Accra til fots

Det er med stor lettelse og glede at jeg setter meg på flyet til Schipol, Amsterdam. Til Schipol kommer også Marcus og Alishia med fly fra Stavanger.  Mitt reisefølge. Det har ikke vært lite nervepirrende å skaffe seg visum. Ikke til Nederland, men dit vi skal. Til Ghana. Den påståtte elektroniske søknadsprosessen var alt annet enn digital. Pass og dokumenter måtte leveres eller sendes ambassaden i Oslo. Dokumenter? Kopi av vaksinasjonskort, kopi av pass + 2 nye passbilder, begrunnelse for å dra til Ghana, oversikt over hele reiseruten, bookingbekreftelser fra alle overnattingssteder, invitasjonsbrev fra ghanesisk statsborger... Vi rev oss i håret mer enn en gang. Begynte å ane hvorfor "ingen" reiser til Ghana.

Min nervøsitet gikk i bekymring for at jeg ikke skulle få passet mitt tilbake før en kjøpt og betalt reise til Georgia. Til alt hell ble det pass og julefeiring i Georgia med hele 5 dagers margin. Da var det verre med rogalendingene mine. Deres pass og dokumentpakke, sendt i posten til ambassaden, ble aldri aldri elektronisk bekreftet mottatt. De fikk derimot telefon om at dokumentene var mottatt og OK, men hvor var passene? Dagene går, nyttårshelgen blir historie, enda et par uker flagrer av gårde. Ingenting skjer. Lang historie gjort veldig kort: vet hjelp av fullmakt tilsendt fra Rogaland, booket jeg time hos ambassaden for å late som jeg skulle hente deres pass med visum. Overraskelsen var stor da passene lå der med utstedte visum - stemplet for flere uker siden. Med en ukes margin til reisens start hadde jeg så godt som avskrevet hele Ghana. Marcus fløy tur /retur Oslo for å hente passene hos meg. Vi hadde ikke flere nerver å bruke på å postlegge passene. (NB! Fra 25.05.2026 blir det innført elektroniske visum til Ghana som ikke medfører innsendelse av pass).  

Så ble det entusiastisk pakking av sommerklær, badetøy, solkrem og myggolje likevel. Det utroligste nåe er at det jeg som flyr fra Oslo som har den lengste reisen. KLMs fly fra Stavanger korresponderer 2 timer bedre med flyet videre sørover fra Schipol. Jeg blir godt kjent på flyplassen før de to andre kommer slentrende med hver sin coffee-to-go i hånden. Innen den tid har jeg klart å tulle bort en splitters ny power-bank innkjøpt for anledningen. Det er vel så som så med strøm på det svarte kontinentet. Er det ikke derfor det refereres til som svart, eller? Gaten til Ghana har rukket å bli full. Her er det ikke mange med kritthvit, sart vinterhud å se.

Noen er det. Unge Marlene fra Karmøy havner på setet ved siden av meg på flyet. Hun tar faget "global solidaritet" ved Ringerike Folkehøgskole i Hønefoss. Hun er ikke bereist utenfor Europa og er spent på hvordan hun vil oppleve eksotiske Ghana. Hun er ikke alene elev om bord fra samme skole. På reisen vil elevene bli kjent med de store dilemmaene rundt bærekraft. Hvordan flere mennesker skal komme seg ut av fattigdom uten at mer regnskog og natur ødelegges? Vil sjokolade kunne produseres rettferdig? Hva kan gjøres med det enorme søppelberget av el-avfall og tekstiler som sendes i strie strømmer fra Europa til Ghana? Elevene vil uten tvil få et nytt perspektiv på vårt vestlige forbrukersamfunn.  

- Men hvorfor drar dere til Ghana? Det er Marlenes tur til å stille spørsmål. Hun har aldri hørt om noen som drar dit som turister. 

- Vi er historisk interessert. Ønsker å bli kjent med landet der Danmark - Norge drev omfattende slavehandel. Vi vil oppleve folk, kultur, fargerike landsbyer og markeder, natur og vakre strender. 

Christiansborg med Christian VII av Danmark & Norge's dobbeltmonogram over porten

Jeg forteller historien om nasjonen Danmark - Norge som var en aktiv europeisk kolonimakt i Vest-Afrika. At vi mellom årene 1650 og 1803 drev slavehandel fra fem fort langs det som i dag er østlig del av den ghanesiske kysten. Strekningen gikk i starten under benevnelsen Gullkysten, men ble snart omgjort til Slavekysten. Verdien på slaver overgikk ganske raskt gullverdien. Det var en del av den transatlantiske trekantruten. Våpen, alkohol og tekstiler ble sendt fra København og andre større byer, til Ghanas. Der ble slaver innkjøpt på slavemarkeder fra lokale høvdinger som lå i krig med hverandre. Slavene ble fraktet til Karibia, i hovedsak til egen drift av Dansk Vestindia: St. Thomas, St. Jan og St. Croix. I retur til fedrelandet kom i hovedsak sukker, men også rom og krydder.  

- Men det var danskene? Ikke oss nordmenn? 

- Administrert av Danmark. Det manglet ikke på helnorsk, ivrig deltakelse. Mange nordmenn tok frivillig aktivt del som investorer, kapteiner, sjøfolk og koloniale tjenestemenn. Norske sjøfolk, hovedsakelig fra Bergen, Kristiansand, Arendal, Drammen og Trondheim var sterkt representert som mannskap på slaveskipene. Vi har jo alltid hatt fremragende sjøfolk i Norge.

Egentlig er det litt rart at vest-europeere ikke reiser mer til Afrika. Null jetlag. Ghana ligger for eksempel kun to timer foran oss i tid. Det er likevel blitt kveld når vi ankommer Kotoka internasjonale lufthavn i Accra. Pass og visum-kontroll går greit uten mye køståing. På Whatsapp har jeg alt kontakt med sjåføren som skal ta oss til Somewhere Nice. Vårt første overnattingssted er akkurat det. Nice, om enn noe rustikt i kantene. På hostellet får vi 2 rom beliggende overfor hverandre i en gang i 1. etasje. Begge har egne små hageterrasser med stoler til å slappe av i. At Marcus får antydning til elektrisk støt i dusjen, får så være. 

Virkelig Somewhere Nice

I den koselige felleshagen er et lite basseng og en eksotisk liten bar. Hjemme har klokken passert midnatt. Vi er trøtte etter reisen men likevel for opprømt til å legge oss. Bestiller hver vår ghanesiske pils i baren. Roer ned ved et av bordene i hagen. Det er mørkt, varmt og klamt, men innmari koselig. En liten katt kommer for å hilse på oss. Pilsen er god. Ghaneserne har trolig lært ølbrygging fra sine tidligere koloniherrer. Britene.

Det surrer noe i luften. Er det malariamygg? Vi finner like godt frem myggsprayen med det samme. Legger planer for morgendagen når en liten gjeng bleke ungdommer ankommer. Alishia har priset seg lykkelig for å være langt unna nordmenn på tur. Plutselig er vi ikke det lenger.

- Hei Marlene, vinker jeg til en av ungdommene. 

Det er Ringerike Folkehøgskole som har ankommet. Verden er mindre enn man tror. Så liten at Marlene omtrent ikke tror sine egne øyner når hun ser meg.

Vi ligger ikke på latsiden neste dag. Vi har kun denne ene dagen i Accra by. Litt tid tar det likevel å komme seg downtown. Vi har tross alt ferie. Jeg starter morgenen med å gå ut på min egen hageterrasse. Hører en systematisk lyd som på et vis kommer nærmere og nærmere. Det er noen oppi den nærmeste kokosnøttpalmen. En svart arm strekker seg i min retning med en grønn kokosnøtt.

- Maakye! Good morning! sier mannen som høster kokosnøtter. 

Han vil forære meg en kokosnøtt. Jeg er allerede bergtatt.

Den lille frokostbuffeten er god. Andre gjester rundt langbordet er pratsomme og ytterst interessante å snakke med. Jeg blir sittende med Elise fra Dortmund i Tyskland. Hun har vært her en uke allerede. Tror hun blir værende noen dager til for hun venter på visum til Togo. Da først kan hun hun ta sykkelen fatt og sykle videre. Jeg gjør store øyner. Elise sykler solo langs hele Vest Afrika-kysten. Jeg gjør enda større øyner når jeg ser sykkelen hennes. Det er en solid, gammeldags, tung damesykkel.  

Når vi omsider går ut porten til Somewhere Nice kan vi ikke dra noe sted før vi har skaffet oss cedi. Ghanesiske penger. Jeg googler oss frem til nærmeste minibank. Det er varmt, det er klamt, men ikke så langt å gå. Vi får sett oss rundt i egen bydel. Her er massevis av små butikker. Hjemme vil vi kanskje kalle det skur, enkelt snekret sammen, med et varesortement består av kun 1 til 4 varer i hver "butikk". Noen selger mat. Mer genuin street food er det ikke mulig å få tak i. Noen har små verksteder hvor det repareres ting. Vi passerer en barneskole. Noen har friminutt, andre småtasser har ennå ikke startet 1. time og er på vei til skolen. Alle smilende, hoiende og i fargeklare uniformer. De kikker skrått på oss hvite fremmedelementene. Vi stikker oss ut. De smiler vågalt til oss, kniser og ler. Noen få er frempå og tør å si "hi".

Klar beskjed. Over alt i Accra så vi samme melding

Finner minibanken. Tar ut en fin liten bunke cedi hver. Cash er fremdeles king i Ghana. På andre fronter er de mer oppegående enn enkelte europeiske land. Jeg bestiller taxi gjennom Bolt-appen. Den kommer nokså raskt. Vi rekker knapt kjøpe vann i vann-skuret like ved. Dama klarer ikke gi igjen vekslepenger på våre heller store nyervervede sedler. Hun er derimot løsningsorientert. Sender en jente for å veksle et annet sted i nærheten.

Taxisjåføren slipper oss av på parkeringsplassen utenfor den store, hvite festningen som nå går under navnet Osu Castle. Stranden i Osu var starten på det dansk-norske koloniveldet da vi i 1659 fikk jaget bort noen portugisere som hadde nådd hit før oss. Vi gikk sporenstreks i gang med å bygge ut festningen som portugiserne hadde startet på. Festningen, som stod ferdig i 1670, fikk navnet Christiansborg etter kong Christian V. Den ble hovedkvarteret for dansk‑norsk handel på Slavekysten. Herfra startet utskipningen av tilfangetatte mennesker som skulle sendes til Dansk Vestindia. 

Uniformerte vakter peker ut retningen til museets inngang hvor unge, vakre Henrietta tar oss imot. Til min overraskelse er deler av festningen fortsatt i bruk som med offentlige administrative kontorer. Ikke av danske, men ghanesiske myndigheter. Her holder også Ghanas nasjonale sikkerhetstjeneste til så det er ikke tilfeldig ansatte vektere som viser oss vei. Deler av fortets kjeller, slavefangehullene, enkelte gårdsrom og noen av de historisk tilbakeførte rommene hører til Christiansborgs Museum, forvaltet av Christiansborg Archaelogical Heritage Project. Her løser vi inngangsbillett som også inkluderer guide. Det viser seg å være jenta med det danskklingende navnet. Henrietta forteller at spesielt danske etternavn fremdeles forekommer i Ghana og spesielt i Accra. At Norge lå under Danmark og at Christiansborg også ble traktert av nordmenn, er ukjent for henne. Hun trenger ikke synes synd på oss. . Om Norge lå aldri så mye under Danmark i 400 år er det hevet over enhver tvil at vestafrikanerne var adskillig verre stilt under danskekongene.

Sammen med vår guide, Henrietta

Henrietta er en god historieforteller til tross for sine unge år. Hun er behagelig og interessant å lytte til der hun tar oss fra rom til rom og til ulike nivåer av festningen. Historien hun forteller er dog langt fra behagelig. Vi får et overblikk over festningens ombygginger opp gjennom århundrene. Den har vært i kontinuerlig bruk helt siden 1670. Da forbudet mot slavehandel ble innført hadde ikke festningen lenger verdi for oss nordboere. Storbritannia var imidlertid godt i gang med å skaffe seg kolonier. De kjøpte våre fort her nede i 1850. De kjøpte også områder av nederlendingene i vest, og vips hadde de en koloni som de kalte Ghana. Britenes kolonitid varte frem til Ghana fikk sin uavhengighet i 1957. Britene brukte Christiansborg til administrasjon av kolonien, guvernørbolig og tidvis fengsel. Deretter ble vårt forhenværende gamle slavefort Ghanas eget politiske sentrum. Her fikk den ghanesiske presidenten sin residens, og her satt storting og regjering frem til 2013. Museet åpnet 4 år senere. På grunn av omskiftelige tider og ombygginger, gir Christiansborg en følelse av kråkeslott. 

På stranden ved Christiansborg

Sandstranden utenfor nedre, låste port er kanskje det eneste som ikke har endret seg gjennom århundrene. Henrietta låser oss ut så vi får sett oss rundt. Stranden ved fortet er tom, men like bortenfor ligger et fargerikt kaos av lange kanoer. De brukes til å ri Guineakystens kraftige bølger for å komme ut til fiskefeltene. Det er nøyaktig samme type båter som ble benyttet for å frakte slavene fra fortet og ut til de ventende slaveskipene som lå ankret opp utenfor brenningene. 

Ikke mye igjen av den danske flaggstangen

Fortet har severdigheter fra mange epoker. Her er restene etter flaggstangen der dannebrog vaiet i vinden. Vi får også sett soverommet der Dronning Elizabeth II overnattet på sitt statsbesøk hos president Kwame Nkrumah i 1961. Den britiske monarkens besøk ble svært omdiskutert i vesten og Afrika - både fordi hun dro dit, og fordi hun sågar danset med presidenten. Det ble sett som oppstanasig symbol på anerkjennelse av afrikansk selvstendighet. Ghanas var det første landet i Afrika som oppnådde selvstendighet og var derfor et forbilde i andre lands selvstendighetskamp. 

I tilknytning til fortet ligger en ørliten botanisk hage. Henrietta anbefaler oss å ta turen bortom. Her er en samling palmer, trær og busker som ble innført til Dansk Vestindia via frø som slavene brakte med seg fra Ghana. Det mest fascinerende med parken er at arealet en gang var tiltenkt som boligområde for frigitte slaver og de mange afro-danske familiene som hadde bånd til Christiansborg. De skulle ut fra festningsområdet etter opphevelsen av slaveriet. Den planene ble det aldri noe av grunnet salget til Storbritannia og britenes manglende ansvar for forhenværende danske slaver og mennesker med dansk blod i årene. Museet utviklet parken som nå er som en minnelund over alle afrikanere utskipet herfra under den transatlantiske slavehandelen.

I minnelunden ved Christiansborg

Vi loser oss selv ut av det bevoktede området, men men stopper opp utenfor for å bestemme veien videre denne dagen. Får umiddelbart en vakt i hælene som peker oss bryskt bort. Fotballinteresserte Marcus viser seg å ha diplomatiske egenskaper. Han har fått øye på et stort stadium ikke langt unna, og penser samtalen inn på ghanesisk fotball og hvordan landslaget gjør det. Han treffer umiddelbart mål. Vaktens tonefall og skeptiske blikk endrer totalt karakter - til det positive. Han anbefaler oss sågar å legge veien om stadium. Vakten virker stoltere over det enn landslaget, som han ikke har mye tro på til fotball VM. 

Stadium viser seg å være avlåst når vi kommer dit. Bortenfor stadium ligger en park som vi svinger innom. Tar en pause i skyggen etter å ha kjøpt drikke i en liten kiosk. Trenger å svale oss ned, men det blir til heidundrende høg afrobeat over kioskens høgtaleranlegg. Det er midt på dagen og vi er alene i parken. Normale folk her-omkring holder seg nok der det er aircondition å finne. Vi har utsikt over mot Black Star Square, også kjent som Frihetsplassen. Den svære paradeplassen har en monumental portal dekorert med en stor, svart stjerne som i det ghanesiske flagget. Plassen ble opprettet for å markere Ghanas uavhengighet fra Storbritannia i 1957. Paradeplassen brukes normalt til militærseremonier, statsbesøk, store religiøse og kulturelle arrangementer og nasjonale minnesmarkeringer. 

Når tørsten er slukket og ørene er lei av afrobeat, tråkler vi oss over til den andre siden av Frihetsplassen. Dette for å komme til vårt neste mål som er Makola-markedet. Jo nærmere vi kommer markedet, jo mer folksomt og livlig blir det i gatene. Den ene markedsboden dukker opp etter den andre. Vi er ikke kommet langt før jeg sniffer deilig duft av bakst. Det er lenge siden frokost og jeg er blitt rimelig sulten. På fortauet sitter en kvinne som former runde boller av deig som hun steker i en stor frityrgryte. Jeg spør hva det er.  

- Bofrot, mam! Kind of bread. Friterte og bittelitt søtlige av smak. Typisk vestafrikansk gatemat, forklarer mannen ved kvinnens side. 

Han legger 3 varme bofrot'er i en rosa plastpose til meg. De koster nesten ingenting. Jeg er rask med å putte en av dem i munnen. Crispy utenpå, myke inni, smaker vidunderlig. 

Gatelangs, ikke langt unna Makola

Makola-markedet ble etablert i 1924. Det ble raskt landets viktigste handelsplass, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Hovedsakelig var og er markedet kvinnenes arena. Her fikk de en sosial posisjon og penger mellom hendene til å brødfø familien. Slik er det fremdeles. I Ghana utgjøt kvinnene ryggraden i landets uformelle økonomi. I Makola omsettes varer fra hele landet i alle former som tenkes kan. Tekstiler, verktøy, sko, snegler, krydder, småelektrisk utstyr, smykker, skolebøker, skoleuniformer, husholdningsartikler,  kokosnøtter... You name it!

På let etter den aller beste kokosnøtten

Egentlig leter vi etter et sted hvor vi kan sette oss ned og spise og hvile beina. Øyner ikke noe slikt på egenhånd. Marcus og Alishia stopper for å kjøpe hver sin kokosnøtt for at batteriene ikke tømmes helt, og vi nytter samtidig sjansen til å spørre om damen vet om en restaurant i nærheten. Svaret overrasker. Hun anbefaler kantinen på Ghana School of Law, kun 50 meter unna. Advokatskolen. Der har de god mat. Hørte jeg riktig? Jeg må spørre om igjen. Kan vi virkelig troppe opp og spise på en studentkantine? Dama og hennes unge mannlige medhjelper nikker ivrig og vifter oss i riktig retning. 

Det går virkelig an. Porten til campus står åpen. Vakten nikker, smiler og peker da jeg spør etter veien til kantinen. Han kan uten tvil se forskjell på glinsende, svette, bleike turister fra nord i verden og ghanesiske jusstudenter, alle stilig og forretningsmessig antrukket i svart og hvitt. Det eneste som glinser der er blankpussede sko og gullsmykker. Kantinen finner vi i campus' borterste hjørne, forbi parkeringsplassen. Ingen sitter ved de par bordene utenfor. Inne er det nokså fullt. Vi blir vennlig og forklarende tatt imot. Her kan vi velge mellom biff, kylling eller fisk til jollof rice. Det blir vårt første møte med både jollof rice og grillet tilapia. Jollof rice er ris iblandet tomatsaus, diverse krydder og kanskje litt grønnsaker. Det er standard basisrett i hele Vest-Afrika sør for Sahara og samtlige av landene påstår at det er nettopp deres nasjonalrett. Tilapia er ghanesisk oppdrettsfisk, hvit i kjøttet og mild i smaken, som selges og brukes over alt i Ghana. Serveres ofte grillet.

Gatekunst dukker opp over alt

Med fornyet energi tar vi beina fatt igjen. Vikler oss ut av Makola og gjennom Ussher. Går forbi det nederlandske slavefortet, Ussher Fort, fra omkring 1650. Kommer til Accras eldste bydel, Jamestown. Her er det et fyrtårn vi vil se, dessuten er bydelen kjent for sitt kunstneriske miljø, trange gater og gamle kolonibygninger. Jamestown er tilhørsstedet for Ga‑folket som utgjør Accras urbefolkning. Bydelen sies derfor å være et av de mest autentiske stedene i Accra. Vi opplever bydelen som fargerik men slitt og fattigere enn andre områder vi har vært. Øynene våre begynner trolig å bli like slitne. Luften går ut av ballongene når vi når fyret. Det er stengt for renovering. Det er ikke en gang gammelt. Ble satt opp i 1930. 

Fyrtårnet i Jamestown

Skal vi begi oss ned i den store fiskehavnen? Havnen synes også avstengt fra der vi står. Mannen som informerte om at fyret er stengt forteller at vi kan besøke havnen ved å engasjere en lokal guide som blant annet vil ta oss inn dit. Vi mister fort interessen. Kikker i stedet innom en treskjærer på hjørnet. Kjøper suvenirer og bestiller Bolt-taxi hjem til Somewhere Nice. Den kvinnelige sjåføren blir hissig når jeg slår bildøren for hardt igjen. Egentlig gjør jeg ikke det. Jeg bruker normal kraft. Kan jeg noe for at døren avgir et kraftig smell fordi den mangler enhver form for hydraulikk og foringer? Hun beskylder meg for å ødelegge bilen hennes. Det blir dårlig stemning og ingen drikks på dama. Det tar evigheter tilbake til hostellet. Accras berømte rushtrafikk har startet. 

Tropisk temperatur, fuktighet, forurensning, lange strekninger til fots og uvanlig mange nye inntrykk har utmattet oss. Ungdommen må rett og slett legge seg nedpå. Jeg finner badetøy og kobler av i og ved bassengkanten. Det er virkelig nice. 

Tilbake på Somewhere Nice

Det er mange kule, moderne restauranter i Accra. Vi vet om flere, funnet på Instagram. De befinner seg i en helt annen bydel enn oss og vi fristes ikke ut i Accras trafikkaos igjen. Går i stedet på jakt etter Paloma Restaurant som ligger noenlunde nær hostellet. Google Maps vil ha oss til å følge en sti langs en kanal som ligger i mørket. Vi rygger, velger å gå en annen mer opplyst vei. Vet jo aldri hva man kan støte på av farlige krokofanter og mennesker. Finner likevel ikke restauranten. Stopper og spør vakten ved inngangen til et hotell.  

- Det er jo vår restaurant, gliser vakten og peker oss innover i hotellhagen. 

Her er rolig, avslappende stemning- til tross for fotball på TV-skjermen. Her er avkjølt, her er grei mat. Blir sittende lenge. Tar en annen vei hjem. Begynner å føle oss hjemme i nabolaget.