Rauma - Turku: Fra gamle trehus til europeisk eleganse

En klessnor på Kirsti-gården, Rauma

Har nok vært litt for kjip med overnattingssted denne gangen. Frokostopplevelsen på Hotel CityHovi. er tørr og lite spennende. Flere av hotellets gjester må vente på tur for å få plass i det lille grå hjørnet uten dagslys som er tilegnet frokostservering. I så måte er jeg heldig for jeg har kapret meg et lite 2-mannsbord som ingen vil dele med meg. Det finnes ikke andre soloreisende her, kun aldrende ektepar og unge kjærestepar. Ikke lenge etterpå har jeg salet på meg ryggsekken og sjekket ut. Jeg har mer å se av vakre Rauma før en ettermiddagsbuss skal ta meg videre på min ferd sørover. Traver oppover mot gamlebyen og har kommet omtrent halvveis når telefonen ringer i lomma. 

- Savner du et nøkkelknippe? spør en damestemme på engelsk med finsk aksent. 

- Vet ikke... Hvis det er en metallengel med en stor og en liten nøkkel, gjør jeg nok det.

- Stemmer. Fant det da vi skulle rengjøre rommet ditt, svarer stemmen i den andre enden.

Hotel CityHovin får en ekstra stjerne for å passe på meg. Jeg har tross alt hatt det greit og det ville vært direkte kjedelig å reise videre uten nøkler til ryggsekk og hus. Kan dessuten ikke være luksus-backpacker på hele min nordiske reise. Så mye penger er jeg ikke villig til å ofre.  

Kirsti-gården

Raumas historie og trehusbebyggelse er jeg ikke helt ferdig med. På andre siden av elven ligger den lille gården Kirsti. I likhet med Marela er også Kirsti en del av Rauma Museum. Her var det ikke redere som bodde, men sjømenn langt lenger nede på rangstigen. For det meste var det kvinnene som styrte hjemme mens mennene seilte de 7 hav. Gården hadde vært eid av samme familie i hele 200 år da Rauma Museum overtok på 1970-tallet. De tilbakeførte bygningene og gårdsplassen til sent 1700 /tidlig 1800-tall. På den tiden var det også håndverkere innlosjert på gården. Med egen storfamilie og leietakere som også hadde familier, har det uten tvil vært trangt om plassen i hine hårde dager. Nå er det imidlertid sommeridyll som råder. Klesvask blafrer fra en snor ved elven, markblomster soler seg på den grønne gressmatten, og det gror godt i kjøkkenhagen. Solen titter inn ruglete vindusruter og sender sine stråler innover små, malingslitte rom med filleryer på gulvene. Her er to små bolighus, et fjøs med stall, verksted og andre små uthus. Bruksgjenstander står utstilt. I hagen sitter en kvinne og vever kniplinger for å demonstrere håndverket. Den gang var kniplinger kvinners viktigste og kanskje eneste inntektskilde.  

Fra Kirsti passerer jeg elven på nytt over en liten trebro. Kommer opp i gamle gater hvor jeg ennå ikke har gått, men havner snart nede ved torget igjen. Finner et ledig bord i solen utenfor Cafe Prassen. Bestiller en liten smårett. Må ha noe i magen før jeg setter meg på bussen mot neste mål. Allerede før maten blir servert har jeg skjønt hvorfor jeg fant et ledig bord på dette flotte stedet. Det er heftig varmt å sitte i solveggen.  

Korskirken i Rauma

Et besøk i Korskirken er planlagt på vei til busstasjonen. Det kan jeg glemme. Det står om mulig enda flere turistbusser utenfor kirken i dag som i går. Her er stappe fullt av italienere, amerikanere og spanjoler og jeg orker ikke å sikksakke meg frem. Soser i stedet over til busstasjonen og slår av en prat med andre ventende som skal samme vei. Så dukker en rød Onni Bus opp, den som skal ta meg til Turku. Eller Åbo som byen heter på svensk - til tross for at kun 5% av innbyggerne har svensk som morsmål. Bussjåføren er en kvinne i sin beste pensjonistalder. Hvithåret, med dype Mick Jagger-furer i ansiktet. Hun holder seg til ryggen, peker myndig fra bagasjen vår til bussens bagasjeluke og lunter selv inn i bussen. Vi passasjerene stuer bagasje før vi følger etter. 

Halvannen time etterpå er jeg i Turku, Finlands eldste by. Ingen vet riktig hvor gammel byen er. Dens eksistens ble først nevnt i et skriv av Pave Gregory IX i 1229. Årstallet er blitt stående som året da Turku ble grunnlagt. Turku var Sveriges nest største by så lenge Finland var en del av kongeriket. Det varte til Russland overtok i 1809. Russerne syntes det var ubekvemt å ha den finske hovedstaden liggende så tett opp mot svenskegrensen og så langt borte fra sin egen. Tre år senere vedtok russerne at Helsinki skulle være ny hovedstad. Ting gikk tregt - som det gjerne gjør når fremmede makter tar bestemmelser over hodet til innbyggerne. Det var først etter en storbrann i Turku i 1827 at statsapparatet ble flyttet til byen i sør. Turku fortsatte å være Finlands største by frem til 1840. Byen er fremdeles foretrukket når det gjelder kultur, utdanning og handel. 

Turku var første vestlige by som opprettet vennskapsavtaler med byer i Sovjetunionen. Vennskapsavtalene besto også etter Sovjetunionens fall, og flere prominente russere har skaffet seg vestlig utdannelse innen økonomi og forretningsvirksomhet i Turku. Den mest kjente studenten het Vladimir Putin.

Jeg har vært i Turku men husker ingenting. Den gang var det Nådendal med Mummidalen som fikk hele oppmerksomheten. Etter ankomst på busstasjonen går jeg over et høydedrag mot et nyere torg. I en sidegate sjekker jeg inn på Bob W's moderne, stilfulle leilighetshotell hvor en cool  ettroms leilighet venter meg i 3. etasje med utsikt over torget. Også hos Bob W er det koder som gjelder og koden min er virksom når jeg ankommer. Her er det kjølig og fint, men sulten driver meg ut igjen. Google Maps gir flest treff på spisesteder ved elven og det høres jo koselig ut. Det er på denne strekningen at jeg for alvor blir oppmerksom på byens eleganse. Her er rikt dekorerte, vakre murbygninger. Byens stilfulle murbygninger klarte seg bra gjennom 2. verdenskrig, men moderniseringsbølgen på 50 og 60-tallet tok knekken på flere. Heldigvis ble en del av disse gamle, verneverdige byggene reddet. 

Det gamle, elegante biblioteket på Vähätori-plassen

Jeg får bord utendørs på restaurant Tårget, med utsikt mot elven Aura som her ligner mer på en kanal. En stor, hvit parasoll gir skygge for kveldssolen. Arkitekturen og temperaturen får meg til å tro at jeg befinner meg i Sør-Europa et sted. At kokken på den italienske restauranten tryller frem autentisk italiensk mat og at jeg får servert italiensk hvitvin i glasset, bidrar til følelsen. Turku syder av liv. Begge sider av elven er rikt dekorert med fargerike blomster.  Folk slynger seg på grønt gress med en god bok eller for å nyte kvelden sammen med venner. Noen er sågar ute og ror på elven. Aura danner en vital del av byens sjel.

Liv på kirketrappen

Skrått overfor Aura ligger Turkus domkirke. Kirken ble påbegynt tidlig på 1300-tallet, og er Finlands mest betydningsfulle religiøse bygg. Først bygget i tre, men innen 100 år var passert ble den rekonstruert i stein. Mett på deilig pasta legger jeg skrittene mot kirken. Det høye tårnet har vinket på meg gjennom hele mitt italienske måltid. Foran kirkebyggets hovedinngang ligger det gamle Middelaldertorget. Også her er det liv. Hele torget er fylt med bord og stoler, og rundt i en ring står vogner på hjul som serverer alt hjertet måtte begjære av vin, øl, sider og cocktails på en søndagskveld. Igjen denne følelsen av å være langt sør i Europa. Å konsumere alkohol nærmest på kirketrappen er på grensen til blasfemi for en vestlending som meg. Noe graverende syndefall virker det derimot ikke å være. Folk koser seg på en søndagskveld. Noen har ferie, for andre venter det en mandag i morgen. 

Ved kirken står en pilegrimsmarkør med form av et steinkors, av det slaget det finnes mange av i Norge. Korset har inskripsjonen "1200 km Nidaros". Jeg forbløffes over at det går en pilegrimsled fra Turkus gamle domkirke til Nidarosdomen, men det gjør det. Leden kalles St. Olav Waterway. Vann må nødvendigvis krysses for å komme til Trondheim fra Turku. Leden starter i sørvestlig retning med øyhopping langt utover i den finske skjærgården. Leden går over øyene Nauvo, Korppoo, Kökar, Sottunga, Lumparland og Åland før siste båt klapper til kai i Grisslehamn like nord for Stockholm. Hver minste øy har en kirke. Fra Grisslehamn følges først Vikingaleden til Älvkarleby. Derfra følges Hellig Olavs fotspor langs Helgonleden, like til Nidarosdomen. St. Olav Waterways er dog eneste strekning som lover sauna og utsikt over sjø hver eneste dag av vandringen. 

Her starter pilegrimsleden mot Nidaros

Det er ikke første gang på mine utenlandsreiser at jeg ramler over vår gamle, hellige konge. På bussen mellom Fethiye og Antalya i Tyrkia traff jeg en ung backpacker fra Estland i 2024. Han fortalte at han vokste opp på samme sted som Olav Haraldsson. I Estland. Olavs mor flyktet dit med sønnen grunnet stridigheter i Norge. 

Det er mandag neste morgen. Frokosten inntas til rabattert pris på en av to kaféer anbefalt av Bob W.  Den ligger også med utsikt mot torget hvor det er adskillig mer liv i dag enn i går. Mens jeg tygger meg gjennom frokosten demrer det at jeg har valgt totalt feil dag til å oppleve Turku. Steder jeg har lyst til å besøke er stengt på mandager! Desperat leter jeg rundt på Google etter hva som er åpent for å legge en ny plan for dagen. Jeg finner nok til å holde meg gående.

AVAN = ruiner og kunst

AVAN, eller som det heter fullt ut, Aboa Vetus Ars Nova, er et museum for arkeologi og samtidskunst. Muséet ligger på den andre siden av Aura, ikke langt unna domkirken. Her skal det være åpent. Jeg går dit på grunn av kunsten for arkeologi interesserer meg egentlig ikke så mye. Jeg starter med den arkeologiske delen og går bokstavelig talt helt under jorden i det som er Finlands eneste arkeologiske museum. Følger den ene irrgangen etter den andre, her hvor dagslyset ikke har nådd ned på 200 år. Klatrer inn og ut av ruiner som var kjellere i herskapshus bygget på 1300 og 1400-tallet. Muséets informasjonsskilt forteller meg hvilke bygg jeg passerer og fra cirka hvilket årstall. Kjellerne ble skjult under jorden da byen ble gjenoppbygget etter den store bybrannen i 1827. Et helt underjordisk kvartal fra middelalderen, inkludert rester av et kloster, ble gravd ut på begynnelsen av 1990-årene. Det ble muséets tilblivelse. Her er ikke bare ruiner og skjeletter, her er også interessante gjenstander funnet i ruinene. Jeg har skiftet mening. Arkeologi er superspennende når presentert på denne måten. 

Gatelangs i middelalderen

Attraktivt bordvann fra slutten av 1800-tallet: "helsebringende" radioaktivt vann!

Kunsten bor i muséets øvre, lysere etasjer. Utstillingen som fenger mest er av den kvinnelige finske kunstneren Anu Tuominen. Hun bruker ofte resirkulerte materialer, gammelt håndarbeid, tekstiler og garn i sine kunstverk. I mer enn 3 tiår har hun samlet bruksgjenstander fra loppemarked hun har vært innom. Disse setter hun sammen i sitt bilde, noe som gir gjenstandene en ny form og mening. Resultatet er fascinerende. Fargerikt. Dessuten er absolutt alt sortert på etter farger. Det er en morsom  utstilling. Rett som det er, ser jeg gjenstander fra min egen for lengst svunne barndom.

Ferdig med muséet går jeg rundt noen eldre kvartaler som virker interessante å se. Noen er det, andre ikke. Står plutselig i en artig bakgård, halvveis elegant, halvveis shabby. Her er små forretninger av det dyre slaget, og her finner jeg også en gammel politistasjon. Ordene "politistasjon" er malt på murveggen på finsk, russisk og svensk. Her kunne det vært et museum, men det gamle murhuset virker trist og dødt. 

Tvers overfor politistasjonen er det mer tegn til liv. Her ligger Kirjakahvila som rett og slett betyr "bokkafé". Ingenting passer meg bedre enn bøker og litt å spise. Kaféen er bohemaktig. Har et tydelige politiske budskap. Palestinske flagg dekorerer veggene om kapp med pride-flagg. Her er flere rom med brukte bøker som selges for en billig krone. Mange av bøkene er skeive og politiske, men her er også uskyldige (?) mummitroll og kriminelle Jo Nesbø-bøker. Jeg lar meg lett underholde. Setter meg deretter under parasollen i solen med et deilig rundstykke og en boks Gaza Cola. For dette kunne jeg velge om jeg ville betale lav eller høy pris. Lav hvis jeg tjener lite, mye hvis jeg klarer meg greit i livet. Kirjakahvila drives av frivillige i en humanitær organisasjon. De arrangerer diskusjoner med tema knyttet til kultur, kunst og sosiale spørsmål. De arrangerer konserter, teater og filmvisninger. Akkurat nå kan du også slutte deg til en studiesirkel om samenes vilkår i Finland.

Tar en annen port ut fra bakgården og jeg befinner meg på byens eldste torg. Stortorget. Det var rundt dette torget at man tok fatt på gjenoppbyggingen av Turku etter den store bybrannen. Her ligger flere flotte herskapshus som på 1800-tallet var eneboliger for byens rikeste. Her ligger også det gamle rådhuset og en katedralskole. 

Restaurert monsterkran og leilighetsbygg

Jeg har en avtale klokken tre, men har ennå litt tid til å vandre gjennom en park og langs elven ned mot piren utenfor Apotekmuséet. Herfra drar jeg på elvecruise med Turku River Cruises som tar turister med på en halvannen times guidet båttur ut til elvemunningen. Det er slikt man kan finne på i Turku på en mandag. Båtturen er interessant nok. Jeg får sett hvordan gamle industribygg ivaretas som moderne, dyre leiligheter. Hvordan gamle båter restaureres på det som er igjen av små skipsverft. De store verftene er nedlagt for lenge siden, men de gigantiske havnekranene står ennå trygt plantet langs kaiene, dog ikke som gamle spøkelser. De er restaurert for å ivareta byens rike havne- og industrihistorie og er så nymalte at vannet blinker i krankroppene. Det var ved elvemunningen at Finlands eldste by å vokse frem på begynnelsen av 1200-tallet. Nå er det Turkus store, kommersielle havn som råder grunnen her. Hit kommer og går cargoskip, passasjerskip og ferjer. Ferjene går  mellom Turku, Åland og Stockholm. 

Småbåthavn langs Aura

Det gynger godt om bord i båten på tilbakeveien. Skyer har gradvis tatt overhånd for blå himmel. Nå er de blitt mørke og blytunge. Brått smeller Tor med hammeren over himmelen, like etter fulgt av en kraftig styrtbyge. Taket på båten sveives hurtig på plass og tar imot det våte. Bygen går heldigvis raskt over. Tilbake ved apotek-piren har været lettet, noe som får meg til å ta en titt på det gamle apoteket-bygget. Muséet er stengt, men i trebygningens bakgård finner jeg muséets gammeldagse, sjarmerende kafé åpen. De utendørs bordene på Café Owensel har vaser og krukker med markblomster og stemor. Innendørs er en bugnende disk med hjemmebakte kaker. Alt frister. Serviset står i stil med de skeive, gamle veggene. Kaffen serveres i kaffekjeler fra forgagne tider. Været er lummert og varmt nok til at stolene alt har tørket. Det er bare å sette seg ned og nyte.  

Gammeldags sjarm på Café Owensel

Herfra går jeg omveier opp mot torget ved Bob W. Kommer ikke langt av gårde før jeg oppdager den gamle markedshallen, flott utformet i rød teglstein og smijern. Markedshallen har eksistert siden 1896. Her er det god gammeldags sjarm innendørs, med en blanding av nisjevarebutikker og serveringssteder. De er i ferd med å stenge så jeg går over til naboen som er et grelt kjøpesenter av det moderne slaget. Det eneste ordentlig finske bedriften her er en Marimekko-butikk med priser til å dåne av. Euroen er ikke billig i år heller.

Da er det hyggeligere nede ved elven. Minnes å ha gått forbi en koselig pizza-restaurant der nede. Den ligger der ennå, nå badende i gylden kveldssol. Det blir pizza til middag. En riktig god pizza. I tankene er jeg igjen sør på kontinentet. Trolig i Italia i kveld også. Egentlig får jeg veldig mye for pengene. Både Norden og Europa.