Stengt

Sitter på en privat bryggekant i Nyksund. Betrakt den som din egen, sa vertskapet. Brygga er mye større enn det flotte loftet jeg leier. Nytt og moderne, så har skiftet stil fra i går. Det er allerede langt på kveld. Jeg har nettopp kommet ned fra toppen av Nyksundøya. Gikk dit etter middag for å betrakte solens vei nedover himmelen, men den hadde skjult seg bak et slør av skyer uti havet. Jeg fikk likevel lønn for oppoverbakkene. Nydelig utsikt til alle kanter og en raus porsjon dessert etter middagen. Selvplukkede solvarme molter. I går kveld var det sola som lyste oransje, i kveld var det multemyra.

Desserten passet ypperlig etter grillet kveite og hvitvin på Ekspedisjonen. Men det var med nød og neppe det ble middag.

-         Har du bord til en? spør jeg en av kelnerne etter lengre tids køståing.

-         Nei, her er stappe fullt. Du får komme igjen i morgen.

Jeg trekker pusten for å si noen, men han kommer meg i forkjøpet. Han løfter blikket og ser på sin potensielle kunde.

-         Sa du én?

-         Ja.

-        Hvis du ikke har imot å sitte ute så er det et lite uryddet bord ute på plattingen. Sett deg der så lurer vi det til.

-         Supert, smiler jeg takknemlig mot den løsningsorienterte kelneren som snakker pære dansk.

Til tross for relativt sprengt kapasitet, slipper jeg vente lenge. Proff betjening og alltid kunder i kø. Nyksund er i vinden og nordmenn liker å gå på restaurant.

I dag har jeg kjørt gjennom verdens vakreste landskap i verdens beste vær. Sommerkjolen har flagret rundt beina fra tidlig morgen i Andenes til seine kvelden i Nyksund. Det burde egentlig ikke gått an så langt mot nord. Takk kjære Golfstrømmen for at du bringer med deg noen prosent karibisk trope. Det er først i kveld det har kommet noen få skyer på himmelen. Havet bruser kraftig, så mye mulig det bringer med seg det salige regnværet som Yr truer med.

Jeg sitter på forretningsidé. Hvis noen kjøper en baristamaskin her nord, ville det trolig gitt en rimelig grei årsinntekt. Det er ikke en kopp kaffe å oppdrive fra Andenes til Sortland, en strekning på 110 km. Jo da, jeg har lett grundig. Har kjørt innom flere steder der det har stått kaféskilt i veikanten eller kjørt omveier der veivesenets skilt har pekt ut en kaffekopp. Totalt forgjeves. Enten er de stengt for godt, stengt for i år, stengt for i dag eller stengt fordi det er mandag. Til slutt var jeg så rimelig desperat at jeg prøvde Oman-metoden; kjør innom et sted, presenter deg for folk du møter, fortell hvor du kommer i fra og hvor du skal, og si du er kaffetørst.

-         Kaffe? Nei, da må du kom igjen i mårra.

-         Men du er jo her?

-         Ja, nån må jo klypp plena. Nå har æ bærre kaffepause.

-        Men det er ikke mulig for meg å få kaffe her? Selv om det står kaffe på skiltet til venstre for deg?

-         Ja,, nei du må forsøk en anna plass.

-         Hvor da?

-         Nei, kan ikke kom på nån her omkræng.

Oman-metoden funker ikke i nordre Vesterålen. Jeg har for lengst angret på at jeg insisterte på te til frokost på Andenes bakeri.

-          Te? Nei det trur æ ikke vi har.

-         Men det står jo teposer på disken din. Alt jeg trenger er varmt vann.

-         Åh ja, men da må æ kok vann.

-         Ja?

-         Okay. Men da må du vænt.

-         Okay.

Etter omtrent 10 minutter er vannet ferdigkokt. Hun heller vannet over i en gedigen termos for deretter helle vann fra termosen opp i mitt tekrus. Vannet som kommer ut er lysebrunt og stinker kaffe. 

            -      Hærregud! Det va kaffe på termosen. Må æ kok nytt?

            -      Ja takk, det hadde vært fint, svarer jeg.

Etter 20 minutter har jeg English Breakfast Tea og kan gå ut i solen og spise frokost.    

Kafferedningen er Sortland. En by av anselig størrelse her nord. Her må det da bli råd med både lunsj og kaffe ute i sola. Det er alt veldig lenge siden frokost. Denne tytta har vandret berrføtt på hvite strender, stoppet på annenhver utsiktspost, nesten kjørt Andøya trill rundt og vært og spurt etter kaffe de merkeligste steder. Klokka har beint fram gått. Jeg tar av mot sentrum, parkerer, finner intet mindre enn 2 kjøpesenter med noen blå hus imellom som mest av alt ligner på lager. Her er det mye snadder å velge imellom. Her er Peppes Pizza, Burger King, Alanya Kebab og Milano Pizza. De to sistnevnte er av en slik karakter som jeg styrer langt unna utenlands i fare for å bli matforgiftet. Finner omsider to andre spisesteder. Et er stengt mandager og jeg synes det blir veldig lenge å vente til neste dag. Det andre ligger utpå brygga i sola. Her vil jeg spise. Men her er det fult og køen er milelang. De vil ikke sette av et helt bord til kun en person. Jeg får derimot tips om Kulturfabrikken. Der finner jeg det ultimate stedet for kaffe og deilige kaker.

-                               -            Mat? Nei det har vi ikke. Prøv nedpå brygga.

Enten må jeg spise lua eller så må jeg kapitulere. Siden jeg har sommerkjole og ikke lue går jeg heller for Peppes Pizza. Her kan jeg i det minste sitte utendørs. Her får jeg servert cola og to steinkalde pizzastykker med en ubeskrivelig mengde ost.

-      Unnskyld. Pizzastykkene er kalde.

-          Ja, det beste er å bestille en hel pizza hvis du vil ha den varmere.

-          En hel stor amerikansk pizza til 1 person? Men det blir jo alt for mye.

-          Ja, vil du kjøpe det i stedet?

-          Nei. Gi meg heller en kopp kaffe.

-          Kaffemaskinen virker ikke i dag. Du kan gå på Burger King etterpå. De har trolig kaffe.

Jeg går ikke på Burger King. Jeg går tilbake til kaféen på Kulturfabrikken. Den med de deilige kakene i glassmonteren. Mannen bak disken har imidlertid begynt på kasseoppgjør.

-          Klokka er 3 så jeg skal stenge. Du må gå et annet sted. Har du vært på Brygga?

Sortland er virkelig blå. Blues-blå for dem som liker mat og kaffe. Jeg gir likevel ikke opp. Går til Alanya Kebab for som gode tyrkere må de ha tyrkisk kaffe og baklava. Feil resonnert.

-         Men dere heter jo Alanya, påpeker jeg.

-         ??

-        Alanya ligger i Tyrkia, sier jeg som for å understreke at alle tyrkere med respekt for seg selv har tyrkisk kaffe og baklava.

-         Alanya er bare et navn.

Nå kapitulerer jeg. Går inn på kjøpesenter nr. 2. Der har de også Nille, presis som på det andre kjøpesenteret. Kjøper en hersens termos som jeg overraskende får til halv pris.

-          Jøss, så fint, sier jeg

-          Tror ikke den er særlig god, sier gledesdreperen i kassen.

Videre labber jeg inn på Coop. Kjøper kaffe, kjøper mat. Tar en annen vei for å komme ut. Og der, midt inni den sorteste mest deprimerende delen av kjøpesenteret ligger en kafé. Jeg bestiller kaffe med melk og en av de feite lekre browniene som ligger stablet under en glassklokke. Til å ta med. Finner en kaikant på utsiden. Sitter i den vidunderlige solen, drikker god kaffe, koser meg gløgg i hjel og hører fiskene som hopper og spretter av pur glede for meg nedi sjøen. Plopp, plopp. Klokka er blitt 15:26 før jeg fikk tak i dagens kaffe. 

Det er på tide å legge den amerikaniserte drive in and drive through Bluesbyen bak seg og dra seg nordover på Langøya. Kommer ikke langt før jeg øyner gamle Jennestad handelsted like til høyre. Tar av. Ser til min begeistring at her er det flere hus med kunst. Skiltet sier åpent til 17 så jeg drar i håndbrekket, hiver meg ut for her er det mindre enn en time til stengetid. Skjønner ingenting når jeg ikke får opp døra til det fornemme trehuset fra gammel tid. Så øyner jeg en lapp i vinduet hvor det står «Mandager stengt». Før jeg rekker å ta til tårene ser jeg skiltet «Kunst Hage» hengende på porten til det kritthvite stakittgjerdet. Porten er ikke låst. Hagen er liten men skyggefull og grønn, med beplantning for å ta imot storhavet utenfor. Her er flere små statuer. Så får jeg litt kunst likevel. Legger også turen nedom kaien og selve handelshuset før jeg går tilbake til bilen. En annen bil har parkert ved siden av. En hun og en han har slått opp campingstoler og sitter og spiser. Jeg hilser signe maten.

-         Ja, vi ble narret til å kjøre av veien. Her er det jo stengt. Tenkte vi like godt kunne spise litt i stedet, smiler hun'en.

Det er mye veiarbeid til Myre. Max 50 km i timen. Siden blir det verre. Asfalten tar slutt, veien blir smalere. Mulig de ikke har betalt skatt her ute i havgapet. Men det er ikke veistandarden som gjør at farten senkes til et minimum. Bobilturistene har ikke skjønt at egentlig går det ikke vei til Nyksund. Det gir de blanke i. De fleste har sportsbriller på og lycra t-skjorter av relativt dyre merker. Dronningstien skal gås. Her snakker vi om mennesker som går mye raskere enn bobilene deres kan kjøre. Jeg har heldigvis god tid.

Det skulle være satt av parkering til meg like utenfor loftet mitt i trange Nyksund sentrum. Jeg følger strømmen over den smale broa, får øye på bostedet mitt m/ parkeringsplass. Der står står det en bil. Umulig å stoppe. Må følge strømmen videre mellom husene, får snudd på en 10-øring ved veis ende, kjører tilbake til parkeringsplassen ved Dronningstien, parkerer og drasser pikkpakk med meg tilbake til Loftet. 

Det banker på døren når jeg har pakket ut. Jeg ønsker hjertelig velkommen av en noe ferm dame fra Stokmarknes. Hennes mann vokste opp her, og de har pusset opp barndomshjemmet hans til feriebolig samt dette loftet. Her nyter de sommerdagene. 

-         Huff, det er så beklag’lig at du ikke fekk parkert. No’n har fløtta reservert-skiltet og bare parkert. Har etterlyst dem i hele dag, men eierne av bilen e søkk borte. Turistan bare tar sæ tæ rætte i år.

Jeg bedyrer at det gjør ingenting. Tenker at Nyksund burde vært bilfritt. I alle fall burde det ikke vært lov for turister og besøkende å kjøre her. Her er alt for trangt og smalt mellom de gamle, bevaringsverdige husene.

Hva dagen har lært meg? Full forståelse for hvorfor utlendinger kommer hit med bilene fulle av mat og kaffe. Norge er stort sett stengt utenom de aller største byene.