Bitola: En mosaikk av historie

Fra den gamle osmanske hendelssentrumet Stara Carsila 

Levenet startet utpå kvelden i går og avtok ikke før etter klokken ett på natta. Bråket har bestått av musikk fra flere omkringliggende utesteder eller restauranter. Øreproppene jeg alltid har medbrakt på tur, har ikke riktig klart å stenge støyen ute. Jeg har forstått hvorfor Nikola ikke tenker å flytte inn i onkelens hus ved siden av. Kanskje Bitola er Nord-Makedonias mest populære party-sted? Spesielt grekere, men også albanere og bulgarere frekventerer byen hyppig fordi prisnivået er langt lavere i Nord-Makedonia. Grensehandelen går så det ljomer, ifølge Nikola. Bitola er i tillegg en populær destinasjon for tyrkere av historiske årsaker. 

Bitola Museum. Tidligere osmansk militærakademi

Det er nettopp historie tankene penser inn på når jeg gnikker søvnen ut av trøtte øyner. Våkner etter en kopp kaffe til havregrøt og frukt. Pakker sekken og begir meg ut i Shirok Sokak. Ordet «sokak» er opprinnelig tyrkisk. Den brede gaten, oversatt til norsk. I formiddag kunne et passende navn også vært "den stille gaten". Jeg følger gågaten til den sørlige enden, der den støter på St. Clement av Ohrid-veien. Der ligger en gul, staselig bygning som ble reist på slutten av 1800-tallet. Arkitekturen er sen-osmansk og typisk for offentlige bygg på den tiden. Bygningen var en av de viktigste militære utdanningsinstitusjonene i det som var den vestligste delen av Det osmanske riket. Bitola, eller Monastir som byen het den gang, var ikke bare en by med en mengde konsulater. Det var også et stort militært maktsentrum. Skolen utdannet offiserer til den osmanske hæren. Nå er det Bitola Museum som holder til i den gule bygningen.

"Ball i provinsen" av Mende Ivanovski (1956)

Bitola Museum er mangfoldig. Jeg tar først fatt på et interessant, lite kunstgalleri. Kunstnerne er hovedsakelig makedonske, men her er også verk av serbiske, bulgarske, albanske, kroatiske og slovenske kunstnere. Andre internasjonale kunstnere brukes i tematiske gjesteutstillinger, oftest fra Europa og Tyrkia. Rundt hjørnet fra kunstgalleriet forteller museet historien om Bitola og området rundt. Mest interessant finner jeg møblerte rom fra forskjellige tidsepoker og samfunnslag. Det samme gjelder folkedrakter og andre tekstiler. Det er mye staselig å se for dette var utvilsomt byen for de velstående. 

Osmansk brudekjole med gullbroderier

I utstillingen finner jeg et praktplagg jeg straks drar kjensel på: en osmansk brudekjole fra siste halvdel av 1800-tallet. Jeg har sett en slik før. Utført i dyp lilla "nervøs" fløyel, overstrødd med flotte, kraftige gullbroderier som dekker store deler av kjolen. Gullblomster som snirkler seg utover stoffet. Jeg har strøket fingrene over tilsvarende broderi, kjent på fløyelen og ikke minst vekten av en slik brudekjole. Det var på den tyrkiske lille øya Bozcaada i 2024, hvor svigermor til min syriske vertinne stolt viste meg sin oldemors brudekjole. Vakrere og tyngre plagg finnes knapt.

Det er mer på museet som får tankene tilbake til Tyrkia. Museet har en egen Atatürk-avdeling. Jeg hører summing på tyrkisk før jeg når dit. Mustafa Kemal, senere kjent som Atatürk og grunnlegger av staten Tyrkia, gikk inn og ut av dette bygget mellom 1896 og 1899. Her mottok han sin videregående militære utdanning før han dro videre til krigsskolen i Konstantinopel. Det var trolig i Bitola han fikk sin nasjonalistiske reform-tankegang, basert på europeiske ideer. Dessverre innebærer nasjonalisme også ideen om å holde mennesker av ulik etnisitet, herkomst og religion adskilt. Mennesker som av en eller annen grunn ikke passer inn, blir holdt utenfor fellesskapet. Dette gjøres ofte ved at uønsket folk må bo på visse områder og i ghettoer, og ender ofte med å utvandre grunnet ekstra høy skattlegging, forbud mot å ta seg arbeid og lignende diskriminerende tiltak.

Museets Atatürk-avdeling inneholder flere gjenstander donert av hans adoptivdatter, Sabiha Gökcen. Her er Mustafa Kemals gamle skolebøker, karakterutskrifter, fotografier, brev og uniformer. Her er også bilder av hans mange adoptiv- og fosterbarn, hele 12 i alt. Flere av dem bodde hos han i lengre perioder. Den tyrkiske grunnleggeren hadde et kort og intensivt ekteskap som varte kun 2 år. Han fikk ingen biologiske barn og hadde heller ikke tid til et A4-familieliv. Han tok til seg såpass mange foreldreløse barn av humanitære og ideologiske grunner. Hadde et ønske om å gi barna en fremtid, men samtidig gå foran i utformingen av en moderne, godt utdannet generasjon som skulle symbolisere den nye staten. Mange av adoptivbarna fikk utdannelse i Europa. Sabiha Gökcen ble verdens første kvinnelige jagerpilot som 23 åring - uten tvil med puff fra adoptivfaren. Istanbuls internasjonale lufthavn er oppkalt etter henne.  

Atatürk - slik han ofte ønsket å fremstå. En forkjemper for ungdommers utdanning

En liten fun fact om Mustafa Kemal. Tyrkias grunnlegger kom til verden i 1881 i det som nå er hovedstaden i gresk Makedonia. Thessaloniki. Byen tilhørte den gang Det osmanske riket. Mustafa Kemal bodde i Thessaloniki gjennom hele sin barndom og ungdomstid. Familien tilhørte middelklassen og var muslimer.

Utenfor museet står diverse gamle, militære doninger og krigsmateriell utstilt, uvisst fra hvilken tid. Nasjonaliteten til andre som soser rundt her ute er imidlertid hevet over hver tvil. Den er verken norsk, gresk eller makedonsk. Den er tyrkisk. 

Søyler ved inngangen på en gammel, avstengt fabrikk

I Bitolas sørøstlige hjørne ligge mitt andre historiske mål for dagen. Heraclea Lyncestis. Dette er 2300 år gamle rester etter en by grunnlagt av Alexander den Stores far, Filip II av Makedonia. Byen er oppkalt etter Herakles, helten makedonerne regner som sin stamfar. Lyncestis er det gamle navnet på regionen. Jeg bruker apostlenes hester for å nå dit. Det blir en flott vandring fra Bitolas bykjerne og ut på landet. Første del av vandringen til ruinene går gjennom Byparken langs Bypromenaden. Dette er utvilsomt Bitolas rekreasjonsområde. Jeg passerer først flere små kafeer før de høye trærne omslutter meg, andre spaserende og forbipasserende joggere. På min høyre side ligger fotball- og tennisbaner, og et større stadium. Deretter sneier jeg et lite, gammelt industriområde, før jeg tar av på en landevei som bærer navnet Bukovska. Langs veien ligger små gårder, deriblant vingårder. Bær og frukt høstes inn denne lørdagen i oktober. En liten, lyseblå ortodoks kirke dukker opp. De hellige apostlers menighetskirke. Den er nyere og langt mer beskjeden enn de prangende, nye etterligningene av gamle kirker som jeg har besøkt flere av i Skopje og Ohrid. Denne nabolagskirken er langt mer levende og sjarmerende. 

Bysantinske søyler og rester av basilikaer i Heraclea

Heraclea Lyncestis ble grunnlagt på midten av 300‑tallet f.Kr. for at Filip II skulle kunne kontrollere det viktige handels- og militærstrategiske veinettet gjennom Pelagoniasletten. Her er likevel ruiner fra flere epoker, naturlig nok minst å se fra det hellenistiske imperiet på Filip II's og Alexsander den Stores tid. Heracleas storhetstid inntraff først under det etterfølgende romerske regimet. Byen ble et strategisk viktig punkt på Via Egnatia, romernes hovedvei mellom Roma og Konstantinopel. Etter romerne finnes jeg etterlatenskaper som et romersk teater, brukt til teater, konserter og gladiatorkamper. Jeg og en amerikansk familie på 3 må underholde oss selv. Klatrer oppover og nedover benkeradene og studerer teateret fra elle kanter. Heraclea har rester av et romersk bad som har inneholdt flere rom med basseng, gulvvarme og mosaikk. Her er rester etter administrative bygg og markedsplasser. Den tidlig kristne, bysantinske epoken inntraff på 300-tallet e.Kr. Heraclea ble da et viktig bispesete og flere basilikaer ble bygget. Restene finnes ennå, og her er godt bevarte mosaikker lagt på 400- og 500-tallet. Jeg klatrer rundt for å se bildene som viser fugler, hjort, Edens Hage og geometriske mønstre. De sies å være de best bevarte mosaikkene i Sørøst- Europa. 

Vakker bysantinsk mosaikk

Så skjer det uunngåelige. Bysantinerne mistet fotfestet under slaviske angrep på 580-tallet. Heraclea ble ødelagt under angrepene og byen ble gradvis forlatt. Et nytt sentrum vokste frem der dagens Bitola ligger. Jeg forlater også den 2300 gamle byen og begir meg mot den nye tid. På returen legger jeg ruten om jernbanestasjonen for å kjøpe togbilletter til i overmorgen. Til Skopje. Det kan jeg bare glemme for her driver de ikke med forhåndssalg av billetter. Billettsalget starter først to timer før togavgang opplyser den bryske mannen bak luka. Stasjonen er tom så jeg forstyrret han nok i å gjøre ingenting. Jeg lusker slukøret videre mot sentrum.

Den grå dagen lysner. Skyene revner og solen titter ned. Temperaturen tar seg opp for hvert skritt oppover gågata. Ved Magnoliaplassen ligger Vino bar Bure og frister. Utendørs bord med italiensk-rutete duker under solen. Menyen har hentet inspirasjon fra både Italia og Tyrkia men så befinner jeg meg også sånn cirka midt imellom. Velger meg en deilig lokal variant av lasagne. Det følger deilige hjemmebakte pitabrød a la Tyrkia til retten. Får også et raust glass god rødvin fra en lokal vingård. Glasset er fylt helt til randen. De kaster ikke tiden bort tiden på centiliter-mål her til lands. Den skal de jammen meg ha.

Har jeg gjort unna det meste av Bitola på èn dag? Er litt i villrede. Mens jeg har kost meg på Vino bar Bure har jeg googlet severdigheter og vært innom reiseblogger uten å finne noe spesielt mer. Av erfaring vet jeg at det oftest er mye mer å feste blikket på, og det må det desidert være i Bitola som her vært en såpass betydningsfull by over lengre tid. Bestemmer meg for å begynne å lete i nord for gågata. 

Markedshallen Bezisten

Jeg har ikke kommet langt før jeg går på en karakteristisk, osmansk markedshall. Bezisten. Ordet bringer med seg et sus av historie. Det kommer fra det persiske ordet bezzaz som betyr stoffhandler. Vi snakker formodentlig om stoff som i tekstiler og ikke rusmidler. En bezisten ble bygget i massiv stein, med tykke vegger, hvelvede tak, små kupler og låsbare porter. Det var byens mest verdifulle handelsområde. Her ble det solgt dyre tekstiler, gull, smykker og andre luksusvarer. Bezistenen i Bitola ble bygget på 1400 - 1500-tallet, trolig på Sultan Bayezid II's tid. Den ligger tilknyttet de gamle basarene, Stara Carsija, et av de viktigste handelsstedene i regionen. Nå er det kun noen få stengte butikker og kiosker her, en restaurant og en kaffebar. Det er blitt sen lørdags ettermiddag og det er fredelig å traske rundt her. Hører kun hyggelig prat fra de utendørs bordene på restaranten.

En av mange broer over Dragor

Følger elven Dragor et lite stykke. Krysser elven flere ganger. I osmansk tid lå byens garverier og møller langs elven som også er grunnlaget for Bitolas beliggenhet. Vimser inn og ut av Stara Carsila som ikke bare er en gammel basar, men var gamle osmanske hjertet av Bitola. De fleste av de små, private nisjebutikkene er stengt så sent på dagen. Jeg får likevel et godt inntrykk av hvordan det har vært her. De eldgamle murhusene står her fortsatt. Det er noe rustikt over stedet. Her passerer jeg små levende moskeer og gamle hammamer. Her holder fremdeles små tradisjonelle håndverkere til. Skilt utenfor husene sladrer om metallverksteder, skreddere, skomakere og treskjærere. Området er et spennende nettverk av smale gater, små plasser og delvis skjulte passasjer. Nå som før finnes små kafeer og tehus her. Jeg setter meg ned ved en av dem. En av det ungdommelige, moderne slaget. Bestiller en kokos-cappuccino som overhodet ikke smaker som minnene av kokoskaffen i Vietnam. Drikker min kaffe blant pastellfargede, fluffy puter mens jeg myser mot sliten murpuss, skakke vinduskarmer og fargerike, rustne, lukkede porter foran butikkinnganger. Trekker pusten og nyter de historiske omgivelsene. 

På kaffebar i Stara Carsila

Når jeg har vimset meg ferdig setter jeg kompassnålen mot Shirok Sokak og leiligheten. Passerer gamle, forlatte og falleferdige mursteinshus. Hjertet gråter. Vi snakker om en gang svært vakre bygg. Trør deretter gjennom lokale nabolag med lekende barn og naboer i lattermild prat. Det er helg. 

Så er jeg hjemme for kvelden. Tro om lørdagskvelden blir fredeligere enn fredagskvelden? Selvfølgelig ikke. Musikk trenger inn fra alle kanter. Blander seg i en eneste kakkafoni av sammenfiltrert støy som sprenger seg gjennom taket for tillatte grenser i norsk arbeidsmiljølov. Volumet er så høyt at det med alle vinduer lukket er umulig å legge planer for neste dag, skrive, lese, eller se på TV. Konsulatbyen stilner omsider hen nærmere 02:30.