Leros - Symi: Pastellfarget, gammel velstand

Akvarellen Symi

Reiseplanleggeren, altså meg selv, har glippet. Båten til lille Symi går ikke før i halv 2-tiden. Hotellet ligger utenfor allfarvei. Ja visst kan jeg sette igjen bagasjen mens jeg utforsker omgivelsene frem mot lunsjtider, men det er ikke noe å utforske i Krithoni, altså ingen perfekt lokasjon til å plukke opp bagasjen på vei til båten. Tvert imot. Av den grunn tar jeg en særdeles slow-motion formiddag hvor jeg drøyer utsjekking så langt som mulig. Noen krus te sklir ned mens fingrene går over tastaturet. Litt kreativ kan jeg da være.

Etter utsjekking klokken elleve setter jeg kurs mot Agia Marina for siste gang. Her stopper jeg opp ved strandpromenaden for kaffe, appelsinjuice og toast. Leser litt, men det blir stadig vanskeligere å konsentrere seg etter hvert som det kommer flere til ved det lille nabobordet som står omtrent kant i kant med mitt. Der sitter et eksentrisk eldre par, kledd som gjengangere fra 60-tallets hippie-tid. De sitter ikke lenger alene. To afrikanere har kommet til. De er stuck på Leros som flyktninger fra Sudan. Den ene har vært i Hellas så lenge at han håndterer til en viss grad både gresk og engelsk. Han fungerer som tolk, kanskje også forhandler. Temaet er hvordan komme seg bort fra dette gresk-italienske helvete av en øy. I alle fall var ikke år i en kummerlig, avsidesliggende, gresk flyktningeleir grunnen til at de risikerte livet på Middelhavet. De er unge, de er sterke og klar til å ta i et tak, men totalt uønsket i vår del av verden. Nå går de som usynlige skygger blant turister og kafeer i Agia Marina. Deres like finnes strødd utover de fleste syden-destinasjoner ved Middelhavet. Vi ser dem bare ikke. Eller later som de ikke eksisterer.

Med den ubeskrivelige bevegelsesfriheten som mitt norske pass gir meg og som jeg tar for gitt, tusler jeg det lille stykket videre mot båthavnen. Passerer en fisker som bøter gule garn ved en blå tradisjonell fiskebåt. Kommer inn på den grå betongflaten som utgjør havnen. Øyner plaststoler under et seildukstak som utgjør venterom, men går ikke dit. Søker i stedet skygge under et par pinjetre mellom en liten strand og en stille utfartsvei. Der er en liten betongmur akkurat passe til å sette bakenden nedpå. Herfra ser jeg når ekspressbåten til Dodekanisos Seaways ankommer. Jeg får selskap av andre reisende etter hvert som venteområdet fylles opp. Her er fastboende grekere og italienere. 

Dodekanisos Express ankommer Agia Marina

Nesten 3 timer senere i sørøstlig retning svinger Dodekanisos Express inn mot Gialos, havnen i Symi by på øya Symi. Båten legger til like ved et karakteristisk, høyt klokketårn i enden det pastellfargede, naturlig utformede amfiteatret med nyklassisistiske bygninger. Som på Patmos er det ingen greske pensjonatvertinner som kommer reisende i møte på kaien med gode overnattingstilbud. De har gått digitalt. Jeg har forhåndsbestilt på familieeide Hotel Fiona Symi, fremdeles med en drøm om lange, ekte, deilige greske frokoster. Sikker kan jeg ikke være etter de tørre, steinharde toastene på Leros. 

Det er de som påstår at Symi er den vakreste havnen i hele Hellas. Å gå i land her er som å forsvinne inn en levende akvarell malt på det fineste lerret. Øya ligger like nord for Rhodos, trengt langt inn mellom to lange forgreninger av det tyrkiske fastlandet som snor seg utover fra Marmaris. På kartet ser det ut som Symi er en liten juvel fanget i en tyrkisk knipetang. Lille Symi er forskjellig fra de andre øyene i Dodekanesene. Her fikk Italia ikke riktig fotfeste. 

Etter ilandstigningen følger jeg havnebassenget halvveis rundt. Bukten er omkranset av nokså ensformede, flotte særegne hus. Mange av de pastellfargede bygningene ble bygget av kapteiner og handelsmenn i Symis storhetstid på 1800-tallet. Arkitekturen er tradisjonell egeisk med stor påvirkning fra Italia og andre handelsområder i det indre Middelhavet. Øyas innbyggere levde på den tiden av skipsbygging, fiske og en handel basert på store mengder natursvamp som dykkere hentet opp fra havbunnen. Øya var velstående og salget av natursvamp bidro sterkt til rikdommen. Befolkningen var på 20.000 - 25.000 innbyggere på det meste, som er langt flere enn i dag. Da det minket på svampen emigrerte mange av innbyggerne. Nå er antall fastboende nede på cirka 2600. Selv om antallet nesten tredobler seg i sommersesongen er det likevel langt fra 1800-tallets glansdager. Turismen har overtatt som den absolutt viktigste inntektskilden. 

Her er suvenirbutikker i fleng. Natursvamp finnes fremdeles. Den kan kjøpes over alt i lokale suvenirbutikker eller egne små spesialbutikker. I alle størrelser og teksturer, sortert etter bruksområder .Jeg lar meg ikke distrahere særlig, for min kompassnål er satt på hotellet. Det skal ikke være så langt av gårde, tror jeg, der jeg tråkler meg inn en smal gate og runder en like smal sving rundt en pizza-restaurant. 

Første trapp

Står ved foten av en bratt trapp som er malt dus lyseblå. Google Maps vil ha meg opp trappen. En trapp og to skal jeg vel klare. Videre holder jeg til venstre. Gaten går straks over til å være en bred, slak trapp, før jeg holder til høyre opp en trapp like bratt som den første. Denne trappen avløses av et platå før neste trapp overtar, og neste og deretter en til. Det har gått opp for meg at det er slik gatenettet ser ut her på øya. Veien til hotellet virket ikke særlig lang i luftlinje på kartet, men den går den går rett til himmels. Trappegatene er varme som en pizzaovn for her har solen stått på hele dagen. Nå er det sen ettermiddag, men solen gløder fremdeles. Temperaturen har dessuten tatt seg opp siden jeg forlot de nordlige Dodekanesene. 

Andre trapp

Stopper for å tørke svetten, ta en slurk av den snart tomme vannflasken, og sjekke kartet en gang til. Nå er det vel ikke langt igjen? Pakker vekk mobilen, later som jeg tar inn utsikten (som bare blir bedre og bedre) mens jeg prøver å få kontroll på galopperende pust. Min dårlige kondis blir likevel avslørt. 

 - Hi! Do you need som help? Jeg kan ta bagasjen for deg, klinger det på syngende, bredt amerikansk. 

For en gangs skyld takker jeg ja, jeg som normalt sett er totalt selvhjulpen og overhodet ikke tar imot hjelp. Legger i vei oppover neste trapp i hælene på John. Trettiåringen fra Arizona er solbrun og kjapp til beins. Jeg jumper etter, fremdeles tung i beina til tross for å ha blitt befridd for adskillige kilo. 

- Hvor skal du? spør han videre.

- Hotel Fiona, svarer jeg andpusten. - Vet du hvor det er?

- Ja, det tror jeg. Vidunderlig utsikt derfra. Jeg og samboeren min leier leilighet like i nærheten.

- Bodd her lenge? spør jeg.

- Nei, her har vi kun bodd siden i vår, men planen er å bosette oss permanent. Vi er dritt lei storbyens jag og mas. 

- Phoenix? Tucson? spør jeg mens jeg graver dypt nedi hjernecellene etter navn på byer i Arizona.

John ler. 

- Nei, Athen. Kjæresten min er gresk. Vi møttes da jeg studerte kommunikasjon og media på universitetet der, som utvekslingsstudent. USA er bare til å glemme.

- Vil hun ikke til USA? spør jeg nyfikent mens jeg tømmer siste dråpe fra vannflaska.

John har stoppet opp på gud vet hvilken trappeavsats i rekken. 

- Jeg vil ikke til USA. That country is a disgrace, sier han.

Det høres unektelig ut som han tar avstand fra fedrelandet. Jeg rekker ikke vurdere om jeg skal uttrykke medlidenhet eller hva. Han er ikke den første amerikaneren jeg har møtt på mine reiser som tar sterk politisk og ideologisk avstand. Jeg tenker situasjonen er tragisk, men ansiktet til John har alt gått fra alvor til stort, varmt smil. Han har satt ned bagasjen min, og venter til jeg står på samme trappetrinn som han selv. Peker deretter innover en smal gate mot venstre. 

- Mener Hotel Fiona litt innover i denne gaten. Jeg er sikker på at du vil få et vidunderlig opphold på denne fine øya, sier han og tar meg i hånden til avskjed.

Jeg takker og ønsker han og kjæresten hell og lykke til som fastboende på Symi. Beundrer det ungdommelige pågangsmotet som det er å bryte opp og skape et nytt hjem langt hjemmefra. Her er de langt unna USA, Trump og Athen. Øya har ingen flyplass. For å komme ut i verden må de via Rhodos. Det er ikke nødvendigvis verken lettvint eller raskt gjort utenfor turistsesongen med få avganger. 

- Og du! Her er nabolagets beste restaurant, sier han, nikker mot en av bygningene i veikrysset før han fortsetter klatringen oppover enda en trapp, nå uten meg på slep. 

Har mistet kontrollen på antall trapper...

Helt riktig. Hotel Fiona ligger halvveis borti gaten. En middelaldrende kvinne med asiatisk utseende tar meg imot i det som trolig er frokostsalen. Resepsjon finnes ikke. Innenfor døren sitter en gammel mann i rullestol og følger taust med. Kvinnen snakker gebrokkent engelsk med en asiatisk aksent. Hun er definitivt ikke en del av familien som eier hotellet, men jeg finner senere ut at den gamle mannen som nå synes å leve i sin egen lille verden, er gründeren. 

Den asiatiske kvinnen fører meg inn i manntallet, informerer om frokosttider, gir meg nøkkel til rommet og en velkomstgave. En kul vannflaske i hardplast med vattert trekk som har hotellets logo.

- Her er en vannautomat. Det er bare å å fylle opp så ofte du har behov, informerer hun og peker. 

Jeg antar at omsorgen vedrørende vann kommer av at min ansiktsfarge fremdeles skifter mellom svett rød og lilla. T-skjorten klistrer seg klamt inntil ryggen og fossefallene under armene har ennå ikke avtatt i styrke. 

Finner rommet mitt i korridoren like innenfor. Temperaturen er behagelig kjølig, det samme er rommets farger. Hvite vegger. Dører, dørkarmer og møbler holdt i en lys gråblå tone som matcher havet langt der nede. Dørene ut til balkongen er oppslått. De hvite, gjennomsiktige tyllgardinene blafrer innover i trekken og skaper en drømmeaktig, magisk stemning. Utsikten over Symis pastellfargede hus med rød takstein, er overveldende. De ligger i skråningen ned mot sentrum med en tarm av havet utenfor. Der ligger den lille øya Nimos og tar av for den tyrkiske Marmaris-kysten. Nimos har ikke permanent bosetning. Der er det visstnok geitene som regjerer blant gamle klosterruiner. Det er nesten ikke en lyd å høre fra nabolaget mitt bortsett fra fuglekvitter. Jeg klyper meg selv i armen over valgt destinasjon. Legger meg på sengen med et stort, fornøyd smil om munnen av det slaget kun soloreisende kan ha etter å på egenhånd oppdage paradiset.

Innser at jeg må ha vært borte en halvtimes tid. Det er på god vei til å mørkne og magen trenger påfyll. Lukker dørene, bikker på meg sandalene og går de få meterne tilbake til restauranten som John anbefalte. Kali Strata. Den er alt i ferd med å fylles. Et bord med utsikt kan jeg bare glemme, men nå har jeg verdens beste utsikt fra egen balkong. Takker ja til et lite bord på gatenivå og er fornøyd både med maten og livet. 

Etterpå tar jeg en kveldstur. Følger trappene videre oppover i terrenget. De går ikke langt før de munner ut i smale gater som bikker nedover på den andre siden av høydedraget. Konklusjonen er at jeg har bosatt meg svært nær toppen. Sikksakker meg hjemover igjen via andre trange smug. Resten får jeg ta i dagslys. Nå råder mørket.

Utsikt fra frokostbordet. Nabolaget, Nimos og Tyrkia bortenfor der igjen

Frokostbuffeten på Hotel Fiona er enkel men smakfull. Her snakker vi nybakt brød, godt pålegg, gresk yoghurt, valnøtter, honning, friske grønnsaker, frukt, bær, salat og god kaffe. Det er et ledig bord på den blå, blå balkongen. Den ligger på samme rekke som min egen og utsikten er dermed akkurat like bra. Klokken har passert ni, flere av frokostgjestene er alt klare for å ta fatt på dagen og forsvinner en etter en. Til slutt er det kun jeg og et ektepar på egen alder som sitter igjen med god tid og lave ferieskuldrer. Jeg får ikke nok av utsikten, noe jeg kommenterer til paret som jeg tror er tyske. De nikker samtykkende og svarer på engelsk. Aksenten er ikke tysk. 

- Si meg, er dere norske? spør jeg. På norsk.

De er fra Molde. Som meg er de ute og øyhopper sånn cirka 25 år etter at øyhopping i Hellas hadde sin storhetstid. De har alt vært på Symi flere dager men har nå pakket kofferten for hjemreise. Det er et par timer til båtavgang, og ingenting haster. De har vært rundtomkring på Symi og jeg benytter sjansen til å få gode tips. Er det fine steder å vandre? Gode restauranter? Noe å se? Strender? Det blir en hyggelig samtale og flere kopper kaffe før jeg oppfatter at frokostserveringen har stengt for lengst. Det et på tide å ta fatt på øya.

Fra balkongen har jeg øynet gamle vindmøller på en topp i nærheten. De må undersøkes men byr ikke på det helt store for meg som har sett bedre bevarte vindmøller på Leros. Her på Symi er de tydeligvis ikke verneverdige. Et par av dem er bygget om til små feriehus med all slags billig dekor utenfor i form av hagenips, velkommen-skilt og fargerik veggdekor i keramikk. De andre møllene er neglisjert i alt for mange år og står og smuldrer hen.  

Begir meg tilbake geografisk og til opprinnelig plan. Spretter nedover flere av de samme trappene som jeg peste meg opp i går ettermiddag. I dag er det andre, svette turister som peser seg oppover.

- Jeg kan forsikre dere om at det er mye enklere å gå nedover, informerer jeg et par som er på vei opp.

De har stoppet opp for å tørke svetten og slukke tørsten. 

- Takk for trøsten. Det er godt å høre, flirer mannen ironisk tilbake. 

Han er brite og har sans for humor.

- Er det langt igjen til toppen? spør hans bedre halvdel. 

Jeg svarer ærlig at de knapt har kommet halvveis. 

Et av flere gamle hus som lengter etter omsorg

Jeg selv velger å ta av til høyre for å komme ned mest mulig i motsatt ende av havnepromenaden fra der jeg kom i land i går. Langs disse trappegatene er det også hus på hus av samme slag som ellers, men her flasser malingen og flere kunne trengt renovering. Jeg ser både et, to og fem som jeg kunne tenkt meg å kjøpe. Jumper videre nedover til jeg når havet. Begir meg på oppdagelsesferd havnelangs. Først mot høyre til byen ebber ut, så snur jeg og tar retning sentrum. 

Observerer den ene ekspressbåten etter den andre som legger til kai og spyr ut sydenturister. De kommer på dagstur fra Rhodos som er nærmeste charterdestinasjon. Planen om å sette meg ned og nyte en kald, god iskaffe mens jeg lar øynene fredelig gli utover havet i stille refleksjon er blitt totalt umulig. På null komma niks er de smale fortauene blitt nærmest ufremkommelige. Alle suvenirbutikker har åpnet og ølkranene går for full rulle. Beina mine trenger likevel en pause. Observerer et par som er i ferd med å reise seg fra et lite bord på en stappfull kafe. Slenger rumpa nedpå en stol før de har skikkelig fått samlet sammen handleposer med ekte og uekte svamper, og kjøleskapsmagneter med Symi foran og made in China bakpå. Klarer en takket stund å konsentrere meg om Willanders oppklaring av mord i Ystad. Mellom bokstavene nipper jeg anerkjennende av glasset med iskaffe. Den er perfekt. Den nedtrukne persiennen som skygger for solen sladrer om kafenavnet. Mediterraneo Cafe. Flaksen synes å være på min side for det er en av det aller best rangerte kaffebarene på øya. 

Antall turister som har kommet til mens jeg har vært nordom Wallander i Skåne, har økt enda mer. Det er blitt nesten umulig å bevege seg for en vestlending. Neste plan, å finne flotte fotomotiv, kan jeg dermed også glemme. Alle fotomotiv er opptatt. Beveger meg i bakgatene for å komme ut mot klokketårnet på Gialos-siden. Og der, i det jeg runder odden er det som om menneskemylderet brått avtar. Skulle tro det er satt opp en usynlig bom med "turister - hit men ikke lenger". Her kan jeg sette meg ned, glo utover havet og betrakte den vakre Symi-paletten litt på avstand. Innen minutter er det likevel noen som hoier i min retning.  

-    Could you please help us?

Jeg plirer med øynene mot solen. En motorisert seilbåt er i ferd med å legge til kai. Det står to om bord, en han og en hun. Det er meg de roper til. De får ikke riktig lagt til. Om jeg kan hjelpe? Noe slikt har jeg aldri vært med på, men det er kanskje på tide? Et tau kastes i min retning. Jeg har ikke sjanse til å nå det på første kast. Det lander i sjøen. Neste kast blir perfekt. Ja, rent bortsett fra at jeg får en lett dusj saltvann. Tauet har selvfølgelig blitt vått etter å ha vært i vannet. I denne temperaturen oppleves ikke det som en bakdel. Jeg får spent tauet rundt en jerndings i kaibetongen og dratt båten inntil kai. Det vanker takk og kyss og klem på gebrokkent engelsk med fransk aksent.  

Utsikt mot klokketårnet og de nesten turistfrie vikene bakenfor

Etter arbeidsøkten klapper jeg meg selv på skulderen, krysser gaten og går noen meter lenger. Der ligger et par restauranter med bord like i vannskorpen. Med en slik attraktiv beliggenhet og utenfor turistjaget, gidder jeg ikke en gang å sjekke reviews før jeg setter meg ned. Det er rolig å sitte her. Noen fisk kommer bortom og hilser på nedenfor betongkanten. De er kanskje vant med å bli matet herfra? Jeg spiser imidlertid opp maten på egen hånd. Antar de ikke er interessert i gresk salat.

Bedre kan man nesten ikke ha det

Spaserturen fortsetter. Det er aldri godt å vite hva som kan oppdages rundt neste sving. Dessuten har kartet sladret om at det er en bystrand ikke langt unna. Strand er vel å ta litt for hardt i. Det er en sliten strandpub som har leid ut solsenger en gang i tiden. Kanskje i fjor? Den ser nedlagt ut nå. Halmparasoller over noen få solsengene blafrer tørt. Mellom de okkuperte solsengene og den slitne, nedlagte uteserveringen er det antydning til strand. Ingenting frister mer i varmen enn en avkjøling i havet og jeg er ikke alene om å mene det. Strandflekken bestående av småstein er opptatt av familier med lekende barn. Hakket over, langs en mur, er det flere som har slått seg ned på rekke og rad. Her er akkurat plass mellom et par backpackere og to venninner til mitt nette reisebadehåndkle fra Claes Ohlson. Etter en dukkert blir jeg sittende og nyte tilværelsen til solen forsvinner bak den bratte skråningen over oss. 

Bortenfor Symi sentrum

Mye av dagen har gått når jeg går tilbake. Når jeg når sentrum er det likevel som å ankomme et helt nytt sted. De siste dagsturistene fra Rhodos er i ferd med å forlate scenen. Igjen er det kun fastboende eller reisende som bor på øya. Jeg setter meg ned for en frisk, kald cocktail med havutsikten som var opptatt tidligere i dag. Nå er det bare å velge og vrake i sitteplasser. Kelnerne har igjen tid til å smile. På kafeen jeg velger, sitter kun 3 britiske venninner. De er på min egen alder, og skåler imot meg med bobler i høye glass blant puter med broderte Frida Kahlo-motiv.

- Er det ikke deilig når alle turistene har forsvunnet, stråler en av dem mot meg.

Det er vi helt enige om. Det er virkelig deilig å bare 4 igjen akkurat her og nå. 

Solen er blitt gyllen når jeg drar meg oppover alle trappene til øvre etasje av Symi by. Dusjer av meg salt og svette, skifter, bikker på meg sandaler og går ut igjen. Utenfor sitter mannen i rullestolen og tar inn kvelden med et lunt smil. Utenfor porten tar jeg motsatt vei enn tidligere. Går et stykke nedover høydedraget på motsatt side. Nedenfor vindmøllene. Der et sted ligger Restaurant Secret Garden som skilter med gode anbefalinger. Beliggenheten er så "secret" at jeg først går forbi. Tar meg raskt inn igjen og følger en mann bærende på en ølkasse. Opp et liten trapp og forbi lavthengende drueklaser. Restauranten ligger på en frodig terrasse som delvis er innbygd i huset. Nydelige dekorerte betonggulv, mursteinsvegger, peis, bar og planter av alle slag. Her er så godt som tomt for det er fremdeles tidlig på kvelden på breddegrader hvor det spises sen middag. En hyggelig eldre dame tar imot meg. Får en rikholdig meny i hendene. Her er mest ukjente tapas-retter. Ber henne anbefale meg en liten sammensetning. Hun er verken tung å be eller tung å prate med. Maten er smaksrik og deilig. Vinen det samme. 

Det blir en hyggelig kveld før jeg tusler hjem igjen. Da er både Secret Garden og jeg selv omtrent fullstappa.