Trabzon - Ünye

Fyrtårnet som ble en restaurant. Friluftsområde og forlystelse ved Ünye

Dag 33 av 35.

Skyene henger fremdeles lave og grå over Trabzon når jeg forlater Murats grå, slitne bygård i Bob Dylans besteforeldres gate. Den er fremdeles våt etter nattens kraftige regnfall. Jeg tar strake veien til Meydan med ryggsekk på rygg og mage. Blant et mylder av minibusser står en gul taxi fristende nær meg. Jeg faller for egen latskap. Kjører taxi ut av sentrum og mot Trabzons splitter nye, moderne busstasjon. Er latskapen min et tegn på at den lange reisen går mot slutten? 

Jeg er atter tilbake på en av Kamil Kocs langdistansebusser. Den svinger ut på en av de gigantiske hovedveiene hvor det bærer av gårde langs Svartehavet i vestlig retning. Klokken har så vidt passert halv ti og jeg har en 4,5 timers tur foran meg. Nye boligområder passerer som perler på et perlekjede utenfor Trabzon. Perlene er holdt i stygg pastellfarget betong. Alle er like firkantet og uskjønne. Dalføre etter dalføre kommer ned fra de høye fjellene og tømmer sine elver i havet. Ved nesten hver munning ligger en by eller et tettsted. Akyazi, Akcaabat, Darica, Akcakale og så bortetter. 

Det suses forbi nyere, firkanta boligområder utenfor Trabzon

Et eller annet sted langs veien passerer Murat i en buss fra Ordu. Det varer ikke lenge før det smeller en melding inn i Whatsapp fra han. Med bilde av solsikkene jeg kjøpte og en takknemlig hilsen. Han har allerede oppdaget de gule blomstene på skrivebordet sitt. Så kommer nye meldinger fra han med musikkanbefalinger fra Svartehavskysten. Torul Hartamasi, Apolas Lermi og Fuat Saka. Han vet jeg er glad i musikk. Jeg plugger i ørene og sjokkeres av at musikken ligner musikken fra den grusomme våkenatten i Meyveli, midt i det grønne, nydelige tedistriktet. Jeg velger å gi den særegne, energiske musikken en sjanse til. Særegenheten kommer utvilsom fra strengeinstrumentet kemence. En kemence bygges i ulike trematerialer, har kun tre strenger og en bue. Instrumentet kan føres tilbake til bysantinsk tid. Det blir ikke overraskende brukt både i Tyrkia og Hellas, men i Hellas kalles instrumentet pontisk lyre. Pontos er hva landområdet sør for Svartehavet het på gresk, og pontisk er det greske språket som snakkes over hele Hellas i våre dager. Det er ikke bare jeg som er i bevegelse. Hele menneskeheten har konstant vært i bevegelse.

4,5 timer på en buss i Tyrkia går raskt og spesielt med et blått hav på min høyre side. Det er alltid noe å se. Vi ankommer busstasjonen i Ünye som dessverre for meg ligger helt i starten av byen som etter sigende skal ha 133.000 innbyggere. Hotellet mitt ligger i utkanten av byen, helt på motsatt side. Jeg spør servicemannen etter bussen til sentrum, noe som etter hvert har blitt en velbrukt setning på tyrkisk. Han triver tak i ryggsekken min og putter meg på bussen foran med ordene "turist". Det synes å være et stikkord for en dame ombord adopterer meg med det samme. 

- Where to? spør hun når jeg har beepet kortet.

Det er trolig det eneste hun kan på engelsk. Jeg lurer infernalsk på om bussen følger kysten videre ut av sentrum. Forbi Mavi Marin Boutique Hotel. Både sjåfør og adoptivmor rister bestemt på hodene. Jeg følger med på Google Maps for å finne ut når jeg bør gå av bussen. Bekymrer meg totalt unødvendig. På et stopp peker sjåføren videre langs kysten.

- Mavi Marin, sier han. 

Samtidig reiser damen som har adoptert meg fra setet. 

- Gelmek, sier hun.

Kom. Hun viser meg vei over en plass og et gatekryss. Jeg småløper etter henne. Hun klarer å stoppe en buss i det den er i ferd med å blinke seg ut fra et busstopp. 

 - Mavi Marin. Turist, sier hun til sjåføren og peker på meg. 

Jeg tror damen skal på samme buss. Det skal hun ikke. Hun har bare fulgt meg til riktig buss. Mon tro om hun i det hele tatt skulle av i Ümye sentrum? Ombord på ny buss er det en eldre kvinne som adopterer meg. 

Mavi Marin, sier hun og gjør tegn til at det er neste stopp.

Hun går av på samme busstopp som meg. Her trenger jeg ikke en gang ta opp kartet for å finne hotellet. Min nye adoptivmor dytter meg halvveis ned en bakke før hun peker.

- Mavi Marin!

Utsikt fra balkongen

Jeg takker hjerteligst og blir stående og se etter kvinnen som nå går i helt motsatt retning. Jeg håper hun ikke har gått av på feil busstopp for å hjelpe meg. Går inn i resepsjonen for å sjekke inn. Dama i resepsjonen snakker ikke engelsk i det hele tatt og det blir, for første gang i Tyrkia, et problem å få sjekket inn. Hun skal vite alt om meg selv om booking-opplysninger ble gitt via Booking.com. All kommunikasjon må oversettes via oversettelses-app. Det går en halvtime før jeg får utlevert nøkkel til et rom i 2. etasje. Rommet er moderne i vestlig forstand, har stor balkong og utsikt over hageanlegg og havet. Ser at bassenget ennå ikke er fylt opp for sesongen. Det er helt greit. Temperaturen er ikke høyere enn på en kjølig norsk sommerdag.

Mat frister mer enn et bad. Det er dødt i hotellets restaurant men så er også anstendig lunsjtid over for en stund siden. Jeg beveger meg derfor bakken opp til hovedveien. En typisk tyrkisk restaurant ligger tvers over den trafikerte gaten med de sedvanlige tyrkiske grillrettene og kebab i alle varianter. Det er helt greit selv om jeg er blitt kjent med at tyrkisk mat kan være så fantastisk mye annet. 

Tilbake på hotellet treffer jeg en mann som snakker engelsk. Mistenker at det er eieren. Han byr på gratis cappuccino som nytes i en sofa i den rolige hotellhagen. Han råder meg til å ta taxi neste morgen. Til flyplassen i Samsun. Ellers må jeg bytte buss flere ganger. Jeg gidder ikke gamble på snille adoptivmødrer tidlig en lørdag morgen så sprudler av takknemlighet når han bestiller en taxi til meg. Oppmøte i resepsjonen klokken 7:45 i morgen tidlig.  

Hotellet ligger nydelig til på en stor odde ut i havet. Et stort, parklignende friluftsområde ligger langs hele odden. Joggeskoene snøres på og jeg går først området til ende i retning av sentrum. Havner oppi gaten hvor jeg får tatt ut penger til morgendagens taxitur, samt kjøpt kveldsmat og pils på nærbutikken. Tar nesten samme idylliske vei tilbake. Er rask oppom hotellet med mat og drikke, før jeg går friluftsområdet til ende også den andre veien. En strålende vakker solnedgang er i emning, og folk strømmer til med griller og piknikkurver fra alle nærliggende parkeringsplasser. Det er tross alt helg. 

Min kveld nytes på balkongen i selskap med en grønn Efes. Nedenfor blinker Svartehavet i lysene fra land. Det er godt å være til.