Rhodos - Patmos: Gyllen soloppgang, stormende kyst

Kriminelt sen avgang fra Gardermoen. Norwegians fly til Rhodos letter presist klokken 22:45. Jeg sitter på 3. siste rad sammen med et hyggelig, yngre par fra Gudbrandsdalen. I praksis deler han og jeg sete for han ruver i terrenget både i høyde og bredde. Med overkroppen halvveis ut i midtgangen kan jeg glemme søvn på den korte nattflyvningen. Alle som passerer i midtgangen dulter borti meg, enten det er kabinpersonale med sine traller eller medpassasjerer med retning til og fra toalettene. Det går greit for denne natta blir ikke lang uansett. Mine nye venner gleder seg til en ukes resort-avslapping på Faliraki sørøst for Rhodos by. Jeg derimot, gleder meg til å komme meg raskt bort fra Rhodos. 

Klokka er 03:40 når vi skiller lag. De går mot bagasjebåndet for å ta ut sine to store kofferter, jeg strener ut i den varme, mørke natta med min lille håndbagasje. Jeg har alt forkastet plan nummer en: rigge meg til på en flyplass-kafe i påvente av dagslys og båtavgang. Her er alt stengt. Plan nummer to er å vente i havna, ergo trenger jeg er taxi med det samme. Gudbrandsdølene har spådd meg et stort, kostbart problem siden jeg ikke har forhåndsbestilt taxi. De har lest på en eller annen nettside at det er omtrent umulig å få tak i taxi på Rhodos flyplass. Forhåndsbestilling er obligatorisk. Hun viste meg sågar en video på Instagram om kaotiske forhold på Rhodos flyplass. Jeg har alt konstatert at kaos eksisterer i alle fall ikke på nattetid. På min vei ut av terminalbygget treffer jeg kun et par halvsovende tollere, en flokk forhåndsbestilte sjåfører som vifter med navnelapper, og en dame som formidler leiebiler.  

Utenfor står taxier på en rett snor med gule lys på taket. Alle er ledige og det er bare for meg å finne den som står først i køen. Det tar meg under minuttet. Stålsetter meg i det jeg spør etter pris. Gudbrandsdølene har betalt 40 Euro for en kortere tur en det jeg skal ut på. Absolutt det billigste å oppdrive er påstanden. Jeg synes det er dyrt, gnien som jeg er. Skal ha mest mulig ut av pengene for de skal rekke til flere reiser i løpet av året.

- Hvilken havn skal du til? spør sjåføren som har presentert seg som Stamatis.

Godt spørsmål. Jeg drar opp båtbilletten på telefonen. Han nikker.

- Det er like utenfor gamlebyens porter. Det bli 30 Euro, sier Stamatis.

Jeg blir så perpleks av prisen at jeg ikke kommer på å prute. I prisen følger uvurderlig informasjon fra Stamatis. Han er av det gemyttlige slaget taxisjåfører som fungerer like godt som guide, ypperlig historieforteller og rådgiver. Han forteller om stedene vi passerer gjennom på vår vei nordover langs kysten.

- Hva synes du som er født på øya om det høye antallet turister? spør jeg.

Statistikken viser at Rhodos er en av Hellas' mest besøkte øyer gjennom flere tiår og populariteten er stadig økende. Den desidert største gruppen er charterturister som bor på dedikerte charterhotell. Bare i juni i år håndterte flyplassen en økning på 3,6% passasjerer fra samme måned i fjor. Av disse kom 28.443 fra Norge. På 25 år har godt over 56 millioner turister besøkt øya. 44,1 millioner av disse har kommet og dratt via flyplassen. I tillegg kommer 10,1 millioner cruisepassasjerer, og 2,5 millioner via ferjer fra Tyrkia. Jeg får litt vondt i hodet av sånne store tall.

- Hva skal jeg si? Det har vært turister her i hele min levetid. De fleste innbyggerne har en eller annen fot innenfor av turistnæringen, så inntekten er avhengig av at turistene fortsetter å komme. Så lenge folk oppfører seg og viser litt respekt og høflighet, går det greit, svarer Stamatis diplomatisk.

- Men akkurat dette liker jeg ikke helt, legger han til og omfavner omgivelsene utenfor bilen med høyre arm.

På hver side av den søvnige, mørke gaten ligger den ene resorten etter den andre. Restauranter, kafeer og suvenirbutikker. Skilt som viser veien til en eller flere beach'er. 

- Hele byer bygget kun for charterturister. I syv måneder av året legges de helt øde, mørklagt og avstengt. Som spøkelsesbyer.

- Jeg avslutter øyhoppingen min med halvannet døgn her på Rhodos. Vil jeg kunne finne en rest av det opprinnelige Rhodos? spør jeg uten særlig håp i stemmen.

- Da må du leie bil og dra til de minste og mest isolerte landsbyene på øya. Et historisk bevis på hva Rhodos engang har vært kan du finne i de trangeste gatene i gamlebyen. Gå dine egne veier. Don't follow the crowd! rådgir han bestemt. 

Kjenner han meg allerede? Jeg føler meg gjennomskuet som den kjerringa mot strømmen jeg er.

Klokka er bare 04:10 på natta når jeg blir sluppet av ved den gigantiske porten til Rhodos gamleby. Stamatis har fortalt at det finnes ingenting for meg å gjøre i havna før det nærmer seg båtavgang kl. 08:00. Den er rett og slett avstengt. 

- Gamlebyen er det beste stedet å vente. Trygt selv midt på natten. Du vil finne åpne kafeer og pizzabarer. Og der, i hjørnet er det offentlige toalettet, forklarer Stamatis og peker. 

- Her har du noen småpenger til kaffe, om du liker kaffe da, sier jeg i det vi tar farvel. 

- Selvfølgelig liker jeg kaffe. Alle grekere gjør det, smiler han, takker, og hilser ya su.

Vel fortjent, tenker jeg i det jeg baner meg vei inn i middelalderen gjennom portalen Thalassini Pýli, eller Marineporten som den ville blitt kalt på norsk. Imot meg kommer en liten strøm av ymse europeisk ungdom som har funnet tiden inne til å sjangle seg hjem til et hotell eller en resort etter nattens begivenheter. Gatene innenfor er trolig mer opplyst nå enn i middelalderen. Musikken som dundrer mot meg har desidert skiftet stil siden den gang. Det samme kan trolig sies om om moten. Man var trolig mer tekkelig påkledt i Middelalderen. Internasjonalt var det garantert også den gang. Jeg velger en tilfeldig gate. Der er det en åpen pizzarestaurant men jeg har ikke lyst på pizza. Er fremdeles i nattmodus, men et sted må jeg få satt meg ned. 

Det ligger et bakeri med kafe like rundt hjørnet. Åpningstiden på sommeren er 24/7. To grekere rundt de 50 sitter utenfor med hver sitt krus kaffe. På vei hjem fra jobb. 

Kalispera, hilser jeg og forvirres øyeblikkelig av meg selv.

Kommer på at kvelden for lengst er over. Det er natt, like før morgen, så hva heter denne tiden på gresk? Det kommer et kort nikk tilbake fra mennene. Lengre samtale rekker vi ikke før en ung spanjol ikledd det spanske landslagets fotballtrøye brått dukker opp. Ustø på beina og i overstadig godt humør, legger han seg langflat over bordet til grekerne. Det er så vidt mennene får reddet kaffekoppene sine unna. Spanjolen er like raskt vekk som han kom. 

- Feirer fremdeles at Spania vant fotball-VM, konverserer jeg.

- Ser ikke på fotball, sier den runde, godslige grekeren.

- Så kun finalekampen. Moren min er jøde så jeg heia på Argentina. Det gikk jo rett vest med dem også. Argentinerne, mener jeg, kommer det skulende fra den lange grekeren med minst 4 dagers skjeggvekst.

Jeg lar temaet ligge. Forstod alt i taxien at grekere flest ikke bryr seg om tullinger som løper etter en ball, som Stamatis uttrykte det. Grekere flest har ikke hørt om å ro, ro uten årer, Haaland, Hålland eller Holland. Jeg går heller innendørs for å se hva hva kafeverten har å varte opp med. Kommer ut igjen med en nydelig fetapai og et stort krus iskaffe. Setter meg ved et av de mange tomme bordene. Drar Kurt Wallander frem fra sekken min. Fordyper meg i bestialske mord i Ystad og leiemordere fra Sør-Afrika og Russland. Den rolige samtalen til de to grekerne er som bakgrunnsmusikk. 

Musikken er i ferd med å stilne hen her i gamlebyen når det dukker det opp en ny ung mann, denne gang av en ytterst melankolsk karakter. Han presenterer seg som Martin og lurer på om han kan sette seg ned med oss. Alle nikker.

- Hvor kommer du fra da? spør den runde, godslige grekeren.

- Sveits, sier unge Martin.

- Du ser ikke særlig sveitsisk ut, kommer det mistroisk fra mannen med skjeggstubber og jødisk mor.

- Nei, jeg vet. Faren min er fra Iran. Egentlig heter jeg Matin, men da tror jo alle i Sveits at jeg ikke kan skrive navnet mitt riktig. Resultatet er at jeg heter Martin i Europa og Matin i Midtøsten.

Den godslige nikker forståelsesfullt. Tausheten legger seg deretter under gatelyktene som lyser opp kafebord og eldgammel brostein. Et hikst bryter brått stillheten.

- Her går jeg og surrer på Rhodos. På ferie med sveitsiske kompiser som jeg vokste opp med. Men jeg orker ikke se de glade trynene mer. Herregud! Være her, feste og liksom være glad mens hele farsslekta blir bombet i Iran! Faens Trump! Faens Netanyahu! Vet dere hvordan det føles?

- Så, så, roer den godslige. Legger en arm rundt skulderen på Martin som egentlig heter Matin. 

Han med jødisk mamma stumper sigaretten. Holder klokelig munn. Jeg selv forsøker å konsentrere meg om mordet i Ystad. Det synes enklere å håndtere enn verdensfreden. Til slutt forsvinner de 3 mennene, en etter en. For en stakket stund er det kun meg, Wallander og kafeverten igjen. Så kommer bakeren på jobb. Like etter begynner himmelen å lysne. Klokka er blitt 05:45 og klapringen av høyhælte hæler mot klumpete brostein har forstummet for lengst. 

Jeg sitter en time til. Takker for meg og begir meg inn i de stille Middelaldergatene. Solen har nettopp stått opp og farger den gamle bygningsmassen honninggul. Jeg har gamlebyen nesten helt for meg. Her kryr av flotte fotomotiv om jeg bare unngår søppelet som flyter over alt etter festglad, europeisk ungdom. Går gater opp og ned, kun akkompagnert av klapringen av hjulene på trillekofferten. 

Renovasjonsvesenet kommer durende i det jeg går ut av den majestetiske, gamle byporten. Den er flankert av to massive, runde tårn som gir den et festningaktig preg. Porten har våpenskjold, relieffer og utsmykninger som viser til stormestrenes makt. Porten og bymuren ble bygget av Johannitter-ordenen på starten av 1400-tallet. Ordenen er eldre enn som så. Den ble stiftet av kristne i Jerusalem rundt år 1050 for å kunne bistå kristne pilegrimer. De har selv erobret litt land her og der opp gjennom tidene. Som Malta, Kypros og altså Rhodos. På Malta bygget de den storslagne festningen St. Angelo i hovedstaden Valletta. Der er ordenen bedre kjent som Ridderne av Malta. Johannitter-ordenen lever i beste velgående den dag i dag. I 2021 traff jeg et dansk medlem på et skrive-retreat på Kreta.

Det er bare å krysse gaten så står jeg ved en port av et helt annet kaliber. Porten inn til den lille havnen. Klokka er blitt nesten 07:00 og en kvinnelig, uniformert havnevakt tar imot meg. Peker ut ekspressbåten som skal ta meg til Patmos. Den ligger der til høyre for piren sammen med et par andre rutegående fartøy av samme størrelse. På motsatt side ligger fiskebåter. Det er hektisk aktivitet ved Dodekanisos Express som er navnet på båten jeg skal ta. Det tankes drivstoff. Varer trilles om bord. Omsider er det tid for oss passasjerene å gå om bord. 

Det er da jeg drar kjensel på dama foran meg. Det er nøyaktig samme rygg som satt foran meg på flyet. En diger, rød, Norwegian tax free-pose fjerner enhver tvil. En av mannskapet stuer bort min lille koffert sammen med annen bagasje som skal av på Patmos. Her er det system i sysakene. Den eneste som lager rot i systemet er den norske dama foran meg som nektet å levere fra seg sin svære koffert. I stedet sliter hun den opp trappene til salongen i båtens 2. etasje mens mannen som skulle håndtert den slår ut med armene for å understreke sin irritasjon over teite turister som bare tar seg til rette. 

Jeg hilser på dama når jeg passerer for å kjøpe morgen-snacks i kiosken. Hun har okkupert ikke mindre enn seks seter rundt et bord til seg selv.

- Jeg kjenner ikke deg, sier hun i en uventet avvisende tone.

Ikke noe "hei" eller "hallo". Jeg ser hun er langt eldre enn de blonde krøllene ga inntrykk av sett bakfra. Hun er trolig rundt 70.

- Nei, det er helt riktig. Du satt foran meg på flyet. Jeg ville bare si "hei", unnskylder jeg meg med.

Velger å fortsette bakover mot eget sete ved vindusrekken. Hun inviterer absolutt ikke til dialog. 

- Du skal vel ikke til Leros vel? For det er min øy.

Hun har snudd seg halvveis etter meg. Stemmen er spiss, dialekten trolig fra Vestfold et sted. 

- Heh, nei. Jeg skal til Patmos, svarer jeg.

Sannheten er at jeg deretter har ferjebillett videre til Leros, om 4 dager. Velger å holde tett om det. Hun vil trolig få spasmer om andre nordmenn går i land på "hennes øy". 

- Leros er absolutt finest av alle de greske øyene, sier hun som for å understreke at jeg er ute og kjører som har valgt Patmos. 

- Ah! Du er godt kjent på de greske øyene? Vært på mange av dem? spør jeg oppriktig nyfikent.

- Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg sa jo nettopp at Leros er den fineste, kommer det nesevist. 

Nei si det. Jeg begynner å få det travelt med å komme meg bort. Trenger ikke dårlige vibber på første båttur. 

Ekspressbåten anløper mange øyer på sin vei til Patmos, og turen dit er omtrent like langvarig som flyturen Oslo - Rhodos. 4 timer og 40 minutter. Jeg merker meg militær tilstedeværelse. Uniformerte soldater i havnene. Noen steder kommer de også om bord. Slentrer tilsynelatende ubekymret gjennom båten og forsvinner igjen. På himmelen legger jeg merke til svarte, små militærhelikoptere som sier titt-tei, her er vi. Får en fornemmelse av å være på Kypros men er absolutt i Hellas. Finnes ingen tvil. Vi passerer det ene store greske flagget etter det andre påmalt de nakne klippeøyene vi farer forbi. De ligner det ene tyrkiske flagget som ligger i fjellskråningen ned mot Kypros delte hovedstad. Et sterkt kritisert flagg, ikke av øynasjonen Kypros, men av Hellas. Her i skjærgården, få kilometer fra Tyrkia-kysten, er flaggene blå og hvite. De er overveldende mange og de ligger på ikke-okkupert land. Eller? Mellom de nydelige gresk-ortodokse kirkene på øyene, satt opp de seneste 120-årene, strekker det seg langt eldre minareter mot himmelen. Står der hardnakket og vitner om en helt annen tid og historie. Moskeene er enten avstengt, nylig gjenåpnet eller blir brukt til andre kulturelle formål enn religiøse. 

Når vi ankommer Patmos har den uvennlige norske kvinnen gått av båten for 2 stopp siden. Bæng, bæng, bæng sa kofferten når hun slepte den nedover trappa. Jeg trenger ikke slepe på noe som helst. Ved ankomst Patmos står all bagasje som skal av på rad og rekke, enkelt for oss passasjerene å plukke ut vår egen. Dodekanisos Seaways imponerer med sin effektivitet. Det er ikke mange minuttene de bruker pr. havneanløp.

En melding har tikket inn fra Antonio, min husvert på Patmos. Han har kommet for å hente meg og han er ikke vanskelig å få øye på. Han står ved en blå Fiat på parkeringsplassen til høyre for havna. Det er noe eksentrisk rufsete over både mann og bil. Mørk solbrun middelhavshud, viltre krøller, rynker som tilsier at han ikke ble født i går. Et grått, fint støvlag synes å ha lagt seg over både han og bilen. Han har overhodet ingen gresk aksent. Jeg rekker ikke en gang gruble over aksenten for han er rask med å fortelle at han er fra Napoli. Han er arkitekt av yrke, har bodd på Patmos mesteparten av året i over 20 år. Er i Italia noen få vintermåneder for å håndtere oppdrag der. 

Antonio har selv tegnet og bygget Villa Patmos Netia, hvor jeg skal bo på Violet Room. Det er på motsatt side av sentrum og havnen i Patmos' lille hovedstad, Skala. Ja, faktisk på motsatt side av neset. Forholdene er små, vi snakker om en spasertur på 10-15 minutter fra den ene siden til den andre. Skala ligger så og si midt på øya. Villa Patmos Netia er et ganske nytt leilighetskompleks. Violet Room er lite. Egentlig akkurat passe for en meg. Det er kun dørskiltet som har et anstrøk fiolett for både rom og bad er holdt i lys mikrobetong som gir boenheten et moderne, tøft preg. Trekkplasteret er utsikten over blått hav og blå himmel. Det var lengselen etter hav som fikk meg til å dra til Hellas på øyhopping i utgangspunktet, og nettopp denne utsikten som avgjorde bestillingen hos Antonio. En dobbelt glassdør i mørkt treverk leder ut til en liten balkong. Med døren åpen fylles hele rommet med lyden av hav, bølger og rullende fjærestein. Selv luften kjennes salt. Den nordvestlige vinden treffer rett på. Stranden utenfor er som vinden. Humpete og uberegnelig. Jeg har tydeligvis bosatt meg på den røffe siden av øya. 

Her kan jeg ikke sitte. Det er fryktelig lenge siden jeg spiste fetapai på et bakeri i Rhodos gamleby. Går derfor inn til den livlige delen av Skala, som er i ferd med å logge av for den heteste tiden av døgnet. Yamas har åpent. De har en stor flaske iskald Alfa og gresk salat med gult, deilig pitabrød. Det er det beste pitabrødet jeg har smakt. Jeg blir senere fortalt at det er laget av mais og er en spesialitet på Patmos og øyene rundt. Jeg er tross alt i Hellas. Senere skal jeg komme til å bli i tvil om jeg faktisk er i Hellas.

Patmos er ikke store øya, og 4 dager her kan bli i litt lengste laget. Planen er å slappe av etter et eviglangt halvår hvor livet har satt litt krokfot på meg. Her skal jeg slappe av etter den lange reisen fra Norge. Tenker at det å kjede seg litt kan være positivt. Nå klør jeg derimot av lopper i blodet og oppdagelsestrang. Tapt nattesøvn merkes utrolig nok ikke. Et tegn på at jeg er tilbake i gammel form? 

Denne første ettermiddag går til utforskning av lille Skala. Vandrer rundt etter mørket har senket seg. Tenker å finne meg en restaurant for å spise middag, men er egentlig ikke sulten. Mister piffen etter å ha forsøkt meg på en tilsynelatende koselig restaurant hvor jeg som singel blir avvist. Det er sånne ting som hittil kun har skjedd meg på nordlige breddegrader. I Bodø, Svolvær og Stockholm. De kan ha gyrosen for seg selv for jeg finner en matvarebutikk av rimelig størrelse, rett før stengetid. Kjøper mat med meg hjem. Om leiligheten ikke har et anstendig kjøkken, har den i alle fall servise, bestikk, vannkoker, te og kaffe samt en liten oppvaskbalje. Hva er bedre enn en liten selvkomponert tapas til lyden av havet?

Det blir en deilig natt der jeg sovner og våkner til lyden av bølger som slår mot land. Formiddagen etter leter jeg opp nærmeste strand utenfor Skala. Det blir en lengre tur, først over til den andre siden, så forbi marinaen hvor majoriteten av oppankrede lystbåter er dyre, tyrkiske båter. Når jeg øyner stranden i det fjerne ser jeg at det er et øde stykke sand mellom klippene. Snur, fordi jeg har ikke lyst til å være alene på en øde strand. Trasker tilbake til Skala og slår meg ned på bystranda. Den smale stranden er okkupert av kafeer så her er det vanskelig å ta en gratis dukkert. Jeg er uansett sulten og kafeen hvor jeg har slått meg har ned, er et kjekt sted. Her har de sågar acai bowl på menyen. Spiser min acai mens jeg minnes min første acai i Ho Chi Min City, introdusert av en sveitser som jeg deler måltidet med. Vrenger deretter av meg klærne og jumper i vannet. Her er et godt sted å være og det er sen ettermiddag når jeg går derfra. 

Det blir noen vandringer mellom min del av Skala og Skalas sentrum disse dagene. Først på dagtid, så gjerne tilbake for å spise middag på kvelden. 

På min andre hele dag på øya knytter jeg på meg vandresko og legger i vei oppover i terrenget. Målet er den kritthvite byen Chora oppi åsene, den opprinnelige hovedstaden på Patmos. Fra den gang fienden kom fra havet og man trengte god utsikt og smale, kronglete gatesmau hvor ukjente ikke fant frem og fiender kunne avskjæres. Det blir vel en times gange i oppoverbakke for meg. Først gjennom lokal bebyggelse, deretter gjennom irrgrønne pinjeskog. Jeg møter kun en person på min vei. En middelaldrende britisk mann på jakt etter grotte hvor apostelen Johannes fikk sin åpenbaring. Åpenbaringen førte senere til et kapittel i bibelen. Historien skriver seg fra slutten av det 1. århundret etter Kristus. Det er siden byget et kapell i grotten som har blitt en av få severdigheter på Patmos.

- Har du sett grotten på din vei? spør mannen pesende.

- Nei. Den ligger da ikke langs denne veien, svarer jeg mens jeg rister på hodet.

- Jeg har gått fra Chora og ble forklart at den ligger her nede et sted, sier briten og peker veien jeg har kommet opp.

Jeg tar opp telefonen med Google Maps og finner raskt grotten. Den ligger der jeg trodde, rett utenfor Chora, noe jeg forsøker å formidle.

- Du har dessverre gått feil vei, bare se her, sier jeg og vil vise han kartet som forteller at han er all deles på avveie. . 

For langt øst. Mannen vil verken se eller høre. Han har en åpenbaring om at åpenbarings-grotten ligger et par svinger nedover fra der vi befinner oss. Moderne teknologi stoler han ikke på. Meg stoler han ikke på. Jeg vet ikke om jeg skal synes synd på han eller ikke. Han er ikke direkte slank og svetten renner selv i nedoverbakke. Han vil streve med å snu og gå oppover motsatt vei. Han vinker i stedet resolutt farvel og gud være med meg. Forhåpentligvis følger herren også med den sta mannen som fortsetter å gå i helt feil retning.  

Jeg fortsetter oppover på min ferd under pinjetrær og gresk-blå himmel. Sisikene gnisser raskere enn føttene mine går. Luften er varm men likevel deilig frisk. I en av de krappeste, siste veisvingene nedenfor Chora, står et kritthvitt lite kapell i skogholtet. Jeg tar trappetrinnene opp og setter meg i den svale skyggen utenfor. Får igjen både pust, normal kroppstemperatur og ansiktsfarge. Finner frem vannflaska. Reflektere litt over livet. Tar innover meg den nydelige dagen og kjenner at jeg lever godt i takt med meg selv på fremmede stier. Før jeg tar fatt på den siste bakken opp mot Chora, titter jeg inn i det duse mørket fra kapellets åpne dør. Av respekt trår jeg ikke over kapellets terskel, ikledd som jeg er i shorts og t-skjorte. Har tro på at gud selv gir blaffen i min påkledning, men det sitter gjerne en gresk-ortodoks prest med langt skjegg inne i skyggene. Levende lys blafrer. Noen er ikke langt unna. I lyset speiles rik, religiøs utsmykning.  

I det jeg går videre ser jeg skiltet som peker ut stien til apostelen Johannes' etterspurte grotte. Det som den britiske mannen hadde oversett. Jeg skal ikke dit så tar siste bakken opp mot den kritthvite byen. Labber over en fullstappet parkeringsplass. Bak rekken av biler starter selve byen med en steil gammel, brosteinsbelagt gate. Gaten er dessuten belagt med suvenirbutikker, håndverksutsalg og kiosker. Det er, ikke helt uventet, stint av turister. Hele busslass. En drøss tungemål høres, men italiensk råder også her. Jeg svelger unna en begynnende skuffelse, men hva hadde jeg egentlig ventet meg? En eksepsjonelt vakker gammel by uten turister? Den tid er forbi for et halvt århundre siden, sukker jeg for meg selv. Tråkler meg mellom turistene men stopper opp i første gatekryss. Alle strener videre oppover samme gate. Kjerringa mot strømmen bestemmer seg for å ta av til høyre. 

Vel, folk er det her også, men av et helt annet slag. De snakker gresk og bor tilsynelatende her. Passerer et lite grønnsaksmarked, en dagligvareforretning, et bibliotek. Kommer ned til rådhuset, med det er ikke nedover jeg skal. Den hvite byen tårner seg oppover i terrenget. Følger smale trappegater og smau. Venstre, høyre, høyre, venstre. Hvite hus, hvite murer, fargesterke dører og girlandere av ekte blomster i blått og oransje. Flere små kapell. Blir overveldet av sjarmen der jeg tråkler meg frem og tilbake og oppover. Like overveldet er jeg over at jeg går her alene. Ikke en eneste turist, ikke en eneste instagrammer eller blogger. Jeg er omringet av hverdagslyder fra åpne vinduer og blå dører. Radioer som står på, klirrende glass fra en oppvaskkum, samtaler, en baby som pludrer høyt før lyden går over i gråt. Det er en klyp meg i armen opplevelse.

Den kritthvite byen har en stor, grå krone som er opprinnelsen for lokasjonen. Kronen er St. Johannes-klosteret som mest av alt ligner en festning. Klosteret ble grunnlagt i 1088 og bærer også navnet etter alt nevnte apostel. Siden grunnleggelsen har det vært et pilegrimsmål. Et hellig sted for gresk-ortodoks tro og tilbedelse. Fremdeles i dag praktiseres religiøse seremonier som stammer helt tilbake til den aller første kristne tiden. 

Jeg som ikke har fulgt turistløypa, ankommer klosteret bakveien. Der ingen er ment å komme. Her er klosteret er omkranset av et uvakkert gjerde med en nettingport som står halvveis åpen. Innenfor står parkerte motorsykler og mopeder. Her er en skrothaug av ødelagte gjenstander og søppel. Alt som besøkende ikke er ment å se. Jeg vurderer kort om jeg skal trå innenfor, men velger å finne hovedinngangen. jeg må gå nedover flere trappegater for deretter gå oppover igjen "riktig" vei. Møter strømmen av turister langs rekken av boutique-butikker med keramikk og sommerklær som kun turister interesserer seg for og har råd til. Til slutt tråkler jeg meg forbi en liten butikk med religiøse ikoner og en antikvitetshandler som mest av alt kan by på religiøse symboler. 

Ved ankomst må jeg dra frem kredittkortet for å komme innenfor. Får samtidig streng beskjed om å kle på meg. Shorts og t-skjorte er ikke tekkelig nok på kvinner, selv ikke nærmere 35 plussgrader. Blir tilbudt en hel kurv med fargerike skjerf til utlån for uanstendige kvinner som meg selv. I det jeg vikler meg inn i et av de store skjerfene med mål om å dekke mest mulig naken hud, passerer menn med store rørleggersprekker langt overfor shortslinningene, og ikledd små trøyer med store parykker under armene. Likestilling er tydeligvis fremdeles ikke-eksisterende i den gresk-ortodokse kirken. Lettere småirritert over verdens urettferdighet minnes jeg en lignende situasjon. Jeg hadde stoppet opp for å tylle meg inn i et skjerf ved inngangen til Diyarbakirs store moské. Etter vestlig sigende et svært så tradisjonelt og konservativt sted i det sørøstlige hjørnet av Tyrkia. En av moskeens ansatte lurte på hvorfor jeg gadd det der. Jeg var velkommen inn som jeg var kledd for dagen.

Johannes-klosteret tar ikke all verdens tid. Kun et begrenset område av det enorme klosteret er åpent for publikum, inkludert et religiøst museum. Jeg vikler meg utav skjerfet igjen og går for å oppdage den andre siden av Chora. Her virker byen å være hakket nyere, litt åpnere og med en og annen turist virrende gatelangs. Som meg selv trolig på leit etter et sted som serverer lunsj. Vi finner kun restauranter som tidligst åpner til middag i kveldingen. Jeg sveiper derfor til utkanten av sentrum for å ta flere rekonstruerte vindmøller i nærmere øyensyn. De er avlåst. Utsikten er dog upåklagelig. Herfra har jeg oversikten over begge sider av Skala og øyas snirklende kyststripe som er omgitt av asurblått hav. 

På tilbakeveien stopper jeg opp ved turist-kiosken like ved parkeringsplassen. Foruten et bakeri synes dette å være eneste sted å få inntatt mat i sittende stilling. Her er ikke mange stoler og bord så jeg priser meg lykkelig over kapre et bordhjørne. Kjøper fetapai helt uten smak som jeg fordøyer til fermentert drikke av ukjent slag på boks. Det er godt å hvile beina før nedoverbakkene. 

Et bad frister når jeg er tilbake, men bølgene går høye på min side av øya. Finner smulere farvann ved den lille moloen et stykke lenger borte. Kommer meg uti, får avkjølt meg etter dagens fine men varme vandring. Lufttørker på moloen med en bok i hånda. Det er nummeret før jeg dormer av i lyden av bølgene som slår mot land. 

På den andre siden av moloen, like nedenfor veikrysset mot sentrum, ligger den italienske restauranten Oklaca. Her er det oransje solnedganger kveld etter kveld. Kanskje for klisjeaktig romantisk for å gå dit alene for å spise, men soloreisende setter også stor pris på solnedganger. Man trenger ikke absolutt ha en hånd å holde i. Den italienske innehaveren med grå krøller blir likevel først perpleks når jeg spør etter bord kun til en. Han henter seg raskt inn igjen. Restauranten er ikke full så jeg får til og med flere alternativ til bord. Prisen for solnedgangen, som egentlig er over for en halvtime siden, er dyr men så er også maten god. Underholdning har jeg også i form av fire menn ved nabobordet. De har nådd middagshøyden og vel så det, og prater høyere for hver skål. Temaet som opptar dem kan ikke unngås å høres. De takler ikke dagens egenrådige, selvstendige kvinner som velger å gå egne veier i stedet for å la seg varte opp. Slikt er ikke til å forstå seg på. 

Siste natt på Patmos blir bent frem stormende. Tidlig på natta står jeg opp for å skalke alle dører, vinduer og ventiler. Vinden uler overdøvende og lyden av havet som slår mot land krever omtrent hørselsvern. Det blåser fremdeles neste morgen. Pålegget blåser av brødet når jeg forsøker å innta frokosten på balkongen. Halve hårmanken blåser nedi kaffekruset. Temperaturen er adskillig lavere enn i Oslo. Ulltrøya er tredd på. Den kastes senere på formiddagen i det jeg går over til øyas rolige side. Der forløper dagen min ved å traske langs kaikanter og strender. Egentlig ikke mye nytt å oppdage, men et og annet lite kapell og fargerik fiskefartøy lagres på min smarttelefon. 

I morgen venter en annen øy.