Ohrid: Osmansk by proppfull av kirker

Lat morgen. Soser rundt i pysjen i timevis i min koselige leilighet. Jeg har tross alt tatt 12 dagers ferie for å spre reisen min over tid for å roe ned. Trenger stille timer og å bevege meg i sakte tempo etter mye jobbing hittil i år. Ohrid får vente noen timer mens jeg tøfler rundt, lager havregrynsgrøt iblandet tørkede bær og ulike krydrer, funnet på nærbutikken i går. Brygger meg kaffe med melk, skriver utfyllende på min elektroniske dagbok fra Finland, og har det rett og slett hjemmekoselig. Havregrøten er så ekte, usukret og god at jeg bestemmer meg for å hamstre flere poser av samme slaget til senere bruk. 

St. Nicholas-kirken

Blir ikke rastløs før i 12-tiden. Kommer på at jeg har en gammel, verneverdig, osmansk by like utenfor dørene. Pakker min lille dagstursekk, strener samme vei ned mot Ohridsjøen, men i dag tar jeg mot høyre, ikke venstre. Får lagt makedonsk modernitet bak meg. Gaten smalner brått inn. Det gamle og pittoreske overtar. En liten ortodoks kirke møter meg ved den nedre byporten. St. Nicholas-kirken. Kommer ikke lenger inn enn til kirkens forgård, men jeg liker det lille jeg får se. 

Like innenfor byporten går jeg på Cathrine og Amund, mine norske medpassasjerer fra i går. De har vært på beina siden tidlig morgen, gamlebyen er unnagjort, men hvor ble det av sønnene? De skilte lag inni virvaret av gater, men skjønner ikke hvor de ble av og hvorfor de ikke kommer etter. Nå står de her og venter på måfå, for de må da komme denne veien? Kommunikasjon kan være vanskelig når dataroamingen er slått av. Data er dyrt i Nord-Makedonia og e-SIM høres så komplisert ut.  

- Gled deg til gamlebyen. Den er flott men liten. Fort gjort å se seg rundt, forteller Cathrine.  

Jeg, som har satt av over to dager til en av de eldst kontinuerlig bebodde byene i Europa, synes det høres raskt ut. Byen var hovedstad for det første bulgarske riket under tsar Samuil på 900–1000-tallet. Her sies å ha vært en kirke for hver dag i året, altså 365 stykker. Hittil er kun 1 besøkt, men jeg tipper flere har overlevd. Byen rommer kloster, arkeologiske utgravninger, antikke teater fra før Kristus, et parkområde, stor festning samt de nydelige osmanske husene.   

-  Festning? OK. Egentlig hadde vi tenkt oss på båttur i formiddag, men turen ble kansellert. Skyldte på røff sjø, men sjøen er da bare grå? Kanskje finner vi en annen båt senere i dag, sier Amund. 

Han synes redd for å kjede seg. 

- Vi tenker på å dra videre i overmorgen men vet ikke riktig hvor, skyter Cathrine inn. - Har du et tips?

Jeg tipser om Bitola som de nikker velvillig til. Jeg skal selv dit om noen dager. 

De blir lei av å vente på sine håpefulle sønner. Amund drar opp telefonen for å bruke noen dyre tellerskritt for å samle flokken. Solen bryter igjennom det lysegrå skydekket i det jeg vinker lykke til og begir meg dypere inn i gamlebyen. 

Kommer ikke langt. Et skilt utenfor et av de hvite husene lokker med ordentlig kaffe, croissanter og påsmurt. Det er like godt å stoppe for påfyll. Sightseeing på nesten tom mage er ikke noe særlig. Roastary har mer enn god mat og kaffe å tilby. Bordene befinner seg på sjøsiden av lokalet. Utsikten er ubetalelig. 

Gaten løper langs Ohridsjøen i starten. Her er idylliske små viker med prammer dratt opp på land. De fleste ligger med  bunnen opp. Små barer og restauranter passeres. Litt lenger oppe kommer jeg til kirke nummer 2: St. Sophia-kirken, også kalt Hagia Sophia. Her ønskes jeg velkommen inn mot å betale inngangspenger. De eldste freskene som pryder veggene er like gamle som kirken selv: rundt 1000 år. De er av de mest betydningsfulle og eldste freskene i Europa. Yngre fresker er fra 1300-tallet. Uten tvil kan de islamske omanerne takkes for at freskene er så godt bevart. Under deres styre ble kirken omgjort til moske. Veggene ble hvitkalket for å skjule gudebildene, noe som er synd i muslimsk tro. Da osmanerne senere ble fortrengt østover ble kalkmalingen vasket av veggene og gudshuset tatt i bruk som kirke igjen. I dag brukes kirken som museum og konsertsal. Den er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Ohrid. De slitte veggmaleriene bringer tankene mine tilbake til alle de eldgamle ortodokse kirkene jeg har snublet over i Tyrkia.

St. Sophia-kirken

Jeg følger en tilfeldig vei oppover mellom den osmanske bebyggelsen bestående av hvitkalkede hus med brunt treverk, småsprossede vinduer og kvadratiske utbygg. Det er liv og røre i hvert hus og hver hage. Gamlebyen er desidert ikke et museum om den er aldri så mye verneverdig. Det er en fryd å gå her. Hilser dobar den til de jeg møter. God dag. Forbauses over at de nikker tilbake. De må da være lut lei turister?

Veien jeg følger smalner hen og bøyer av nedover i terrenget. Jeg får den arkeologiske parken på oversiden. På nedsiden ligger en bratt, bebygget skråning ned mot sjøen. Her er små kaier hvor fargerike joller ligger og dupper i vannet, her er små kjøkkenhager og klær som vaier til tørk på snoren. Solen finner det for godt å sende en og annen stråle gjennom det lette skydekket. Strålene leker seg med vannet og gir det en helt ny, optimistisk, nærmest turkis farge. Det blir mer og mer landlig, og der, rundt neste sving, får jeg et syn for guder. På en irrgrønn klippe ligger en ny, vakker kirke, helt for seg selv. 

St. Jovan av Kaneo-kirken

St. Jovan (John) av Kaneo-kirken fra slutten av 1200-tallet, blir den 3. kirken jeg besøker. Kirkens eksteriør er vakker, noe som også gjør den til en av Nord-Makedonias mest fotograferte kirker. Her spiller uten tvil også den billedskjønne men dramatiske beliggenheten inn. På nesten alle kanter går  bratte skrenter rett ned i Ohridsjøen. Like ved ligger et lite fiskerleie hvor det kommer og går små båter. Noen av båtene har passasjerer som peser seg oppover de steile trappene mot kirken. 

Jeg følger de samme trappene ned til den lille båthavnen. Øyner et håp om at jeg kan ta meg tilbake mot sentrum ved å passere disse små klyngene med hus langs innsjøen. Her råder idyllen. Strandveien blir tydeligere jo nærmere jeg kommer sentrum. Den siste biten går jeg praktisk talt på vannet for det er snekret en plankesti der hvor berget kommer stupende rett ned i vannet. Før jeg når så langt setter jeg meg ned ved en av de oktoberåpne strandbarene. Myser ut over Ohridsjøen med hvit, kjølig makedonsk vin i glasset. Det er mulig å holde på sommeren bittelitt til. I alle fall et kvarter til. Så forsvinner solen bak et nytt skylag og det blir rimelig kaldt. Boblejakka må frem. Sommeren er over.

Små hus under bergnabber langs strandveien

Langs plankestien inn mot dagens sentrum av Ohrid

Gamlebyen nås på baksiden av St. Sophia-kirken. Den gamle steinkonstruksjonen er beundringsverdig også sett bakfra og fra siden. Smyger meg langs siden av kirken. Finner en annen vei oppover i gamlebyen. Det skal være et amfiteater her oppe et sted, bygget 200 år f.Kr. Totalt er finnes det 4 amfiteater i lille Nord-Makedonia. De 3 andre er romerske, men amfiteateret i Ohrid er hellenistisk /gresk. Her var det offentlige forestillinger, drama og musikk. Romerne som feide ut hellenerne foretrakk en annen type underholdning. Gladiatorkamper og offentlige henrettelser av spesielt kristne overtok. Lokalbefolkningen, som var kristne, avskydde derfor stedet. Ved Romerrikets fall gravde innbyggerne ned hele sulamitten for å legge de blodige minnene bak seg. Teatret ble først gjenoppdaget på 1980-tallet. Kun de nederste sirkulære sitteplassene er bevart. En liten scene er etablert på nytt. Den benyttes hver sommer til teaterforestillinger, konserter, opera og ballett under den årlige sommerfestivalen i Ohrid.

Det hellenske amfiteatret

Fra amfiteatret legger jeg veien om kirke nummer 4 og 5 av de en gang 365 kirkene i Ohrid. Den første er den lille St. Demetrius-kirken fra middelalderen som imponerer meg mest med sin enkelhet. Den minner om en liten italiensk basilika. St. Demetrius er en av de mest populære helgenene på Balkan, utnevnt som beskytter av Thessaloniki i Hellas. Han er de svakes helgen, ofte fremstilt som en soldat som beskytter mot fiender, krig og ulykker. Innenfor St. Demetrius-kirken ligger Jomfru Maria Peribleptos‑kirken som også går under navnet St. Clement-kirken. Det er en langt større og viktigere kirke enn lille St. Demetrus, har bysantinsk korsform og en elegant kuppel. Den befinner seg innenfor et rolig, lite klosterområde. 

Den lille St. Demetrius-kirken

Jeg lar kirker være kirker for en stund, men ikke helt. I min jakt på koselig, åpen restaurant, havner jeg like overfor St. Sophia-kirken igjen. Her ligger en restaurant med utendørs bord ikledd rutete, italiensk-lignende duker. Menyen refererer til samme land. Utenfor sitter kokk og kelner og tar seg en blås. Restauranten har nettopp åpnet men det er tydelig at de ikke venter gjester før senere. Turistsesongen er over. De sperrer derfor opp øynene når jeg slentrer bortom for å spørre om de virkelig har åpent. Joda, de har da det. De åpnet for en time siden. Jeg velger meg derfor et bord med perfekt utsikt over St. Sophia-kirken. Der nyter jeg min pizza og et glass makedonsk rødvin. Får selskap av et par lekne kattunger som gjerne vil ha litt pizza av meg. Litt etter kommer et voksent par fra Leeds som okkuperer et bord, men først etter at jeg har forsikret dem om at pizzaen smaker godt.

Med utsikt til St. Sophia-kirken

Mens jeg fordøyer min pizza har jeg også annet å fordøye. Hvordan kan det ha seg at denne gamle gamle byen med komplett osmansk arkitektur, har så grassat mange kirker? Skulle det ikke vært moskeer i stedet? Forklaringen er at befolkningen var kristne fra før osmanerne inntok podiet på 1400-tallet. Som imperier flest lot osmanerne folk drive med det de drev med, uten særlig innblanding. Eneste kravet de satte til kirker var at de ikke skulle være prangende, ei heller høyere enn moskeene som ble bygget. Av den grunn ble flere kirker bygget om for å jenke seg "ned" til kravene, men de ble aldri revet. Det osmanske bybildet er derfor langt yngre enn de bysantinske kirkene. Her er det lag på lag med historie.

Det beste med god tid er at jeg slipper å gjøre unna Ohrid på en dag. Det er tid for kaffe og den tar jeg hjemme i min koselige leilighet. Skjønt særlig raskt går det ikke å gå det lille stykket hjem fra gamlebyen. Det er alltid noe som pirrer nysgjerrighet underveis. Alltid noe å se og undres over.