Accra - Cape Coast: Rett vest

Utenfor Cape Coast Castle

Vi ligger ikke frempå neste morgen. Kojo rådet oss til å dra ut av Accra så tidlig som mulig. Vi ble enige om å være klare klokka 05:30. Vekkerklokken durer 04:45 og tre kvarter etterpå stuer vi oss inn i bilen. Mistenker at Kojo alt har ventet en stund. Han er våken, i alle fall på øyet som ikke henger, og han er ivrig på å legge storbyen bak seg. Det går veldig bra veldig lenge. Noen stopp i veikryss her og der, men trafikken flyter og veien har fast dekke. Min eneste bekymring så langt er at jeg har glemt å gå ordentlig på do før avgang. Det er bare å knipe igjen. Gudene vet hvor lenge. Turen kan ta alt fra 2,5 til 4 timer.

Livet langs veien sett gjennom rustrød veistøv

Så skjer det. Det smeller i bilen. Asfaltdekket på N1 vestover har fått en brå slutt. Herfra til evigheten er det egentlig ukjørbart. Det kan sammenlignes med røff offroad-kjøring. Her og der står maskiner parkert. Søndagen holdes hellig i dette landet som flyter over av evangelister og et mangfold av kirkesamfunn vi knapt har hørt om. Troen er sterk i Ghana. 70% av befolkningen er kristne og sogner til pinsemenigheter, protestantiske og katolske menigheter med et vidt spenn avarter. 20% av befolkningen er muslimske, mens opp mot 10% holder seg til tradisjonelle vestafrikanske kult-tradisjoner. Ghaneserne er imidlertid praktiske. De ber de bønnene og utfører de ritualene de tror fungerer best avhengig av situasjonen for å være på den sikre siden. En kristen spør gjerne en muslimsk venn om en religiøs tjeneste og ofrer en høne i samme slengen. 

Vårt mantra vestover langs N1 manifesterte seg i Cape Coast 

I Kojos bil ber vi alle til høyere makter, trolig inkludert han selv. Visste han egentlig hvilken kjøretur han sa ja til, mannen fra Akosombo-traktene? Alishia ber om å dempe bilsyken, jeg ber om at vi ikke punkterer. Marcus, en gang en habil langtransportsjåfør, ber om at hele bilen ikke skal totalhavarere, men det sier han først etterpå. Det er ille. Langs hele veien står forlatte, havarerte biler eller biler som er i ferd med å få nye dekk. 

Vi imponeres av at så mange lokale busser kjører på veien. Minibusser som kalles tro-tro. De kjennetegnes på en smal svart stripe langs bussens side. Egentlig er det avdankede kassebiler som har funnet veien fra Europa til Afrika. Vi sender jo alt vi vil bli kvitt i afrikansk retning, enten de vil ha det eller ikke. Elektronisk avfall, plastavfall, tekstilavfall, kondemnerte biler. You name it. Kassebilene kommer faktisk til nytte. Innmaten tas ut og erstattes med benker, omtrent uten benplass imellom. Motor og annet nødvendig skrus på til det faktisk fungerer. Logoer brukes det ikke energi på å ta bort. Vi observerer Malerbua, Tine Meierier og GK rullende langs veien, uten aircondition, stappfulle av svettende passasjerer som har surret hodene inn i skjerf. Blikkboksene er som badstuer i varmt, tropisk klima. Det er umulig å puste uten åpne vinduer, men luften er umulig å puste inn grunnet tørr, rødbrun jord som virvles opp av trafikken.

Afrikanske helter langs Victoria Road i Cape Coast

Med jevne mellomrom passerer vi check points langs veien. Små buer hvor der står POLICE. Det er ikke mange punkter som er bemannet så tidlig på dagen. Hva de uniformerte politifolkene kontrollerer, vites ikke. Noen sier det er sysselsetting, eller at de er der for å håve inn penger til politietaten og seg selv. Til sammenligning med andre afrikanske land ligger Ghana cirka midt på treet når det gjelder korrupsjon i offentlig sektor. Graden av korrupsjon ser ut til å være stagnert i landet. Korrupsjon er langt mer utbredt i Nigeria, Kenya og Uganda. Kojo må av og til vise papirer. Av og til må vi rulle opp vinduene så de får ordentlig sett oss, men vi viser aldri pass. De fleste smiler og hilser før de vifter oss videre. 

 

Veiarbeidet, som kraftig har fått oss nordboere til å innse at vi egentlig ikke visste hva veiarbeid betød, varer time etter time, like til N1 dreier ned mot kysten etter Mankessim. I alle fall vi passasjerene puster lettet ut. Kojo er en rimelig avbalansert sjel. Vi skjønner likevel at han er glad for å endelig kunne gire opp i 3. og sågar 4. og 5. etter å knapt ha vært i 2. siden vest for Accra. Enda mer glad må han være for at bilen fremdeles har 4 hjul, eksospotte og noenlunde hel motor. Bilen var hvit da vi kjørte fra Accra. Nå har den samme farge som alt annet vi har passert langs veien av bananer, vegetasjon, hus, folk, markedsplasser og andre biler. Intenst rustrød. 

- Hvor skal dere egentlig? kommer det plutselig stillferdig fra Kojo.

Den iherdige tyggegummityggingen hans har avtatt i styrke etter hvert som farten på bilen har økt. Jeg har hatt Google Maps oppe på mobilen det meste av tiden men har nesten sluttet å se på kartet. Hver gang jeg har sjekket hvor langt vi har kommet, har jeg blitt like skuffet over at vi nærmest ikke har beveget oss. Nå har vi plutselig nådd utkanten av Cape Coast. 

- Vi skal til Oasis Beach Resort, like ved Cape Coast Castle, svarer jeg. 

Svaret holder ikke. Kojo er på upløyd, fremmed mark. Jeg dirigerer han inn i en enveiskjørt vei i feil retning, men han reagerer lynraskt og får snudd. Jeg begynner å tro at Google Maps ikke vet at det finnes enveiskjørte gater i Ghana. Jeg har flere ganger undret meg over valg av kjøretraséer til sjåfører. Svaret har vært at valget skyldes enveiskjøring som kartet ikke sier noe om. Gaten leder oss nå gjennom et marked like ved sjøen, før vi runder britenes hvite slavefort. Vi tar av veien ved en høy byste av dronning Victoria i en liten park. Like innenfor ligger Oasis Beach Resort. 

Utenfor hotellet tar vi farvel med trofaste Kojo. Tenker med grøss og gru at han skal hele veien tilbake til Akosombo og trykker en ekstra bunke cedi i hånden hans. Smilet hans breier seg ut. Turen som virket så lang har i realiteten tatt 3 timer og 40. Det kunne vært verre. Siden vi startet tidlig har ikke klokka rukket å bli mer enn litt over 9. 

Ved havet

Det er lenge til innsjekking men vi får levert inn kofferter og ryggsekk i resepsjonen. Hotellet består av flere lave bygninger og noen chalet på baksiden. På fremsiden er det uteområde med resepsjon, suvenirbutikk og bar på den ene siden, og kafé og restaurant på den andre siden, alt under halvtak. Utenfor er det en liten sandstrand og en molo av kampestein. En strandbar ligger på moloen. Den har stoler og bord malt i en klar, lys blåfarge og gir meg en følelse av Karibia. Baren er stengt så tidlig på dagen. Vi tusler likevel ut på moloen for å se oss om. Nedenfor ligger en tvillingstrand. Stranden er trolig den samme, men er blitt delvis delt av moloen. Moloen er uten tvil satt opp for å ta imot de ubeskjedne bølgene her på Guineakysten. Og der, på vår venstre side, et langt steinkast unna, skyter britenes skittenhvite slavefort seg opp fra havet som en gigantisk mur. Cape Coast Castle.

Vi konkluderer med at det er på høg tid med frokost og returnerer det korte stykket til kaféen. Her er det åpent hele dagen og her serveres det tykke amerikanske pannekaker med eksotisk frukt. I tillegg har de god kaffe. Vi har nok senket forventningene til mat da vi forlot Mangoase River Camp, for bedre lar det seg neppe gjøre.

Jamaica-style Victoria Road

Forventningene er derimot ikke jenket når det gjelder slavefort. Vi bestemmer oss for å ikke la Cape Coast Castle vente på oss. Labber derfor Victoria Road tilbake, samme vei som vi kom. Uten at jeg har vært på Jamaica så gir hele gata en jamaicansk vibe. Små butikker og noen plankeskur av kaféer, de fleste dekorert med jamaicanske flagg og farger. Bob Marley er uten tvil helten i området, men her er veggmalerier av flere afrikanske frihetsforkjempere, blant annet Nelson Mandela. Rastafletter er høyeste mote, og all vil selge oss noe. Et måltid mat. En t-skjorte eller fem. Taxiturer. Trolig også unevnelige ting som kan røykes. For første gang i Ghana oppleves et snev av innpåslitne selgere, uten tvil fordi Cape Coast Castle er en av landets største turistattraksjoner. 

Cape Coast Castle. Britenes slavefort sett fra innsiden

Cape Coast Castle gir et helt annet helhetsinntrykk enn vårt eget Christiansborg i Accra, som har vært ombygget grunnet forskjellig bruk gang på gang. Wow-faktoren er stor fra vi ankommer den hvite, solstekte fortsplassen hvor store dunger av svarte kanonkuler er stablet i hver krinkelkrok. Slavefortet er et av de største fortene langs Guineakysten, i sin tid kalt Slavekysten. Vi venter ikke lenge før vi får tildelt Emmanuel som guide sammen med flere andre turister som har ankommet omtrent samtidig. Vi er ulike i alder, hudfarge og nasjonalitet. Halvparten av vår lille gruppe er på jakt etter sine røtter som så brått ble skåret over av europeiske slavehandlere en gang mellom 1600 og 1850. Resten er her trolig for å lære mer om en av verdens grusomste epoker. Emmanuel er den født historieforteller. Han har i tillegg kunnskapsrik og har svar på ethvert spørsmål. Dette er også historien hans. Til de som ble igjen.

Emmanuel foran "Door of no return"

Portugisere var de første europeerne som ankom hit. Årstallet var 1555 og de ga stedet navnet Cabo Corso. Det lille neset. De etablerte en liten handelsstasjon, men ble etter 100 år fortrengt lenger vest av svenske erobrere. Svenskene beholdt navnet Cabo Corso og startet så smått byggingen av et fort. På den tiden lå omtrent alle europeere i krig med hverandre og fiendene var mange. Før de fikk ferdigstilt et dugende fort, kastet britene dem på sjøen. Britene rev ned plankeskuret etter svenskene og startet byggingen av fortet hvor vi befinner oss. Det skulle bli deres sentrum for transatlantisk slavehandel. Cabo Corso ble til Cape Coast, enten fordi briter har et dårlig språkøre, fordi de ikke klarte uttalen like bra som svenskene, eller fordi de mente at alt på kloden skal være britisk. Fra 1700‑tallet og frem til avskaffelsen av slavehandelen, ble titusenvis av afrikanere holdt fanget i de mørke fangehullene i kjellerne, før de ble sendt gjennom den beryktede "Door of No Return" for frakt til USA og britiske områder i Karibia, og ellers overalt i "den nye verden" som trengte arbeidskraft. Ingen av de utskipede menneskene skulle noen gang returnere.  

Slavefortetes øvre, luftige og elegante gemakker - forbeholdt hvite

Fortet fungerte som et britisk administrasjonssentrum på Slavekysten, med kontor, kapell og guvernørbolig plassert rett over fangekjellerne. Da kongeriket Danmark - Norge solgte sine fort lenger øst på kysten i 1850, flyttet britene gradvis sin koloniadministrasjon til Accra. Etter at Ghana oppnådde sin selvstendighet i 1958 ble Cape Coast Castle stående som et symbol på brutalitet og rå utnyttelse av mennesker. Det er i dag et UNESCO‑verdensarvsted og et av de viktigste minnestedene for slavehandelens historie. 

Mange av de mørke kjellerhvelvene er fylt med minneord, gravlys og friske blomster, trolig lagt ned av etterkommerne etter slavene. De utgjør den desidert største turistgruppen til Ghana, fordi det var her slavefortene lå tettest og den aller største utskipningen gikk ut fra. Emmanuel forteller at gulvet i fangekjellerne egentlig er brosteinsbelagt. Brosteinen er dekket av et tykt, steinhardt lag ekskrementer etter menneskene som ble holdt fanget i uker og måneder. Det er ikke bare kjøligheten her inne i de mørke hvelvene som gir meg gåsehud. 

- Fortiden kan vi ikke gjøre noe med. Nå må vi få gjort noe med menneskehandelen som foregår i verden i dag, kommer det avslutningsvis fra Emmanuel.

Vi privilegerte i verden er tørste etter omvisningen. Trekker oss tilbake bak fortets beskyttende, skyggefulle murer slik mennesker av samme rase har gjort i århundrer på disse breddegrader. Minnes vi har sett en kafé og et marked på en av gårdsplassene. Her blir det handel og avslapning med kald ghanesisk pils. 

Gamle kanonmunninger pekende utover fiskerstranden og havet 

Fra bastionene på fortet har vi hatt det samme synet som på Christiansborg. Utsikt utover en vidstrakt strand med samme typer båter som ble brukt til å frakte slavene over brenningene og ut til de ventende slaveskipene. Her er livet på stranden mye tettere på og tilsynelatende mer kaotisk. Det er her fiskerne i Cape Coast holder til. Vi går ned dit etter omvisningen på fortet. Det er et virvar av mennesker, salgsboder malt i sterke farger med korte sitat fra bibelen, og litt lenger nede: lange kanolignende fiskebåter, også de malt i sterke farge og med slagord. De har mer. Omtrent hver båt er utstyrt med fotballemblemer og vimpler. Mange av vimplene indikerer europeiske land eller fotballag. FC Barcelona virker å være en favoritt. Alt skjer på stranden. Barn leker, fisk renses, garn renses, utstyr repareres, folk hviler eller spiser. Vi skiller oss sterkt ut i dette miljøet, velstående, hvite og svetteglinsende som vi er.  

Stranden utenfor slavefortet

Et bittelite utvalg fiskebåter

Vi tar en omvei hjem. Orker ikke innpåslitne selgere i Jamaica-forkledning, dessuten er det annet å se i andre gater. Som en stor kirke og traller med leskende kokosnøtter til salgs. Rommene er klare når vi kommer tilbake. Det er bare å flytte inn for 3 netter og Mary viser vei. Men vent litt. Jeg har bestilt et finere rom til meg selv enn ungdommene. De blir misunnelige. De vil plutselig ikke ha standard-dobbeltrommet som er bestilt. Mary ler og tilbyr de et av samme standard som mitt. Om de vil ha det skal hun sørge for at det blir rengjort med det samme. Det vil de. 

Glorød kveldssol

Før solnedgang tar vi en liten tur vestover langs veien for å gjøre oss bedre kjent. Innser etter litt at vi egentlig er på vei ut av sentrum. Innen den tid blir solen til en rød kule midt imot oss. Barn leker, ungdommer hilser. Arkitekturen er blandet. Passerer en kolonial murbygning som er like ildrød som solen. William Grant House 1838 står malt på huset med svarte bokstaver. Jeg finner ikke ut hvem William Grant var, men han kan ha vært en av de mange britiske handelsmennene som slo seg ned på kysten på starten av 1800-tallet. Han kan ha vært direkte eller indirekte involvert i slavehandel til tross for at britene forbudte slavehandel med lov i 1807. Det foregikk ulovlig slavehandel i mange år etterpå. Hvis Grant var en handelsmann er det mest sannsynlig at han importerte tekstiler, metallvarer, våpen, alkohol, keramikk, husholdningsartikler og /eller perler. Eksporten bestod oftest av gull, elfenben, tømmer og palmeolje. En annen mulighet er at Grant var misjonær eller ansatt i britisk koloniadministrasjon. Cape Coast på 1830-tallet hadde en betydelig gruppe blandede britisk‑afrikanske familier. Slike husholdene bodde i større tre- eller murhus i nærheten av fortet. Beskrivelsen kan passe med William Grants hus og andre murhus vi passerer på kveldstur. enKanskje er det etterkommere etter disse blandingsfamiliene som nå samles på gatehjørner for en sosial prat?

Boligen til ukjente William Grant

Vi returnerer samme vei som vi kom. Det er på tide å teste ut middagsmenyen på Oasis Beach. Den skuffer aldeles ikke. Resorten har våknet til liv, strandbaren har åpnet, besøkende strømmer til fra lokalområdet, mye mer moteriktig og stilig kledd enn oss sjuskene fra nord. På strendene ruller fotballen som lettbente barn forsøker å plante inn i et imaginert mål. Vi roer derimot ned etter dagens inntrykk med vannpipe og en Star Beer før vi legger oss til bruset fra Guineabukten.