Bitola - Skopje: Somletog på gamle spor

Søndag. Konsulatbyen Bitola sover ut rusen. Jeg prøver også å få en blund på øyet etter en støyende natt. Når musikken tok slutt rundt midnattstider, startet romsteringen i taket. Var det en grevling? Eller rotter, mus med eller uten vinger, ekorn... Hva vet jeg? Uansett ikke så ille som jeg opplevde på et hotell i Ünye ved Svartehavskysten i Tyrkia i 2024. Der var det trolig flere elefanter som sklei rundt i taket så støvskyer føyk ut i rommet. Kan ha vært Knutsen og Ludvigsen.

Sen frokost og skriverier. Begir jeg meg ut i gaten når det begynner å krible i kroppen. Har hele dagen foran meg i en by jeg egentlig har unnagjort. Helt uten oppdagertrang er jeg likevel ikke. I dag skal jeg oppdage østsiden av Magnoliaplassen. Kun skritt unna den polerte, staselige gågata Shirok Sokak faller glansbildet av konsulatbyen sammen. Arkitekturen er like feiende flott, men her flasser murpuss og maling. Flere av de flotte boligene skriker vannskader, råte treverk og knuste vinduer. Men vent litt. Flere av rønnene er bebodd. Utenfor henger klesvask til tørk. Urter vokser frodig opp av halverte olivenolje-kanner. Katter og barn løper inn og ut. Familieøkonomien er trang i et av Europas fattigste land. Følelsene veller opp. Tristhet over folks lave levestandard og hus som ingen "redder". Beundring over kreativitet, overlevelsesevne og fordums vakker arkitektur. Arkitekturen er på høyde med den i paradegaten. Forskjellen er at her på "baksiden" mangler årevis med vedlikehold og oppgradering. 

Pudderrosa oppusset herskapshus. En gang en sliten rønne

Innimellom forfallet ligger et og annet hus som er blitt tilbakeført til gammel prakt. Der er det ikke særlig antydning til liv. Er det ferieboliger for makedonere som lever og jobber utenlands? FN anslår at ca. 29% Nord-Makedonere bor utenfor landets grenser (2024). Myndighetenes folketelling påstår at tallet er ca. 13%. Her hersker det litt uenighet. De fleste som har utvandret bor i Tyskland. Sveits og Italia rager også høyt. De fleste utvandrerne er unge mennesker mellom 20 og 35 år med god utdannelse. En annen gruppe er fagarbeidere innen bygg og anlegg, industri, transport, hotell og restaurant, og pleie- og omsorg. Høyere lønn og bedre arbeidsvilkår i EU og EØS er driveren. På LOT's passasjerfly fra Warszawa til Skopje traff jeg flere unge Nord-Makedonere på hjem fra Canada for å besøke familie. 

Det er å se gatelangs. Som bygningene er heller ikke bilparken helt siste årgang. Gamle "bobler" fra 1970-tallet står parkert langs fortauer. Jeg passerer en sentralt beliggende brannstasjon hvor det står en gammel traver av en brannbil. Gudene vet fra hvilket årstall, men pensjonert er den ikke.  

Mellom forfalne hus og gamle biler stikker jeg innom St. Demetrius av Thessaloniki-kirken. Den er i riktig god stand. Det store kirkebygget ble satt opp på 1830-tallet, på en tid da kristne i det osmanske riket hadde begrenset frihet til å bygge kirker over en viss størrelse. Kirken ble symbol på lokal, religiøs identitet og kulturell blomstring i en tid med stor politisk uro. Det frittstående klokketårnet kom først hundre år etterpå. Da var Nord-Makedonia blitt en del av Jugoslavia og de ortodoks kristne kunne bygge så høyt de bare ville. 

St. Demetrius' klokketårn med et hjørne av kirken til høyre

På min krysning av gågaten tar jeg lunsjpause utenfor en lokal pizzakjede. Her er røykfritt, humørfylt betjening og helt greie pizzastykker. Jeg får tommel opp fra nabobordet. Da er det dårligere service på kaffebaren ved siden av. Dama bak disken, trolig på min egen alder, blir bisk når jeg ber om cappuccino fra baristamaskinen. Hun slenger Nestles pose med cappuccino-pulver vegg imellom. Dundrer den tomme kaffekoppen i disken med en slik kraft at det er et under at den ikke knuses. Vrenger av seg makedonske gloser som trolig ikke er helt kundevennlige. 

- Glem det, sier jeg og går min vei. 

Jeg kan også bli irritert. Dama skriker enda høyere over min beslutning om å gå. Det er ikke første gang jeg noterer meg stor forskjell mellom generasjonene når det gjelder kundeservice. De fleste som vokste opp under Titos kommunist-diktatur virker totalt ukjent med begrepet. Smilekurs var nok ikke-eksisterende.

Det blir flere gamle hus å se også på den andre siden av gågata. Er sågar innom grønnsaktorget. Der er det null aktivitet og ikke et menneske på en søndags ettermiddag. 

Det blir tidlig kveld etter to netter med relativt lite søvn. I det hodet når puta starter live-musikken på nærmeste restaurant. Heldigvis får den ikke konkurranse fra andre utesteder i kveld, noe som gjør at jeg kan skjelne ord og låter fra hverandre. De gir seg når klokken blir mandag. 

Neste dag starter hjemreisen. Legger igjen nøkler i den fine skålen på bordet, triver ryggsekken og slår igjen døren etter meg. Ved leiligheten under meg sitter min nabo og tar seg en blås. Vi har truffet hverandre flere ganger. Han er langtidslosjerende hos Nikola. Har kommet helt fra New Zealand for å reparere tanngarden. Det omstendelige arbeidet gjør vondt og tar tid. Med tanke på hva en flybillett koster fra New Zealand må tannlegebehandling være skambillig i Nord-Makedonia. Jeg ønsker han fortsatt lykke til før jeg strener ut porten, nedover gata og gjennom Byparken med løvtrær som begynner å få høstfarger. 

I dag er det en kvinne som betjener luka på jernbanestasjonen. I likhet med mannen i luka i forgårs er også hun av det røffe slaget, men i dag får jeg i alle fall kjøpt togbillett til Skopje. Det er mer enn jeg fikk lov til sist jeg var her. 

Det er ennå en time til togets avgang. Jernbanestasjonen er fin men det er ikke så mye å ta seg til. Går ut på baksiden av stasjonen hvor det går flere spor. De fleste har øyensynlig ikke vært i bruk på evigheter. Er overgrodd av høyt gress og villblomster. Kun sporet lengst borte ser ut til å være noenlunde vedlikeholdt. Godslageret og lasterampen ser heller ikke ut til å ha vært i bruk på en mannsalder.  Flere ansatte har samlet seg på et lite kontor. Det skravles høglytt og latter runger ut av den åpne bakdøren. Jeg undres over antall ansatte på en såpass død stasjon. Noen av dem skal kanskje føre toget eller stemple billetter av papir? I dag dingler Bitola som siste stasjon på linjen som fortsatt er i bruk. Det går ikke tog sørover mot Hellas - til tross for at stasjonen ble bygget nettopp for å knytte Rumela og Thessaloniki sammen for rundt regnet 135 år siden. Den gang var Monastir (Bitola) en av de viktigste byene i Rumela ("romerners land") som osmanerne kalte den europeiske delen av riket. Siden 1. verdenskrig har det vært helt andre boller. 

Bitola stasjon med overgrodde spor

Toget kommer, toget går. Det består kun av 2 vogner. Den ene, den med WC, stinker såpass sterkt urin at jeg velger den andre. Ikke noe problem for vi er få passasjerer. Ingen krangling om sitteplasser her om bord. Toalettet er defekt og avstengt så det er bare å knipe igjen de 3,5 timene som er oppsatt rutetid til Skopje. Det er 15 minutter raskere enn bussen ville tatt meg. Toget går i sneglefart og har det ene stoppet etter det andre uten at jeg ser verken perronger eller holdeplasser på flere av stedene. Det stopper på enhver lille stasjon, om det så kun er i form av en pall uti en kornåker med et stedsnavn. I tillegg har toget vikeplikt for kryssende biltrafikk. I oppoverbakke sliter lokomotivet så tungt at jeg vurderer å gå ut for å skubbe. Pussig, for togmateriellet er ikke særlig gammelt. Problemet er kanskje at skinnegangen ikke er vedlikeholdt siden Det osmanske riket gikk dukken? 

En sliten osmansk stasjonsbygning nær det som i dag er Omorani

Jeg burde kanskje ha studert togskinnenes løp på kartet før jeg kjøpte billett. Linjen følger elven Vardars mange snirkler og buktninger mil etter mil etter halvgått løp. Her er det ikke brukt linjal når traseen ble bestemt. Jo nærmere vi kommer hovedstaden, dess mer forsøplet er elv og elvebredder. Å kikke ut togvinduet for å beundre vakker, grønn natur gir et syn av en jordklode i nød.   

Vi triller inn på jernbanestasjonen i Skopje over 1,5 timer forsinket. Mulig det er standard prosedyre og grunnen til det lave antall passasjerer? Underveis er vi flere som trygler konduktørene om å åpne døra til WC. Den yngste viser omsider litt medynk. Toalettet viser seg å være oversvømt, men må man så må man. 

Mørket er i ferd med å senke seg når jeg kommer ut fra stasjonen. Jeg skal heldigvis ikke langt. Har omgjort hotellbookingen til et mindre hotell et kvarters gange unna. Premier Hotel ligger gjemt bak høye bygninger, men er et OK og rimelig hotell for en natt. I morgen skal jeg kun spise frokost for deretter å dra til flyplassen. Frokosten blir blant de tørreste, spinkleste og verste hotellfrokostene jeg har spist, der alt er grundig pakket inne inn i plastfolie, trolig på 14. dagen. Da leverer La Tana Restaurant langt bedre. Etter den lange togreisen er jeg rimelig sulten. Jeg merket meg restauranten i et veikryss på vei til hotellet, og er ikke sen om å løpe tilbake etter innsjekking. Servicen er god, maten er tyrkisk god, det samme er interiøret. Kulturelt ligger det igjen noe osmansk i dette landet. Men ølet, det er ekte Nord-Makedonsk, produsert i Skopje og heter Skopsko. Slett ikke dårlig.