Narvik - Hvor krig ikke er til å unngå

Utsikten fra Dronningens gate til ruvende Scandic

Deilig seng, stille natt, rolig morgen av flere grunner. Vanskelig å legge seg i går kveld da det liksom ikke ble mørkt. Og i dag haster egentlig ingenting i en by av Narviks størrelse. Dagsplanen er klar. Som i Vietnam har jeg skrelt bort alt som har med krig å gjøre for verden føles mørk nok i disse tider. Vet likevel at den ikke kan unngås helt. Her er 2. verdenskrig like tilstedeværende som E6'en som jeg så vidt klarer unngå på min ferd mot Narvik Museum. Følger alternativ rute langs Håreks og Dronningens gate nesten helt frem, kun akkompagnert til støyen fra E6. Gatenavn som Dronningens og Kongens gate minner meg om gater på adskillig mer tropiske breddegrader. Byene på de tidligere dansk /norske Vestindiske Øer bærer fremdeles sine gamle navn. 

Verken Hårek og Dronningen byr på opplevelser. Det gjør den korte Administrasjonsveien, like før jeg når målet. Her ligger en flott okerfarget trevilla. I hagen skimter jeg et mindre, mer beskjedent hus i samme farge. Hovedbygget ble satt opp samtidig som Hotel Valhalla. Ut på 1920-tallet ble der degradert til pensjonat. Det er alt jeg klarer finne ut. Bygget er merket Ofoten Museum. Er det de som er eierne i dag? Uansett er det ikke mulig å komme inn så her er verken museums- eller hotelldrift. Jeg rusler bakken opp til et åpnere museum.

Gamle Hotell Valhalla

Like gammelt som fordums Hotell Valhalla er det elegante mursteinsbygget som nå huser Narvik Museum. Det ble den gang oppført som administrasjonsbygg for Norges Statsbaner. Arkitekten bak var Paul Franz Wilhelm Armin Due fra Kristiania /Oslo, hvor han i en periode var byarkitekt. Han må ha hatt en særdeles innbringende avtale med NSB, med intet færre enn 44 stasjonsbygg på sin merittliste, spredt utover det ganske land. I hovedsak langs Nordlandsbanen, Bergensbanen og Gjøvikbanen. De fleste i heftig jugendstil. Arkitekten tegnet også et stasjonsbygg for det som nå er Aurskog - Høland-banen. Det ble aldri oppført da aurskogingene mente det ikke var mening i å sette opp så dyre, fjonge bygg. Mulig de var litt gjerrigere der enn andre steder i landet? Og kanskje grunnen til at Sørumsand kun har en plattform som "stasjon" i våre dager? 

Utsikten fra "berget" mot LKABs ikke fullt så vakre havn

På folkemunne ble NSBs administrasjonsbygg i Narvik hetende "huset på berget". Det ligger tross alt på en haug i enden av Administrasjonveien med utsikt til utover Narvik Havn og LKABs utskipningsanlegg. Administrasjonskontorene lå i 1. etasje, mens NSBs distriktssjef med familie bodde i 2. etasje. De hadde den gjeveste utsikten. Den gang var det et betydelig hageanlegg rundt bygget med eget gartneri og gartner. Hagen ble betraktelig amputert på 50-tallet da tomter ble solgt til utbygging av leilighetsanlegg. Senere ble gartneriet skutt bort da E6 trengte å utbedres. Siden 2002 har Narvik Museum eid det staselige bygget etter først å ha vært leietakere en del år. NSB var også delvis og helt ute av bygget i krigsårene. Kommandert ut av tyskerne som trengte et sted for sine ledere og sine egne sysler. 

NSBs flotte administrasjonsbygg - nå Narvik Museum

Det er mye historie som sitter i veggene, men utstillingene til Narviks Museum er også vel verd å få med seg. De forteller historien om byen og om byggingen av Ofotbanen. Jeg får dessuten lært om alle gamle skip som ble spesialbygget i Sverige for å skipe malm ut til verden fra Narvik. Flere gikk med malm til USA og returnerte fylt med kull til havner i Europa. Jeg får lært om Svarta Bjørn og alle rallarene som bygget banen, og utenfor står et nyrestaurert malmlokomotiv som er et av åtte elektriske lokomotiv som NSB kjøpte fra Sverige på 50-tallet. Jeg får kjørt modelljernbane med tog over Norddalsbrua på Ofotbanen. Brua kjenner jeg igjen fra filmen "Kampen om Narvik". Den virkelige broen har ikke vært i bruk siden 1988. Stålbroen er på 180 lengdemeter, ble produsert som et byggesett i Tyskland, fraktet til Norge og satt sammen i løpet av kun 4,5 måneder. Det paradoksale er at Ofotbanen kunne klart seg med en langt mindre bro. Den ble bygget som et krav fra Forsvaret. De ville ha en skikkelig bro som kunne sprenges i fillebiter om Norge skulle bli invadert av fremmede styrker - som altså ble Tyskland som var ingeniørene bak broen. Jeg slipper altså ikke helt unna krigen. 

I trappeoppgangen henger vakre fly av metalltråd. Fikk dessverre ikke med meg navnet på kunstneren

Jeg lurer meg over E6'en igjen etter å ha passert Narviks første posthus, eller Viktoriahavn poståpneri som det het den gang i 1887. Et bitte lite hus med gress på taket, som ble gjenoppsatt i den lille Valhallaparken etter å ha ligget demontert i årevis. 

Jeg har egentlig gått tom for ting å gjøre, men som alle andre steder er det vel noe å oppdage ved å bare tusle rundt? Jeg havner først innom biblioteket for bøker er alltid interessant. Her finner jeg en liten beskjeden samling av den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk hvorpå jeg blir sittende å bla i hans roman "Andre farger", til godt over lunsjtid. Lunsjen er ikke langt unna for ved rådhuset tvers over gata ligger kaféen La Dolce Vita. Den er mer italiensk enn jeg ville trodd. Eierne bak disken snakker gebrokkent norsk, og bruchettaen er laget av to velsmakende grove, store brødskiver. Trolig en hybridløsning mellom godt norsk brød og italienske gode smaker. Jeg må bare sloss meg gjennom krigen for å komme meg til La Dolce Vita. Biblioteket deler nemlig inngang /utgang med Krigsmuséet. Strategisk plassert ligger museumsbutikken. Der er det vanvittig mye krig som ikke er til å unngås. 

Etter brødskivene er det på sin plass med kaffe. Den vil jeg ikke ta her. Går over jernbanebroen i retning Narvik kirke. Ikke langt etter broen ligger den lille, intime, pastellfargede Manna Kaffebar. Faktisk nokså malplassert i den slitne Brugata med kort vei til skitten malm. Den er som gudesendt fra himmelen. Jeg rekker kaffebaren så vidt før stengetid. Får en av de deiligste siste hjemmebakte kakestykkene. Det kommer flere turister etter meg som sukker av fryd over å ha funnet en ordentlig kaffebar. Fire minutter før stengetid ønskes de hjertelig velkomne og blir disket opp for. Eieren er i alle fall 40 minutter på overtid når jeg drar derfra. Da har tre studenter også blitt velsignet med god kaffe.

Utsikten fra Brugata. Tomme tog i retur til Kiruna

Jernbanebroen i Brugata er en severdighet i seg selv, langt mer enn den stengte kirken. Broen er vakkert dekorert med "narvikske" slagord og uttrykk på den ene siden og fargerike bilder utført av en skoleklasse på andre siden. Under broen kviner de lange, brune malmtogene. I snitt kommer det daglig 10 malmtog fra Kiruna, og like mange tomme tog sendes i retur. Hvert av togene fra Kiruna frakter omtrent 8600 tonn malm på 746 meter lange tog. Narvik tar imot 86000 tonn daglig for utskiping, og togene går hver eneste dag, hele døgnet rundt. I vekt frakter Ofotbanen langt mer gods enn alle andre jernbaner i Norge til sammen. Togene drives av 2 lokomotiver, et foran og et bak, og er av den kraftigste lok-typen i verden. Det er fascinerende å se. I går og i dag losses malmen på tyske frakteskip som ligger ved LKABs havn. Den gamle fienden er blitt business-partner. 

Med utsikt mot Bjerkvik fra Slåttvikstrand

Etter malm, kake og kaffe labber jeg over til nordsiden av Narvik og går en nydelig tur langs Ofotfjorden, fra Litlavika, langs Lyngdalsstien til Taraldsvika. Der skal det være et polsk krigsminne som jeg tar opp jakten på. Hva i all verden gjorde polakkene her under krigen? Hadde de ikke nok problemer på hjemmebane? Vel, jeg finner ut at 4778 polske soldater fra den polske Podhale-brigaden (Samodzielna Brygada Strzelców Podhalańskich) ble sendt til Narvik i mai 1940 for å gjenerobre byen fra tyske styrker. Her kjempet de side om side med norske styrker, den Franske Fremmedlegionen og britiske marinefartøy som putret på ute i Ofotfjorden. Podhale-brigaden ble opprettet av fjellvante polakker som levde i eksil i Frankrike etter Tysklands invasjon av Polen i 1939. 

Jernmalmen var livsviktig for Tysklands krigsindustri og dermed også viktig å kontrollere for de allierte. Slaget om Narvik ble Hitlers første militære nederlag under andre verdenskrig. Dessverre ble seieren kortvarig. Krigen tok en drastisk vending da de allierte måtte trekke seg ut kort tid etter på grunn av tysk erobring av Frankrike. Jeg innbiller meg at minnestedet jeg leter meg frem til på Groms Plass er til heder av soldater fra denne bataljonen. Der tar jeg feil. Navnet skriver seg nemlig fra den polske destroyeren ORP Grom som ble senket av tyske fly. Minnestedet hedrer de polske sjøfolkene som mistet livet, og fra minnestedet er det utsikt mot fjorden der skipet sank. De polske sjøfolkene er slettes ikke glemt. Her ligger polske flagg, kranser og blomster som kun er dager gamle. 

Groms Plass

Jeg følger Elvedalen opp til jernbanestasjonen. Herfra skal jeg reise videre fra i morgen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt meg hit nå, men det gamle gule stasjonsbygget pirrer nysgjerrigheten. Det ligger der på siden av et nyere, styggere stasjonsbygg. På perrongen står også en bauta med kong Oscar den II's gullforgylte, dog restaurerte signatur. Bautaen ble reist ved den offisielle åpningen av Ofotbanen i 1903, men på banens nordligste punkt et stykke unna Narvik. Den ble flyttet hit til jernbanestasjonen i 1979. Rallarene dro jo sin kos etter ferdigstillelsen av banen, så bautaen ble stående ensom og forlatt der ute i villmarken. På perrongen har kong Oscar selskap at et gammelt damplokomotiv som var i bruk før de elektriske lokomotivene tok over. Lokomotivet er fra 1882 men kom ikke til Narvik før senere. Lokomotivets gikk først i trafikk i Skåne, Sverige, før det inngikk i anleggstrafikk under byggingen av LKABs malmhavn. Bifrost, som lokomotivet heter, ble deretter brukt som skiftelokomotiv helt frem til 1942. 

Svenskekongen, som den gang også var norsk

Over jernbanestasjonen troner Amfi Narvik Storsenter, som et av to kjøpesenter i Narvik sentrum. Ikke særlig mye å skrive hjem om dette heller, men de har en matbutikk så jeg får kjøpt med meg mat hjem. Også i kveld er det langt koseligere å spise enkel mat hjemme enn ferdig tilberedt på et kjøpesenter.