Tornio /Haparanda: Frem og tilbake over Torneelven

Jeg har har to byer å utforske i dag. Finske Tornio og svenske Haparanda. En gang i tiden en og samme by. Tornio ble grunnlagt som verdens nordligste by av svenskekongen Gustav II Adolf i 1621. Mens vi her på berget sutrer over "400-års natten" som lydrike under Danmark, har Finland større grunn til misnøye. De var okkupert av svenskene i ca. 650 år; fra midten av 1100-tallet til 1809. Svenske korsfarere strømte inn over landet for å gjøre slutt på hedenskapen i øst utpå 1100-tallet. Okkupasjonen av Finland ble altså startet av kirken i Guds navn som alle andre korstog fra tidlig kristne land med et uttalt mål om kristen omvendelse og redning fra fortapelse og skjærsild. Liksom. Det er ingen tvil om at hovedgrunnen til disse "ekspedisjonene" var økonomisk plyndring, erobring av land,  politisk påvirkning og utnyttelse. 

Fra starten av 1700-tallet begynte Russland å vise sin interesse for Finland. Kriger rullet frem og tilbake, Sverige mistet grepet over det ene finske området etter det andre, før de måtte gi totalt slipp for den russiske bjørnen i 1809. Finland ble utnevnt som et storhertugdømme under Russland. Russere og svensker trakk opp grensen seg imellom fra Bottenviken og nordover langs Torneelven i Tornedalen. Det meste av byen Tornio havnet på russisk side. Svenskene satt igjen med 7 gårder på svensk side. De måtte bygge et nytt handelssentrum på sin side av elven. Det artige er at den nye svenske byen fikk navnet Haparanda. Det er et finsk ord som betyr ospestranden.

Fra torget i Haparanda sentrum - eller Ospestranden om du vil

Starter formiddagen med å begi meg til Tornionlaakson Maakuntamuseo. Tornedalen Historisk Museum. Jeg, som knapt har hørt om Tornedalen, får uvurderlig innføring av dama som solgte meg billett. Det er et vakkert, moderne og allsidig museum, men som mange andre museum i utkantstrøk av verden opplever jeg få besøkende. Synd, for her er det mye å se og lære. Museet viser ikke uventet Tornedalens historie, men på begge sider av elven. Dette sies å være verdens eneste museum på tvers av to land. Jeg lærer om hvordan folk har overlevd og livnært seg på disse kanter. Her er historier om mat, kultur og lokal identitet. Som i andre grensestrøk har det også her vært giftermål, handel og smugling på tvers av grensen. En ny midlertidig utstilling forteller historien om den gamle, egenartede nettfiskekulturen i Torneelven. Kulturministrene fra begge land underskrev en søknad til UNESCO i mars i år for å få registrert det særegne fisket i Torneelven på UNESCOs kulturarvliste.

Det er på museet jeg hører om språket meänkieli for første gang. Et språk som snakkes i Tornedalen på begge sider av grensen, så langt vest som til Kiruna. I Sverige er det et offisielt minoritetsspråk, men finnene kaller språket for en nord-finsk dialekt. Språket er nært beslektet med kvensk. Romanen "Populærmusikk fra Vittula" av forfatteren Mikael Niemi heter her "Poppimysiikkiä Vittulasta". Minner meg selv på at det er en roman jeg må få lest, men ikke på meänkieli. 

Tvers over veien fra museet ligger Aine Kunstmuseum. Det er lite og relativt raskt unnagjort. Det nærmer seg uansett lunsjtid og jeg har en plan om å finne et spisested på min vei mot Sverige. Det som er definert som restauranter på kartet viser seg å være ukoselige fast food-kiosker eller stengte thairestauranter langt hjemmefra. Jeg trasker ufortrødent videre i steikende sol og 30 varmegrader. Der fremme står et enormt blått og gult IKEA-skilt som jeg bruker som retningsviser. Får den glimrende ideen om at sulten kan stilles i en fei med svenske kjøttboller, ertestuing og tyttebærsyltetøy. Det er garantert bedre og mer autentisk enn falafel-måltidet i går. 

Svenske kjøttboller lokker i det fjerne

Over elven, inn i Sverige, ned en dump og over en gedigen parkeringsplass. En titt på bilskiltene og jeg skjønner hvem som står for grensehandelen anno 2025. IKEA. Her er ikke mange svenske skilt. Her er det finnene som handler. Og en del nordmann. Og nå kommer jeg til fots, ikke for å handle men for å spise et raskt måltid mat. Jeg har ikke før kommet innenfor før jeg skjønner at dette ikke kommer til å gå raskt. Jeg har absolutt ikke gjort regning med at folk flest foretrekker å være innendørs på IKEA på det som trolig er årets fineste sommerdag. Jeg bruker evigheter på å tråkle meg forbi ivrig handlende mennesker. Innbitt følger jeg pilene i gulvet etter beste evne mot IKEAs innerste midte. Etter 20 minutters iherdig gange på hardt betonggulv triver jeg fatt i et menneske i IKEA-bekledning. 

- Kan du si meg snarveien til kafeen? spør jeg. 

- Du tar 3 svinger til venstre, runder kjøkkenavdelingen mot høyre, så høyre på nytt, venstre, høyre mot teppeavdelingen...

Jeg finner kjøkkenavdelingen. Den uten mat. Der det kun selges kjøkkeninnredning. Jeg skal ikke kjøpe kjøkken. Ikke i dag. Har glemt fortsettelsen av snarveien. Spør et menneske til. Etter 20 flere minutter må jeg brøyte meg gjennom en kø. Forstår plutselig at jeg er kommet til rett sted. Omsider. Men køen da? Jo, det er køen til kafeens serveringsdisk. Aldri har jeg sett en lengre kø på noen IKEA-butikk før. Den bukter seg milevis bortover mellom bordene. Det tar nærmere halvtimen å komme seg dit frem. Underveis biter jeg tennene sammen etter beste evne. Jeg hater nemlig kø. Jeg tar opp boken fra vesken. Begynner å lese mens køen snegler seg fremover. Forsøker å ignorere skrikende unger, lekende unger, løpende unger, kjeftende foreldre og strålende fornøyde mennesker med handlevogner på størrelse med vogntog. Etter halvannet kapittel er jeg fremme ved disken. 10 minutter til og jeg har fått klasket kjøttboller, poteter og ertestuing med fløtesaus som skvetter til alle kanter fra tallerkenen. Sausen er tykk og kald når jeg omsider setter meg ved et vindusbord med vakker utsikt til parkeringsplassen. Det tok nemlig nærmere kvarteret å få betalt. Absolutt ingen kan beskylde IKEA i Haparanda for å servere fast food.   

Jeg klarer å komme meg ut fra IKEA på forbausende kort tid. Når jeg har lagt parkeringsplassen bak meg strener jeg tvers gjennom Haparanda sentrum med retning den historiske og nylig restaurerte jernbanestasjonen hvor jeg ankom i går. Det er tid for en nærmere kikk. Dessverre ligger stasjonen helt på den andre siden av sentrum. Raskt går det ikke for mellom IKEA og sentrum går jeg gjennom en hel liten park full av statuer, minnesmerker og interessant historisk informasjon om naboforholdet Tornio /Haparanda. Blant annet er minnesmerke som forteller historien om 80.000 finske krigsbarn som passerte fra et Finland i krig til en fredelig tilværelse i Sverige mellom 1939 og 1945. 15.000 av disse av barna forble i Sverige da det var ingen gjenværende i familien å dra tilbake til. Her finnes også en bauta gitt i takknemlighet fra Finland til broderlandet i vest for frivillige svenske soldater som deltok i 3 finske kriger fra frihetskrigen i 1918 til det gikk mot slutten av 2. verdenskrig. Finland ble eget land etter den russiske revolusjonen. 

Haparandas ikoniske jernbanestasjon

På lik linje som Norge har også Sverige hatt sin store jernbanestasjons-arkitekt. I Sverige het han Folke Zettervall. Den mest kjente stasjonsbygningen han har på samvittigheten er Stockholm Sentraljernbanestasjon, men han tegnet også Haparanda stasjon, åpnet for første gang i 1918. Under planleggingen av Haparanda stasjon var det stor forventning til mye handel og transport over grensen. Stasjonen fikk dermed et monumentalt preg og en overdimensjonert størrelse i forhold til slik virkeligheten skulle komme til å bli. Historien har vist det var under de to verdenskrigene at banen hadde desidert størst trafikkmengde. Nå er det i det minste åpnet for persontrafikk igjen, og det er tanker om å igjen forbinde stasjonen med Tornio stasjon. 

Finland sett fra Haparanda-stranden

Jeg velger å følge Torneelven tilbake til min finske side. På svensk side går det en sti gjennom et park- og strandområde. Her finner jeg også en liten kiosk med store flasker iskald pils. Jeg er svett og sårbent både på grunn av temperatur og antall tilbakelagte kilometer. Til tross for at jeg egentlig ikke liker pils er det plutselig ingenting som kan friste mer. Setter meg ned og tar livet med ro i skyggen. Lenge. Det blir flere kapitler lest i boken og den siste slurken er nærmere 30 grader før jeg trasker videre. Legger veien gjennom EU-parken og inn i Finland. 

Tornios lille russisk-ortodokse kirke

Før jeg er hjemme oppsøker jeg den bitte litte russisk-ortodokse kirken. Den er vakker som et smykke, men dessverre stengt. Jeg finner ikke mye informasjon bortsett fra at den ble bygget for stasjonerte russiske soldater i 1884, og dedikert apostlene Peter og Paulus. Kirken ble flyttet til sin nåværende plassering en gang på femtitallet.