Kokrobite: Med Haaland i baugen

Vi kan ikke skryte på oss at vi fikk sett for mye av Kokrobite i går. Det skal vi absolutt gjøre noe med i dag. Men først kokkeleres det frokost av egen kokk sendt over fra hotellet. Den er absolutt upåklagelig. 

Badetøy pakkes og vi legger av gårde langs den nå velkjente røde landevei. Stopper ved en kiosk, bunkrer vann og slår av en prat med den kvinnelige innehaveren. Driftig dame for hun er også frisør og eier den lille frisørsalongen vegg i vegg. Så tar vi peiling på stranden. Finner en smal åpning mellom veggen av hus. Og der, på den andre siden, åpenbarer livet på Kokrobite seg. 

Det er stranden som er livsnerven i dette samfunnet. Først og fremst fiske. De fleste båtene har kommet inn etter nattens fiske. Noen etternølere dras i land og dyttes langt opp på stranden. Noen fiskenett dras inn etter båtene. Fangsten avleveres. Ved båtene hviler de ut, både fartøy og mannskap. Her flikkes det på garn og farkoster. Det er her alt foregår. Vi har sett lignende og langt mer kaotiske fiskerstrender tidligere. Første gang på Osu-stranden utenfor Christiansborg i Accra. Deretter i stadig mer kaotiske former for oss striglede nordboere. I Cape Coast og Elmina, hvor sistnevnte var til å bli svimmel av. Her i Kokrobite ligger båtene tilnærmet pent og sirlig ved siden av hverandre, på rekke og rad øverst i strandsonen der sanden møter raden av palmer. Båtene er like dekorerte her som ellers langs kysten. I skarpe farger, med religiøse symbol som halvmåner og kors. Her er påskrevne gudsord, malte flagg, og i mastene vaier et sammensurium av vimpler og flagg fra både nasjonalstater og fotballag. Fotballhelter dyrkes og navn på disse males gjerne i båtstavnen. 

Muslimsk båt, norsk fotballhelt

Vi går et langt stykke langs stranden for å suge inn atmosfæren. Øyner et par pensjonat, en sammensnekret bar og små verksteder over rekken av båter. Øyner også at andre enn fiskere livnærer seg av havet. Som Mr. Bright og Joshua som driver surfe-skoler på stranden. Joshua tilbyr også undervisning i ghanesisk dans og trommespilling. Musikk og dans ser vi ingenting til, men en liten gruppe hvite, unge turister, noen med entusiasme, andre med redsel i blikket, mottar undervisning i surfing. Først tørrtrening på land. Når vi returnerer på vår tur langs stranden trener de uti bølgene. Jeg blir minnet om mine desperate søk på nettet når jeg planla Ghana-turen. Episoden "Brilliant Corners - Ghana" (Netflix) med surfe-entusiasten Sam Bleakley, dukket opp og ga meg et supert inntrykk av Ghanas kyst, til tross for at jeg aldri har interessert meg for surfing. Kanskje vi kan takke Bleakley for at vi faktisk er her, i Kokrobite? Turistinformasjonen om Ghana er mager, ergo er det å ty til det som finnes av informasjon om landet.  

Dagen blir like avslappende som vi hadde håpet på. Absolutt ikke kjedelig. Vi slår oss ned i sanden. Leser, vasser. Det foregår alltid noe på stranden. En mann høster kokosnøtter i palmene omkring for deretter selge dem til både ferierende og arbeidende kunder. Macheten har han med seg for å hugge toppen av nøttene når noen har behov for å leske seg. Et par kvinner med butikkene på hodet selger noe å spise. Andre har drikke å tilby, avkjølt i vannbøtter. Her, som de fleste andre steder med minimalt av turister, er det ingen som maser. Vil du ha noe, må du selv påkalle oppmerksomheten. 

After Church Pub

Like overfor oss på stranden, holder Dizzie Lizzie til. En bar og restaurant med kald ghanesisk pils, te, kaffe og lunsjretter. Jeg er i hundre når jeg får servert byggrøt med drypp av honning, dekket av tropisk frukt. Alishia kommer i prat med en middelaldrende, britisk kvinne som troner lenge og vel ved et av bordene. Det viser seg at Lindsay ikke bare er lokalkjent. Hun eier restauranten. Dizzie Lizzies terrasse er et fint sted å sitte. Brunt treverk med afrikanske utskjæringer, bordplater som ligner gamle dører, og en ubetalelig utsikt utover stranden.  

Det er sent på ettermiddag når vi er tilbake til Serenity. Dusjer av meg svette, sand og solkrem før jeg går for å svømme i bassenget. Vi har bestemt oss for å ta det med ro siste kveld i Ghana. Når mørket har falt på ringer vi over til hotellets restaurant for å bestille mat fra menyen vi har liggende. Får det overraskende svaret at akkurat i kveld har de stengt kjøkkenet. Det er bare en ting å gjøre: bikke på seg svette sandaler igjen og begi seg tilbake langs den endeløse landevei. En av sikkerhetsvaktene har gitt oss et tips. Hotellrestauranten Big Milly's har den absolutt beste maten på disse trakter, etter hans mening. Hotellet ligger borterst i "strandgata", og er i ferd med å stenge når vi ankommer. Stemningen er amper, så her gjelder det å raskt bestemme seg for hva vi vil ha. Maten er god. Det er mer enn vi kan si om drinkene vi tar i baren etterpå. Jeg konkluderer med at jeg har fått mye alkohol for pengene. Min Gin & Tonic smaker kun gin. 

Neste morgen slår vi øynene opp på vår aller siste dag i Ghana. Flyet går ikke før 22:05 så her er rikelig tid til å gjøre ingenting. Vi får tilberedt frokost på samme måte som i går. Etterpå pakker vi og setter bagasjen fra oss i hotellets resepsjon. Så går vi opp til landeveien igjen, men denne gangen går vi i motsatt retning av sentrum. Kanskje vil vi gjøre noen interessante oppdagelser? I det minste får vi rørt oss litt og slått i hjel tid. Vi oppdager den ene skredderboden etter den andre. Det virker som de har samlet seg her. Vi stopper opp hos en flott dame som har to yngre jenter sittende ved symaskinene. Vi beundrer de fargerike, tradisjonelle stoffene. Alishia får sydd et par skjerf mens vi venter. Jeg faller for et par meter oransje stoff med geometriske figurer. Det får plass i ryggsekken hjem. 

Hos skredderen

Det blir avslappende timer med kortspill på hotellets terrasse før og etter lunsj. Så er det tid for å skifte for reisen hjem. John har skaffet oss transport til flyplassen som ligger nordøst for Accras sentrum. Vi regner med at transporten er like standsmessig som han selv, hans gjester og hans residens. Overraskelsen er derfor stor når sjåføren omsider dukker opp i en gammel, falmet, velbrukt og svært sliten Toyota, tre kvarter over avtalt tid. Vi kunne trolig skaffet bedre transport selv til en brøkdel av prisen via Uber. Kanskje er det nettopp er en Uber John har bestilt, luringen? 

Den røde, snorrette landeveien i Kokrobite

Det blir på ingen måte en behagelig biltur. Riktig nok er veiene hele og pene, men trafikken er tilnærmet stillestående. Vi får ikke bare oppleve det berømmelige Accra-rushet. Vi får oppleve det i en bil uten aircondition. Vi får med andre ord god føling med de overbelastede, eksosdunstende veiene helt uten filter. Slik som de fleste ghanesere i hovedstaden. Vi kan velge mellom å bli stekt levende som speilegg under den ubarmhjertige solen, eller sveive ned alle bilens vinduer for å snappe etter det minste vindpust med alt som følger med. Jeg trøster meg med at det er de som er verre stilt, men egentlig er det ingen trøst at dette er virkeligheten for så mange mennesker på kloden. Hele liv på sterkt forurensende gater. Som gateselgerne som snor seg mellom bilene. Varer og cedi's bytter hender gjennom bilvinduene, men hvordan står det til med lungene til selgerne? 

Kjøreturen som var antatt til 75 minutter blir på nærmere 2 timer. Den kunne fort vart lenger. Om bilen er skranglete og uten aircondition så kjenner sjåføren alle smutthull i trafikkaoset. Han tar inn på en bensinstasjon. Ikke for å fylle bensin men for å kjøre ut på den andre siden. Han krysser en midtrabatt som trolig ikke var ment for å krysses. Han snur bilen på en femøring for å plutselig kjøre i motsatt retning, kun fordi han aner feil veivalg i forhold til ny oppstått kø eller et trafikklys som nekter å skifte farge. Det kjennes greit med en lokalkjent sjåfør. Skulle vi kjørt selv hadde vi blitt stående til over midnatt. Trafikken løsner omsider, men da er vi på oppløpssiden inn til flyplassområdet. 

Det blir noen timer å slå i hjel på flyplassen. Klok av erfaring hadde vi lagt inn sikkerhetsmargin på tid. Det blir tid til kaffe og cookies, det blir tid til jakt på originale ghanesiske fotballtrøyer som ikke ser ut til å eksistere i autentisk utgave. Vi finner imidlertid ekte kaffe fra Jamestown Coffee Roastes i Accra. Riktig nok ikke fra bydelen Jamestown til tross for at bydelens fyrtårn pryder pakkene. Kaffebryggeriet holder til i Osu hvor den dansk/norske slavekolonien lå, like utenfor Christiansborg. Kan det bli bedre? Fotballtrøyer kan uansett skaffes pr. netthandel, noe som blir gjort av de fotballfrelste fra Sandnes. Lite visste vi da om at vi kom til å følge Ghanas kamper i fotball-VM med den samme interesse som vi fulgte norges landslag. Heller ikke visste vi at fotballentusiaster ved Voltas elvebredd ville gå over til å heie på det norske landslaget etter at Ghana røyk ut. Bånd er blitt knyttet. 

Etter en lettere frokost under mellomlandingen på Schiphol, flyr Alishia og Marcus videre til Stavanger. Jeg har adskillig lenger mellomlanding som skal til Oslo. Finner omsider min vindusplass og like etter dumper en dame ned ved siden av meg. Vi betrakter hverandre med store øyne mens hjernen spinner rundt. 

- Ghana! utbryter vi i kor og ler. 

For vi har sittet ved samme bord i samme irrgrønne rom og spist frokost sammen. I alle fall en gang, kanskje to. På Somewhere Nice i Accra. Det er hun som står bak planlegging og arrangering av Ringerike Folkehøgskoles årlige turer til Ghana. Nå er hun på hjem etter halvgått løp der nede, som planlagt. Hennes avløser er på plass og har overtatt ansvaret. Vi får ikke ordentlig pratet ferdig før landingshjulene treffer bakken på Gardermoen. Diskutert opplevelser i det vestafrikanske landet, og pratet om steder vi har vært. Opplevelsene er forskjellige, men Christiansborg har vi alle besøkt. Hvite, noe forsofne Christiansborg ligger der nede ennå og speider utover brenningene som det alltid har gjort. Som et tidsvitne til all elendighet som måtte til for å skape et rikt og vakkert København. Med rustne kanonmunninger støpt i Danmark og Norge, pekende til havs og til lands, forhåpentligvis uten å se en eneste slave. 

 - Har du sett nøklene til Christiansborg, spør jeg. 

- Nøklene?

- Ja, de er mer rustne enn kanonene. De ligger i et skrin med glasslokk i den lille landsbyen Akwamufie ved Voltaelven, opplyser jeg.

Læreren mottar ny lærdom.

- Det skal jeg jammen undersøke nærmere til neste års tur, sier hun i det vi finner veien ut av flyet.

Skulser over den kalde trekken fra de rimfrosne rullebanene utenfor. 

Så er kun minnene igjen fra Ghana...