Kuling og granitt i Lysekil

Det er nedslående når kropp og sjel skriker etter ryggsekk, hav, bølger, vind og å gå ukjente stier, men så kan jeg ikke reise hjemmefra. Så er det det med å både se og gripe mulighetene, for en reise trenger ikke være langt av gårde. Det trenger ikke være Middelhavet eller Atlanterhavet. Det kan være et hav kun noen få timer unna. Muligheten går først opp for meg når jeg ved en tilfeldighet kommer over et tilbud fra et sjarmerende hotell i Lysekil. Et par netter til halv pris. Jeg skroller forbi. For hvordan kommer man seg til Lysekil på svenskekysten uten bil? Dessuten gjelder tilbudet i morgen og dagen derpå. Hvem i all verden er så spontan, liksom?

Skroller tilbake. Det er virkelig et koselig lite hotell, helt etter mitt hjerte. Jeg har fulgt med på tilsvarende sommerparadis ved norskekysten, men å betale mange tusen per natt og i tillegg bli straffet prismessig fordi jeg er én og ikke to? Not my cup of tea! Finner Lysekil på kartet. Lokasjonen skriker kyst og hav - akkurat hva jeg lengter etter. Er plutselig innom Rome2Rio-appen og sjekker kollektivtilbudet mellom Oslo - Lysekil. Toppen 3,5 timer med buss. For godt til å være sant - men er faktisk helt sant.

Neste formiddag sitter jeg på en grønn Vy-buss sørover langs Oslofjorden. Så spontan går det faktisk an å være. For hvor lang tid tar det egentlig å pakke en koffert av det minste slaget? Strikketøy, laptop, penn og papir, boken "Tistlene brenner" av den kurdisk-tyrkiske forfatteren Yasar Kemal, vandresko, og klær som høver seg for et badehotell på svenskekysten: vanntett, vindtett og ull. Optimistisk legger jeg oppi en skort og t-skjorter. Til tross for elendig værmelding kan man jo aldri helt vite?

Skyene blir tyngre og mer truende jo lenger sør jeg kommer. Har ikke en gang krysset grensen før det dundrer løs ovenfra. Det blir et raskt, vått bussbytte utenfor Uddevalla, før det bærer rett vest. Det er merkelig nok delvis opphold når jeg går av ved Havets Hus som er siste holdeplass i Lysekil. Opp en liten bakketopp og jeg ankommer den røde gamle trevillaen som har vært Strandflickornas Havshotel siden 1993. Her har det vært innlosjert folk siden huset ble bygget som hvilehjem nær havet i 1904. Det er nettopp hva jeg trenger. Et hvilehjem.

Blir innlosjert på rom 3. Det er lite men det som mangles i kvadratmeter tas kraftig igjen i sjarm. Uniformert hotelldesign eksisterer ikke. Her er hvert rom individuelt innredet og gjenspeiler autentisk gammel stil. Det gjelder alt fra møbler til tapet, lamper til pyntegjenstander. Det er en fryd å flytte inn, få av seg skoene, og trippe barbeint rundt på det gamle, gode tregulvet mens jeg pakker ut. 

Jeg rekker å gå en liten tur til havet før tidlig middag hos Frøken Fridhem, hotellets egen lille restaurant. Rekker å kjenne stiv kuling som river og sliter i kroppen, rekker å se de første avrundede røde granittbergene, observere starten på kyststien som går gjennom Stångehuvuds Naturreservat, de første mørkerøde, små, særegne sjøbodene. Her i Pinneviken er det en tilrettelagt strand med badehus, og over haugen en liten marina hvor lystbåtene ligger skjermet for de frådende bølgene utenfor. Jeg har alt konstatert at dette stedet vil gjøre meg godt. Skuldrene har allerede dalt flere meter.

Ikke helt uventet er jeg den eneste soloreisende på middag hos Frøken Fridhem. Jeg har vært på badehotell før, i Danmark. På et sjarmerende, lite sted som dette er det i kveld eldre ektepar og flere mindre venninnegjenger fra min egen alder og oppover som kringsetter bordene. Det er et klientell svært ulikt de jeg møter på mine ryggsekkreiser. Jeg kan nikke og smile så mye jeg orker til høyre og venstre, men oppnår ingen kontakt. Gjestenes fokus vender innover, ikke utover. Det gjør ikke noe. Servicen og fiskesuppen jeg får servert av de ansatte er verdens lekreste. Hvitvinen likeså. Til dessert fristes jeg med en deilig, lun bagle med vaniljeis og rørte, nordiske blåbær. Ganen fryder seg. 

Det er mer enn hva jeg kan si om ører og skuldrer. Uroen i kroppen er på vei tilbake og skuldrene stivner igjen til. Det er noe ørene ikke klarer å stenge ute. Samtaleemnene rundt meg. De burde være positive, strålende, glade og optimistiske på et vakkert sted som dette. De er ikke det. Alle livets problemer og utfordringer synes grundig tatt med i folks bagasje. Temaene til venninnene er egen skrantende helse, andres død, sykdom på hageplanter, dårlige naboforhold, høye regninger, plagsomme eksmenn, vanskelige ektemenn, planer som har gått i vasken - og så videre. Ekteparene sier stort sett ikke et kvekk til hverandre. De synes å ha mer intime forhold til sine mobiler. Men det eldste paret skiller seg ut. De er kritthvite i håret begge to, har rynker og brune leverflekker, men de ser hverandre. Mellom hovedrett og dessert strekker mannen ut hånden og stryker den smilende kvinnen over kinnet. De fremstår som et fyrtårn i en ellers håpløs verden.

Vinden river og sliter i den gamle villaen hele natten igjennom. Det knirker som bare gamle trehus kan knirke, noe som absolutt har sin sjarm. Jeg er forbausende uthvilt når jeg står opp den første av 3 morgener her på havshotellet. For hvorfor dra til Lysekil for kun to netter? Da er det bedre å roe ned med tre.

Etter middagen i går rakk jeg å gå en forblåst tur gjennom deler av det moderne sentrum, lokaliserte byens gågate, gikk gjennom gamlebyen med sine små hus, og kom ut i Norra Hamnen. Føler jeg alt har noenlunde kontroll på byen Lysekil. 

I historiske kilder er Lysekil første gang nevnt i 1570 som en liten bosetning knyttet til Lyse gård. Stedet vokste på grunn av godt fiske, særlig under sildeperiodene etter 1750. Massiv eksport av sild og tranolje gjorde stedet velstående. Under den store nordiske krigen var Lysekil var dessuten et av stedene hvor private kapere fikk kongelig tillatelse til å angripe fiendtlige skip. På slutten av 1800-tallet kom fiffen hit. Da var Lysekil blitt en kjent kur- og badeby. Fremdeles den dag i dag er turismen en viktig del av økonomien. I tillegg har de fått hjørnesteinsbedriften Preemraff Lysekil, som er et av Sveriges største oljeraffinerier. Artig nok eide Norsk Hydro 25% av virksomheten, som da het OK Petroleum AB, frem til 2003. Preemraff eies nå av saudiaraberen Mohammed Al-Amoudi, og refineriet ligger et stykke utenfor sentrum.

Det var Carl Peter Curman (1833–1913) som gjorde Lysekil om til en av Sveriges mest populære kursteder på slutten av 1800‑tallet. Han var svensk lege og balneolog, men innehadde også titler som skulptør, fotograf og arkitekt. En herre med mange talenter og jern i ilden! Han kom til Lysekil i 1859, og ble siden en av Sveriges fremste forkjempere for hygiene, helsebringende bading og forebyggende medisin. Balneologi er nettopp læren om helbredende bad og klima. I Lysekil anla han et kaldbadehusanlegg og litt senere et stort varmbadehus. Han grunnla badehusforeninger og fikk bygget promenadestier langs kysten. Stockholm-sosieteten var på den tiden ofte å se i Lysekil. 

Stiv kuling har blitt til kun kuling når jeg går ned mot kyststien ved Pinneviken. Regnjakken er på, regnbuksen er i sekken sammen med frukt, vann og nøtter. Jeg er utstyrt for å kunne holde meg gående noen timer. Følger stien ut på hver røde granittodde i naturreservatet. Det er en kvinne å takke for at jeg kan oppleve dette milde men samtidig harde landskapet her på kysten. Landskapet består av såkalt Bohus-granitt: en granitt som ble dannet for omtrent 920 millioner år siden. Stångehuvud var et svært ettertraktet steinbrudd i vel 50 av de siste årene på 1800-tallet. Calla Curman (1850–1935), gift med tidligere nevnte Carl, ble bekymret over hvordan Stångehuvud ble "spist opp", solgt bit for bit og eksportert ut til den store verden. I årene 1916–1920 kjøpte Calla store deler av de gjenværende partiene av Stångehuvud. Hun var da blitt enke og kunne bruke pengene som hun ville. Slik fikk hun spart det vakre kystområdet til ettertiden. I 1982 ble området vernet som naturreservat.

Jeg har ikke gått langt før regnbuksen må tres på i en fart. Det høljer ned i et par omganger. Det gjør ikke noe. Granitten er ruglete, skoene har godt feste. Det er ikke fare for å skli. Den første bygen holder opp i det jeg når fyrhuset. Jeg har nylig hatt en helg på Ryvingen Fyr ved Mandal og blir av den grunn ikke særlig imponert over fyrets bittelille kvadratiske fremtoning. Det ligger der som en liten hytte på cirka vel 3 kvadrat. Fyret er en prefabrikkert standardmodell for fyr på Bohuslän-kysten på slutten av 1800-tallet. Det var utstyrt med en såkalt åttedagers lykt som var tent døgnet rundt. Lyktens drivstoffbeholder holdt til åtte dager og drivstoffet var en slags parafinblanding kalt gassolje. Fyret ble siden modernisert i 1917. Hvorfor det er utstyrt med et bittelite solcellepanel på taket vites ikke. Fyret fra 1890 ikke har vært i bruk siden 1940. Det sies å være områdets mest fotograferte objekt der det står ute på de forblåste granittklippene.  

Kyststien gjennom naturreservatet munner ut ved badebryggene og sjøbodene i Rinkenäs - men det er bare naturreservatet som slutter her. Her tar jeg igjen to kvinner som jeg har observert ryggen på flere ganger langs stien. De har søkt ly for blåsten mellom to av de mange røde sjøbodene. Her har de tatt frem niste og termos. De er fastboende og villig til å slå av en prat.

Kyststien fortsetter etter naturreservatet. De blå pilene peker meg gjennom Norra Hamnen hvor jeg var nedom i går. Der ligger Backyard på bryggekanten. Den sjarmerende, enkle utendørsrestauranten er umulig å gå forbi, småsulten som jeg har blitt. Stopper opp for å lese menyen. I samme sekund baner solen seg frem gjennom skydekket. Saken er avgjort. Det blir en Backyard Spesialhamburger med et glass av husets rødvin. Setter meg med solen i ansiktet mot solen med solbrillene på. Tar av regnjakken. Nyter å være til.

Etter sydlandsstemningen labber jeg videre. Ut av Norra Hamnen, fremdeles langs den blå ruten som fortsetter under et annet navn. Västerhavspromenaden. Den plankebelagte promenaden har blitt til ved en durabel dugnadsinnsats. Den går omtrent mer over sjø enn land. Passerer kunstferdige sitteplasser i grått treverk her og der. Passerer badebryggene i Ålevik, badestranden i Långevik, havnen og sjøbodene i Stora Långevik. Gir meg først når jeg kommer til den større havnen i Valbodalen. Har fått lyst på kaffe men det har kun de som har vært smarte til å ta med slikt på termos. Det har ikke jeg, men det sitter noen smartinger i le for vinden ved noen av sjøbodene. Selve Valbodalen skjemmes av en bobilplass. Uten kafè, men heldigvis med et åpnet toalett. Man kan jo ikke få alt man har lyst på. 

Kaffe blir det først når jeg når tilbake til byens gågate. I Kungsgatan er det meste alt stengt, men gammelmodige Björsells Bakeri & Konditori holder standhaftig åpent for kaffetørste. De har holdt fortet siden 1907 og driftes nå av 4. generasjons Björsell. Både kaffe og bakverk blir en middelmådig opplevelse, men beina får en pause og et par kapitler av Yasar Kemal blir lest. 

Neste dag tar jeg turen til Fiskebäckskil på øya Skaftö. Det er en kort tur, kun vel 10 minutter over fjorden i Västtrafiks rutebåt. Av de få passasjerene om bord er de fleste danske og norske turister. Kaien på Fiskebäckskil er derfor sjokkerende full av mennesker som skal returnere med båten til Lysekil. I land avviker jeg fra de andre ved å ta til høyre langs sjøen. Er langt på vei langs en kyststi mellom små strender og idyllisk natur før jeg kommer på at å gå gjorde jeg nok av i går. Hit kom jeg for å nyte kystkultur. Finner en vei som krysser over øya og kommer inn i Fiskebäckskils bebyggelse fra sør. 

Det som i dag er en ren og skjær sommeridyll var på 1700- og 1800-tallet et lite tettsted som ble velstående på internasjonal handel og skipsfart. Mange hus ble bygget av skippere og redere som seilte til England, Nederland og Østersjøen, og som også innom norske havner. Flere store skipperhus med utsikt mot havet vitner om den gamle velstanden. På slutten av 1800‑tallet kom de første kunstnerne og badeturistene. Lyset over Gullmarsfjorden ble berømt, omtrent sånn som lyset på Jærkysten. Etter hvert ble stedet et sommerparadis for Göteborgs og Stockholms borgerskap. Her, i det som er et av de best bevarte kystmiljøene i Sverige, florerer det av hvite trehus med utskårne detaljer, smale smug og trapper som slynger seg mellom hus og små blomstrende hager. Gamle brygger og sjøboder ligge på rekke og rad langs fjorden.

Jeg tråkler meg opp og ned i disse smugene. Er nedom noen brygger her og der. Den største er Kyrkjekajen nedenfor kirken. Her ligger skoleskipet Kvartsita ved kai hvor den får en overhaling. Toppseilskonnerten ble bygget i 1945 og ble i starten brukt til å frakte kvarts og andre materialer. I 1953 ble skonnerten solgt til Farsund i Norge. Der ble hun omdøpt til Bono, de majestetiske mastene ble fjernet, og hun fikk i stedet kran og styrhus. Oppdragene gikk over til å frakte salt og trelast langs norskekysten. Den tapre sliteren ble i 1986 kjøpt tilbake til Sverige av Föreningen För Fulla Segel. De mente båten var for verdifull til å gå til grunne i Norge. De satte i gang en storstilt tilbakeføring til den skonnerten hun en gang hadde vært med seilrigg. Hun fikk sitt opprinnelige navn tilbake og er blitt en viktig del av Sveriges levende kystkulturarv. 

Fiskebäckskil er raskt gjort, selv for en fotograferende historiefrik som meg. Vurderer å spise lunsj på hypermoderne Gullmarsstrand Hotell som ligger nede ved kaien, men er ikke sulten nok. I stedet blir jeg sittende på en benk på kaien mens jeg venter på neste båt. Der kommer også Ulla og slår seg ned ved min side. Hun er fastboende i Fiskebäckskil og har bodd her hele livet. 

- Blir dere ikke lei av alle turistene? spør jeg. 

Selv om jeg har hatt de trange smauene og gatene omtrent for meg selv, aner jeg at sommerhalvåret bringer enorme mengder turister som glor inn i hager og vinduer. Ulla er en positiv diplomat.

- Nei. Jeg synes turistene skaper liv. Uten dem ville det ha vært heller dødt her ute, smiler den entusiastiske 73-åringen.

- Men de bør selvfølgelig oppføre seg og vise folkeskikk, legger hun til og blunker.

Videre forteller hun om sitt forhold til Norge. Om somrene som barn, var hun ofte hos mormoren som bodde langt nærmere norskegrensen. Det var i en tid da handelen gikk i motsatt retning. Blant annet dro de på handel over grensen for å få tak i feitere melk og bedre mel. Dessuten var mange varer billigere i Norge. 

- Fusk at jeg har levd lenge, legger hun til da jeg ser tvilende på henne.

- Er du fra Haugesund? spør Lasse.

Han er en annen fastboende som skal over til byen. Han er langt yngre enn oss begge, og har ankommet på sykkel. 

- Nei. Har bodd i Stavanger-området litt lenger syd, svarer jeg forbauset. - Men mange tipper meg til Haugesund. Er du kjent der? 

- Morfaren min var fra Haugesund, så har saktens vært der, forteller Lasse som har sjømannsblod i årene. 

Det blir en riktig sosial tur på returen til Lysekil. Men først må vi vente med ombordstigningen til båten får tømt seg. Det tar tid for båten er smekkfull av en ny ladning turister. 

- Hvor mange har du med deg i dag og hvor kommer de fra? roper Ulla til ene gjeteren av flokken. 

- 110 amerikanere. Kommer fra samme cruiseskip som asiatene tidligere i dag, informerer Ullas nabo som er gruppens guide. 

Cruiseskipet er så lite at jeg tok det for å være en passasjerferje da jeg dro ut fra Lysekil. Oceania Insignia er derimot et luksus-cruiseskip som kun tar 684 passasjerer. I tillegg kommer et mannskap på 400 hvor noen fører og vedlikeholder skipet mens de aller fleste er ansatt for å yte personlig service til passasjerene. Skipet hadde avgang fra Southamton i England for 5 dager siden, og Lysekil er et av totalt 10 stopp før det klapper til kai ved sluttdestinasjonen Helsinki. De seilte fra Oslo i natt og skal videre til København. 

- Du var svært heldig som besøkte Fiskebäckskil mellom to guidede omvisninger fra cruiseskipet, flirer Ulla akkurat i det jeg tenkte tanken selv.

Været har riktig tatt seg opp. Jeg valser litt rundt i den nye delen av Lysekil som ikke har noe spesielt å by på. Bestemmer meg resolutt for lunsj på samme sted som i går. Labber derfor over til Norra Hamnen og Backyard. Om stedet var sommerlig i går, så hva er det ikke i dag når solen faktisk stråler ned fra himmelen? Absolutt det ideelle sted for å kikke utover havet med fish & chips i korga, tysk riesling i glasset, og lese et par nye kapitler av den kurdisk /tyrkiske forfatteren jeg har med i sekken. 

Litteraturen er litt vanskelig å konsentrere seg om. Flere bord unna sitter 6 amerikanske ungdommer som tydeligvis ikke ble med på utflukten til Fiskebäckskil. De underholder seg selv over bokser med cola og energidrikker. Samtidig underholder de alle oss andre, mer lavmælte gjester på Backyard. Er de klar over hvor høyt de snakker? Og at alle andre også forstår engelsk?

- Look! Utbryter en av jentene. - Hun leser en bok! Noe så gammeldags! Det er virkelig søtt å se. 

Jeg ser opp og møter pekefingeren hennes og 6 par unge, lattermilde øyner. Så har jeg misforstått. Det er tydeligvis jeg som står for underholdningen. Har de ikke sett folk som leser bøker før? Kanskje jeg passer inn i en zoologisk hage?

Nå er det ikke bare amerikanere som kan slumpe til med å være litt høyrøstet. Tilbake hos Strandflickorna setter jeg meg ut i den sjarmerende hagen med kurvmøbler og gammeldagse stripete strand-hammocker. Med meg har jeg et krus kaffe og laptop for å skrive litt. Er vant med å jobbe i kontorlandskap og anser meg som flink til å lukke ørene mens jeg jobber. Her er det imidlertid vanskelig. Det til tross for at hagen er nesten tom og jeg sitter langt unna øvrige gjester. For noe har skjedd med klientellet siden frokostserveringen. Eldre ektepar og mistrøstige venninner er byttet ut med 6 svartkledde norske menn i 40-50-årene. Jeg tipper de har kommet hit på motorsykler. Basstemmene deres ljomer utover hagen. De er som elefanter i dukkehus. Samtaleemnene har derimot blitt betydelig gladere og livsbejaende enn de forrige gjestenes. Etterspørselen av øl har dessuten tatt seg kraftig opp i Strandflickornars bar. 

Laptopen klappes sammen. Skoene kippes på. Vandrer ned til Pinneviken hvor jeg setter meg på en treplatting. Nyter kveldssolen og det særegne granittlandskapet sammen med ungdommer som kommer og går. Et godt valg av meg for i morgen klokken 11:30 starter hjemreisen. Kysteventyret nærmer seg slutt. Gudene vet når og om jeg kommer tilbake.