Skopje - Ohrid: Med minibuss langs europas mest korrupte veiprosjekt?

Ohrid: dagens destinasjon

Mer av Nord-Makedonia skal oppleves. Kjenner at jeg ikke er særlig lei meg for å si farvel til Skopje. Vi har ikke helt funnet tonen. Ryggsekken er pakket ferdig. Te er brygget og jeg tygger i meg noe småtteri til frokost som jeg fant på en søndagsåpen liten Brustadbu-butikk i går. Skopje er minst like søndagsstengt som Norge - om ikke mer. Legger igjen leilighetens nøkler på et bord og smekker igjen døren etter meg. 

Strener rundt kvartalet noen ganger på let etter taxi. Finner ingen til tross for at det har pleid å vrimlet av dem. Tar i bruk Skopjes taxi-app til tross for at den ikke har rare scoren. Bestiller, får omsider treff, men hva skjer? Det digitale kartet viser en taxi som starter opp noen kvartaler unna. Den legger i vei ikke mot meg men mot busstasjonen uten meg som passasjer. Jeg tror ikke mine egne øyner, sender en melding som jeg ikke får svar på. Kansellerer turen, sletter appen. Begynner å gå den 40 minutters turen mot stasjonen. Temmelig langt å gå med ryggsekk, men jeg vil i alle fall rekke bussen jeg har billett til. 

Gatelangs i Skopje på humpete fortau

Peser av gårde. Etter 10 minutter kommer jeg opp på siden av en parkert taxi. Banker på ruta til sjåføren. Han gnir seg forvirret i øynene. Har tydeligvis tatt seg en høneblund på morgenkvisten. Slenger meg selv og sekken i baksetet når han nikker velvillig til å kjøre meg for foreslått pris. Ankommer en busstasjon som trolig vil stille sterkt i konkurransen om å være verdens dystreste. Heldigvis er det litt lysere inni terminalbygget. Egentlig har jeg tenkt å finne en grei kafé for å spise en mer solid frokost. Her er det ingen, kun en liten kiosk. Jeg ble en smule bortskjemt angående service på busstasjoner på min reise Tyrkia trill rundt i fjor. Finner en liten, sliten kafé med 2 kladdete bord utenfor en annen inngang. Kjøper en fettete börek og en kopp cay. Absolutt ingen tyrkisk swung over noen av delene men så er jeg heller ikke i Tyrkia. 

Setter meg inn for å vente. Spretter til når jeg hører norsk på sitteplassene bak meg. Snur meg. Gjør meg til kjenne.

- Jaså? Flere nordmenn på tur? 

- Men i alle dager! Hvor kommer du fra? Hvor skal du hen? flirer far og mor i en familie på fire.

Cathrine og Amund er fra Skien og har med seg to voksne gutteslamper på dannelsesreise med ryggsekker i et "ukjent" Europa. Egentlig hadde de tenkt seg et helt annet sted men ombestemte seg brått da de kom over samme reiseartikkel som jeg selv har lest: den som utpeker Nord-Makedonia som den "nye" rimelige syden-destinasjonen. 

- Vi ankom i t-skjorter på lørdag. Det første vi gjorde var å dra på nærmeste shoppingsenter for å kjøpe vinterklær til hele gjengen. Det er jo bikkjekaldt her! hviner Cathrine.

- Særlig til Syden-destinasjon kan det jo heller ikke være. Et land i innlands-Europa helt uten kystlinje, flirer Amund. - Men nå skal vi til Ohridsjøen i håp om å finne solskinn og flere plussgrader der. 

Vi er på samme frekvens og skal med samme buss. De samler med seg ryggsekkene med sommerklær når det nærmer seg avgang. Går foran meg til utgangen mot perrongen, vifter med sine papirbilletter mot billettkontrolløren som stempler dem raskt igjennom døren. Jeg med min elektroniske billett blir nektet adgang. Kan jo ikke stemple en elektronisk billett må skjønne. Han peker iherdig mot billettskranken, jeg rister minst like iherdig på hodet og peker mot telefonen. Der står jo alt: avgangstid, bussnummer, billettnummer, strekkode for skanning og betalt beløp. Det er da ikke min feil at mannen ikke har skanner, tenker jeg og blir nokså kranglevoren på makedonsk. Kontrolløren tar meg under armen og fører meg mot billettskranken samtidig som han kommer på noen engelske ord.

- Fee! Pay fee! Cash!

Ja vel? Skal jeg betale gebyr i kontanter for å ta en buss jeg har kjøpt billett til? Det er nettopp det jeg skal. Kontrolløren lukker velvillig opp døren når jeg returnerer med en papirlapp i hånden som han kan stemple.

- Hva skjedde? undres Amund.

Cathrine finner frem papirbillettene deres. Joda, de har også betalt samme gebyr x4. 

Minibussen fylles til bristepunktet. Ryggsekker må frem fra det lille bagasjerommet og installeres på eiernes fang for å få plass til all bagasje. Så bærer det av sted ut av Skopje, først vestover og så videre sørover langs E65. Turen går i utkanten av Mavrovo Nasjonalpark. Landskapet er grønt med hvite rester av snø. Skogen ser mildt sagt uryddig ut. Passerer rotvelta trær i fleng. Store greiner ligger slengt vegg imellom. Orkanen Amy som herjet vilt på norskekysten for en uke siden har tydeligvis også avlagt Nord-Makedonia en visitt.   

Lenge følger vi en vei som går parallelt med et nytt, gedigent veiprosjekt. Vi undres over at det ikke arbeides på strekningen. Det er tross alt mandag og arbeidsdag for folk flest. Passerer stillestående lastebiler, gravemaskiner og andre maskiner av kinesisk opprinnelse. Observerer ingen aktivitet. Det skjer tilsynelatende ingen ting. Slikt pirrer både min og Amunds nysgjerrighet. 

Måker ved Ohridsjøen

E65 går langs det som skal bli en 57 km lang ny motorvei mellom Kičevo og Ohrid. Det en del av et større veiprosjekt som skal oppgradere veiforbindelsen mellom Bulgaria, Nord-Makedonia og Albania. Penger er lånt av den kinesiske banken China Exim Bank. Byggeprosjektet ble gitt det kinesisk statlige entreprenørselskapet Sinohydro. Selskapet var ved kontraktsinngåelse alt svartelistet av Verdensbanken grunnet elendig arbeid, svindel og korrupsjon. Prosjektet ble, ikke særlig overraskende, iverksatt av ex-statsminister Nikola Gruevski som også stod bak Skopje 2014-prosjektet. Byggestart i 2014. Hele veistrekningen skulle vært ferdigstilt i 2018. Nå skriver vi høst 2025 men kun de siste kilometerne inn til Ohrid viser seg ferdig og kjørbar. Ny frist er satt til utgangen av 2026. Det er kun vel et år til. Så hvorfor er det ikke full action der ute for å nå denne siste fristen? Prislappen har alt tredoblet seg. 

Navnet Nikola Gruevski ble nevnt med avsky alt i taxien fra flyplassen ved ankomst. På mindre enn mitt 3 dager lange opphold har jeg skjønt at særdeles mye svindel, bedrag og korrupsjon er knyttet til ex-statsministeren. Han gikk av i 2016, så han har gjerne fått sin straff? Han har ikke det. Til tross for at han totalt ble dømt til 9 års fengsel går han fremdeles fri. Han møtte bare aldri opp til soning. I stedet pakket han kofferten og flyktet til Ungarn. Kanskje ikke helt tilfeldig valgt for Ungarn er det mest korrupte landet i EU. Her fikk Gruevski innvilget politisk asyl av Orbán ved påstand om at hans liv er i overhengende fare i hjemlandet. I Ungarn sitter han og poster politiske kritiske kommentarer om Nord-Makedonia i sosiale medier. Alle utleveringsbegjæringer har blitt konsekvent avvist av den ungarske regjeringen. Vil Ungarn fortsatt beskytte Gruevski hvis Orbán taper valget til våren?

Samme taxisjåfør forbannet også sittende regjering. Han er ikke alene. Hele 69% av befolkningen mener at korrupsjon er utbredt i alle offentlige institusjoner, og hele 45% sier at de selv er villig til å ta imot bestikkelser under visse forhold, melder Corruption Assessment Report 2025 (MCIC). Tallene er ikke knyttet til sittende regjering men selve det politiske systemet i Nord-Makedonia.

Til tross for uhemmet korrupsjon er det lett å riste tungsinnet av oss når vi nærmer oss Ohrid. Det mørkegrå skydekket synes lettere. Kan skimte blå himmel i sprekkene. Restene etter snø har forsvunnet og temperaturen virker varmere. De fleste av passasjerene går av i hovedgaten som krysser sentrum av Ohrid. På fortauet står plutselig hele 7 nordmenn, ikke 5. I baksetet på minibussen har vi hatt med oss 2 yngre menn fra tjukkeste Trøndelag. Begge kledd i lange shorts med store lommer og dinglende kjettinglenker, og svarte t-skjorter som annonserer black metal-fans. Tre av oss dukker ned i smarttelefonene for å lokalisere bestilte overnattingsteder. Trønderne forsvinner en vei, vi andre slår følge i motsatt lei, i alle fall til nærmeste veikryss. Der tar Skien-familien oppover i byen mens jeg går nedover Bulevar Makedonski Prosvetiteli i retning innsjøen. Det kjennes absolutt ut som riktig vei for ei som lengter etter sjø.

Fuglene skal også ha mat. Ohrids strandpromenade

Like før innsjøen nås tar jeg mot venstre på Partizanska. Lokaliserer bygget hvor Krstes leilighet ligger. Mitt nye hjem for 4 netter. Plundrer litt med å finne inngangen men lokaliserer den på langsiden. Like ved ligger postkontoret med rustne, gule postbiler som synes parkert for godt. Finner nøkkelboksen blant flere andre. I Ohrid er dørene låst i motsetning til i hovedstaden. Tar heisen opp og låser meg videre inn i en koselig leilighet med kaffe og godteri på kjøkkenbenken. Her er helt andre vibes enn stedet jeg kommer ifra. Går ut på min lille balkong. Ingen sommertemperatur å oppdrive men gleder meg over utsikten. Mellom husraden foran meg øyner jeg den blågrå Ohridsjøen, til høyre klatrer den osmanske gamlebyen oppover i terrenget med en stor festning ruvende over seg. Gleder meg vilt til rolige dager med oppdagelser.

Både gamlebyen og innsjøen står på UNESCOs bevaringsliste. Ohridsjøen er en av verdens eldste innsjøer, trolig  mellom 1 til 3 millioner år gammel. Både Nord-Makedonia og Albania grenser til innsjøen som på det dypeste er 288 meter. Den er dermed også en av Europas dypeste innsjøer. Til tross for at den ser rimelig grå ut fra min balkong sies den å være ekstremt klar og ren. Her lever flere arter som ikke finnes noen andre steder på kloden, blant annet en type ørret som (ikke uventet) har fått navnet Ohrid-ørret. Her finnes også en spesiell type ferskvannssnegler og unike planktonarter. Her forskes det på biologisk evolusjon og geologisk historie på samme måte som ved Galapagosøyene i Sør-Amerika. Der i saltvann, her i ferskvann. 

Er det Ohridsjøen som gjør at Nord-Makedonia er blitt utnevnt som nordmenns nye, rimelige "sydendestinasjon" av norske reisebloggere i norsk presse? Det finnes flere små innsjøer i Nord-Makedonia men ingen på størrelse med denne. Heller ingen som er i nærheten av Ohridsjøens sårbarhet. Jeg undres hvordan økning i turismen vil påvirke innsjøens miljøtilstand. 

Lukker balkongdøren etter meg, kipper på meg skoene igjen, triver til regnjakken for svarte skyer har tårnet seg opp igjen, og legger i vei til innsjøens bredd. Møtes av en liten park og en lekeplass med fargerike lekeapparater i ekte plast. Derfra strekker strandpromenaden seg sørover et godt stykke, med små brygger ut i sjøen, iskremboder og kaffeautomater av et utall ukjente merker. Langs gaten innenfor strandpromenaden ligger flere hotell og restauranter. Jeg ville kanskje fått en Sydenfølelse om det hadde vært sommer og fint vær. Vi skriver 6. oktober og det meste av sydenstemningen er pakket sammen. Her er noen få turister som meg. De fleste fra Balkan.

Den grønne østbredden av Ohridsjøen

Jeg skrår over gaten og finner en åpen restaurant på et av de større hotellene. Sigarettosen ligger blågrå og tett i barområdet. Lokalet er stort og jeg finner et vindusbord med nesten ikke snev av røyk. Maten er grei. Rødvinen i glasset er grei. Servicen er grei. Utenfor slår plutselig en kraftig regnbyge mot vinduene. Den gir seg heldigvis før jeg får betalt regningen. 

Planen er å finne et koseligere sted for en kopp kaffe. Har lest at det skal finnes flere sjarmerende kafeer i Ohrid, men de ved Ohridsjøen er sesongstengt eller lagt ned. Tusler litt rundt i nærmeste gågate hvor turistbutikkene ligger tett. Blir lei. Svinger hjem og tar kaffen der. Sparer byens godbiter til de kommende dagene.

Mye spennende men uforstålig i Krstes bokhylle