Narvik - Torsketunger, malm og søppel

Tre uker sammenhengende sommerferie er mer enn jeg har hatt på flere år. Jeg mener: tre uker i juli av alle ting. Egentlig hadde jeg planlagt biltur Baltikum rundt. Planer er som kjent til for å endres. Det skjedde etter at jeg fasinert hadde sett en svensk spenningsfilm fra Kiruna. "Avgrunnen". Om en by som slår sprekker av underjordiske setningsskader grunnet massiv gruvedrift. En by som står i drastisk fare for å synke ned i avgrunnen. Så langt er spenningsfilmen helt sann. Grunnen under Kiruna slår sprekker. Slikt må sjekkes nærmere ut. Kommer samtidig på at det er mye jeg ønsker å se langs Finlands vestkyst. Vakre kystbyer med gammel trehusbebyggelse. Plutselig har jeg en helt ny plan på blokka. Den starter med Narvik og slutter med Helsinki. 

Narvik tikker av i boksen "se mer av eget land". Det er egentlig ikke mitt mål, men spørsmålet dukker unektelig opp med ujevne mellomrom. Om hvorfor jeg driver og flagrer rundt i andre land når Norge er så uendelig vakkert. Arabiske jallaland med ørken, selvmordsbombere og terrorister kan umulig ha noe å skilte med i forhold til Norge. Heller ikke andre land som jeg slumper innom. Som krigsherjede Vietnam og Sri Lanka. Nå har det faktisk gått noen dager siden sist Vietnam-krig. Nøyaktig 50 år. I tillegg er det et faktum at jeg har sett mer enn mange av eget land. Fra Lindesnes til Alta, fra Stadlandet til Kongsvinger. Men noen hull finnes. Som Narvik. Helt ukjent terreng for meg. 

Jeg forbereder meg grundig og streamer filmen "Kampen om Narvik". Det finnes kriger som aldri slutter. Likheten mellom Narvik og Midtøsten er slående. Forskjellen er at stater i Midtøsten ikke gis 80 års mimringstid før de angripes på nytt.

Fin kveldsutsikt fra Selsbanesgate

Kollektivtransport er valgt som fremkomstmiddel på reisen. Det bruker å være artig og sosialt for soloreisende som meg. Miljøsvin som jeg er, flyr jeg likevel mellom Oslo og Evenes lufthavn. Sparer mye tid og penger på det. Rask hoderegning har for lengst fortalt meg at 15 dager på ryggsekktur i Norden blir dyrt. Til tross for billig flyreise blir prislappen totalt cirka samme som for min 35 dager Tyrkia Trill Rundt-tur. Overnatting og mat vil utgjøre brorparten av kostnadene. 

Egentlig er jeg spent på hvordan kollektivtransporten vil fungere så langt nord i Europa. Lite folk og massiv forkjærlighet for privatbilisme gjør at den har trange kår. Men at det skal butte imot alt når jeg lander på Evenes flyplass hadde jeg ikke regnet med. Distansen fra flyplassen til Narvik sentrum tar meg lenger tid enn Tøyen - Evenes. Flybussen går kun minutter før flyet lander, ergo får jeg to timer å slå i hjel på flyplassens kafé før neste bussavgang. Jeg tar det med stoisk ro og håper det kun er en startkluss på de rundt regnet 130 milene til Helsinki. kjøper min hittil dyreste trykk-på-en-knapp-og ut-kommer-en-brun-væske-cappuccino noensinne. Drar opp ferielektyren "Gul ubåt" av islandske Jon Kalman Stefansson. Romanen er langt bedre enn cappuccinoen.

Tiden slås i hjel på Evenes Lufthavn

Kalman viser seg også å være langt muntrere enn bussjåfører her nord. Vi er tre fortvilte mennesker som blir avvist på flybussen når den omsider dukker opp utenfor terminalbygget.

- Her er ikke plass, freser sjåføren når vi prøver å ta oss om bord. Vi blir føiset ut på fortauet igjen uten svar på hva vi da skal foreta oss. Nesen min kommer nesten i klemme når han smeller igjen bussdøren. 

Skal vi virkelig vente to timer til? Til neste buss? Eller spleise på taxi? Hva gjør vi? 

En forbipasserende mann oppfatter diskusjonen og fortvilelsen på bussholdeplassen. Han virker å være kjent med lokale tilstander.

- Dåkke ska se det kommer en buss tell. Det går gjerne to i følge, trøster han. 

Det kommer en buss til. Ti minutter senere. Den har heldigvis godt om plass og koster kun halvparten av flybilletten Oslo - Evenes. Følger den nesten helt til Narvik sentrum. Turen er fin gjennom vakker nordlandsk natur. Saler sekken på meg og følger Tøttaveien oppover i terrenget. Gatenavnet er til å bli glad av (selv om Tøtta viser seg å være et fjell og ikke ei tøtte), det samme er solen som forsøker å bryte seg gjennom skydekket. Lenger oppe i gata tar trehusbebyggelsen over. Her er hvite stakittgjerder rundt velpleide hager. Blomstrende syrin nikker til meg på alle kanter. Tenk å få oppleve syrinblomstring to ganger samme år! Bedre kan det ikke bli selv om syrinen ikke dufter her nord. Tar så innover Selsbanesgate. Finner med letthet huset hvor jeg har leid en loftsleilighet for 2 døgn. 

Leiligheten er hjemmekoselig og fin, men med 2 timer tapt er det bare å komme seg ut att. Magen påstår at tiden er inne for mat. Jeg passerer hele 3 "italienske" restauranter uten at noen av dem frister. Anslår herved at Narvik må være den norske byen med mest pasta og pizza i forhold til innbyggertall. Tror også den scorer høyt på variert, uvakker arkitektur, men med unntak her og der. Det sakralt utseende bygget med ordene Verdens Teater langs veggen pirrer min nysgjerrighet. Verdensteateret ble bygget som byens kinolokale i 1913 med hele 265 sitteplasser. Bygget fikk sågar et toalettanlegg på baksiden i 1935. Klarte seg fint gjennom hele krigen, helt til 1958. Da flyttet kinodriften ut og E-verket inn. De tok det i bruk som lager. Heldigvis fikk bygget sin renessanse 50 år senere. Kommunen pusset det opp som møteplass og kulturarena for byens ungdom. Det er det ennå.  

Den gamle kinoen

Narvik har sitt eget rådhuskvartal med et stygg-pent rådhus på 8 etasjer i sen 50-talls, tidlig 60-talls stil. Denne delen av Narvik så ut som en flik av Gaza etter 2. verdenskrig. Mye ble erstattet i all hast, men med rådhuset tok narvikerne seg tid. En arkitektkonkurranse ble utlyst, vunnet av Bjarne B. Ellefsen fra Lillehammer i 1955. Det gikk ennå 6 år før rådhuset strakte seg mot himmelen. Årene gikk. Tidlig på 2000-tallet var bygget gammeldags og rivningstruet. Diskusjonene gikk så pass lenge at før de rakk å rive skyllet den "grønne bølgen" inn over landet. I dag står bygget her rehabilitert og lykkelig, mens solen speiler seg i vindusrekkene høyt der oppe.

Rådhuskvartalet rommer utendørs kunst av interessant dog lite matchende slag. Her sitter smålåtne "Lille Petter" av den polske kunstneren Jozef Marek. På en steinblokk ligger en baby av stein. "Fred er et løfte om fremtid" er gravert inn. Skulpturen laget av Telemarks-kunstneren Håkon Anton Fagerås ble avduket i anledning 60-årsdagen for amerikanernes slipp av atombomber i Japan. Her ligger også stein fra 0-punktet for atombomben i Hiroshima. Like ved står et juletre av gule retningsskilt. "Veiviseren". To av skiltene forteller at jeg befinner meg bitte litt nærmere St. Petersburg (1385 km) enn Oslo (1391 km) og at jeg er 2407 km fra Nordpolen. Minnes at jeg har sett denne installasjonen før, i min barndom. På et gammelt lysbilde som noen i slekten har tatt en gang. Hvem har vært i Narvik før meg?

Veiviseren

Krysser Brugata, passerer Krigsmuseet, og tar sikte på Narviks aller høyeste landemerke: det lite vakre 18 etasjers Hotel Scandic Narvik. Foran hotellet ligger nemlig et annet av byens kjennemerker: det 18 meter høye, slanke pyramidelignende, høyglanspolerte monumentet Trinigon 3. Hvorfor 3? Jo, det er nummer 3 i rekken siden kong Harald avduket det første i 1995. Den gang i anledning 50 års jubileet for Norges frigjøring. Det høye monumentet, utført av Tromsøværingen Espen Gangvik, ble gitt i gave til Narvik fra regjeringen. Gaven har uten tvil voldt byens innbyggere en del arbeid og hodebry. Monument nr. 1. fikk skader og måtte tas ned, nr. 2. blåste ned i en storm. Kanskje alle gode ting er 3?

Noe har gått fundamentalt galt i byplanleggingen av Narvik. Kongens gate som går midt gjennom hele Narvik sentrum er selveste E6. På min jakt etter et koselig spisested, en jakt som utviklet seg til å bli en skulpturvandring gjennom sentrum, må E6 krysses flere ganger. Den flytende elven av biler er endeløs, støyende, forurensende og høyst usjarmerende. Tungtransporten er tung. Det er langt mellom elbilene. Elbiler er gjerne ikke ikke det mest praktiske fremkomstmiddelet på steder med kuldegrader store deler av året. Luften denne vindstille ettermiddagen i Narvik stinker mer eksos enn Oslo sentrum. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er her om vinteren. Kanskje er Narvik et av de mange stedene i Norge som må lide fordi ikke-produserende mennesker som henger rundt på kaffebarer i Oslo stikker av med hele statsbudsjettet? 

Statens Vegvesen la frem en redningsplan for Narvik alt i 2013. Ved å bygge en tunnel på 1510 meter vil de være langt på vei med å få E6 ut av sentrumskjernen. Samtidig ble det slått fast at kostnadene for tunnelen er for høy og forholdene for dårlige til at tunnelen kan finansieres av bompenger alene. Det var da alt gikk i stampe. Finansierings-diskusjonen går fremdeles hett 12 år senere. Byggestart vil tidligst kunne skje om et år (2026) om politiske vedtak bærer riktig av gårde og foreslått finansiering blir godkjent. 

Kikandas Plass med frihetsmonumentet 

Jeg redder meg over E6 igjen. Jeg har fått øye på en vakker fontene med blomstrende rosebed rundt. Kikandas Plass. Her står frihetsmonumentet av Finn Eriksen. Monumentet heter egentlig "Liv opp av kaos" men på folkemunne er det bare blitt "dama på torget". Bak finner jeg Fiskehallen og Restaurant Fiskekroken. Passer ypperlig for nå er jeg virkelig sulten. Får tildelt et vindusbord. Slår til som den luksus-backpackeren jeg er, med hvitvin i glasset og torsketunger på tallerkenen. Torsketunger har gått den utrolige klassereisen fra å være fattigmannskost til gourmet. Rundt meg skravles det på sørhelgelandsk, svensk og lokalt tungemål. Her er det godt å være. God mat, god service, god vin, greit lokale. Det blir lekker, velsmakende dessert og kaffe etter tungene. 

Det er bare en ting som skurrer. Utsikten fra vinduet. Riktig nok er ikke E6 vakker å se på, men det som befinner seg like utenfor vinduet er enda mindre vakkert. Der står restaurantens og hele fiskehallens søppeldeponi. Kommunens søppelcontainere i plast på rad og rekke. Riktig nok i flere sterke farger, men de pynter likevel ikke opp. De er fulle. De flyter over. Veps, mygg og gudene vet hva, svirrer rundt. Jeg dukker ned i boken min mens jeg tenker at dette er da ubetenksomt av restauranten. Men au da. Jeg finner raskt ut at hele Narviks befolkning liker å ha søppelcontainere midt i synet. Rett foran huset, midt i innkjørselen, utstilt på plenen, på fortauet, på terrassen. Andre steder i verden dekoreres det gjerne med blomsterpotter, blomsterkasser og annen stas, men her brukes søppelcontainere. Praktisk og gratis. Kommunale avgifter må jo betales uansett. 

Skrotet togmateriell i Verkstedbakken. Det finnes mer av samme slag

Jeg river meg løs fra fabuleringer, hvitvin og ferielektyre. Været er fint og jeg vil se havnen. Havner betyr enten liv og røre eller idyll. Narvik Havn heller mer mot idyll enn travelhet der den bader i sol denne ettermiddagen. Finner glimt av idyll også på vei hit for jeg oppdager en alternativ vei til E6. Ved å tråkle meg ned Verkstedbakken, som domineres av gammelt, utrangert togmateriell, kommer jeg til Havnegata. Gata er omtrent like gammel som byen selv: fra starten på 1900-tallet. Her var det yrende liv en gang - men ikke nå. På en vakker dag som denne, fremstår gata som reneste sørlandsidyllen. Stille med hvite gamle hus og fine hager. Trehusbebyggelsen har symmetrisk utforming, er på tre etasjer og har like vindusrekker. De ble satt opp som arbeiderboliger i umiddelbar nærhet til arbeidsplassene, i regi av et sosialt boligprogram. Antall arbeidsplasser eksploderte i Narvik på denne tiden. Her bodde havnearbeidere, jernbanearbeidere og ansatte av det svenske malmselskapet LKAB. 

Arbeiderboligene i Havnegata

Hele Narviks eksistens er bygget på malm. Mer konkret: utskiping av malm, utvunnet hovedsakelig i Kiruna men også Malmberget, Sverige. Det som i dag er Narvik, bestod kun av noen få gårdsbruk og spredt samisk bosetning til sent på 1800-tallet. Det var først da svenskene så syn på Narviks isfrie havn for å få skipet ut enorme mengder malm, at ting eksploderte i ordet rette betydning. Byggingen av Ofotbanen /Malmbanen startet. Det samme gjorde bygging av havnen. Alt i regi av kongeriket Sverige-Norge, finansiert av britisk kapital. I 1887 ble stedet hetende Viktoriahavn etter en svensk prinsesse. Navnet Narvik kom senere. Behovet for arbeidskraft var utømmelig. Tusener trengte bolig over natta. 

Det er ikke et fnugg malm å spore opp i Narvik Havn. Her er godsterminal for en helt annen type cargo, her er fritidsbåter, og en og annen gammel båt under restaurering. Over vika øyner jeg en langt større havn. Den ligger der rustrød, skittengrå og ufin å se til. Malmkaia, eid og drevet av svenske LKAB. Tror neppe jeg får innpass for sightseeing i den havna. 

Havnekiosken fra 1930-årene. Vernet av Riksantikvaren

Jeg tusler E6 tilbake til sentrum hvor jeg legger veien innom Narvik Amfi. Trenger en kaffe, og mat til å ta med hjem. Kjøpesenteret byr ikke på overraskelser. Det er akkurat de samme kjedebutikkene og varene her som på alle andre norske kjøpesentre. Kjøpesentre som har overtatt og rasert sentrum av tettsteder over en viss størrelse over hele landet. Det er til å grine av. Kaffe? Vel, kaféer uten dagslys og hjerterom, men med klabbete bord som trolig ikke har blitt vasket siden stengetid i går, frister ikke. 

Mange av disse ble observert langs E6. Gamle tilfluktsrom?

Kaffen tas hjemme i Selsbanesgate. Der er det langt koseligere. Det til tross for mannen gata er oppkalt etter. Asbjørn var en norsk stormann fra Troms som levde på Vikingtiden. Han fikk tilnavnet Selsbane etter å ha drept Tore Sel, en av kong Olav Haraldssons menn på Avaldsnes, Karmøy. Bakgrunnen var at kongen hadde forbudt salg av korn fra Sør-Norge til Nord-Norge. Slikt blir det raskt matmangel og ufred av. Jeg har heldigvis sikret meg rundstykker til frokosten i morgen, fra Narvik Amfi, bakt på korn fra gudene vet hvor.