Cape Coast - Elmina - Cape Coast: Et snev av gamle Portugal

Turen på apoteket i går kveld har gitt resultater. Fremdeles rusten stemme, men allmenntilstanden er så godt som ny. Vi er alle klar for nye eventyr. 

Elmina sett fra St. Jago-høyden

Elmina ligger i underkant av 20 minutter vest for Cape Coast. Til tross for den gruvekkende strekningen vi tilbakela med veiarbeid mellom Accra og Cape Coast i forgårs, og hvor vi nødvendigvis må returnere i morgen, er vi enige om å dra til Elmina i dag. Spørsmålet er hvilket kjøretøy vi skal velge. Hvilken standard skal vi satse på? Det er temaet under dagens frokost. 

Marcus forhører seg i resepsjonen. Hva det vil koste om de skaffer oss bil med sjåfør? Prisen er 600 cedi (om lag det samme i norske kroner). Sjåføren vil vente på oss og bringe oss trygt tilbake, og kan selvfølgelig guide oss rundt i Elmina. Vi som liker å gjøre oppdagelser på egenhånd forkaster tilbudet. Neste idé er å spørre en sjåfør som pleier å stå parkert utenfor porten. Sjåføren har vært i Marcus flere ganger og tilbudt transport, men akkurat nå når vi trenger han, er han borte vekk. Vi går derfor for en tredje løsning. Bolt eller Uber. Vi brukte Bolt i Accra men her i Cape Coast virker Uber til å fungere bedre. Stiller oss opp ved veien overfor bysten av dronning Victoria. Prøver lykken. Sekunder etterpå har vi fått napp. Som i Accra er det ikke siste årsmodell av en bil som dukker opp, men Derick frakter oss trykt til fortet i Elmina til en brøkdel av 600 cedi. 

Det er selvfølgelig et slavefort her også. Et riktig staselig et. Vakkert, om et slikt ord kan benyttes i samme setning som ordet slavefort. Arkitekturen bringer meg til Portugal i det samme Derick slipper oss av utenfor fortet. Til sammenligning ligner dansk-norske Christiansborg et skjorereir og britenes Cape Coast Castle en forvokst bløtkake. Man kan si hva man vil om portugisere som sjøfarere, erobrere og kolonibyggere, men stil og gjennomføringsevne hadde de. Det er bare å gjøre som Erika Fatland: begi seg ut og oppdage. Traske over broen som leder inn i fortets ytterpartier, over en tørrlagt men godt bevart vollgrav. Erika Fatland? Vi befinner oss utrolig nok i en forhenværende portugisisk besittelse hvor den omstreifende kvinnen fra Ølen seilte rett forbi. Elmina nevnes kun med et par setninger i boken "Sjøfareren. En reise gjennom Portugals tapte imperium". Desto mer for oss å finne ut av.

Elmina er den eldste permanente europeiske bosetningen i Afrika sør for Sahara og har dermed den eldste kolonihistorien på denne del av kontinentet. Det var i det herrens år 1482 at en portugisisk ekspedisjon ankret opp utenfor Elmina, eller São Jorge da Mina (St. Georgs gruve) som portugiserne kalte stedet. Ekspedisjonen ble ledet av Diego de Azambuja, en høytstående adelsmann og oppdager som tjente kong João II, eller kong Johan II som han ofte blir kalt her nord på kloden. Oppdraget Azambuja fikk, var å etablere en permanent portugisisk base på Gullkysten som Guineakysten ble kalt innen den ble Slavekysten. Ekspedisjonen var den største og mest ambisiøse av alle europeiske ekspedisjoner til Afrika sør for Sahara på 1400‑tallet. Størrelsen var enorm etter datidens standard. Hele 600–700 mann ble ledet av Azambuja, fordelt på 9 skip. Det var soldater, håndverkere, steinhuggere, murere, prester og administratorer. Med seg fraktet de ferdig tilhugget stein og kalk fra Portugal, som bidro til at festningen ble ferdigstilt på rekordtid. Den stod ferdig på under 1 år og ble sentrum for portugisisk gullhandel. Innen den tid hadde Azambuja ledet forhandlingene med Fante‑kongen for å skaffe et landområde til festningen. Ifølge gamle portugisiske skrifter var møtet høytidelig og preget av vennskapelig gaveutveksling. Moderne historikere enes derimot om at portugiserne trolig overdrev hvor "fredelig" møtet egentlig var. Portugiserne var ikke kjent for å ture særlig vennskapelig frem.

Portugiserne drev primært med handel av gull, krydder og regional handel av andre varer. De drev også med slavehandel, men mer som en attåtnæring i begrenset omfang. Portugiserne hentet ut slaver i stort omfang fra det som i dag er Angola, og fikk dekket behovet for slaver derfra. Festningen her var derfor primært en handelsstasjon og administrativ base. Slavehandelen fra Elmina eksploderte først i omfang etter 1637, da Nederland kastet ut Portugal etter deres 155 år på kysten. Nederlendingene ble værende i 235 år, men endte med å gjøre presis som kongeriket Danmark /Norge gjorde: solgte besittelsen til britene fordi den var blitt mindre strategisk viktig og heller ikke lenger lønte seg økonomisk etter opphevelsen av slaveriet. Slik samlet britene Ghana til et rike. Britene ble værende i 85 år, frem til Ghanas uavhengighet i 1957. 

Til tross for at nederlendingene skaltet og valtet lengst i Elmina, er det portugisiske og afrikanske vibber som slår imot oss der vi tar broen over vollgraven og forserer lagene av murt forsvarsverk. På fortets åpne plass er det et helt sangkor som møter oss. Alle sangerne er kledd i fargerik, tradisjonell kente, og de synger høyt, rytmisk og vakkert. Det er til å klype seg i armen av. Men det er ikke for oss de synger. Rundt svirrer filmkameraer. Det spilles inn en musikkvideo. Vi og andre turister som ankommer, blir samlet opp og henvist inn i den gamle portugisiske kirken midt på fortsplassen. Den er omgjort til et lite museum med plansjer og bilder som viser fortets historie. 

En guide geleider oss deretter tvers over plassen hvor koret har tatt en pause. Omvisningen har startet. Den blir ikke helt ulik omvisninger vi allerede har hatt på Christiansborg og Cape Coast Castle. Historien om slavehandel er nøyaktig like grusom uansett nasjonalitet som stod bak. Fangehullene i kjellerhvelvene er omtrent de samme, men varierer i størrelse. Også her er tente lys og friske blomster, trolig satt ned av slavenes etterkommere. De som ikke kom tilbake til Afrika før generasjoner etter "point of no return". Også her er er det bastioner, kanoner, kanonkuler og øvre, luftige gemakker for guvernøren og hans menn. Gemakkene er om mulig enda luftigere og flottere med portugisisk design. 

Vi er også her en broket forsamling på omvisning, både i nasjonalitet, hudfarge og alder. Her er blant annet en liten gruppe unge mennesker som er med på omvisningen. En av jentene passer oss opp underveis. 

- Jeg tror jammen meg det er nordmenn her, sieer hun halvt spørrende. Leende. På norsk. 

Vi overraskes og kan ikke annet enn å svare bekreftende. Skravla er straks i gang. Iselin fra Sunndalsøra er nyutdannet sykepleier. Hun forteller at hun og de andre i den lille, unge europeiske gruppen er i Ghana for å drive veldedighetsarbeid et halvt års tid. Hun er den eneste norske. De forøker å være med på mest mulig for å lære landet å kjenne mens de er her. Vi er de eneste nordmennene hun har truffet så langt i landet. 

Etter omvisningen tar vi en ekstra runde for oss selv. Rundt på bastionene, inn og ut av luftige rom i de øvre etasjene, kikker inn mellom gammelt treverk og slitne skodder der rom er avstengt. Så er det utsikten da. Den er eksepsjonelt eksotisk og fargerik. Utover havet. Utover land med hustak som sprer seg innover og utover som et rustent lappeteppe. Markeder, kirker. En helt enorm fiskehavn som har vært i kontinuerlig bruk siden 1400-tallet, snor seg rundt en stor lagune. Havnen er proppfull av tradisjonelle, små fiskebåter.

Det er på tide å se mer av Elmina. Snirkler oss ned smale trappeganger fra bastionene, forbi kente-kledte sangere som nå er ferdig med filmingen, over fortets bro og forbi taxisjåfører som gjerne vil frakte oss dit vi kom ifra. Fremmede som kommer hit kommer gjerne kun for å se det portugisiske fortet, men vi styrer skrittene ned til fiskehavnen. Det er tirsdag og de fleste fiskebåtene ligger i ro i havnen med mannskap som pusler med sitt. Det er likevel noen som går inn og ut gjennom kanalen mellom lagunen og havet. Men de fisker gjerne ikke? Tar seg bare en liten tur ut for å lufte båten og seg selv? Hvis de fisker på en tirsdag, bryter de med den hellige havgudstradisjonen som Derick fortalte om på turen fra Cape Coast. Tirsdag er fiskernes fridag for å vise respekt og sikre beskyttelse fra havgudene. Havet skal hvile i følge den gamle Fante-troen. Tradisjonen følges av de fleste fiskerne langs store deler av Ghana-kysten. En fornuftig praksis. Den gir fiskebestanden fred, og fiskerne en dag til reparasjon av båter og nett, hvile og få sett mer til familien. 

Til tross for fiskehavnen størrelse, er det så trangt mellom båtene at man egentlig kan gå tørrskodd på vannet. Her er røft, her er skittent, her er liv, skvalder, sorg og glede. Vi skiller oss kraftig ut med hele, rene klær, hvit hud og uten arbeid mellom hendene. De som gir tegn til å ense oss, smiler og hilser. Her er ikke bare fiskebåter og mannskap, her er et helt miljø med boder som selger alt av utstyr en fisker trenger. Vi går rundt til den rytmiske lyden av håndverkere som hamrer ut baljer og kar med ren håndkraft. Her er et marked langs hele øvre side av veien hvor det blant annet selges eksotisk krydder, grønnsaker, t-skjorter, og smidde redskaper i tre og jern. Luften rommer alt fra duften av fisk og fiskeavfall, olje (lagunen er svart av flytende olje), veistøv, urin, sveiseflammer, sauer (en gjeng av arten gresser i en rundkjøring), glødende grillkull og søtlig stekt platan og banan. Vi går ikke ut fra området før Alishia har anskaffet seg en pose røde, runde chili som hun har forsikret seg om er sterke nok for hennes iranske /persiske /tyrkiske gane. Eller skal vi si hennes egen spesielle gane for mat fra Midtøsten er ikke sterk, kun rund i smaken. Akkurat som den Vest-Afrikanske, bare at smakene og krydderne er ulike. Her er de mer søtlige.  

Fort Coenraadsburg sett fra Elmina Castle. Broen over kanalen til venstre, Coconut Groce Bridgehouse til høyre

Ingen overlever på chili alene. Det er langt over lunsjtid så vi krysser kanalen og tenker å begi oss oppover den lille byen for å finne et sted for å spise og hvile bena. Vi kommer kun noen meter av gårde før Marcus og Alishia hviner til og peker til høyre. Over en mur langs gaten, hvor det også sitter kvinner med fargerike plastbaljer og poser for å selge hva de eventuelt måtte ha å selge, har ungdommene øynet et flott murhus i kolonistil. Coconut Grove Bridgehouse viser seg å være et hotell med en restaurant som strekker seg ut på en stor, luftig og skyggefull terrasse i 2. etasje. Maten er grei, utsikten malerisk. Fra bordet kan vi se utover lagunen, fiskehavnen, Elmina Castle og deler av byen. Det er kun kanalen som skiller oss fra fortet. Vi ser rett ned i fiskebåtene som sklir forbi. Hotellbygningen viser seg å være ny til tross for kolonistilen. Bygget er vakkert designet og satt opp i gjenbrukt bygningstein fra ruiner fra kolonitiden. Det passer perfekt inn her i det historiske portugisiske kvartalet. Den gamle broen som krysser kanalen ligger like ved. Derav kommer navnet "bridgehouse".  

Kanalen med fortøyde fiskebåter  og Elmina Castle, sett fra vårt lunsjbord

Fra terrassen har vi også god utsikt til St. Jago-høyden, overfor fiskehavnen. Opprinnelig navn på høydedraget er São Tiago som betyr St. Jacob. Der bygget portugiserne et kapell. Kapellet rev nederlendingene da de i 1652. De trengte høyden til et militært fort for å bedre kunne forsvare sin nyervervede besittelse mot portugisiske forsøk på gjenerobring og andre europeere som siklet rundt etter mer land å kapre. Fortet heter Fort Coenraadsburg, oppkalt etter en nederlandsk offiser og administrator på den tiden. Med fulle mager og uthvilte bein, går vi opp den smale asfaltstripen som utgjør dagens vei til fortet. I starten gjennom fattigslig bebyggelse, men lenger oppe er det kun dette forlatte, runde, gråhvite fortet som møter oss. Porten inn til fortsplassen og bastionene som omringer fortet, er åpen. Selve fortet er avlåst med rusten hengelås. 

På vei til Fort Coenraadsburg. Elmina Castle og Coconut Grove Bridgehouse i bakgrunnen

Fort Coenraadsburg er et av de mest strategisk plasserte fortene i hele Vest-Afrika. Det er satt opp kun til militært bruk og var ikke ment for slavehandel og annen handel, ei heller administrasjon. Her er rikelig plass til å manøvrere kanoner, solide murer og god utsikt for å ha best mulig kontroll over terrenget og omgivelsene. Pussig nok var det lille fortet også satt opp for å kunne sprenge det store fortet i filler om påkrevd. Tanken var at absolutt ingen andre skulle få gleden av å benytte Elmina Castle om nederlendingene skulle miste grepet. Trolig beslektet med "brent jord"-taktikken, ref. nazistenes brenning av Finnmark under 2. verdenskrig. 

Elmina Castle på skuddhold fra Fort Coenraadsburg 

Vel nede fra St. Jago høyden tar vi på ny fatt på hovedgata, Mpoben Fishing Street, innover byen. Svinger ned til havet ved et skilt som viser vei til Elmina Havn. Det viser seg å være en moderne industrihavn for større fiskebåter. Vi snur derfor like etter at vakten har gitt oss tillatelse til å passere bommen. 

Foruten det afrikanske gatelivet, som er forbausende stille på denne varme tiden av døgnet, er det kun kirker og snev av halvveis bevarte hus i kolonistil å feste øynene på. Det er nesten mer interessant å studere kartet over Elmina. Navnende oser historie. Her er Dutch Cemetery Road og Liverpool Street blandet med afrikanske gatenavn. Her ses også navn på gamle nederlandske handelshus som Cornelius House og Vandyke House, men som ser så forfalne ut at vi ikke gidder å lete dem opp. Klimaet har tatt på kreftene. Marcus praier en taxi på gata og vi suser hjemover til Cape Coast langs Guineakysten. 

Klimaet viser seg å ha tatt rotta på mer enn oss, men over lenger tid. Mens bilen suser langs kystveien undres jeg høylydt over alle de stygge steinmoloene og murene som bygges på de vakre strendene. Vår unge, tilfeldig valgte sjåfør har svaret. 

Her, nærmere ekvator enn Norge, har den globale oppvarmingen allerede fått dramatiske følger. Stormene er blitt hyppigere og kraftigere med påfølgende stormfloer. Strendene eroderes bort som følge av stormfloene. Havet stiger fordi isbreer smelter andre steder på kloden, men ikke bare derfor. Temperaturen i havet har steget flere grader, og jo varmere vann, jo mer plasskrevende er det. Dette går på liv, helse og økonomien løs mange steder i verden, også her. Det påvirker fisket fordi  tradisjonelle arter som sardiner, makrell og ansjos trekker lenger ut i havet og nordover. Fangstene blir mindre og mer uforutsigbare, noe som fører til at lokale fiskere får lavere inntekter og må derav ta større risiko. Det rammer også Elmina i høy grad, hvor fiske er hovedlivsnerven i samfunnet. De største fleste og største byene ligger langs Guineakysten, men havet er i ferd med å spise dem opp, hus for hus. Kulturarv og strender forsvinner. Mangroveskoger, som den langs Elmina-lagunen, raseres av stormer og bølger, på lik linje med andre økosystemer langs kysten. Myndighetene forsøker å kjempe mot virkningen av den globale oppvarmingen ved å bygge stadig flere og høyere moloer og murer langs kysten for å beskytte livet innenfor. 

Skumringsliv på stranden nedenfor hotellbalkongen min

Egentlig er det bare en ting å gjøre når vi er tilbake på Oasis Beach Resort: benytte seg av stranden mens det ennå er noe igjen av den. Jeg skjønner plutselig at den har vært vakrere før. Innen bulldoserne smalt ned de grå kampesteinene som en stygg, grå, klumpete strek ut i havet. Tenker vemodig på hva alle ungene skal ta seg til når det ikke er mer strand å spille fotball på. Skal de få kunstgress da? Produsert av plastikk donert som avfall fra vennligsinnede Europa?