Symi - Rhodos: Spøkelser fra fortiden

Bordene på balkongen er langt fra fullsatt ved  frokostserveringen neste morgen. Jeg har det ikke travelt og er derfor rimelig seint ute. Her sitter kun et umake par. Hun er ung, mørk og levende, han er grå, traust og mange år eldre. Han konsentrerer seg fullt og helt om laptopen foran seg. Hun oppnår kun grynt og enstavelsesord på sine henvendelser. Jeg oppfatter at hun snakker tysk men leter nå og da etter ord. Går over til engelsk når hun ikke finner dem. Hun hilste da jeg kom ut, han så knapt opp. 

Det starter med høflighetsfraser. Kommentarer om den enestående utsikten. Den sjarmerende øya. 

- Vi har kun vært her et døgn. Skal dessverre alt videre med en båt i ettermiddag, forteller hun.

- Kanskje vi skal med samme båt? Jeg skal også videre i dag. Oppdaget nettopp at båten ikke går fra samme sted som jeg ankom for noen dager siden. 

Vi konkluderer med at vi slettes ikke skal med samme båt. Jeg har fått billett med en bilferje som går fra ferjeleiet langt til høyre der nede i bukta. Samme sted hvor paret ankom i går. De skal dra med ekspressbåt fra kaien ved klokketårnet, der jeg ankom for tre dager siden. 

Kartet stemmer med terrenget. Jeg henter en kopp kaffe til før betjeningen rydder bort det meste. 

- Jeg heter forresten Aiza. Hva heter du? spør hun når jeg kommer ut igjen. 

- Jeg hadde en foreleser i risikoledelse som het Aiza. Hun var fra Tyrkia, minnes jeg etter å ha presentert meg selv. 

- Som meg. Jeg er også fra Tyrkia, ler unge Aiza. 

- Men både mors- og farslekten min er fra Thessaloniki. Back in the days, legger hun til.

- Å ja? Snakker vi rundt 1. verdenskrig? spør jeg interessert og med hevet øyebryn.

Hun svarer bekreftende. 

- Familien var muslimer. Fikk derfor merkelappen "tyrkere" og ble deportert til Tyrkia tidlig på 1920-tallet. Cirka 10 år siden dro jeg med foreldrene mine tilbake til Thessaloniki for å finne ut hvor slekten kommer ifra. Det var første gang vi var i Hellas. Vi var så nervøse. Turte neste ikke si at vi var tyrkere for vi trodde ingen likte at vi var der. Men vet du hva? Vi ble hjertelig godt tatt imot.

Aiza stopper opp i fortellingen. Forsøker å stoppe en tåre som vil ut av øyekroken. Hun er synlig berørt av egen familiehistorie. Så trekker hun pusten og fortsetter.

- Vi fant frem til nabolaget der oldeforeldrene mine kom i fra. Der traff vi en gammel mann som vi ble kjent med. Det viste seg at faren hans var fra landsbyen vår i Tyrkia. Ikke bare det. Faren hans vokste opp i huset ved siden av vårt. De var kristne, ble kalt "grekere" og ble tvangssendt til Thessaloniki. Kan du tenke deg? Han ble med oss hjem for å se hvor faren hans ble født. 

Aiza tar en ny pause. Nå gråter hun åpenlyst. Såpass at hennes mannlige, tause følge kikker opp fra laptopen. Hun tørker tårene med en serviett mens jeg biter meg i leppa. Hva har jeg satt i gang ved å spørre mine nyfikne spørsmål om en grusom bit av verdenshistorien? 1,6 millioner mennesker ble tvangssendt bort fra sine hjem som følge av befolkningsutvekslingsavtalen fra 1923 mellom den greske og den tyrkiske regjeringen. Konflikten ble ikke forsøkt løst ved å sikre at minoritetene kunne fortsette å bo på sine hjemsteder, men ved å flytte dem geografisk til et annet land med et annet språk. Kristne til Hellas og muslimer til Tyrkia. Ferdig sortert og problem solved. Liksom. Over 100 år etterpå sitter en ung tyrkisk jente og gråter over sin tapte greske identitet.

- Den gamle mannen kom tilbake til oss et par ganger. Han elsket å gå i de samme gatene hvor faren hadde lekt. Så hørte vi ikke mer fra han. Fant ut at han døde ensom i sin leilighet i Thessaloniki. Selv om han var født i Hellas var han fremdeles tyrkisk i hjertet, snufset Aiza. 

Solen har varmet opp balkongen men det hjelper ikke mot mine kuldegysninger. Jeg har lest om befolkningsutvekslingen mer enn en gang, jeg har besøkt spøkelsesbyer og ruinbyer på begge sider av grensen og jeg har hørt andre tyrkere fortelle på min reise rundt vestlig del av Tyrkia, men aldri så levende og berørende som Aiza. Alt jeg kan gi tilbake er tafatte ord, men Aiza smiler mot meg. 

- Vet du. Det er kjennes godt at andre mennesker langt borte fra vet om tragediene våre folk ble utsatt for. 

Mannen ved bordet slår sammen laptopen, kremter og reiser seg. Han er virkelig en mann av få ord. Paret skal henge litt rundt og slappe av i solen mens de venter på båtavgang. Jeg går til mitt svale, blå rom, pusser tenner og pakker. Setter kofferten igjen i frokostrommet, går oppover noen trappetrinn til en koselig kafe jeg har sett. Bestiller friskpresset limonade, setter meg på en fargerik fillerye og slår i hjel en time med lesestoff og observering av passerende mennesker av langt flere nasjonaliteter enn gresk og tyrkisk. 

Iskald, friskpresset limonade

Når limonadeglasset er tomt og tiden er inne, går jeg tilbake til hotellet for å hente kofferten. Der har den gamle, uføre mannen fått selskap av en eldre ortodoks prest kledd i flagrende, svarte gevanter. Det gråsvarte skjegget er langt og krøllet, men skjuler likevel ikke krusifiksene som henger løst rundt halsen. Han nikker mot meg og hilser mildt, som om jeg er et av hans sognebarn. Spør hvor jeg er fra og om jeg har tenkt meg bort fra Symi. Jeg nikker og svarer før jeg tar avskjed, går ut i solen og bortover gata. 

Noen roper. Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at det er meg det ropes på. Snur meg og ser Aiza komme i fullt firsprang, med bare føtter på opphetet gatestein, kun ikledd en rødbrun bikini. Jeg ser presten kikke ut døren for å se hva som skjer. Aiza har sett meg forlate hotellet fra terrassen. Hun omfavner meg og ønsker meg en god tur videre til Rhodos og et godt liv videre. Jeg blir helt perpleks, bekymrer meg for at hun svir av seg fotsålene, men takker og ber henne ta vare på seg selv. Jeg blir helt satt ut over hva et lite møte med en fremmed ved frokostbordet kan velte opp av følelser. Fortsetter, men nå er det min tur til å blinke bort store tårer for å ikke tråkke feil i den bratte trappen.

På vei ned skråningen mot ferjeleiet. Gamle hus som trenger omsorg

Følger trapper og bratte veier nedover i retning ferjekaien like øst for Symi by. På veien skal det ligge en restaurant hvor jeg har tenkt å stoppe for lunsj. Det kan jeg glemme. Den er åpen kun på kveldstid selv om Google påstår noe annet. Det er bare å fortsette. Ved ferjeterminalen ligger en enkel kafe som selger påsmurt og kaffe. Til tross for enkel mat og servering må jeg purre to ganger. Rekker så vidt svelge unna kaffen og halve bagetten. Ferja har rundet neset og er i ferd med å manøvrere inntil kai. Jeg dytter den halvspiste bagetten i sekken og løper av gårde. 

Ferja tar en knapp halvannen time til Rhodos. Det blåser en isende kald aircondition-vind gjennom salongen. Det kjennes som om temperaturen nærmer seg frysepunktet. Passasjerer roter gjennom vesker og sekker på vill jakt etter ullgensere, skjerf, votter og luer. Jeg finner kun et skjerf i dagstursekken min. Øvrig bagasje er stuet bort på bildekket. Jeg har halvveis lungebetennelse og øreverk når vi går i land i Rhodos havn. Rhodos har imidlertid skrudd varmeovnen på maks styrke, så jeg får andre utfordringer å tenke på. Det positive er at jeg berger tærne for koldbrann. Etter tre meter sklir de rundt i svette sandaler. 

En av utfordringene er at ferjekaien ikke er ved samme sentrumsnære kai som jeg forlot Rhodos fra for ni dager siden. Denne havnen ligger for seg selv lenger øst. Hotellet mitt, eller det jeg innbiller meg er et hotell, ligger vest i byen. Tenker at det lar seg raskt reparere med en taxi der jeg brøyter meg gjennom en diger, ulekker parkeringsplass. Virrer rundt og konstaterer at her er verken taxi eller taxiholdeplasser å oppdrive. Henger meg på en broket gjeng internasjonale ryggsekkturister og innfødte grekere med store kofferter. I alle fall grekerne ser ut til å vite hvor det skal. De har tatt sikte på et busskur. 

Klokken tikker og går. Det eneste som kommer er et par minibusser som slipper av passasjerer og nekter å ta om bord nye. Ti minutter går, tjue minutter. Busskuret i plexiglass gir ikke vern for nådeløs sol. Tvert imot. Jeg spør et gresk middelaldrene par om de har peiling på om eller når det kommer en buss. De snur ryggen til meg. Enten forstår de ikke engelsk ellers så prater de ikke med fremmede. Jeg spør en ung belgier med ryggsekk. Han har like lite peiling som meg, men han har trua. Omsider kommer det en buss. Det er sågar en gratis schuttlebuss. Jeg aner ikke hvor den skal, men den legger i vei langs kysten i retning sentrum. Lar Google Maps avgjøre hvor jeg går av for å kortest mulig nå hotellet til fots.

Hotell? Etter å ha tråklet meg gjennom gater overstrødd med festglade nordeuropeere i alle aldre, finner jeg adressen. Stusser fordi det er en gårdsplass foran noe som ser ut som et lavt leilighetsbygg. Ingen resepsjon, ingen folk. Det ligger et hotell ved siden av, men det er ikke der. Sjekker Booking.com appen og der ligger en melding sendt for noen timer siden. Når ankommer jeg? Sjekker bestillingen min og jeg får igjen inntrykk av at jeg har bestilt et rom på et hotell. Finner telefonnummeret og ringer via Whatsapp. En kvinne svarer. Hun bor i nærheten og dukker opp noen minutter etterpå med nøkkel til en leilighet. Jepp. Leilighet. Hun har vært fortvilet over at jeg ikke har svart på meldingen hennes. Jeg svarer at jeg sitter ikke med nesa i Booking.com appen når jeg er overbevist om at jeg skal bo på hotell med resepsjon. Hun har ikke svar på hvorfor eierne bruker "hotell" i navnet. Hun bare maler her. 

"Hotell" med dekorative detaljer på veggene

Leiligheten er stor. Den er slaskete og amatørmessig oppusset i et forsøk på modernisering. En elektriker har gått bananas og montert grupper av stikkontakter og lysbrytere som dekor midt på veggene. En dobbelt glassdør går ut i en stor luftesjakt med en stol, et bord og et megastort askebeger. Det er bare å trekke for gardinene, både for synet og for å hindre innsyn fra omkringliggende leiligheter. Det var ikke slik jeg ville bo siste natten av reisen. Den unge kvinnen ser trolig misnøyen lyse ut av øynene mine.

- Kjøkkenet kan du bruke så mye du vil. Her kan du lage både frokost og middag, trøster hun, liksom jeg kom til Rhodos for å kokkelere.

- Frokost? Jeg har bestilt rom med frokost inkludert. Da forventer jeg å få den ferdig servert, kommenterer jeg og viser til bestillingen min i appen.

Hun myser mot telefonen min.

- Å ja! Jeg skal sende deg adressen hvor frokosten serveres. Det er ikke langt unna. 

Hun går. Jeg går like etterpå. Det er på tide å få i seg ordentlig mat og jeg har funnet restauranter på kartet her i nabolaget med gode anbefalinger. Jeg får sett en del mer av nabolaget enn tenkt før det er mat å få på en helt annen type restaurant. En tilfeldig biffrestaurant. Restaurantene jeg siktet meg inn på var enten smekkfulle, ikke åpnet for kvelden eller nedlagt. Snubler rundt blant horder av turister på min jakt. Roter meg også inn i rolige, behagelige og vakre bakgater hvor jeg kun går på fastboende. Gatesmugene ligger der som fredsomme, hemmelige oaser. 

Fredelige gater til å forsvinne inn i

Etter maten tar jeg opp jakten på italiensk arkitektur etter Italias storhetstid på Rhodos. De hersket her som på alle andre Dodekanese-øyene, mellom 1912 og 1947. Den største konsentrasjonen av bygg satt opp av italienere ligger omtrent der jeg gikk av shuttlebussen. Jeg har knapt kommet bort fra biffrestauranten før en ambulanse kommer ilende med blinkende lys og fulle sirener. Den bråbremser like foran meg. Ut jumper medisinsk personell med førstehjelpsutstyr. I samme nu ser jeg en blond, ung jente liggende på fortauet ikledd miniskjørt og minimalistisk topp. Det er like foran et apotek og to av de ansatte bytter på å blåse liv i jenta. Rundt dem soser to unge gutter, like blonde og blåøyde som jenta. De er fulle som alker og ikke særlig til nytte for sin bevisstløse venninne. De har i det minste skjønt at situasjonen er dramatisk. De veiver mot ambulansepersonellet og roper hitover, hitover. På norsk. 

Jeg bytter fortau, finner en annen gate og gjenopptar kursen mot østsiden av Rhodos by. Det går ikke så raskt for her er langt flere nordmenn å forsere på min jakt etter italiensk arkitektur. Tre menn kommer skrålende ut fra en bar. Det er ikke en hvilken som helst bar. Det er Romantika Bar som også bærer navnet Norske Baren. Norske flagg vaier over alt, på  vimpler og skilt. Det reklameres for fotballkamper på storskjerm. Klientellet som sitter ved bordene utenfor er norske ut fra språket å dømme. Ikke en av dem kan være under 50. Jeg forsøker å komme forbi norske menn og norske reklameskilt som sperrer fortauet for meg. Sier høflig unnskyld for at de bedre skal forstå at jeg vil forbi. Den ene griper brautende tak om skuldrene mine. 

- Hvor har så denne damen tenkt seg, mutters alene? Man skal da ikke vandre ensom rundt i store byer! Bli med inn så skal jeg love at det blir en mann på deg også, skråler han. 

Jeg orker ikke svare. Rykker meg løs og strener ut i den trafikkerte gaten for å komme meg forbi.  

- Idiotiske kvinnfolk. Hun der kan ikke være riktig vel bevart, hører jeg gjallende fra fortauet. 

Vet ikke, jeg. Kanskje jeg er kjedelig? Tar meg i å lengte tilbake til de små øyene jeg har ankommet fra. Italiensk kakkel og antydning til fasisme er nesten å foretrekke fremfor nordisk fyllefest på Rhodos. Har ristet hendelsen av meg når jeg står utenfor imponerende Grande Albergo delle Rose. Rosenes Grand Hotell.

Grande Albergo delle Rose

Det er den svære logoen til Rhodes Casino som slår imot meg, men jeg har ikke tenkt meg på kasino. Grande Albergo delle Rose er en av de mest betydningsfulle bygningene fra øyas italienske periode og fungerer fortsatt som et 5-stjerners luksushotell. Det var guvernør Mario Lago som tok initiativ til å bygge det eksklusive hotellet fordi myndighetene i Italia ønsket å gjøre Rhodos til et utstillingsvindu for italiensk styre og turisme. Hotellet åpnet 24. mai 1927. Den opprinnelige arkitekturen var et sammensurium av venetianske, bysantinske, arabiske og osmanske stilarter, og skrev seg fra Italias visjoner om et middelhavsimperium. Ni år senere satt en ny italiensk guvernør ved roret, Cesare Maria de Vecchi. Han mislikte den overveldende dekorative utformingen sterkt og ga bygningen en enklere stil. Av det jeg ser, stammer mye fra Vecchis ombygging til tross for et gigantisk renoveringsprosjekt på slutten av 90-tallet. I dag er det kanskje få som vet at det var her, på Grande Albergo delle Rose, fredsforhandlingene foregikk under den første krigen mellom israelere og araberstatene. Avtalen førte til FNs etablering av staten Israel i 1948. Siden har det knapt vært fred i den regionen.

Det som er igjen av Murat Reis-moskeen

Fra hotellet følger jeg sjøen et lite stykke. Runder islmaske kupler, omringet av et anleggsgjerde. Finner ikke opplysninger om hva det er. Murat Reis-moskeen ligger som en liten gjenglemt rest på den andre siden av den sterkt trafikkerte hovedveien langs kysten. Kan det være at det hellige muslimske gravstedet er blitt splittet opp? Jeg passerer andre bygg med osmansk preg i utformingen av vinduer og dører. Noen bygg står tomme og er preget av forfall. Om de egentlig er fra tiden før italienerne tusket til seg øyene, er vanskelig å si. Tidlig italienske arkitekter hadde stor sans for osmansk arkitektur og etterlignet den gjerne. Dessuten var dette området, Mandraki, sentrum i Italias Dodekanesos-øyrike. Akkurat her lot de trolig lite stå igjen etter fordums herskere.  

Palazzo del Governo: det tidligere guvernørpalasset

Et bygg roper høyt på meg. Det minner meg om Venezia. Egentlig ikke rart at tankene går dit for arkitekten bak, Florestano di Fausto, tok en aldri så liten copy /paste av Dogepalasset i Venezia. Forskjellen er at her må jeg krysse en svær, uvakker parkeringsplass, ikke Canal Grande. Byggverket var delveste guvernørpalasset, eller Palazzo del Governo som byggherrene kalte det. Ikke fullt så detaljrikt dekorert, ei heller like stort som Dogepalasset, og langt fra like gammel. Flott er det uansett. Jeg vandrer under luftige arkader hvor lysekroner i smijern henger med jevne mellomrom. Fasaden er i rød og lys murstein lagt i rutemønster og med innfelt rund dekor som minner om våpenskjold. Her er små Romeo & Julie-balkonger og vakre vinduer med søyledekor. Jeg går rundt hele bygget for å få med alle detaljer. Kikker inn porter og entrer trapper. Får et ungt par i hælene. De tror jeg er en historisk influenser og elsker stedene jeg oppdager. Mobilene brukes flittig til å fotografere hverandre på de samme vakre stedene som jeg foreviger. 

Detalj fra Palazzo del Governo

På samme side av hovedveien ligger et italiensk byggverk noen tiår yngre enn guvernørpalasset. Nasjonalteatret. Det har en helt annen stil, uten orientalske kupler og dekorative arkader. Linjene er stramme og geometriske. Formene er enkle og monumentale. Mussolini har overtatt roret og med Hitler som idol ble også arkitekturen fascistisk og brutal. Teatret stod ferdig i 1937 som Teatro Giacomo Puccini, oppkalt etter den berømte italienske komponisten. 

Noen kupler roper på meg litt lenger frem. Det er den gamle markedsplassen, Nea Agora. Dessverre for meg er den innhegnet og avsperret med et anleggsgjerde. Menn i gule vester og hjelmer snor seg mellom buede inngangsportaler. Markedet har i mange år hatt behov for omfattende renovering. Den salte sjøluften, jordskjelv og høg bruksslitasje har satt sitt preg på bygningen. Restaureringsarbeidene har som mål å bevare både de dekorative fasadene, kuplene og de karakteristiske arkadene som gjør bygningen så spesiell. Det historiske gårdsrommet i midten utgjør selve hjertet av markedet, men det får jeg ikke sett. Markedet ble brukt av fiskere som kom inn med dagens fangst, bønder fra landsbygda som solgte sine produkter og andre handelsmenn som solgte andre varer. Bygningen ser langt eldre ut enn det den er. Den ble oppført i orientalsk stil av italienere i 1920-årene. 

Ved å være litt har jeg klart å følge utviklingen i italiensk arkitektur her i Mandraki-området i Rhodos by. Det er også som å vandre gjennom den politiske utviklingen i mellolkrigsårene. Fra det venetianske, romantiske og rikt utsmykkede som flørter med orientalismen, til harde, firkantede flater og streng modernisme. 

Ny øy, ny bok

Starter hjemveien gjennom en liten park. Havner rett i nåtidens elegante shoppingstrøk. Tar en deilig iskaffe i en gågate utenfor en tiltalende kaffebar. Jeg er heldig som finner et ledig bord, og for en stakket stund er det deilig å bare være turist. Hører ikke italiensk, men trolig alle andre språk ved bordene rundt meg. Mørket senker seg innen jeg fortsetter på veien hjem. Til en leilighet med mange lite dekorative el-punkt plassert på de merkeligste steder. Her kunne kanskje grekerne lært litt om stil av italienerne?