lekkert og de ansatte er godt opplært. 

- Det kommer ikke helt av seg selv. Jeg er herfra, men har bodd mange år i Istanbul. Der tok jeg hotellfagskolen, jobbet på flere hotell, men den beste erfaringen har jeg desidert fra årene på Pera Palace Hotel, forteller han. 

Jeg hviner til når han nevner Pera Palace. 

- Har du hørt om hotellet? Spør han mens han kikker inngående på meg. 

- Mer enn det, svarer jeg ivrig mens jeg ser beundrende tilbake på han og fortsetter. 

- Jeg skal avslutte turen min der etter å ha reist Tyrkia rundt langs grensen. Jeg fikk kjennskap til hotellet i en bok om soloreisende Gertrude Bell. Britisk arkeolog og soloreisende ørkendronning før 1. verdenskrig med stor politisk inflytelse. Jeg har også sett Netflix-serien "Midnight at Pera Palace" men etter å ha bestilt oppholdet. 

Han slår hånden i rattet og ler høyt. 

- Amazing! Du vil garantert ikke bli skuffet. Men fortell meg om turen din! Hvor har du vært og hvor er du på vei?

Det blir en hurtigversjon for kjøreturen til Silifke tar kun kvarteret. 

- Gled deg til de kurdiske områdene! Du vil sitte med mer kunnskap om Tyrkia etter turen enn en gjennomsnitts tyrker har, påstår han og overrekker meg ryggsekken utenfor busstasjonen. 

Han vil ikke ta imot pengene jeg forsøker å gi han for kjøreturen. Ikke før jeg sier det er til de ansattes tips-boks. 

Noen dager starter bare helt fantastisk og dette er en av dem. Jeg håper lykken står meg bi for nå har jeg for første gang ingen forhåndskjøpt bussbillett. Selskapet Kamil Koç som kjører for FlixBus har kun avganger midt på natten eller sent på ettermiddagen til dit jeg skal. En nettside sladret om at flere busselskaper har avgang omtrent på denne tiden, noe som passer meg best. Jeg er ikke før kommet innenfor porten før det velkjente where to?-spørsmålet klinger mot meg.

- Adana! svarer jeg. 

- Bus now! opplyser mannen og vifter meg mot Konturs billettskranke. 

- You mean now now ? spør jeg mens jeg leter frem pass og kredittkort. 

Han peker mot en bus like ved, klar til avgang. Ryggsekken min er allerede på vei inn i buken på den. Et minutt senere er jeg selv ombord. Vi suser ut av Silifke og tar D400 langs kysten nordøstover. Her er et annet "syden" enn på det på Alanya-kysten. Strendene er like vakre, like lange, langt tommere og mye renere. Ser ikke en eneste Viking Pub, ei heller reklame for svenske kjøttboller og russisk vodka. Feriestedene på denne kyststrekningen har lavere puls til tross for mange hotell og leilighetskompleks. Her finnes gamle ruiner. Endog en eventyrlig vakker festning som ser ut til å flyte av sted ute i sjøen. Den er selvfølgelig bygget på en liten øy. Kiz Kalesi. Jomfruens festning. 

En av de gamle festningene langs veien

Erdemli, feriestedet hvor min tyrkisk /tyske buss-venninne fra i forgårs oppholder seg, er forbikjørt for en stund siden. Sjåføren tar inn på E982 som forlater Middelhavskysten. Kjører indre vei for å slippe Mersin sentrum. Det er en millionby med et utrolig antall hvite moderne høyblokker i horisonten. Skimter Middelhavet fra et høydedrag uten å tenke over at det er for siste gang på denne turen. Fortsetter mot Tarsus etter å ha vært innom Mersins busstasjon. 

Jeg er glad jeg har bananer fra Anamur og en pose tørre kjeks i sekken. Alle lengre stopp med mulighet til å kjøpe noe som helst er inndratt for vi ligger langt etter ruta. Årsaken er 3 politikontroller utført av Jardana (id-kontroll) og trafikkpolitiet (kjøretøy /sjåfør-kontroll). Den tapte tiden må kjøres inn igjen. 

Bussen ankommer Adanas busstasjon midt på ettermiddagen. Solen skinner varmt fra en aldeles skyfri himmel. Saler på meg ryggsekken og går for å praie en taxi. Jeg har ingen tid å kaste bort på leting etter lokalbuss som går hit og dit før de ankommer dit jeg skal. Bestemmelsesstedet er for en gangs skyld ikke langt unna og taxituren koster det samme som en cappuccino i Oslo. Likevel en skyhøy pris i forhold til hva en bussbillett ville kostet meg. 

Jeg har mindre enn 24 timer til rådighet i Tyrkias 5. største by. Egentlig hadde jeg ikke tenkt meg hit. Storbyer med nesten 2 millioner er ikke helt min greie. Hvorfor jeg likevel er her skyldes et gammelt osmansk herskapshus ved bredden av elven Seyhan. Den svale elvebredden var et yndet stedbfor å bygge og bo for rike osmanere. Elven er Tyrkias lengste av de som ender opp i Middelhavet. En romersk bro som krysser elven tiltrakk seg i sin tid Gertrude Bell. Hun bodde på et hotell like ved, men hotellet hennes eksisterer ikke lenger. Broen gjør. Slikt interesserer meg. Det er dette jeg skal se. Alt annet jeg rekker blir for bonus å regne. 

Taxien stopper utenfor herskapshuset. Underveis har vi forsøkt oss på en samtale, sjåføren og meg. Han er ytterst sosial og nysgjerrig på en reisende som kommer fra en del av verden han hverken kjenner eller er vant med å se folk i fra. Hvordan ser det ut i Norge? Er det kaldt hele året? Hva jobber jeg med? Hvorfor kommer jeg hit? Her er jo ingenting av interesse for turister så vidt han vet. Jeg nevner Adanas romerske og osmanske historie. Han ler og vrir på nesten hele seg for å ta meg nærmere i øyensyn der jeg sitter i baksetet. 

- Adanas historie? Hvem bryr seg om den? Undrer han leende. 

Han har utvilsomt fått dagens mest crazy passasjer i baksetet. Spørsmålene er mange og det tar tid å gjøre seg forstått og forstå. Vi rekker likevel en god porsjon latter og google translate på den korte turen. Vel fremme glemmer jeg nesten å betale han. Brått er hele min oppmerksomhet rettet mot bygningen som skal være mitt hjem for det korte døgnet. Otel Bosnali. Eller sagt på norsk: Hotell Bosnia. Men hvor kommer Bosnia i fra?

Jeg skal bo i det 134 år gamle hjemmet til Salih Bosna og hans familie. Salih ble født i Mostar i dagens Bosnia & Herzegovina som den gang tilhørte det Osmanske Riket. Han, hans mor og to søsken forlot Mostar grunnet krig og elendighet. De søkte en bedre tilværelse et annet sted i det store riket. De ankom Tarsus i dagens Tyrkia etter en rekognoseringsrunde hvor både Alexandria (Egypt) og Haifa (Israel) ble vurdert som nytt bosted. I Tarsus startet han opp en blomstrende møllevirksomhet. Det varte til mølla ble skylt bort i en storflom. 

Menn med tak i gir ikke opp på grunn av en flom. Salih Bosna kjøpte grøderike landområder utenfor Adana. Flyttet dit. Startet opp ny mølledrift, solgte mel og startet eget bakeri. Han startet også egen logistikkvirksomhet som tok seg av transport av korn, mel og bakervarer. Og han bygget dette herskapshuset ved bredden av Seyhan. Her levde han til han døde av hjerneblødning 75 år gammel. I sin levetid rakk han å gifte seg 3 ganger med kvinner av bosnisk opprinnelse, og fikk 12 barn. Han bygget 2 moskéer og ble sett opp til som en viktig bidragsyter og velgjører i Adana. Han bar ærestittelen efendi, en tittel gitt tjenestemenn, mullaer, vitenskapsmenn og spesielt utdannede personer i Det Osmanske Riket.

Hotel Bosnali. En pust fra Det Osmanske Riket

Full av entusiasme entrer jeg inngangsdøren til hjemmet som nå er et boutiquehotell. Zaira fra Istanbul står i resepsjonen og ønsker meg velkommen på plettfritt engelsk. Resepsjonen er full av gamle klenodier og nye gjenstander i gammel stil i hyller og glassmontere. Ny og gammel kunst på veggene. Og der, til høyre for Zaira henger Salih Bosna Efendi i glass og ramme på det mørke trepanelet. Hun følger blikket mitt og begynner fortellingen om hotellets og nabolagets osmanske historie.

- Jeg vet. Det er i grunnen den eneste grunnen til at jeg står her. Det og Gertrude Bell. 

- Hvem? undres Zaira. - Men når det gjelder Salih Bosna Efendi er jeg redd du er 80 år for sent ute. 

- Jeg vet, gjentar jeg og tar kortversjonen om Gertrude Bell. Ingen jeg hittil har truffet har hørt om henne til tross for hennes reiser Tyrkia rundt som arkeolog, og hennes medvirkning i oppdelingen av Det Osmanske Riket. 

- Hun hadde trolig vært husket om hun var mann, kommer det tørt fra Zaira.

Zaira er ferdig med registreringen av sin nye gjest, har sjekket at rommet mitt er klargjort, og nå står hun med et nøkkelkort i hånden. Jeg surrer fremdeles rundt i resepsjonen og tar visuelt inn alle de vakre gjenstandene som hun opplyser er til salgs.

- Takk, det er mye jeg ville tatt med hjem her fra. Litt vrient siden jeg er ryggsekkturist, flirer jeg og peker på min 55 liter store ryggsekk som er stinn nok som den er. 

Fra resepsjonsområdet

Som troll i eske dukker en pikkolo opp. Han triver tak i ryggsekken og ber meg ta følge opp trappen til 2. etasje. Låser meg inn i et gammelmodig men luftig og elegant værelse med tunge gardiner ut mot gaten. Hotellets monogram er vakker brodert med gullfarget tråd på håndklær, badekåpe og tøfler. Tenker at det er en forsmak på det osmanske luksus-oppholdet som venter på Pera Palace i Istanbul. 

Trappeoppgangen er et herskapshus verdig

Jeg har ikke tid til å dvele lenge ved luksusen. Magen er tom og Adana venter. Gjør meg likevel bedre kjent i Salih Bosnas hus før jeg spurter ut. To damer som gjør rent peker nemlig oppover trappen. Trappeoppgangen og avsatsen mellom etasjene er et kapittel for seg. På toppen finner jeg en takterrasse med kafé og bar med en helt utrolig utsikt over bydelen, elven og parkene som omgir elven. Sabanci Merkez-moskéen ruver til venstre. Jeg begeistres mer av synet til høyre. Rett der nede ser jeg den romerske steinbroen med de mange fine buene. Gertrudes bro. Jeg iler nedover trappen. Det er ikke flere minutter å kaste bort i denne byen som ikke har severdigheter. 

Utsikt mot den romerske broen fra hotellets takterrasse

Å være i Adana uten å smake ekte Adana-kebab er sikkert helligbrøde. Kjøttdeig av lam stekt på grillspyd over åpen flamme, servert på lavash-brød med kullgrillede grønnsaker og et dryss av urter. Zaira kan anbefale meg byens beste. Restauranten ligger i gamlebyen, kun et kvarters gange unna. Det tar meg adskillig lengre tid. Jeg tenker ikke over hva "gamleby" betyr der jeg plotter inn destinasjonen på mitt virtuelle kart. Løsriver meg fra Otel Bosnali og tar en gate som snor seg innover på sentrum-siden av elven. Strøket endrer straks karakter. Med ett er jeg havnet i stoff-distriktet. Stoff som i tøy. Jeg passerer den ene stoffbutikken etter den andre. Rull på rull med fargerikt stoff. Mønstret og ensfarget. Utendørs og innendørs. Her er noen få kles- og teppebutikker å finne, men hovedsakelig stoff med tilbehør som lisser, snorer, dekor, hemper, knapper, tråd og atter milevis med stoff. Så fanger en eldgammel, liten moské oppmerksomheten min med vakre utskjæringer i stein. Gatene smalner hen, menneskemylderet øker, flere smier og verksteder dukker opp havveis ute på gaten, butikker med trevarer, møbler, bruksgjenstander og glorete plastbøtter i alle farger. Så river matlukten tak i meg og der, på hjørnet, ligger Cigerci Edip Usta. Ingen her kan engelsk men jeg får forklart at jeg skal ha en ekte lokal Adana med alt av tilbehør. 

Her serveres Adanas beste Adana-kebab

- Drikke? En av de unge mennene peker på store og delvis gjennomsiktige plastdunker. Jeg antar det er saft eller juice, ikke hjemmebrent. 

De fleste som sitter rundt meg drikker rødt så jeg peker på dunken med rødt. Saften smaker såpass stramt at jeg tar aldri sjansen på å drikke rødt igjen. Morbær? Finner det aldri ut men på sett og vis passer saften til de saftige grillsmakene. Çay’en som serveres etterpå smaker velkjent te. Jeg blir sittende lenge. Nyter fargene, luktene og ståket rundt meg. Middelalderen kjennes ikke langt unna. 

Nytt og gammelt på markedet i gamlebyen

Jeg forblir i middelalderen en stund. Vandrer rundt etter innfallsmetoden. Nyter variasjonen og det fremmedartede i alt jeg ser. De svarte smiene og mekaniske verkstedene lokker på oppmerksomheten med sin støy, lukten av gammel olje og sveiseflammer. Butikkene som selger husgeråd har gryter nesten på størrelse med meg selv. Dumper innom et par produksjonslokaler som produserer og selger søtt, lokalt godteri. Litt á la Turkish Delight. Andre produkter er mer baklava- og konfektaktig. Kundene er mange og jeg må halvveis brøyte meg frem for å få sett "bakerne" der de blander ingredienser i store eltemaskiner som deretter fordeles ut i flate former og tilsettes nøtter og annen knasende god garnityr.  

Når jeg har sett nok tar jeg sikte på elven og den romerske broen. Passerer flere falleferdige osmanske herskapshus. Runder en tradisjonell gammel hammam som det gror ugress og blomster på. Her kan det se ut som restaurering er påtenkt ut fra HMS-skilting og byggeplassgjerder å dømme. Så er det som omgivelsene åpner seg opp og blir lysere etter hvert som jeg legger gamlebyen bak meg og nærmer meg elven. De osmanske herskapshusene blir flere og fint restaurerte. Hvite med gyllenbrunt treverk. Nydelige med sine overbygg. 

Adanas Medisinske & Odontologiske Museum

Au da!

Kikker innom en port og finner et vakkert gårdsrom foran en av de fineste byggene. En uniformert vakt griper fatt i meg. Ikke for å kaste meg ut men ønske velkommen til Adanas Medisinske & Odontologiske Museum. Det er langt utenfor mitt interesseområde og jeg ville aldri kommet på å oppsøke et slikt museum. Nå som jeg er her går jeg nysgjerrig inn dørene ene og alene på grunn av byggets arkitektur. Har null forventninger til utstillingen men det er gratis adgang og jeg har ingenting å tape. De fleste lokale museene i Tyrkia er gratis. Jeg ender opp med å nøye studere den medisinske utstillingen. Den er både vakker og interessant. Veggene er dekket av gamle bilder og plakater av leger og professorer i medisin for hundrevis av år siden i Det Osmanske Riket. Andre viser legende urter og hvor de befant seg i den gamle befestede byen, hvordan man leger og opererer både det ene og det andre, og her er vakre resepter på arabisk. Alt på veggene er fargerikt og ytterst kunstnerisk utført. Her er gammel overtro men også bevis på det motsatte: hvor langt de var kommet innen medisin for et halvt årtusen siden. På den tiden da legene sprang rundt i fargerike turbaner. Her er flere innredede rom, blant annet et tannlegekontor med bilde fra 1926 av Sadiye Güvendiren, Tyrkias første kvinnelige tannlege. Det var Atatürks politikk å løfte frem kvinnene fra mørket. Frigjøre dem fra sløret etter tilblivelsen av et moderne Tyrkia i 1923. Kvinner hadde tross alt utgjort en viktig brikke i industri og jordbruk mens mennene falt som fluer i kampene under 1. verdenskrig og i krigene med Hellas før og etter den store krigen. 

I dag er ikke kvinner like akseptert uten tildekket hår. På enkelte områder er Tyrkia på full retrett fra det Atatürk kjempet for etter dannelsen av den nye nasjonen. Det sekulære samfunnet han bygget opp et blitt ytterst islamsk politisk. 

Mens jeg går langs elven opplever jeg for første (og eneste) gang at det blir ropt ukvemsord etter meg. Tre unge menn som tydeligvis har jobben med å rydde og fjerne søppel i parken har tatt en pause i arbeidet. Eller kanskje de ikke har gjort det slag i hele dag? De ildner hverandre opp med å rope etter meg. Det eneste ordet jeg skjønner og kanskje det eneste de kan på engelsk er "Whore". Hore. Jeg vet ikke om det er hudfarge, klær, etnisitet, vestlighet, frihet eller mitt utildekkede hår som irriterer dem så grenseløst. Jeg er mer tildekket enn mange unge tyrkiske kvinner. Mennene blir imidlertid sittende så jeg børster dem av bevisstheten min. Andre steder i parken er det familier, ungdommer og jentegjenger som sitter i skyggen av høye trær. Noen har med piknikkurver, andre sitter bare og skravler eller viser hverandre artigheter på mobiltelefonene. Langs elven er det også noen små çay-kaféer. 

Så når jeg den romerske broen. Den ble oppført rundt år 120, under keiser Hadrians regime. Broen er dimensjonert for en langt større vannføring enn de tynne stripene som siver under den i dag. Tasköprü (som broen heter og som kun betyr «steinbro») ble sist restaurert i 2007 og har siden kun vært åpen for fotgjengere. Jeg har lest at den har 21 buehvelvinger men teller kun 16. De 5 andre befinner seg under jorden på dagens elvebredder. I forgangen tid har broen bært arméer, karavaner og herskere på sin vei mellom Antolya og Europa, og Midtøsten, Afrika og østlige Østen.  Jeg går frem og tilbake over Gertrudes bro med æresfrykt. I dag bærer den kun turister og kun meg av vestlig utseende. De andre ser ut til å være av arabisk og asiatisk opprinnelse. Her er også noen få selgere av juice og iskrem. Dagen er solrik og varm men de få turistene gir neppe en heidundrende dagsomsetning.  

Jeg følger grøntområdet langs elven videre opp til den svære Sabanci Merkez-moskéen. Det er et monster av en moské med 6 minareter som strekkes seg langt inn i himmelen. Den nest største i Tyrkia. Det bygges flere og flere av disse gigantiske moskéene over hele landet. De betraktes mer som politiske maktsymbol enn gudshus. Erdogans motstandere er dypt uenig i at skattepengene blir brukt på dette viset, og troende foretrekker å be i sine mindre nabolagsmoskéer. Denne moskéen stod imidlertid ferdig i 1997 så Erdoǧan kan neppe skyldes for byggingen av den. Da satt han som borgermester i Istanbul. 

Adanas monster-moské Sabanci

Erdoǧans parti ble bannlyst på slutten av 90-tallet på grunn av hets av ikke-islamske religiøse. Et nytt parti med et annet navn ble dannet i stedet, med samme ledere og medlemmer. Erdoǧan så ingen grunn til å slutte med de religiøse hatytringene. Han hadde tross alt bakgrunn fra en videregående skole som spesialiserte seg på utdanning av imamer. Han ble dømt til 4 måneders fengsel og forbud mot å inneha politiske verv på livstid. Så hvorfor sitter han nå som president? Vel, han stiftet et 3. parti, AKP, som var et mindre radikalt parti. Det gikk uventet av med seieren i valget i 2002. Han ble så tatt inn i varmen av nasjonalforeningen som kun få år tidligere hadde utstedt dommen. 3 dager etterpå satt han som Tyrkias president og der sitter han ennå. Siden har antall moskèer i Tyrkia økt med 40%. Det er mulig at jeg tiltrekker meg feil mennesker men etter å ha unnagjort 1/3 av Tyrkia har jeg fremdeles ikke møtt uhemmet begeistring for presidenten og partiet. Vil neppe møte særlig mange av dem i de kurdiske områdene heller. Jeg har derimot vært vitne til lange demonstrasjonstog i Izmir iakttatt av en svær politistyrke. 

Jeg når moskèen men går ikke inn. Går tilbake til Bosnas hjem som nå er mitt. Entrer trappene opp til takterrassen som nå har fått en begynnende rosablå himmel over seg. Bestiller kaffe og ostekake som serveres i gammeldags mønstret service i rødt, hvitt og blått. Fargene minner meg om at i morgen er det 17. mai.