Skopje: Sånn cirka midt mellom alt

Balkan. Betegnet som det "urolige hjørnet av Europa". Oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet gikk ikke akkurat upåaktet hen. Nye landegrenser skulle strekes opp og det ble en blodig affære. Dagens Slovenia gjennomgikk en 10-dagers krig i 1991. I det vi nå tenker på som solfylte, fredelige Kroatia raste krigen i 4 år. I Bosnia pågikk kamper fra 1992 - 1995, og i Kosovo så sent som mellom 1998 - 1999. Konfliktene berørte de aller fleste i det tidligere Jugoslavia. Særlig i Bosnia- Hercegovina gikk det ille. Etnisk rensing foretatt av bosnisk-serbiske styrker er grundig dokumentert og rettsaker og dommer fulgte i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. 

Mange ble tvunget til å flykte fra sine hjem. Noen endte opp i Norge som gode venner, kollegaer og naboer av meg og andre. De tilhører forskjellige etnisiteter og trosretninger. Hyggelige, greie hverdagsmennesker som deler av sin kultur og sine historier. Ut fra historiene har jeg fått et ønske om å dra på en helhetlig langtur på kryss og tvers i de vestlige landene på Balkan. Det vil kreve tid, noe jeg har innsett jeg ikke har nok av i full jobb. Foreløpig må jeg nøye meg med biter av et broket kulturelt landskap. 

Turen er kommet til puslespillbiten Makedonia lengst i sør i regionen. Rettere sagt Nord-Makedonia, som landet heter offisielt. <Den lille staten måtte legge til ordet «nord» i navnet i 2019. Det var etter en langvarig navnestrid med nabolandet i sør. Hellas påberoper seg eiendomsretten til navnet Makedonia fordi tre av deres nordlige regioner bærer lignende navn. Sentral-, Øst- og Vest-Makedonia. De 3 sistnevnte er altså regioner i Hellas mens Nord-Makedonia er et eget, selvstendig land. Forvirringen er total. Jeg har ikke vært mange minutter på Nord-Makedonsk jord før jeg oppfatter en dyp irritasjonen over nytt påtvunget navn på nasjonalstaten blant landets innbyggere. Innenfor landets grenser brukes kun «Makedonia» - uten noen som helst himmelretning foran navnet. 

Nord-Makedonerne er sure på staten Hellas også på grunn av disputter angående sitt opprinnelige flagg. I 1995 måtte de endre flagget for å blidgjøre naboen i sør. Den gamle makedonske solen i flagget måtte bort. Ny gul sol måtte designes for å få myket opp handelsrestriksjoner innført av Hellas. 

Det utfordrende med nasjonale landegrenser er at de oftest går på kryss og tvers av geografi og etnisitet. Navnet Makedonia skriver seg helt tilbake til antikken og Aleksander den Stores tid. Den gang var Makedonia et stort kongedømme som strakte seg over dagens Nord-Hellas, Nord Makedonia og deler av Bulgaria. Senere ble gamle Makedonia først inkludert i Romerriket, siden i Det osmanske riket.

Det er sen ettermiddag i starten av oktober når flyet fra det polske flyselskapet LOT går inn for landing i Skopje, Nord-Makedonias hovedstad. Dagslyset synes allerede på hell. Utenfor er det mørkegrått men landskapet der nede lyser likevel hvitt imot oss. De fleste av passasjerene gnir seg i øynene, men det er ikke til å komme forbi. Landet som norske reisebloggere fremhevet som "ny, billig Syden-destinasjon" i norske aviser for en uke siden, er alt dekket av snø tidlig i oktober. Jeg reiste hjemmefra i t-skjorte på en usedvanlig varm, solrik dag i Oslo. Her siver kald vind inn i flykroppen med en gang dørene åpnes. Er rask med å spa opp dunjakke fra ryggsekken. Vane tro har jeg lest meg opp på været under pakkingen i går kveld. Snø var likevel uventet. 

En forhåndsbestilt taxi venter meg ved ankomst så jeg slipper å virre lenge utendørs i 3 grader. Sjåføren tar meg inn til sentrum i retning min leide leilighet. Han synes å ha problem med å finne riktig adresse. Jeg tar frem Google Maps for å hjelpe til, men adressen i Airbnb-appen er ikke nøyaktig. Etter å ha kjørt rundt samme kvartal flere ganger blir jeg satt av ved en blokk. Her må det være, mener sjåføren. Han venter til jeg får åpnet inngangsdøren og gir han tommel opp. Stusser straks jeg kommer innenfor. Her møtes jeg av en svær flaggborg. Husker ikke hvilket flagg det er men det er i alle fall ikke det Nord-Makedonske. Av skriften på veggen tolker jeg det dit hen at jeg har ankommet Bulgarias Ambassade. Virrer rundt i de grå gangene. Her er ingen leiligheter og ingenting minner om bildene fra AirBnb. Dette kan umulig være riktig bygg. Går ut, taster dørkoden en gang til bare for å oppdage at døren har vært åpen hele tiden. Den elektroniske låsen virker ikke. 

Kanskje Bulgaria og Nord-Makedonia har et særdeles nært vennskapsforhold? De har ikke det. Forholdet mellom de to er spent. Bulgaria mener at Nord‑Makedonia stjeler Bulgarias historie. Makedonske historikere mener Bulgaria forsøker å «viske ut» makedonsk identitet. Bulgaria hevder at det makedonske språk er en bulgarsk dialekt, og at makedonere i bunn og grunn hører hjemme Bulgaria. Nord‑Makedonia fastholder at makedonsk er et eget språk og at landet har en egen nasjonal identitet. Strid om historiske berømtheter, kultur, minoritetsrettigheter og skolepensum skaper friksjon mellom landene. At Bulgaria har brukt sin posisjon som EU‑medlem til å påvirke Nord‑Makedonias EU‑prosess i negativ retning, letter ikke det politiske klimaet. Sånn går dagene. Uansett politisk klima: for tiden kan hvem som helst, inkludert nordmenn, ta seg rett inn i Bulgarias ambassade i Nord-Makedonia.

Går ut av den halvmørke gata, runder kvartalet forbi en livlig bar, tar inn en like dunkel stikkgate. Myser oppetter husveggene for å finne gatenavnet. Naum Naumovski Borce. Finner ikke ut av gatenavnet men finner et nyere bygg som ligner på et av bildene fra AirBnb. Noe vesentlig mangler. Det skal være en kafe på gateplan i bygget. Det er ikke det. Ringer vertinnen for å få hjelp. Hun påstår jeg ikke har lest instruksjonen hennes godt nok. Bygget er ikke til å ta feil av, sier hun. Det har et stort lysende skilt som annonserer Milky Pancakes. Jeg klarer bare ikke finne det. Taster likevel oppgitt kode på døren i bygget som ligner. Ingen klikk i låsen høres. 

Tumler inn på en fancy bar i nabobygget. Den enslige bartenderen tror han har fått kveldens første gjest. Han er imidlertid hjelpsomheten selv når han skjønner at det kun er en forvirret, eldre backpacker som har kommet inn døra. Både han og baren er ny i strøket. Han kan i det minste bekrefte at jeg er i riktig gate. Han mener at det har vært en kafe i nabobygget, nedlagt alt da Onyx Bar oppstod. Han oppfordrer meg til å prøve låsen en gang til. 

Det er ikke nødvendig å taste koden på nytt. Ut døren kommer en kvinne som rister på hodet mot meg. Jeg skjønner ikke hva hun sier men tyder det til at låsen ikke virker. Det stemmer. Her er like åpent som i den bulgarske ambassaden. Finnes det ikke låsesmeder i denne byen?

Innendørs finner jeg raskt leiligheten. Melder vertinnen om at jeg har funnet frem til tross for at her har det ikke vært servert pannekaker på månedsvis. Litt trist for jeg har rukket å bli skrubbsulten. Min vertinne påstår fremdeles at pannekake-kafeen ligger der selv om lokalet er aldri så tomt og fraflyttet. 

Går ut for å finne en restaurant. Spør første og beste person på gata etter riktig retning for å finne de beste restaurantstrøket. Følger pekefingeren et stykke, og ganske riktig: jeg har ankommet et kvartal med flere restauranter. Den første ser hyggelig ut, men blir omsluttet av kraftig sigarettos i det jeg kommer innenfor. Det samme skjer på neste sted. Og det neste og det neste. Hvis jeg skal ha mat må jeg rett og slett lukke igjen neseborene. Har ikke Nord-Makedonia noen røykelov? Jo da. De har det. Den er bare aldri blitt implementert eller håndhevet. Å røyke hvor som helst og når som helst anses som en menneskerett. 

Neste morgen legger jeg av gårde nedover trappene og ut den ulåste ytterdøren, igjen på jakt etter noe å spise. Denne gang har jeg imidlertid et mål: Teeny Tajni. Kaffebaren skal være særdeles god på frokost, er anbefalt av min vertinne og Google, og skal eksistere i beste velgående. Ute er det skarp høstluft til tross for at høsten så vidt har startet og det faktum at jeg befinner meg i Sør-Europa. Uansett er jeg lett på foten der jeg vrir meg mellom vegetasjon på hullete fortau. Er glad for et hint av sol og dager fylt med oppdagelser foran meg. Jeg har helt tydelig bosatt meg i et bar-område og det snodige er at barene er åpne fra tidlig morgen. De serverer ikke mat. Trolig kun alkohol og dårlig kaffe. 

Teeny Tajni ligger som en åpenbaring i en heller naken gate. Dessverre er det lille lokalet fullt. Jeg forelsker meg såpass intenst i stedet med det samme at jeg villig godtar å ta frokosten utendørs. Snøen har tross alt smeltet i sentrumsgatene. Snurrer skjerfet ekstra tett rundt meg, forsikrer at glidelåsen på boblejakka er dratt helt opp. Jeg er ikke den eneste som sitter ute. Som nordmann bør jeg vel tåle kulde bedre enn dem? Ut kommer en lekker cappuccino på et fat. Like etter kommer servitøren tilbake. Hvisker meg i øret at det er blitt et ledig bord innendørs. Lokalet er kult, lite og trangt, men jeg får lirket kroppen på plass i benken. Har utsikt til kjøkkenet hvor to eldre kvinner tryller frem de lekreste retter. Til meg lager de en deilig byggrøt med diverse tilbehør. 

Jeg er en historie-nerd. Har derfor en gammel bro og den eldste delen av Skopje som mål for dagen. Legger i vei til fots og det er alltid oppdagelser å gjøre underveis til målet. Går via Frankofoniparken og langs elven Vardar som deler Skopje i to. For å komme dit går veien forbi det enorme regjeringsbygget. 

Bygget som mer ligner et palass, var opprinnelig et modernistisk mesterverk fra 1970-årene. Bygningen ble påbygget og fikk helt ny fasade som en del av det storslagne, kontroversielle Skopje 2014-prosjektet. Prosjektets mål var å gi Skopje et klassisk nasjonalistisk preg i stedet for den funksjonelle arkitekturen som preget byen fra før. Skopje 2014-prosjektet ble kjent på grunn av utbredt korrupsjon, en syk overskridelse av budsjettet og elendig kvalitet. På toppen kom beskyldninger om å utslette Skopjes fortid ved å gi byen en helt nytt ansikt. Regjeringspalasset er det mest utskjelte bygget i hele Nord-Makedonia. Taxisjåføren min fra i går brukte fem minutter på en enetale om stormannsgalskap. For meg ser fasaden ut til å være noe Julius Cæsar kunne funnet på å bygge, men tar feil. Det sies å være en kopi av Det hvite hus i Washington DC. 

I Frankofoniparken stifter jeg bekjentskap med den kvinnelige partisanen Vera Jocikj. Hun kjempet mot aksemaktene under 2. verdenskrig, ble såret i kamp mot bulgarske styrker og døde i 1944, 21 år gammel. Mitt møte med den unge og for meg ukjente kvinnen er i form av en vakker byste av henne i parken, satt opp for å hedre den makedonske folkehelten. Parken er imidlertid oppkalt etter franske styrker som kjempet i Skopje i 1918, altså under 1. verdenskrig. Parkens navn viser i tillegg til internasjonalt samarbeid med Frankrike. Nord‑Makedonia er medlem av Den Internasjonale Organisasjonen for Frankofoni (OIF). Medlemskapet brukes for å styrke internasjonal profil, fremme fransk språk og kultur, og understreke verdier som demokrati, mangfold og europeisk tilhørighet. Landet har vært medlem av NATO siden 2020. Trolig med mål om fremtidig medlemskap av EU og Schengen. 

På min vei langs Vardar-elven forskrekkes jeg av flere arkitektoniske voldsverk, også satt opp eller omgjort i forbindelse med Skopje 2014-prosjektet. Alle med store, hvite, bombastiske søyler, og igjen får jeg følelsen av å være tilbake i Romerrikets storhetstid. Jeg hadde ikke blitt forbauset om keiser Tiberius eller Augustus hadde dukket opp på scenen. Men her er mye som skurrer. Jeg befinner meg i et av Europas absolutt fattigste land, ikke i Romerriket. Dessuten har forfallet alt begynt å innta de kun cirka 10 år gamle byggene. De er ikke hvite lenger, men spettet av grå skjolder. Fukt? Mugg? Det sies at flere av disse byggene langs elvebredden synker mer og mer år for år på grunn av dårlig grunnarbeid. 

Vardar-elven er Nord-Makedonias livsnerve og binder sammen landets viktigste byer. Den har vært kjent som en handelsrute mellom Sentral-Europa og Egeerhavet siden antikkens dager. Den har sitt utspring fra flere elver som renner sammen nord i landet, for siden å tømme seg i Egeerhavet like sør for Thessaloniki i Hellas. Jeg følger Vardar til jeg kommer til den gamle steinbroen.

Det finnes ekte, eldre romersk arkitektur blant alt det "ny-romerske" fra 2014 -16. I utkanten av byen ligger et utgravningsområde av den romerske byen Scupi med bymurer, basilikaer, amfiteater, bad og mosaikker. Nord for Skopje ligger også en romersk akvedukt. Disse områdene forblir usett av meg. Jeg nøyer meg med steinbroen. Til tross for at selve broen er et osmansk byggverk fra 1400-tallet, er fundamentet fra sen-romersk tid. Broen har blitt ødelagt og gjenoppbygget flere ganger opp gjennom århundrene. I dag ligger den som et vakkert bindeledd mellom den storslagne Makedoniaplassen og gamlebyen med de osmanske basarene. 

Før jeg krysser den legendariske broen hvor turister i fleng står og tar selfies, tar jeg runden rundt den storslagne Makedoniaplassen. Plassen regnes ikke bare som Skopjes hjerte, men er også byens geografiske midtpunkt i moderne tid. Midt på plassen troner et enormt monument som heter "Krigeren til hest". Jeg sirkler rundt monumentet som igjen er omkranset av et storstilt fonteneanlegg. Mannen til hest er utvilsomt Alexander den Store. Han er en av de omstridte gamle makedonske heltene som blant annet Bulgaria og Hellas gjør krav på sammen med Nord-Makedonia. Makedonerne har tilsynelatende ikke noe å si på heltefronten heller, og kan derfor ikke navngi noen statuer etter Alexander den Store. 

Etter å ha krysset den gamle steinbroen befinner meg på en ny, monumental plass med flere 2014-bygg, fontener og enorme skulpturer. Solen skinner, temperaturen har gått opp betraktelig og snøen har trukket enda lenger opp i høyden utenfor Skopje. Passerer folk som koser seg utendørs på lukrative kaféer. Så endrer byen brått karakter. Den brede vei forgrener seg i et spennende virvar av trange gater og smug. 

Jeg har ankommet de gamle osmanske basarene fra 1400-tallet. I flere århundrer var dette et av de viktigste markedene i hele Sørøst-Europa. I tillegg var stedet et kulturelt og religiøst sentrum med moskeer, kirker og karavanseraier. I dag er Čaršija, som er navnet på gamlebyen, et sjeldent godt bevart eksempel på osmansk urbanisme. Her er liv og røre i gatebildet. Her er gullsmeder, skomakere, te- og kaffehus, små restauranter og kebabsteder, håndverksbutikker og antikvariater. Mange av håndverksyrkene og forretningene har gått i arv i generasjoner. Jeg fryder meg der jeg roter meg innover, oppover, og på kryss og tvers i gatesmugene. Et opplysningsskilt sladrer om at Norge har støttet oppussingen av de gamle basarene og andre kulturarvprosjekter i Nord-Makedonia gjennom EØS-midler.

På et høydedrag over Čaršija ligger Kale, Skopjes gamle festningsanlegg. Da det gamle romerske sentrumet, Scupi, ble ødelagt i et jordskjelv i år 518, ble det nye sentrumet lagt til Kale. De aller eldste restene er fra senromersk tid, men de fleste steinkonstruksjoner som ses i dag er fra Middelalderen og den osmanske perioden. Før osmanerne inntok åstedet lå Skopje først under bulgarsk styre, siden under serbisk. Det mest beundringsverdige her oppe fra, er utsikten. Et jordskjelv i 1963 ga den forfalne festningen dødsstøtet. Det er skuffende lite igjen av festningsanlegget bortsett fra ødelagte murer og delvis sammenraste vakttårn hvor noen av dem er dårlig restaurert. Restaureringsarbeidet som startet på 70-tallet har gått etappevis og heller tregt. Mulig at pengene fra Norge har gått rett inn i Skopje 2014-prosjektet? Her oppe er det rett og slett ikke mye å bli klok på, men så er det også gratis adgang. 

På vei opp mot festningen festet jeg meg ved et bygg av langt  nyere dato. Bygningen er gyllengul, vakker og osmansk. Dessverre tom og forfallen. På den ene siden ligger en større parkeringsplass. Ber parkeringsvakten i bua om tillatelse om å gå rundt bygget for å ta bilder. Han nikker ja men legger ikke skjul på at han synes jeg er rar som interesserer meg for slikt gammelt vræl. Jeg har derimot fått flashback til min Tyrkia-trill-rundt-tur. Etter iherdige søk på nettet finner jeg ut at det forlatte bygget som bare står her og forfaller, er en Redif‑kaserne fra slutten av 1800‑tallet, bygget i sultan Abdulhamid II's tid. Radif-kaserner var en del av osmanske militæranlegg, i dette tilfellet strategisk plassert mellom basar og festning. Kasernene ble brukt til innkvartering av reservister, våpenlagring, administrasjon, og trening og mobilisering av reservestyrker i krisetider. Det er ikke tvil om at bygningens historiske verdi er langt høyere enn hva parkeringsvakten er i stand til å forestille seg. 

Tilbake i basarene er det tid for å fylle magen og hvile beina etter å ha tråklet gater med flere fargerike, bohemske kaféer. Til dessert blir det kunst. I basarenes nederste område ligger Nasjonalgalleriet. Det er ikke helt enkelt å få øye på, forkledt som det er som hammam. Nasjonalgalleriet har bolig i en gammel badeanstalt fra midten av 1400-tallet. Den heter Cifte Hammam og hadde en gang 3 basseng. Et av dem var forbeholdt jøders rituelle bad, noe som understreker det osmanske imperiets overbærenhet til ulike religioner og folkeslag.    

Utenfor museet ligger noe som ligner en gammel, osmansk kafé. Ut fra det lille lokalet strømmer energisk musikk som jeg drar kjensel på. Det er den kurdiske artisten Ciwan Haco fra Syria, nå bosatt i Sverige. Jeg falt for musikken hans i gamle Mardin i Tyrkia. Utenfor kaféen kaprer jeg det eneste ledige bordet som ennå ikke har havnet i skyggen så sent på ettermiddagen. Det er tid for tyrkisk kaffe og en liten, deilig bit tyrkisk halva. Eller kurdisk? Mens den unge servitøren tilbereder kaffen roser jeg musikkvalget hans. 

- Der tar du helt feil, rister han bestyrtet på hodet. - Musikken vi spiller her er ekte tyrkisk. 

Jeg velger å ikke forfølge temaet. Bukker meg ut, men er likevel såpass forfengelig at jeg vil ha visshet i om jeg tar feil av artisten. Shazam-søket bekrefter at det ikke er jeg som er ute på jordet. I samme nu avbrytes Ciwan Haco og høgtalerne overtas av den tyrkiske, svært sørgmodige låten "Hic" med artisten Resul Dindar. Tyrkisk, kurdisk, syrisk... Skal vi kalle det arven etter det osmanske riket? Skyggen fra den lille moskéen ved siden av lander på bordet mitt. Halvaen er likevel en nytelse.

Det viser seg at Nasjonalgalleriet er fordelt på 2 hammamer. Cifte Hammam og en enda større like i nærheten. Det finner jeg ut etter å ha blitt tiltrukket og fascinert av det store, kuplete Daut Pasa Hammam-bygget når jeg egentlig er på vei ut av gamlebyen. Jeg ankommer ved en anonym, lukket og låst dør. Er årvåken nok til å se et lite, eldre skilt som sladrer om National Art Gallery. En amerikansk soloreisende kvinne ankommer og sammen begir vi oss på jakt etter hovedinngangen. Vi finner den åpen i den andre enden av hammam'en. Et blikk på klokken forteller at det er stengetid om kun en time. Vi angriper det mangfoldige galleriet fra hvert vårt hold for å sikre at vi får sett det som interesserer hver av oss. Soloreisende er kanskje soloreisende fordi vi er store egoister som ikke ønsker å kaste bort tiden på ting som ikke interesserer? Her er mye å se. Den historiske bygningen med de fantastiske hvelvene er som et kunstverk i seg selv.

Vardar-elven krysses for andre gang på samme gamle bro. Denne gang tar jeg meg tid til å observere. Ved brohodene står menn og fisker med stenger. Og der, rett under meg ved et av brohodene, øyner jeg to slanke jenter hugget ut i stein. Den ene gjør seg klar til å stupe uti elven, den andre er allerede på vei ned i vannmassene. Kun beina ses i et det som må være et perfekt stup. Skulpturen er smålåten og diskre sammenligninget med Skopjes øvrige bombastiske, prangende kunstverk. Spør du meg så er det også damene desidert vakrest.  

På den andre siden av elven tar jeg meg også god tid på Makedoniaplassen. Foruten store Alexander den Store, består plassen mest av restauranter, prangende hotell og bankbygg. Det er helt tydelig et sted for å se og bli sett, både for lokalbefolkningen med penger i lomma og for tilreisende.