Turku - Helsinki: Kunst & hjemmebakst

Gammel villa ved Töölön-sjøen, Helsinki

Tidlig formiddag rydder jeg meg ut av leiligheten hos Bob W. Skrår over torget mot Fazer Café med ryggsekk på ryggen. I dag skal frokosten inntas på Bob W's andre anbefalte og rabatterte spisested. Til nå har jeg kun forbundet Fazer med sjokolade, men her i Turku har de en delikat café hvor de serverer mer enn søtsaker. Frokosten er mindre i kvantum men langt mer smakfull enn gårsdagens valg. 

Fra Fazer går jeg til topps på høydedraget som fører mot busstasjonen. Poulala-parken ligger her oppe. Øverst i parken troner det gamle, elegante men dog så bombastiske bygget hvor Turku Kunstmuseum holder hus. Stengt i går men åpner i dag klokken 11. Vi er flere som har køet opp når dørene åpner. Jeg har alt rukket en tur rundt i den lille parken som byr på strålende utsikt. Muséet er mindre enn de utvendige dimensjonene tilsier. Utstillingen som fenger mest er av den svenske samtidskunstneren Gunnel Wåhlstrand. Hun er kjent for sine storskala blekkmalerier som skildrer minner, mennesker og landskap med fotografisk presisjon og poetisk følsomhet. Med det samme jeg kommer inn i rommet tror jeg at jeg har entret en fotoutstilling med svart /hvitt bilder. Så feil kan jeg ta. Det er først når jeg leser meg opp på presentasjonen av kunstneren og studerer bildene inngående at jeg ser at det er blekkmalerier. Vitner om en kunstner med stor tålmodighet og nøyaktighet. 

"Den siste øya" av Gunnel Wåhlstrand (2012)

Café Victor holder til i kunstmuséet. Alt da jeg køet opp utenfor før muséet åpnet, ante det meg at ikke absolutt alle i køen kom for å se kunst. Som en eldre mann med en sirlig, sammenbrettet avis under armen. Noen hadde kun tenkt seg på café og jeg skjønte hvorfor når jeg kom innenfor dørene. Café Victor ligger i muséets staselige første etasje og skryter på seg å være den mest kunstneriske kaféen i Turku. Jeg er villig til å tro det. Her har de innrettet seg i herskaplige omgivelser med gammel sjarm, hvite duker og blomster i små, nette vaser på bordene. Her er høyt under taket, lett mosegrønne vegger, sirlige panel av edelt treslag. I krokene står fornemme palmer i potter. Serveringsdisken bugner av fersk hjemmebakst. Bedre sted for fika har jeg ikke opplevd siden sent i går ettermiddag, på Café Owesel ved Apotekmuséet. Ikke så rart kanskje. Eierne viser seg å være de samme. 

Turkus elegante kunstmuseum med et glimt av Café Victor

Jeg klarer ikke styre meg. Til tross for nylig inntatt frokost benker jeg meg ved et lite bord hvor jeg nennsomt får servert caffe latte og kanelbolle. Skylder på at jeg har tross alt har en 2 timer og 20 minutters lang busstur foran meg. Kan være greit å fylle tanken. For 3. gang på min ferd gjennom Finland skal jeg følge Flixbus mot Krakow. Jeg har kommer til min siste etappe langs finskekysten. Den går til Helsinki. Etter søt kunstnerisk påfyll låser jeg ut ryggsekken fra muséets garderobe og forlater den elegante bygningen. Sikksakker meg ned på den andre siden av høydedraget, retning Turku busstasjon. 

Å ankomme Helsinki etter nærmere 2 uker gjennom Lappland, skogsområder, stille grønne landskap, sjarmerende små byer, og elegante, sommerlige Turku, er det et sjokk å ankomme tjukkeste sentrum av hovedstaden. Det er bokstavelig talt en helt annen verden enn den jeg har oppholdt meg i så langt på min ferd. Stressnivået går i taket med det samme jeg kommer opp fra den underjordiske busstasjonen. Her er et overveldende antall mennesker, de fleste turister. Her er fast food-sjapper, gatemusikanter fra fjerne himmelstrøk, trafikkstøy og ufremkommelighet. Jeg tråkler meg frem til mitt sentralt beliggende hotell på overfylte fortau. Må sågar krysse gater flere ganger på grunn av stengte fortau som følge av byggeprosjekter og veiarbeid. Min idylliske nordiske ferie har uten tvil tatt en brå vending. Selv solen har begynt å vegre seg. Har tatt dekning bak et slør av dis. 

Humøret får en oppsving når jeg ankommer Hotel Klaus K. Det er et "ordentlig" hotell med smilende, flinke og hyggelige mennesker i resepsjonen. Her får jeg et nøkkelkort i hånden, ikke en kode i app, mail eller på SMS. Interiøret er stilig på en avslappende, behagelig og inkluderende måte. Hotellet ligger i en sidegate nær Sørhavnen, severdigheter og små grønne parker. Tanken min er å nå det meste til fots herfra, men jeg har ikke rukket å lese meg opp på Helsinki. Har vært her en gang tidligere men det var på et par bitende kalde januardager. Meter med snø, vind og sno i gatene, og et program som ga lite tid til å få sett seg rundt. Fant byen verd å bli nærmere kjent med, og nå, mange år senere, har tiden kommet.

Mitt deilige enkeltrom er såpass harmonisk og avslappende i forhold til turistmengden, virvaret og støyen i sentrumsgatene at jeg egentlig kan tenke meg å forbli på hotellrommet. Det går da ikke an! Jeg begynner å fundere på hvor fastboende gjør av seg i denne byen. Helsinkis innbyggere har helt sikkert sine egne, fredelige pletter oppi dette kaoset, slik både Oslo og andre storbyer har. Prosjektet mitt blir å finne ut hvor finnene selv liker å oppholde seg.  

Etter kjapp studie av kart og websider legger jeg skrittene mot Töölönsjøen. For å komme dit må jeg nordover samme retning som jeg ankom. Velger meg andre gater. Legger veien om Pho Viet som lokker med autentisk vietnamesisk mat. Det er tid for en sen lunsj, muligens middag. Selv om det har skyet over er temperaturen ideell for et bord utendørs. Etter asiatiske smaker passeres den massive jernbanestasjonen. Jeg svinger innom postkontoret like ved for jeg har skrevet et godt, gammeldags postkort til mamma. Det bør sendes før ferien tar slutt.  

Töölönlahden-parken

Det travle sentrum legges bak meg. Passerer noen boligblokker og et moderne kontorbygg på grensen til det som ser ut til å være byens slutt selv om det ikke er det. Jeg følger en gruset sti og kommer inn i Töölönlahden-parken. Trår inn i et eventyr av rikholdige, fargesprakende bed med markblomster, strå og dekorgress. Lilla kornblomster, gule soleier, hvit karve, prestekrager og noe som ser ut som rosa solhatt. Rabatter med skigarder rundt. Sittegrupper og benker til å slå seg ned på, enten for å nyte omgivelsene, prate med venner, betrakte barn på lekeplasser eller ungdom som spiller volleyball på en bane like ved. Det er her de er, de som bor og lever i Helsinki. Finnes ikke andre turister enn reisende meg.

Pastell hos Hakuna Matata

Like etter når jeg sørenden av Töölönsjøen. Her ligger Hakuna Matata som leier ut SUP og kanoer. Pastellfargede, stripete solstoler av den gammeldagse typen, er slått opp på bredden av innsjøen. De har også en liten kafé om du vil ha noe å leske deg på mens du slapper av i en solstol. Men jeg stopper ikke turen min her. Det skal gå en sti rundt hele sjøen. På østlig bredd skal det finnes noen gamle, fornemme trevillaer og et par av dem er merket som kafé på kartet. Det kan være en mer passende pause på turen. Valget faller på den blå villaen med hagekaféen Art Café Taideterassi. Her er det bord å finne både i hagen og på terrassen med nydelig utsikt mot innsjøen. Valget faller på en kopp kaffe i svart IKEA-krus og en pirog av rugmel, fylt med risengrynsgrøt iblandet hardkokt egg. Et tradisjonelt bakverket fra Sør-Karelen som danner den finske grensen mot Russland i sør. Pirogen kan i beste fall kalles interessant. 

Turen rundt Töölönsjøen er fin til tross for at vestre bredd er langt mer urban enn den østre. Jeg kommer i mål ved Finlandia Hall som det store, bombastiske konsert- og kongressbygget heter. Det hvite bygget fra 1971, kledd med Carrara-marmor, regnes som arkitekten Alvar Aaltos hovedverk. Det er nylig gjenåpnet etter omfattende renovering. Her ligger Finlandia Cafe & Wine med stor terrasse og utsikt over sjøen. Et høvelig sted å sette seg ned, bestille en oransje Aperol Spritz, og bare være til på en sommerkveld i Helsinki. 

Finlandia Hall (med et monster på taket)

Tråkler meg hjemover til Klaus K. Overraskende nok har det begynt å mørkne. Jeg er ikke lenger nord i Norden. Passerer kulturbygg som bymuséet, byens konserthus og muséet for samtidskunst. På et høydedrag ligger det enorme bygget Helsinki Kunsthalle og ser ned på meg. Alt stengt for lengst. Det gjenstår bare å finne sengen.