Patmos - Leros: Gyros og kebab i skjønn harmoni

En trillebår i Pantelis bakgater. Leros.

Klokken er godt over ni når jeg forlater Antonios leilighet for siste gang. Nøklene lar jeg ligge igjen til den eksentriske dama som snart kommer for å vaske ut etter meg. Hver formiddag kommer hun fresende på sin scooter, iført pottehjelm, treningtights i de mest glorete farger og mønstre, og ditto utringede, stramme overdeler. Dama er langt oppi 50-årene, røyker som er skorstein, har viltre lyse krøller, lange øredobber og flere tatoveringer. Jeg selv har ryddet meg ut og har tatt oppvasken i et lite vaskefat. Jeg har god tid når jeg slentrer over til sentrum av Skala. Planen er egentlig å ta en caffe latte på en av de mange kafeene på veien, men det blir ikke til at jeg gjør det. Går i stedet direkte til havnen hvor jeg finner et sete i skyggen under seilduken som fungerer som venteværelse. 

Tiden går raskt frem til Dodekanesos Seaways' ekspressbåtavgang klokken 09:55. Som soloreisende er det god underholdningsverdi og tidtrøyte å observere andre reisende. De fleste ankommer i mindre grupper eller par. Jeg konstaterer raskt at tiden for gammeldags, sosial øyloffing med ryggsekk i de greske farvann er over. Øyner kun et yngre par som kan gå under den betegnelsen - bortsett fra kanskje meg selv. Stor entusiasme er ikke å spore her på kaikanten. Unntaket er en gruppe skravlende italienere i pastellfargede sommerklær, panama-hattar og matchende reisebager tidlig i 50-årene, og noen få spredte par, også de italienske. De fleste reisende, barn, ungdommer og voksne, sitter med nesen i hver sin mobiltelefon. Livsgnisten består i å vise sin(e) medreisende morsomheter funnet på mobilen. Flirene går uhyggelig raskt over før iherdig skrollingen gjenopptas. Jeg kunne gjort det samme, men blir så skremt av synet at jeg lar det være. Konsentrerer meg iherdig om omgivelsene i stedet. Havnen, temperaturen, det blå, blå Middelhavet og bygningene innenfor. 

Overfarten til Agia Marina på Leros tar kun tre kvarter. I følge den nebbete norske dama jeg delte båt med fra Rhodos, er Leros den aller vakreste øya i hele det greske øyriket. Jeg tok henne ikke på alvor siden hun kun hadde vært på Leros og ingen av de andre, bortsett fra ankomst /avgang via Rhodos eller Kos. Nå kan jeg selv se at her er det fint, før jeg har tatt steget iland. På kaien roper en eldre dame ut et tilbud om rom til leie. En ektefødt innbygger av øya. Jeg takker, rister på hodet, og i tankene ønsker jeg henne lykke til i vår digitale tidsalder. Konstaterer at dama, sammen med de få backpackerne jeg har sett, er det eneste som er igjen av 1980 og 90-tallets greske øyhopper-vibe. Disse 10-årene var storhetstiden for øyhopping i Hellas. Jeg er alt for sent ute for den autentiske opplevelsen. Den gang stod trolig alle utleiere av rom på kaien for å praie kunder. I en tid uten internett i lomma loffet øyhopperne rundt med ryggsekk og tok dagene, mulighetene, båtene og overnattingsstedene som det falt seg. Spontaniteten og spenningen var på et annet plan enn i dag. Man brettet ut kart av papir, og drømmene bygget seg opp mens man fulgte pekefingerens reise over stiplede linjer mellom øyene. Den gang ankom reisende ukjente paradis som ikke var promotert i reiseblogger eller på Instagram, og som heller ikke var oversvømt av turister.   

Mine soloreiser startet såpass sent i livet at digitale hjelpemidler er en selvfølgelig del av reisene. De forenkler livet, gjør meg tryggere. Heldigvis har ikke internett i lomma drept all spenning. Selv om jeg har forhåndsbooket hotell må jeg likevel finne det. Selvfølgelig via et digitalt kart som forteller hvor jeg er, hvor hotellet befinner seg, og korteste vei imellom. Heldigvis kan ingen digital app ta fra meg sanselig oppdager-glede underveis. 

Vindmøllen på sjøen

Det nye stedet tas inn med egne øyner, nese og ører. Veien mot familiehotellet Emerald Hotel Leros tar meg langs havet i nordøstlig retning. Først gjennom Agia Marinas sentrum med livlige kafeer, fargerike hus og bølger som slår mot land. Langs en liten bystrand, noen små pensjonat, og en blå-blå vindmølle som står uti sjøen. Bort fra havet, opp en bakke og ned i neste bukt. Det var her jeg trodde jeg skulle bo, men det viser seg jeg må passere enda en bukt. I takt med økende grad av svette, øker også irritasjonen over at jeg har lagt det sjarmerende sentrum langt bak meg. Her er spredt, usjarmerende bosetning. I enden av den tredje bukten, som har stedsnavnet Krithoni, tar jeg oppover en bakke. Ankommer så det hvite, 2-stjerners hotellet som selv kaller seg "sentrumsnært". Hotellets reviews er greie så litt må jeg overlate til tilfeldighetene. Blir tatt vennlig imot. Blir vist til et rom med privat terrasse ut mot en frodig, vakker hage. Konstaterer at terrassen er perfekt til skriverier og late kvelder. Begeistringen avtar sterkt når jeg senere finner ut at både tidlig og sent svirrer det blodtørstige, bittesmå flyvende kryp i luften, alle høyst interessert i å tappe meg for blod. 

Rommet er stort og usjarmerende med 3 enkle senger av det billigste slaget, på rekke og rad. Det ligner ikke noen av bildene på Booking.com. Innerst i rommet er det et gammelt, slitent kjøkken. Tenker at heldigvis trenger jeg ikke benytte meg av kjøkkenet fordi jeg har bestilt og forhåndsbetalt rom med frokost. Det er når jeg spør om når frokosten serveres at humøret stuper skikkelig ned i kjelleren. 

- Frokosten spiser du når du vil. Her er den, sier resepsjonisten og drar frem en boks og plastikkurv fra en hylle.

I kurven ligger en stor pakke toast a la kavring. Av det slaget som knaser høyt og du tygge med andakt og følelse for å ikke knatre tennene. Her er små kuvertpakker med smør, honning, smørost og såkalt syltetøy. Av erfaring vet jeg at osten smaker vondt og at "syltetøyet" i høyden er fruktsaft tilsatt enorme mengder stivelse og syntetisk søtningsmiddel. Boksen inneholder noen pakker te og porsjonspakker Nescafe pulverkaffe av verste slag. Jeg er for sjokkert til å si noe som helst. Haken føles å være i knehøyde. Minnes jeg riktig falt valget på hotellet med en drøm om å få servert ekte, deilig gresk frokost i nydelig hage - uten å selv løfte en finger. 

- Mange av våre gjester spiser hos Stis Annas Homemade Food nede ved stranden, opplyser resepsjonisten. Han har trolig tydet den knusende stemningen som har inntatt rommet.

- Men jeg har betalt for frokost hos dere, sier jeg noe gjenstridig.

- Ja, da er dette frokosten. Noe mer er ikke lovet verken på egen nettside eller Booking.com.

Tankene surrer. Vurderer å gå tilbake til Agia Marina og finne et annet krypinn. Innser at pengene betalt Emerald Hotel ikke vil komme flyvende tilbake til kontoen min. Sveiper innom hotellbestillingen på mobilen. Der står det hardnakket "frokost". Ordet er ikke, som det heller ikke bruker å være, nærmere definert. Hittil i min karriere som reisende har jeg aldri opplevd en simplere utgave. Jeg er svett, trøtt, sur og sulten, men biter situasjonen i meg. Det er kun for 2 netter. Jeg overlever. 

Det er bare å pakke dagssekken og muntre seg selv opp igjen. Å kjøre opp humøret på Leros er heldigvis enkelt. Nede ved veikrysset ligger Stis Annas med den hjemmelagde maten. De har små bord spredt utover den ene enden av den lille stranden. Bølgene slår mot land så et bad frister ikke. Det gjør imidlertid menyen. Pilsen er kald og god, maten fantastisk. Det er vakkert her og er et deilig avslappende sted å sitte. Ingen høylytt italiensk prat. Her er det kun noen få ferierende av annen nasjonalitet. 

Leser litt. Kommer omsider på at jeg har ikke all verdens tid til å utforske øya. Labber samme vei tilbake til Agia Maria. Ved første bakeri bestemmer jeg meg likevel for at det er tid til ettermiddagskaffe. Jeg har tross alt ferie. Glassdiskene i bakeriet er stappfulle av fristelser som jeg får utførende forklaring på hva er. Velger ut 3 små pastellfargede kuler laget av en slags råmarsipan. Krysser gaten over til kafebordene på sjøsiden, balanserende med kaffekopp og godsaker. Har akkurat tømt kaffeekoppen når en mann kommer for å høgtrykkspyle. Triver siste godtekule med meg og rømmer åstedet. Har alt fått beina spylt og kan ikke tenke meg videre kroppsvask. Tørker raskt i den milde fønvinden der jeg begir meg ut på oppdagelsesferd. 

Trasker de få sentrumgatene opp og ned. Kommer ut på den andre siden av havnen. Der er det spor etter tidligere liv som nå er over. En strandbar som ikke har servert kald øl på ganske mange år, båter som ikke har vært i sjøen på minst like lang tid, og en nedlagt verkstedsbygg av noe slag som trolig ikke har produsert noen ting på lenge. Rustet materiell ligger utenfor, en gammel port slamrer i vinden som uler rundt hushjørnene. Her er rene spøkelsesstemningen på høglys dag. Jeg får selskap av to menn med kamera. Vi finner fascinerende fotomotiv. 

Kartet sladrer om kort vei over til den andre siden av neset. Til Pantelistranden. Det blir en fin tur over høydedraget. På veien passerer jeg et nydelig, gammelt, okerfarget herskapshus til salgs. Med litt større eventyrlyst, energi og håndverkskompetanse ville jeg kjøpt det uten betenkning. Et perfekt objekt til en hvilken som helst av de populære TV-seriene jeg ynder å følge. De hvor man kjøper en rønne og gjør det utroligste ut av hus og eiendom. Jeg drister meg inn den nedrevne porten til hagen. Med det samme oppstår det høglytt tusling i tørt gress og overvokste buskas. Jeg er beglodd av minst et dusin par øyner. Katter som utvilsomt mener at dette er deres domene. Jeg lar drøm være drøm og tusler videre. 

Drømmen om et herskapshus på Leros...

Panteli er et langt livligere og adskillig mer italiensk enn siden jeg kommer i fra. Det er på land. Havet er langt roligere. Innser at jeg igjen har bosatt meg på den røffe siden av øya, akkurat som på Patmos. Går først en tur langs lystbåt- og fiskehavnen. Tilbake på stranden vikler jeg meg ut av klærne. Tar et sent ettermiddagsbad i det klare vannet. Slumrer siden på badehåndkleet sammen med Kurt Wallander. Til tross for at det begynner å dra seg til for politietterforskeren i Ystad, er det deilig avslappende på Panteli. Ingen bestialske mord så langt øyet kan se. Blir liggende med tærne i vannkanten til solen sier takk for seg bak en ås. 

Gamle vindmøller på rekke og rad i åsene over Panteli

Går samme vei tilbake til min del av Agia Marina. Stopper opp ved en enkel restaurant som serverer gresk gyros og tyrkisk kebab. Blant vanlige folk i disse grensestrøkene er det umulige mulig. Politisk nag viskes ut. Folk er folk. Slår meg ned blant lokale gjester ved et bord like utenfor restaurantveggen. Ser deretter at turistene foretrekker sjøsiden hvor dukene flagrer i vinden. Den lokale siden har verken duk eller vind. Den eldre, noe røffe kelneren forteller om mattradisjoner i området, og anbefaler meg øyas eget lokalproduserte øl. Raven Genesis Pale Ale. Jeg er ikke vanskelig å be etter gåturen over til den andre siden. 

En stund etterpå kommer en mann tidlig i 50-årene og setter seg ned ved min side. Han er skittenblond, har blå øyner og halter når han går. Under bordet ser jeg at høyre fot er erstattet med protese. Han nikker mot meg. Gratulerer meg med å ha funnet det beste, ujålete spisestedet på hele Leros. Han er uten tvil stamkunde for han tas familiært imot av betjeningen. De mange ekstra kiloene sladrer om det samme. Han presenterer seg som Adrian, er britisk men har bodd 20 år i Tyrkia. Jobbet som skipsmegler i Marmaris, som ikke er mange steinkastene unna, men for 2 år siden flyttet han til Leros.  

- Sluttet å jobbe. Vil heller nyte livet. Med den galopperende prisstigningen i Tyrkia er det billigere å bo her, sier han.

- Jeg har ikke unngått å legge merke til alle de tyrkiske båtene som kommer over hit, konverserer jeg.

- Ja, det er omtrent billigere å komme hit for å ta seg en chai. Dessuten reiser de nokså fritt på disse greske øyene med et spesielt øyvisum. Har du vært i Tyrkia?

Ved et sånt spørsmål får jeg selvfølgelig vann på mølla. Forteller om min 35 dagers reise Tyrkia langs grensen og inntrykk derfra. 

- Men i Marmaris har jeg aldri vært, avslutter jeg. - Jeg kommer garantert til å dra tilbake. Det er et land med mye å by på. 

Tar farvel med Adrian og den hyggelige betjeningen. Tusler kyststripen tilbake til hotellet i Krithoni, fra den ene bukten til den andre. Lyset er kvelds-vakkert og temperatur akkurat passe.