Cape Coast: Fyrtårn & Fisherman's Friend

Fort William erobret

Å sette seg i en bil er ikke det som frister mest etter gårsdagens mer enn røffe vaskebrettopplevelse av ghanesisk veiarbeid. Vi er nokså samstemte under frokosten. I dag vil vi bare være til - her i Cape Coast. Det er trolig nok å se og utforske i universitetsbyen med vel 170.000 innbyggere. Byen sies å være en rolig, vakker kystby som er mer "nedpå" enn travle Accra. Her skal være mer koloni-arkitektur enn hva vi så på kveldsturen langs kysten i går. Vi legger dagens plan under en riktig avslappet frokost på Oasis Beach Resort. 

Pakker sekken med vannflasker og vandrer oppover Garden Street, mot det kommersielle sentrum av Cape Coast. Gaten har små verksted og butikker på rekke og rad. Alishia jubler når hun får øye på en skredder med symaskinen halvveis uti gata. Akkurat hva hun trenger. Hun hilser på twi-språket og drar frem sitt nye bukseskjørt. Det trenger alt en reparasjon. Skredderen tar plagget i øyesyn og nikker at det der kan han lett fikse. Hun avtaler å komme tilbake og hente plagget senere på dagen. 

Koloniarkitektur i et gatekryss

Vi peser oss videre oppover bakken, tar av på Royal Lane og videre inn på Coronation Road. Høres engelsk ut? Unektelig. Så blir vi gående att og frem. Aner målet på en bakketopp der oppe. Fort William. Finner bare ikke veien opp dit. Temperaturen er tropisk, luftfuktigheten likeså. Svetter. Google Maps hjelper absolutt ikke til. Men det gjør Rosita.

Fire godt voksne venninner sitter og skravler ved en bod i veikanten. Jeg avbryter samtalen og latteren ved å spørre om veien til Fort William. Peker oppover bakken for å skikkelig understreke hvor vi vil. De ser på hverandre, ser på oss, har en kjapp diskusjon.

- Du mener det gamle fyrtårnet? spør den ene av damene. Rosita. 

- Tja, kanskje. Det skal være et lite, gammelt fort, sier jeg nølende.

Ny kort diskusjon mellom damene på twi. De ser ut til å bli enige. Rosita reiser seg resolutt.

- Kom, kommanderer hun.

Vi henger oss på. Venninnene ser etter oss. Skravla går videre. Rosita runder oppover Jerusalem Road. Vi har vært der, uten å finne noe. Hun stopper også opp, litt i tvil. Spør et par ungdommer som virkesløst henger rundt. Den ene peker oppover i buskaset. Vi øyner noen slitte trappetrinn halvveis gjemt i rødbrun jord. Det må være den gamle veien opp til fortet. 

- Tusen takk, Rosita. Nå klarer vi nok å finne veien opp selv, sier jeg for å ikke bruke mer av hennes tid. 

Tenker hun vil tilbake til den hyggelige venninnepraten, men der tar jeg feil. Jeg tenker som en europeer, ikke som en afrikaner. Her går ikke tiden. Den kommer.

- Nei, jeg blir med. Har ikke vært oppe ved fyrtårnet på årevis. Dette blir spennende, stråler dama eventyrlystent.

Fortet som ble et forlatt fyrtårn

Hun legger i vei foran oss, oppover de vaklevorne trappetrinnene mellom de grønne buskene. Vi følger på. Svettende, pesende. Utav buskaset ser vi det runde fortet over oss. Vi er på rett sted. Tar sats oppover gressbakken og videre venter rustne trappetrinn i jern. Rosita på 64 flyr oppover mens vi med litt mindre risikoappetitt, plasserer føttene med omhu. Vi kommer opp til en platting som trolig utgjør det som var taket på Fort William. Her er en fantastisk utsikt utover Cape Coast by, slavefortet og havet. Det er like god utsikt til alle kanter innover i landet. By og grønn natur ruller utover som et foldeskjørt. 

Upåklagelig utsikt fra Fort William

Fort William ble bygget som et vakt- og observasjonstårn av britene i 1820. Det het opprinnelig Smith's Tower etter guvernør Hope‑Smith som var det britiske monarkiets stand-in på Guineakysten den gang. Egentlig er det et utsikts- og varslingsanlegg. Utsikten er langt bedre her oppe fra enn nede ved fortet. Fiender som nærmet seg til lands og vanns ville bli sett i tide, varsel ville bli gitt Cape Coast Fort, hvor kanonene ville bli ladet. Vel 10 år senere ble tårnet bygget om og malt hvitt for å også fungere som et signalanlegg for skipsfart. Hope-Smith hadde da trolig dratt hjem eller krepert av en av de mange tropesykdommene som herjet blant hvite langs kyste. Smits Tower ble i alle fall døpt om til Fort William. Bruken av ordet "fort" er en sterk overdrivelse fra britenes side da Fort William aldri har hatt bastioner, garnison eller ammunisjonslager, ei heller kanoner. Det var egentlig aldri mer enn et tårn.

Britiske kanoner som egentlig aldri har stått der

Etter som tiden gikk og britene dro hjem, så ghanesiske havnemyndigheter nytten av å bruke utsiktstårnet som et mer moderne fyrtårn. I praksis ble det bygget et ghanesisk fyrtårn oppå det gamle britiske vakttårnet og signalanlegget. Det er det som møter oss der oppe på høydedraget. Det er fyrtårnet som sitter i lokalbefolkningens minne, ikke bruken som observasjonstårn og slett ikke navnet Fort William. Marcus klatrer helt til topps for å kikke inn i den slukte fyrlykta. 

- Det er lenge siden fyret var i bruk. Kanskje på 1990-tallet en gang. Tror ikke jeg har vært her siden da. Det skulle bli et museum her. Tror ikke det eksisterte særlig lenge, forteller Rosita.

I samtale med hjertevarme Rosita

Informasjon jeg finner på nett peker ut Ghana Museums & Monuments Board som eiere. De gamle, britiske kanonene som peker utover fra det runde byggverket, understreker Rositas historie om museumsdrift. De hører ikke til her og er trolig flyttet hit fra Cape Coast Castle og /eller Fort Victoria, en annen observasjonspost som hadde kanoner. I dag synes det som Fort William bare står her og forfaller. Skjønner jeg godt, for hvordan skal ghanesiske myndigheter ha økonomi til å ivareta alle etterlatenskapene etter sine mange brutale, europeiske koloniherrer? Her har det ikke bare vært briter, dansker og nordmenn på ferde, men også svensker, nederlendere og portugisere. Det finnes spor etter oss alle.

Men er fortet egentlig forlatt? Det kan virke som det bor en "fyrvokter" med familie her. I alle fall er det montert en klessnor mellom to kanonmunninger, med tepper og duker flagrende i den varme brisen. Klestørken er upåklagelig her oppe. Ellers ser vi etterlatenskaper etter det som trolig er byens løse fugler, når vi kikker inn i et par ganger i nedre etasjer. 

- Har dere vært på Kotokuraba-markedet? Der er det mer liv enn her, kommer det fra Rosita. 

Når jeg sier at det er neste post på programmet vil hun gjerne vise oss hvor det ligger. Vi får en muntlig beskrivelse når vi sier at vi ikke vil forstyrre henne mer. Hun forlot tross alt sine gode venninner for å vise oss fyrtårnet. Jeg trykker noen cedi i hånden hennes som takk for hjelpen, som hun noe overrasket tar imot. Hun virker mer interessert i bildene vi har tatt der oppe fra. Ikke helt likefrem å videresende dem. Hun har riktignok en smart-telefon, men vi har ikke de samme appene. Sender bildene på WhatsApp til sønnen hennes med oppfordring om å sende videre til sin mama. Rosita tar strålende farvel med oss og skynder seg tilbake til venninne. Kanskje for å dele inntrykk av de rare nordmennene som insisterte på å se et forlatt gammelt fyrtårn? Eller dele opplevelsen av å ha sett fyrtårnet selv etter så mange år? Hva vet jeg. En mer fornøyelig kvinne skal man lete lenge etter.

En liten bit av Kotokuraba-markedet

Kotokuraba-markedet er ikke langt unna. Det er bare å følge Kotokuraba Road som blir livligere og trangere for hver meter. Her er en blanding av markedshaller, små private butikker, salg fra fortauet og åpne markedsplasser. Der sitter kvinner under parasoller med varene stablet i kasser rundt seg, gjerne med hjelpere av motsatt kjønn. Handel er for det meste kvinnenes domene i Ghana. På Kotokuraba-markedet selges gatemat fra matboder som fufu, banku, kenkey, stekt fisk og snacks. Her selges frukt og grønnsaker  som mango, papaya, platan, kassava, yams og okra. Her er krydder og tørre matvarer som chili, ingefær, tørket fisk, bønner og ris. Her er alt du begjærer av kjøkkenutstyr, plastvarer og småelektronikk. Tekstiler i alle fasonger og farger selges i stort omfang: typisk ghanesisk fargerikt kente-stoff, moteklær og gjenbruksklær, skoleuniformer og sko. Det er mye å se, og mye vi ikke en gang vet hva er. Fiskerne har også sin markedshall der dagens fangst har vært solgt tidligere i dag. Nå som vi har passert dagens middagshøyde, er oppryddingen og spylingen av området i full gang. 

Det blir shopping av shea-butter, krydder, kente-stoff, handlenett vevd av fargerik gjenbruksplast, og sommerklær. Det eneste vi ikke klarer å oppdrive er barberskum. Vi blir sendt mellom parfymerier og frisører til vi rett og slett gir opp. Manglende shopping-gener, høy temperatur, uvant tett folkemengde og dårlig allmenntilstand begynner å ta på enkelte av oss. Meg. Lysten på en kopp kaffe har inntruffet hos alle tre. Vi skal bare innom London Bridge først. En bitte liten betongbro som krysser en bitte liten kanal, med navnet malt i sterke farger. Ghanesere flest har fin humor. Å kalle opp små, uvesentlige områder og objekter etter noe som er betydningsfullt og stort hos sine forhenværende erobrere og kolonimakter, er noe de godter seg over i hverdagen. 

Sier seg selv

Kaffebaren Google leder oss til, er ikke helt så hipp og kul som tilbakemeldingene sier. Den er vanskelig å finne der den ligger i 3. etasje i en bygning. At lokalet lukter brent brød gjør ikke kafeen mer attraktiv med våre fintfølende, nordiske nesebor. Det er likevel et ungdommelig forsøk på å skape et sted for samtaler, spill og musikk, og hvor laptop'er medbringes for kollektivt arbeid. Universitetsbyen Cape Coast har mange unge mennesker som gjerne søker etter nye, utradisjonelle møtesteder. På drikkemenyen står flere kaffevarianter enn det jeg har sett på noen kaffebar i det proffe kaffelandet Vietnam. Vi er ikke redd for å prøve noe nytt, men skuffelsen blir stor da kaffe-mixene minner mer om syntetisk juice enn kaffe, servert i store plastbeger med plastsugerør. Absolutt alt serveres i plast. Man skulle tro plast var en ny, trendy oppfinnelse, ikke et vanskelig nedbrytbart produktet som er i ferd med å ødelegge hele næringskjeden og kloden vår på grunn av uvitenhet og skjødesløs håndtering i om lag 75 år. Det skjærer i hjertene.  

Vi går tilbake til Oasis Beach, men legger veien om skredderen i Garden Street. Alishas bukseskjørt er omhyggelig reparert. Reparasjonen kan ikke ses selv om skredderen peker på området. Jobben koster nesten ingen penger. Han tar tydeligvis ikke ekstra for å jobbe for turister. Tar overrasket imot myntene han får ekstra. 

Minutter etterpå er vi tilbake der hvor bølgene konstant slår mot land. Oasis Beach Resort. Etter lunsj i restauranten er det på med badetøy. Verken Alishia eller jeg er komfortable med de høye bølgene. Hun vasser i strandsonen mens jeg installerer meg på badelakenet med Ryszards Kapuscinskis "The shadow of the sun. My African life". Jeg har lest den før, men valgte likevel å ta med meg de skrevne erindringene til den gamle, polske Afrika-korrespondenten. Boken er poetisk og behagelig å lese. Har en afrikansk rytme. Noe nostalgisk, utgitt i 1998, men absolutt informativ. Her er mye lærdom å ta til seg om kontinentet og dets vei til avkolonisering. Jeg har alt lagt de første kapitlene i boka bak meg. De omhandler Ghana, første land ut av koloniveldet i Afrika. 

"I have been here for a week. I am trying to get to know Accra. It is like an overgrown small town that has reproduced itself many times over, crawled out of the bush, out of the jungle, and come to an halt at the shores of the Gulf of Guines. Accra is flat, single-storied, humble, though there are some buildings with two or more flores."

Accra har begynt å bygge i høyden. Har fått sine høyst moderne kvartal. I dag innbiller jeg meg at Kapuscinskis Accra-beskrivelse beskriver Cape Coast bedre. Her raver kirkespirene høyest. I bakgrunnen bølger et grønt, jungelaktig landskap. 

Oasis Beach

Brått hoies det rundt meg. En mann kommer løpende fra restauranten hvor han jobber. Roper høyt for å overdøve bølgene. De lokale småguttene som har lekt i bølgene inne ved stranden, er plutselig på dypt vann. De har helt tydelig utfordret hverandre om å følge etter Marcus utover. Forskjellen er at Marcus kan svømme. Det kan ikke de. I alle fall ikke den tøffeste av dem. Han har mistet kontrollen, men klarer likevel å karre seg innover igjen. De får en kraftig advarsel av mannen som har sett dem. Den kraftigste lærepengen ga kanskje havet selv? Jeg selv griper meg i å lure på hvordan barn oppvokst ved havet ikke kan svømme. Men hvordan lærer man egentlig å svømme i så kraftige bølger? Kan alle fiskerne som forserer de bratte bølgene i fargerike, fiskebåter minst to ganger i døgnet, svømme?

Kvelden senker seg. Middag skal inntas, men ikke på hotellet. Reisefølget vil prøve en restaurant anbefalt av Myles i Akosombo. Sahara Spring Restaurant & Pub i King Street. Jeg vurderer å legge meg i stedet. Forkjølelsen jeg våknet med i morges har speedet kraftig opp. Stemmen er som på en gammel sjøulk. Halsen er blitt til sandpapir. Kraftig redusert henger jeg meg likevel på ungdommen. Hangler meg gjennom måltidet på en vakker, behagelig luftig terrasse over gatelivet i Kongens gate. Ingen tvil om at det er Kojo's kraftige air condition-anlegg fra i går som har laget krøll i systemet mitt. Det var kaldt i bilens baksete. Alishia og jeg satt halvveis under Alishias pelskåpe, kun brakt med fordi de forlot Stavanger en råkald januar-morgen.  

- Etterpå skal vi gå på apoteket, forkynner Alishia. 

- Det ligger et rett over veikrysset her oppe, skyter Marcus inn. 

Han har googlet. Ungdommen er blitt bekymret og tar styringen. Det kjennes i grunnen greit ut. Når maten er fortært og regningen betalt, loffer jeg etter dem. Kingsway Apotek er stort og det er åpnet. Det fungerer like brillefint som apotek i Vietnam. Apotekteknikeren stiller diagnose og bestemmer medisinering. Brett med anbefalt type og mengde tabletter legges i pose sammen med en flaske hostesaft. Det finnes flere likheter med apotek i Vietnam. De har nemlig Fisherman's Friend. I alle farger og smaker. Jeg peker entusiastisk på hyllen og ber om 2 pakker av slaget, til apotekteknikerens overraskelse. Hallo! Er Fisherman's Friend kun forbeholdt fiskere her i Ghana? 

Jeg føler meg mye bedre alt på vei ut fra apoteket. Før jeg har tatt en eneste pille.