Slow motion fra Tornio til Jakobstad

Jeg skjønte det i går. At jeg har malt meg opp i et hjørne når det gjelder kollektivtransport og mulighet for å komme meg videre sørover. Til neste punkt på reiseplanen som er Pietarsaaari, eller Jakobstad som stedet heter på svensk. Toget fra Tornio som jeg trodde gikk daglig, har kun ytterst få avganger i uken. På strekningen går det i hovedsak godstog. Jeg har brukt adskillig tid og enda flere hjerneceller på å finne alternative transportmidler. Om jeg bare kommer meg til Kemi. Det er kun 25 minutters kjøring i sørøstlig retning. Da vil jeg komme meg videre til Pietarsaari / Jakobstad med buss, buss, tog, buss.  

Fellesnevneren mellom Tornio - Kemi og Vestlandet hvor jeg kommer fra, er at det går to busser i døgnet: en grytidlig morgen, en tidlig kveld. I går undret jeg på hva en taxi ville koste den korte strekningen til Kemi. Taxiholdeplassen ligger like utenfor leiligheten med x antall ventende taxisjåfører, så rimelig enkelt å finne ut av. Frisyren har vært ukjennelig siden jeg fikk oppgitt pris i går. Bakoversveisen nekter å falle tilbake i normale folder. Prisen vil komme på minimum 100 Euro. Med dagens svake kronekurs vil strekningen koste meg 50 norske kroner i minuttet. Det er litt i underkant av hva jeg ville betalt for hele strekningen i land som Tyrkia, Tunisia, Vietnam og Oman, ikke per minutt. Avgjørelsen ble dermed enkel å ta. Ved å stå opp grytidlig og ta morgenbussen vil jeg spare 7 kroner per vente-minutt i Kemi. Selv om jeg aldri hadde interesse for kemi på skolen og stedsnavnet ikke høres særlig forlokkende ut, blir det verd det. 

Å stå opp før kl. 6 på en onsdag midt i ferien er heldigvis ikke et problem her nord. Det er dagslys hele natten og temperaturen i leiligheten ligger standhaftig på 30 grader. Det føles som en velsignelse å komme seg opp fra den svette sengen, ikke som en straff. Rydder meg ut av Tejas leilighet, legger nøklene på gangbordet, saler på ryggsekken, smekker igjen døren og tar heisen 6 etasjer ned. Går rundt hjørnet mot det jeg tror er riktig busstopp, uten å være sikker. Her har jeg kun meg selv å stole på. Den lokale buss-appen er mangelfull og informerer kun om busstoppets navn. Egentlig lite nyttig når ingen busstopp i Tornio er merket med navn. I går var jeg innom hotellresepsjoner og butikker i nærheten for å få bekreftelse på busstopp. Forgjeves.  

- Buss til Kemi? Neeei, tror ikke det går buss til Kemi.., ble standardsvaret. 

- Jeg vet det går buss til Kemi, jeg lurer bare på om den går fra dette busstoppet, sier turisten som er bedre informert enn lokalbefolkningen. Meg.

Mitt svar ble nemlig møtt med blanke øyner og forvirrede skuldertrekninger. Med stor usikkerhet tropper jeg opp på busstoppet kl. 6:40. Er det her mon tro? Øyner etter en stund en buss som har stoppet langt oppi samme gate. Den blir stående der. Står jeg likevel på feil sted? Løper det jeg orker med sekk på rygg og mage. Det står ikke Kemi i pannebrasken på bussen. Heseblesende spør jeg den eldre bussjåføren om han skal innom Kemi. Det skal han. Det er min buss. Lykkelig drar jeg frem min elektroniske billett. Sjåføren ser oppgitt på meg Slikt nymotens greier skjønner han seg ikke på. Han er kun en pensjonert vikar, må vite. Ber meg løse ny, ordentlig billett hos han. Jeg nekter. Kjøpt er kjøpt. Han rister oppgitt på hodet og peker meg bakover i bussen. 

På vei ut av Tornio kommer en dansk barnefamilie på 4 om bord. De har også en sånn håpløs nymotens elektronisk billett. Jeg hører bussjåførens sukk helt bak dit jeg sitter. Ingen god dag på jobben dette her og klokka har bare så vidt passert 06:50.

Klokka er 7:10 når jeg går av i et Kemi som ennå ikke har gnikket søvnen ut av øynene. Solen har imidlertid knapt vært i seng og henger alt høyt på himmelen. Jeg tar veien opp til Meripuiston leikkialue-parken. Der er det trolig en parkbenk til å slikke morgensol fra. Parken er velpleid og vakker med store blomsterbed. Jeg har så vidt satt meg ned og og dratt frem min islandske venn, forfatter Jan Kalman Stefansson, før parkvesenet dukker opp i form av en mann med motorisert kantklipper. Mannen som starter med å manikyrere bedkantene i motsatt ende av parken, nærmer seg sakte men sikkert. Han stopper opp for en prat på dårlig engelsk. Lurer fælt på hvem som sitter her så tidlig på morgenkvisten. En hjemløs? Jeg klapper på ryggsekken min for å understreke at jeg er en reisende. Han nikker anerkjennende og klipper seg videre. 

Når klokken nærmer seg 8 letter jeg på rumpa. Teija har tipset om at kafèen  på Kemis jernbanestasjon åpner tidlig. Jeg starter likevel med å gå i stikk motsatt retning for vil jeg ta en titt på Bottenviken. Havet, om Bottenviken kan kalles et hav, ligger nedenfor en gresskledd bakke fra parken. Snirkler meg mellom gamle, små røde hus med torvtak som trolig tilhører et utendørs-museum. Kommer ned til en sjarmerende marina hvor lystbåter ligger og dupper stille i blank sjø. Her er flere restauranter, kaféer og is-kiosker. Ingen av dem har tenkt å åpne på flere timer ennå. De eneste våkne her er måker og enda flere kommunalt ansatte som rydder opp etter det som kanskje var et lite sjøslag i havnen i går kveld.

Det har alt gått opp for meg at jeg har fokusert på feil by i Nord-Finland. Kemi, til tross for navnet, er langt mer sjarmerende enn Tornio. Kyststripa gir et lunt inntrykk med holmer, skjær og øyer like utenfor. Sjarmen avtar noe jo mer jeg fjerner meg fra sjøen og nærmer meg dagens sentrum med tilfeldig sammenrasket bebyggelse. Labber videre ned mot jernbanestasjonen som er en vakker stasjonsbygning i tre. Et eviglangt godstog dundrer forbi på skinnegangen. Vogn på vogn, men ikke lastet med malm. Her er det tømmer fra de dype finske skoger som gir klingende mynt i kassen. 

I stasjonsbygget ligger Café Hertta. Kaféen er så langt fra en gjennomsnitts jernbanekafé som det er mulig å komme. Her er det sjarm og kos. Her er en liten men innbydende frokostbuffet i et hjørne. For en fast pris kan jeg forsyne meg med alt hjertet begjærer. Alt er hjemmelaget, alt er smakfullt og godt. Nykvernet kaffe, friske bær, friskpresset appelsinjuice. Ikke noe tull. Balanserer meg ut døren og over til plattingen for å innta herlighetene. I flommende sollys. like ved et par gamle togvogner som nå gjør nytten som kaféens "spisevogner". Klokka har dratt seg mot 8:30. Temperaturen klatrer stadig oppover på tyvetallet. 

Idyllen varer til 2 fylliker ramler ut av en taxi. Jeg tenker at sosialtrygden i Finland må være på høyde med lønningsposen min. Den eneste grunnen til at jeg henger rundt i Kemi i 3 timer er at jeg ikke innvilget meg råd til taxi fra Tornio slik som disse karene. Høyrøstet gjør de et stort nummer av at det ikke selges sterkere drikke enn øl på kaféen. De setter seg omtrent i fanget på en fredelig kvinne i tidlig 50-årene som inntar sin morgenkaffe mens hun blar i en god, gammeldags papiravis. Det kan hun bare slutte med. Karene vil låne avisen av henne og aller helst bomme sigaretter. Det har hun ikke. Irritert føyser hun dem av. Både hun og kaffekoppen forflytter seg til nabobordet mitt for å få fred. Like etter deler hun bord med meg. Skravla oss imellom er alt i gang. 

Leena er fra Kemi men bor like vest for Helsinki. Hun og mannen bruker sommerferien på å rydde hennes foreldrehjem. Moren har flyttet på hjem og huset skal legges ut for salg. Ryddingen har vist seg å være dobbelt så tidkrevende enn trodd. Et helt hus fullt av gjenstander og minner fra flere generasjoner tilbake. Kjeller, hovedetasje og stort loft. Og en garasje full av gammelt skrammel.

- Det burde ikke vært lov å etterlate så mye til generasjonen etter. Vi har kjørt lass på lass til gjenvinning og til markedsplasser. Lagt ut for salg i lokalavisene. Likevel tar det aldri slutt, sukker hun, mens blikket dveler ved frokosten min. Hun får plutselig et annet fokus.

- Det der ser himla godt ut, kommenterer hun.

Jeg nikker bekreftende, og Leena iler straks inn og forsyner seg av frokostbuffeten. Den gode praten fortsetter mens hun tygger i seg herlighetene. Like til vi begge oppfatter at tiden har rast fra oss. Hun skal hente mannen på et treningssenter. De må kjappe seg i ryddingen. Ferien er over til helgen. Jeg må finne busstoppet hvor bussen til Warszawa går fra, og det litt brennkvikt.

Warszawa? Jepp. Ikke visste jeg at det gikk en bussrute mellom finnenes påståtte nisse-hovedstad, Rovaniemi, og Polens hovedstad. Gleden ved å være en moderne reisende er at det finnes apper som forteller meg slikt. I dette tilfellet den irrgrønne Flixbus-appen. Verre er det å finne busstoppet. GPS'en er unøyaktig og plasserer meg ved et busstopp langs veien. Der står det ingenting om Flixbus. Har ikke stått lenge før jeg ser den irrgrønne bussen lenger nede i gata. Den svinger inn ved bygningen bak meg. Jeg løper etter. Der dukker det opp en hel liten busstasjon. 

Ryggsekken dyttes under buken på bussen. Finner setet mitt. Like etter dumper en yngre kvinne ned ved min side. Det blir mitt andre bekjentskap denne formiddagen. Hun har vært en liten uke hos kjæresten i Kemi men skal nå hjem til seg selv 4-5 timer lenger sør i Finland. Hun priser Flixbus som har forenklet livet ved å ha satt opp denne bussruten. Ekspressbussen til Warszawa er langt billigere og raskere enn det noe finsk busselskap har å tilby. Verken hun eller kjæresten kan flytte på nåværende tidspunkt. Hun har en datter fra et annet forhold, med barnets far og nær slekt på begge sider der hun bor. Han har jobb og forpliktelser i Kemi.  

Min halvannen time på bussen flyr av gårde. Jeg skal av i Oulu. Derfra går det tog til det danskklingende stedsnavnet Pedersøre. Igjen er det ventetid å slå i hjel, men kun halvannen time. Hva gjør vel det? Jeg er farende fant uten hastverk, og halvannen time er akkurat lenge nok til lunsj på fortauet rett nedi Hallituskatu. Der ligger brasilianske Samba Café, eid og drevet av Gerlandia Barros. Ved første øyekast kan det se ut som det kun er kaker, søte saker og kaffe de tilbyr, men nei da. Gerlandia har noen artige brasilianske pannekaker laget av kassava-melet tapioka. Pannekakene er fylt med diverse salte ingredienser og ost. Det blir akkurat passe plass til en deilig kopp brasiliansk kaffe etterpå. Uventet og fin introduksjon til et land langt borte fra Finland.

Så står et grønt tog og venter på meg utenfor Oulu stasjon. Statsbaneselskapet VR har gått på finske skinner i om lag 160 år, og i alle fall ettermiddagstoget til Pedersøre er i rute. Jeg har sitteplass i øvre etasje og kan ikke klage på verken utsikt eller annet på min vel 2 timers ferd sørover langs kysten. I Pedersøre går en liten minibuss i skyttel mellom stasjonen og kystbyen Pietarsaari / Jakobstad. Sjåføren er gemyttlig og pratsom som få, det samme er mine medpassasjerer: en familie med 3 barn og et par soloreisende kvinner. Alle i lystig humør og lett sommerlig antrukket. Men noe har skjedd med språket? Her snakker alle svensk. Selv jeg med min knotende vestlandsdialekt blir forstått. Det er ikke det minste problem med å få svar på hvor det er lurest å gå av bussen. Det er ved torget i sentrum, der alle andre skal av. 

Fra torget tråkler jeg meg gjennom et sjarmerende sentrum som flommer over av gylden sol og varme. Forbi et par begravelsesbyråer og til slutt gjennom en gate som er gravd opp av flere store, stygge gravemaskiner med grabbene i ro. Her er veiarbeidsskilt i fleng, men arbeidsdagen synes over for i dag. Finner deretter riktig bakgård, riktig søppelinnhengning og en nøkkelboks på en spiker. Oppgitt kode passer perfekt. Inni gjemmer det seg en nøkkel til en dør i tredje etasje i en helt alminnelig finsk boligblokk. Min leilighet for 2 dager. Med deilig balkong, et slitt lite kjøkken men koselig stue, soverom og velfungerende bad. 

Finner teposer på kjøkkenet, koker vann og brygger meg et stort krus te. Setter meg ut på den skyggefulle balkongen. Det er tid for stilletid og refleksjon. En stund. Jeg har arabisktalende naboer over meg, med en myndig mor som forteller hvor skapet skal stå og en ung mann som rømmer ut under min balkong for å prate i telefonen. Lenge. I alle fall til jeg får sparket gang i energinivået mitt igjen, tar på sandalene og jogger ned trappene. 

Jeg har positive vibber angående Pietarsaari - som jeg heretter kaller Jakobstad. Alle snakker jo svensk likevel. I overmorgen drar jeg herfra så det er bare å grafse til seg det jeg kan av inntrykk. Hilser på naboen i telefonen når jeg kommer ut døren. Føler jeg kjenner han allerede selv om jeg ikke har forstått telefonsamtalen jeg har overhørt. Passerer begravelsesbyråene på vei tilbake til torget. På torget observerte jeg nemlig streetfood-vogner i fleng da jeg ankom. Litt mat i magen passer utmerket før jeg starter min sightseeings-runde. Vet at det er en runde som raskt kan ta tid. Såpass kjenner jeg meg selv. Velger meg Fafa's streetfood-vogn. Her er parasoller som gir skygge for den steikende solen, de scorer 4,9 av 5 på Google's anmeldelser, og jeg er allerede i det arabiske hjørnet. Arabisk? Eieren er fra Tel Aviv men maten, de ansatte og servicen er fullblods arabisk. Her er det godt å være og jeg slutter å bry meg om at klokken går. 

Et mål med sommerferien er å få oppleve de små trehusbyene på Finlands vestkyst. Jakobstad med sine rundt 19.000 innbyggere er kjent for nettopp sin trehusbebyggelse, men også koselige parker og et livlig havneområde. Byen ble grunnlagt i 1652 av grevinne Ebba Brahe til minne om sin avdøde ektemann. Ikke helt uventet het han Jakob. Hvor det finske navnet Pietarsaari kommer fra er mer ukjent. Det kan bety Peters øy, men trolig er navnet fra eldre finsk og betyr i så tilfelle Hjorteøya. Hjorteøya var navnet på hele distriktet før grevinnen kom feiende med sin plan om en ny by. Jakobstad har i dag en sterk svensk /finsk kulturarv. Ikke bare språket men også arkitektur og tradisjoner. Over halvparten av innbyggerne har svensk som morsmål. Alle skilt er på svensk med finsk undertekst.

Men hvor ligger konsentrasjonen av Jakobstads berømte trebebyggelse? Den som regnes som en av Finlands største og best bevarte? Den ses i alle fall ikke fra Fafa's på torget og det er ikke grunnet mørke solbriller og skyggefull parasoll. Med litt fommel finner jeg ut at stedet jeg leter etter heter Norrmalm men kalles Skata eller Skatan på folkemunne. Det er dit jeg styrer mine skritt. Det tar litt tid å komme dit for jeg har tilfeldigvis lagt turen gjennom Skolparken. Det er ikke bare en park men en botanisk hage. I 1854 anla apotekeren Victor Schauman et orangeri og hage her. Etter hans død foredlet hustruen, Elise Schauman hagen etter sin mann, til den under 1. verdenskrig ble donert bort. Finlands store hage- og landskapsarkitekt gjennom tidene, Bengt Schalin, tok over. Han var kjent for sin fargerike botanikk med blomster som blomstret etter hverandre fra tidlig vår til sen høst. Det er akkurat slik jeg finner Skolparken over hundre år etterpå. Fascinerende vakker, fargerik, beroligende for kropp og sinn med sildrende fontener.

Tvers over veien fra Skolparken åpenbarer Skata seg, men ikke før jeg har passert Strengberg tobaksfabrikk. Fabrikken ble etablert som Jakobstads tobakksspinneri alt i 1762, som en av Finlands aller eldste industribedrifter. De startet i det små men fra slutten på 1800-tallet nærmest eksploderte produksjonen. I århundreskiftet 1800 - 1900 ble nåværende ikoniske fabrikkbygninger satt opp med et karakteristisk klokketårn. Arkitekt Torben Grut ga bygningene et monumentalt preg. På 1920-tallet var Strengberg Nordens største tobakksfabrikk med filialer i Hörnösand (Sverige), Oslo og København. På det meste hadde fabrikken 1300 ansatte. De produserte snus, sigaretter og håndrullede sigarer, blant annet for Finlands presidenter opp gjennom tidene. I 1998 var det slutt. Kanskje var det røykeloven som hadde skylden? Nå formidles historien i Strengbergs Tobaksmuseum innenfor de samme veggene.  

Bakenfor Strengbergs Tobaksfabrik bodde fabrikkarbeiderne. Jeg har omsider ankommet Skata. Området er så spennende at hele kvelden går til å vandre cirka 40 kvartaler med godt bevarte, bebodde og fint dekorerte trehus. De som egentlig anla bydelen var sjøfolk som seilte de 7 hav på 1700-tallet, og deres familier. Etter at tobakksfabrikken ekspanderte på slutten av 1800-tallet ble Skata forvandlet til byens arbeiderstrøk. Hundre år deretter ble bydelen erklært fredet og strenge reguleringsplaner vedtatt for å bevare området for fremtiden. Det har Jakobstad lykkes med. I dag er Skata et svært ettertraktet sted å bo. Her er sjarm, her er ro, men likevel liv i hvert pastellfargede hus. Innenfor stakittgjerdene høres lekende barn og pappaer som vanner hagen etter nok en dag med sydlandsk temperatur. Det er med stor fornøyelse jeg vandrer hver gate til endes. Blockmakaregatan, Skepparegatan, Lotsgatan, Biskopgatan, Mariagatan. Men også gatenavn som Amerikagatan og De La Gardie Gatan. 

Den sene kveldssolen er godt på vei ned når jeg begir meg hjemover. Kommer ikke langt før jeg runder den gamle, gigantiske brannstasjonen i rød teglstein. Arkitekten bak er også her Torben Grut, samme mann som tegnet tobakksfabrikken. Mest kjent er han for Stockholms Stadion som ble bygget til sommer-OL i 1912. Initiativet for å bygge en brannstasjon ble tatt av eieren av Strengbergs tobakksfabrikk. Han spyttet i 50.000 mark til formålet. Sammen med penger fra kommunen og Strengbergs forsikringsselskap ble bygget reist rett vest for fabrikken. Bygget fungerte som brannstasjon i nøyaktig hundre år, frem til 2012. I dag står bygget der nyrenovert og prisbelønnet, fungerende som kulturhus og møteplass. Baren er åpen og lystig latter runger utover sommerkvelden.