Kayaköy - Antalya

Dag 15 av 35.

Avreise fra det jeg opplever som et lite paradis men som beviselig har vært helvete på jord for 100 år siden. På Pyramid Boutique håper jeg å kun betale for de 2 nettene jeg har vært der, ikke for de 3 som var bestilt. Yasin minner meg på at nei, jeg hadde ikke avbestilt først natt innen frist. Sant nok. Problemet er at betalingsterminalen ikke tar et så høyt beløp. Om jeg ikke kan betale kontant? Nei, det vil jeg faktisk ikke. Yasin ringer eieren, Meryem. Det er hennes betalingsterminal så hun får ordne opp. Det ender med at jeg må skvise inn mitt dyrebare, ene resterende kort hele 3 ganger for å få betalt. Heldigvis har jeg god tid så rekker fremdeles frokost i samme veikryss som i går. De samme Jadarma-folkene kommer innom også i dag, fremdeles like uinteressert i meg. 

På den andre siden av gaten er det et busskur hvorfra det går en dolmus til Fethiye en gang i timen. Det tar tid før den kommer. Hadde jeg stått der alene hadde jeg blitt urolig men jeg har fått fantastisk følge av 4 unge boksere og en ung muslimsk kvinne. Strålende forteller hun at hun er læreren deres. Jeg tenker at hun umulig kan være mange år eldre enn guttene. Det er hun som er best i engelsk men guttene går ikke av veien for å prate og lære. Det blir Google Translate over en lav sko der muntlige ord og fakter ikke forstås. De forbauses over at at jeg er fra Norge, et land de knapt har hørt om. De forbauses over at jeg reiser alene. De undres over hvorfor jeg har valgt Tyrkia og hva jeg synes om landet. Jeg forteller om turen min og viser reiseruten min på Google Maps. Læreren blir i fyr og flamme når fingeren min runder det sørøstlege hjørnet av Tyrkia. 

- Du skal vel innom Cizre? Ikke glem Cizre! sier hun.

Jeg undres over hva som er så spesielt med Cizre, et sted på kartet jeg overhodet ikke har vurdert eller hørt om. Det viser seg å ligge øst for Mardin som er nærmeste by på min reiserute. Byen ligger ved bredden av Tigris i grenseområdet til Irak og Iran.

- Er det noen severdigheter der da? spør jeg undrende. 

Det er ingenting som heter Cizre i Lonely Planet. Det første jeg får opp når jeg googler stedet er en BBC-overskrift fra 2016 i fete typer. "PKK Conflict: Cizre bomb kills 11 policemen". Jepp. Det er svært god holdbarhet på dramatiske overskrifter. 8 år i dette tilfellet. Jeg velger å legge bort Google og heller høre på det smilende, vennlige mennesket som står foran meg. 

- Selvfølgelig. Hjembyen min er svært historisk der den ligger i nordre del av gamle Mesopotania. Profeten Noa (bibelens båtbygger og eksistensredder) og andre profeter ligger begravet der. Vi har eldgamle vakre bygninger, som en gammel madresa (islamsk skole) og en stor vakker moské. Det er en nydelig by.

Zivan stråler der hun legger ut om hjembyen. Jeg sukker for jeg har for lengst innsett at 35 dager er alt for kort tid til å oppleve Tyrkia på ordentlig. 

- Men du kan komme til Cizre neste gang du er i Tyrkia, trøster Zivan. - Du vil alltid være hjertelig velkommen til å bo hos min familie.

- Det er altså trygt å reise i den kurdiske delen av Tyrkia? Spør jeg siden jeg tilsammen skal oppholde meg i over en uke i disse traktene. 

- Selvfølgelig. Du vil oppleve enda mer gjestfrihet der enn ellers i Tyrkia, påstår hun. 

Jeg undres hvordan det er mulig. Jeg har ikke opplevd noe annet enn hjertelighet så langt i Tyrkia.

En av de ivrigste guttene har funnet Norge på kartet og norsk på Google Translate. Han holder telefonen sin opp mot meg.

- Vi har aldri sett penere øyne enn dine, lyder Google på norsk. 

Mange par strålende, mørke unge øyner venter spent på min reaksjon. Jeg stirrer forbauset tilbake på den humørfylte gjengen. De er trolig ikke særlig mer enn 16 år gamle. Konstaterer at dette ikke er en bisarr flørt med en mye eldre dame men at gråblå øyne betraktes som sjeldent vakkert fordi de ikke er vant med å se det. 

Det kommer også frem at de ikke er vant med utlendinger som faktisk prater med dem og som er interessert i dem og deres verden. Selv vegrer de seg å ta kontakt på grunn av sitt elendige engelsk. De fleste offentlige skoler i Tyrkia tilbyr engelskundervisning fra 4. klasse, men ikke alle. Kvaliteten på undervisningen er oftest dårlig. Lærerne er selv ikke gode i språket, klassene er store og undervisningen lagt opp som forelesninger med nesten ingen praktiske øving. Engelsk er totalt fraværende generelt i det tyrkiske samfunnet og i massemedia. Foruten Instagram har jeg kun sett folk bruke tyrkiske etterligninger av kjente sosiale media-plattformer. En gjenomsnitts-tyrker har ikke mulighet til å høre og lese englesk i dagliglivet. Tyrkia er så utrolig... tyrkisk!  

Guttene og Zivan rekker å invitere meg til boksekampen de skal delta i, før den lille dolmus'en kommer. Jeg må avslå men jammen ville det vært opplevelsesrikt å tilbringe en dag med den muntre gjengen. Bare å dra med samme dolmus som dem er en munter opplevelse. På er av stoppene før Ölüdeniz kommer det på flere unge indere i tradisjonelle muslimske antrekk. Noen av dem bor i Wembley, London, andre i New Delhi. Samtlige snakker engelsk og Zivan stråler ved muligheten til å praktisere enda mer av språket. Denne gjengen er også veldig sosial. Vi har alle noen ytterst sosiale minutter før sjåføren stopper i et veikryss og kommanderer både guttegjengen og inderne av. De skal bytte dolmus her. Mine unge tyrkere forsøker igjen å overtale meg til å prioritere boksekamp fremfor bussen til Antalya. Så står de på geledd utenfor og vinker til meg.

- Iyi yolculuklar! Roper de mot meg. 

God reise. Jeg føler meg ytterst heldig og takknemlig. 

I Fethiye har jeg tid til å en god pause og refleksjon på kaffebar før Kamil Koc's ekspressbussavgang til Antalya klokken 14:15. Det blir i veldig vestlige omgivelser utenfor et nytt og moderne kjøpesenter like ved dolmus-holdeplassen. Starbucks. De har absolutt ikke sandardiserte arbeidsprosesser men cookis'ene er uansett like gode som de fleste andre steder jeg har vært i verden. 

Når avgangstiden nærmer seg, saler jeg på sekk og begir meg mot stasjonen. Den er ikke stor men har det obligatorsike som ytterst rene toalett og noen kiosker med påsmurt mat, drikke og snacks. Her er forbausende nok tre turister av noenlunde vestlig utseende som skal med samme buss som meg. To av mennene reiser sammen, er relativt forsofne og utilnærmelige. De ligger halvveis og sover på perrongen. Livet i Fethiye må ha vært særdeles hardt. Tipper de har frekventert nattklubber og ikke spøkelsesbyer. Tredjemann er av en helt annen type. Ut fra utseende (lys lugg og blå øyner) og bekledning (vandrestøvler og proft friluftsantrekk dog ikke Bergans eller Norrøna) kunne han passert som nordmann. Den teorien går jeg bort fra da vi går ombord i bussen. Jeg hører han snakke russisk med de to forsofne typene. 

Snart klar for avgang. Bussens servicemann har kontroll på det meste

Jeg har lært meg å ikke skue hunden på hårene. Friluftsmannen har sete ikke langt unna meg i bussen og ved første uforståelige beskjed fra bussjåfør og servicemann henvender jeg meg til han. På engelsk.

- Du forstår ikke tilfeldigvis tyrkisk?

Han ler, rister på hodet og svarer på engelsk med noe jeg tipper er russisk aksent. Han kan i alle fall engelsk så jeg har funnet en å prate med selv om mannen er like tilbakeholden som en gjenomsnitts stille nordmann. Mannen er imidlertid fra Estland. Jeg får ikke med meg navnet på det stedet han er fra men han sier det er et lite sted nær den russiske grensen. 

- Men vi har mer enn naboskapet med Putin til felles, opplyser han. - Vi har også Olav den Hellige. 

- ??

Hørte jeg riktig angående det siste?

- Ja, dere har vel ikke så mange helgener i Norge? Spør han når jeg lurer på om han snakker om samme mann som døde i et slag i nærheten av Trondheim. 

Jeg regner absolutt ikke med at han har hørt om slaget ved Stiklestad. Her på bussen til Antalya er det imidlertid jeg som lærer et stykke felles norsk-estisk historie.

- Gutten som endte opp med å bli Olav den Hellige vokste opp omtrent på samme sted som meg. Da han var helt liten måtte moren legge ut på en flukt hvor hun tok med seg sønnen. De ble tatt og solgt som treller i det som nå er Estland. Han er landsbyens skytshelgen. 

Akkurat nå kjennes det ut som jeg kan mer om tyrkisk historie enn om norske helgener. Øynene mine blir trolig enda større når han legger ut om St. Olavskirken i Tallinn. Første gang bygget på 1100-tallet men den er blitt gjenoppbygget flere ganger etter å ha brunnet ned til grunnen. På 1500-tallet var den kjent som verdens høyeste bygning. Under Sovjetunionens regime var den stengt som kirke men ble brukt som radiotårn. 

- Det finnes også en liten St. Olavskirke i en av våre nasjonalparker, legger min medreisende til. 

En av fjellovergangene mellom Fethiye og Antalya

Turen til Antalya tar bare vel 3 timer. Inkludert er en halvtime på et såkalt "servicestopp", et sted med varm mat på kafé. Turen går ikke langs kysten men over et høydedrag. Kupert landskap, men flotte veier og god utsikt. Hvorfor jeg skal til Antalya? Dit alle drar og hvor jeg sågar har vært før? Det er fordi jeg trenger en natts pause mellom to lengre busstrekninger. Jeg har tatt på sjumilstøvlene og er i ferd med å gønne forbi de store vestlige charter-destinasjonene. Strekningen er for lang til å ta i et jafs. 

Fra busstasjonen tar jeg taxi det lille stykket ned til mitt billighotell for en natt. Det er rimelig nytt og fint, men her som mange andre steder er arbeid og materialvalg av så dårlig kvalitet at det allerede ser velbrukt ut. Til og med jeg vet at et bad kjemisk blottet for fugemasse ikke holder særlig lenge. Mye av det jeg ser i Tyrkia er ikke særlig bærekraftig. Tipper det er mer fokus på penger også her. De gidder ikke en gang late som de er bedre enn det de er. Jeg blir uansett hyggelig mottatt og rom og inredning er eksemplarisk. Den entusiastiske resepsjonisten gir meg sågar omvisning av en ny, uåpnet hotelldel i nabobygget.

Atatürkplassen

Det er allerede i ferd med å bli kveld. Dagslyset vil snart slukke. Etter å ha plassert mine eiendeler på rommet er jeg raskt ute på gata igjen. Jeg bor i den nyere bydelen som ligger mellom hovedbusstasjonen og gamlebyen kalt Kaleici. Gamlebyen er vel verdt et besøk selv om det var der jeg bodde forrige gang, så jeg baner meg vei ut i gaten utenfor. Den som leder i retning Kaleici og som først er trafikkert av byens moderne trikker som suser opp og ned. Lenger nede blir den til gågate. Jeg stopper opp ved fontene på Atatürkplassen. Nyter utsikten utover de røde takene i gamlebyen. Innser at jeg trenger mat og bestemmer meg for å bli i den nyere bydelen. Setter meg ned ved en tilfeldig utenførs retaurant på et torg. Ber om pide og en flaske Efes. Får en pide og et stort hvitt kaffekrus. 

Klokketårnet fra 1901 og ballongselgere av nyere dato

Mevlevi-musèet i Antalya, like ved nedgangen til gamlebyen. En gang en greskortodoks kirke. 

- Jeg bestilte en Efes, sier jeg til servitøren og peker mot kaffekruset han har kommet med. 

- Det er Efes, svarer han og går. 

Ytterst mistenksom kikker jeg opp i kruset. Det er skum på toppen så kaffe er det ikke. Tar en sup. Det smaker mistenkelig kald pils. En av de unge jentene som jobber der kommer bortom. Spør om alt er OK. 

- Er det vanlig å servere pils i kaffekrus her? 

- Ja, det er det, sier hun som om det skulle være den naturligste ting i verden. 

Et kaffekrus pils

Omsider siver sannheten inn. Jeg sitter på en muslimsk-eid restaurant. De har vært over hos naboen for å skaffe pils for å tilfredsstille kunden. I kaffekrus. Det man ikke ser har ingen vondt av. Innen jeg går derfra har dessuten mørket senket seg. Bare månen er i ferd med å bli full.