Narvik - Kiruna: Fra støyende kirkegård til død by

Kiruna kirke med det frittstående klokketårnet foran

Det har sett spøke ut lenge men det blir avreise fra Narvik i dag. Togbilletten jeg opprinnelig hadde for i dag for strekningen Narvik - Kiruna, ble kansellert uten videre forklaring for en tid tilbake. Et blikk på SJs nettside viste at alle persontog var innstilt for flere uker i juni og juli. Buss for tog? Nei, sånt noe bedriver de ikke her i nord. Etter desperat googling fant jeg kun årsaken til innstillingene. BaneNOR gjør også her vedlikehold midt i turistsesongen. Overhodet ikke informasjon om hvordan jeg kan komme meg til Riksgrensen. Det går jo vei dit så hvorfor går det ikke en eneste buss? Jeg ringte turistbyrået i Narvik flere ganger uten at de tok telefonen. Jeg fikk imidlertid svar på en email. De mente at eneste måten å komme seg sikkert til Riksgrensen på, er med privatbil i sommer. De rådet meg til å leie bil for reisen til Helsinki. Ikke særlig lovende start på en reise som ikke en gang har startet. 

Venner som ikke kjenner til Nord-Norge så på meg som om de ikke riktig trodde hva jeg fortalte. Det må da gå buss! Det må være noe du har oversett! Gode råd av venner og bekjente som faktisk kjenner forholdene i nord, vil jeg kalle dårlige. Jeg stod overfor to valg: å haike eller gå til grensen - for i Sverige går det trolig både buss og tog. Vel, det er 12 - 15 kilometer til grensen. Langtidsvarselet lovet regn. Å gå disse kilometerne med stor sekk på ryggen og liten på magen virket ikke særlig fristende for en pingle som meg. Kanskje det går an å leie seg et reinsdyr? 

Redningen kom. Plutselig har SJ satt opp et tog på lørdagen, en dag etter min plan. Jeg bestilte billett, booket en ekstra overnatting på hotell i Narvik (...og lurte infernalsk på hva jeg skulle ta meg til i tre hele dager i lille Narvik). Gjorde et forsøk på å avbestille første hotellnatt i Kiruna. Det gikk ikke. Kiruna er dyreste overnatting på hele reisen min, forhåndsbetalt og uten avbestillingsmulighet. Plutselig, en kort uke før reisens start, viste SJs webside en oppsatt togavgang utpå ettermiddagen fredag. I dag. Ny omkalfatring med booking av togbillett og avbestilling av ekstra natt i Narvik. Nå står jeg her, etter forholdende lykkelig med to ikke-refunderbare togbilletter til Kiruna.

Utsjekk fra min lille leilighet er klokken 11. Jeg går ikke derfra før klokken er slagen. Jeg har nemlig omtrent 3,5 timer å slå i hjel sammen med ryggsekken min før oppsatt togavgang. Oppbevaringsboksene på togstasjonen er fra nittenpilogbue, designet for mynt som ikke lenger eksisterer og er totalt ubrukelige, noe det også står skilt om. Planen er å ta en kaffe og hale ut tiden på storsenteret, men der er det så begredelig at jeg tusler videre nedoverbakken til kirkegården. Der må det da finnes flust av benker til ro, refleksjon, ettertanke? Det er ikke det. Støyen er infernalsk fra E6en nedenfor kirkegården, og nesten 900 meter lange hylende malmtog som passerer overfor. Hvis jeg legger til to motordrevne plenklippere som håndteres av ungdommer med sommerjobb, er ikke ordet "ro" passende beskrivelse av den store kirkegården. Kapellet heter Fredskapellet, men "fred" i denne sammenheng kan umulig ha være fra ordet "fredelig". 

I all støyen er det ikke bare narvikinger som er stedt til hvile. Jeg finner flere krigskirkegårder for fremmede. Noen soldater med navn, noen soldater uten navn. Her er en stor polsk kirkegård hvor drepte fra den polske fjelljegerstyrken, ligger gravlagt. Her er en tysk kirkegård hvor soldater helt ned til 17 årsalderen hviler i støyen, beordret ut av en gal mann med herskesyke. Tyske unge jenter ligger her også. Sykepleiere. Kirkegården har også en avdeling for falne britiske soldater, omtrent alle sjøfolk. Flere gravstøtter har inskripsjonen "A sailor of the second world war. Royal Navy. 29th June 1940. Known unto God".

Fra den britiske krigskirkegården

Her ligger også en fransk kirkegård. Jeg tråkler meg rundt gravsteinene til blant annet Louis Bancel, Georges Bonin og Vincent Augusiniax. Hvem var de? I slaget om Narvik deltok franske styrker fra både Brigade Charreurs Alpin og den Franske Fremmedlegionen. Førstnevnte med soldater spesialtrent for å kjempe i ulendt terreng og under vinterforhold, sistnevnte elitesoldater med kamptrening fra konflikt og krig i franske kolonier - som det var en del av. Franskmennenes innsats ble i mange år undervurdert både av norske og britiske styrker. Uten franskmennene ville ingen seier ha vært mulig viser granskning i ettertid. De har nå fått sin minneplate utenfor Narvik rådhus. Frankrike minnes Narvik med over 45 gater, torg og broer i Frankrike, oppkalt etter Narvik. I tillegg har det funnes et Place de Narvik i Paris siden 1955. 

Jeg har god tid til å gruble over krig og død, venn og fiende. Hvem var alle disse menneskene som nå bare er navn på kald stein? Jeg setter meg på en av to benker. Den ligger i skyggen for den som solen skinner på har plenklipperne okkupert. De drar frem termos og nistepakker. Jeg forsøker å bytte ut krigens kjølighet med islandsk ferielektyre. Det hjelper bare litt for her er ingen varme, bare støy.  

Varmen får jeg tilbake når jeg går motbakken opp til jernbanestasjonen. Jeg kjøper lunsj på Jernbanecaféen og setter meg utendørs i sola for å spise. Solskinnet varer akkurat like lenge som maten. I mens har jeg fått grublet litt over turistfeller. Som Arctic Train. Et turisttog som går til Riksgrensen og tilbake og som koster tre ganger så mye som å ta ordinert rutetog frem og tilbake. Det eneste rutetoget mangler er en guide som spyr ut info via høyttalere. 

SJs tog snart klart til avgang fra Narvik stasjon

Jeg tusler rundt på perrongen i påvente av togavgang. Kommer i prat med to franskmenn, for slike finnes det ennå noen eksemplar av i Narvik. De har vært på sykkeltur Lofoten rundt og skal nå til Gällivari i Nord-Sverige for å sykle derfra og sørover. Tilfeldigvis har vi seter ved siden av hverandre så vi rekker å bli godt kjent. Guide har vi med oss i form av en bestefar som er på tur til Bjørnfjell med to barnebarn. Til barnebarna forteller han om krigshandlinger og andre begivenheter som har hendt langs banen. Jeg oversetter til franskmennene. Strekningen til Riksgrensen er dramatisk og vakker, og det blir mye fotografering underveis. Det blir det slutt med etter grensepasseringen. Myr og lav skog overtar for bratte fjell, stup og fjord. 

- Har dere lagt merke til hvor mye kjedeligere Sverige er i forhold til Norge? Spør jeg patriotisk. 

Langs Ofotbanen med Rombakfjorden i bakgrunnen

De nikker i takt. Like etter snorker både Pierre og Jules, men syklistene glimter til og roper chao etter meg når jeg går av på Kiruna Stasjon. Stasjonen ligger flott til like ved Luossajärvi-vannet, men langt fra sentrum. Jeg er innstilt på å ta en taxi til mitt sentralt beliggende hotell, men midt i synet står en shuttlebuss som tar passasjerer til mer sentrale strøk. Den er att på til gratis, flirer den glade bussjåføren. 

- Hotell Arctic Eden? Ja da skal du så men av på første stopp, opplyser han i tillegg. 

Det er skjønt å kjøre buss i Svensk Lappland i forhold til strekningen Evenes - Narvik. 

Arctic Eden er et stort, ganske slitent privateid hotell. Etter sigende samisk inspirert uten at jeg helt klarer å se akkurat det. Det første som møter meg er en diger uskjønn parkeringsplass som jeg må tråkle meg igjennom for å nå resepsjonen. Her hjelper det ikke med tog og gratis shuttlebuss, det er privatbilisme som er tingen og kun tullinger som meg som driver med kollektivt. Jeg får et stort, slitent hotellrom i første etasje med utsikt rett ut på parkeringsplassen. Lapplandsk natur må jeg klare meg uten og gardinene må jeg konstant ha igjen for her er det fritt innsyn. Jeg slipper i alle fall å sove lenge om morgenen for det er ikke måte på hvor tidlig enkelte bilturister er på 'an om morgenen. Bagasje skal stues inn i allerede overfylt bil før klokken har slått 6 om morgenen, til lyden av bannende ektemenn og surmulende kjerringer. Det er ikke alltid like vakkert å høre på. I tillegg finnes et badebasseng i samme fløy som jeg bor. I korridoren løper halvnakne hylende barn og kjeftende foreldre så lenge bassenget er åpent. 

Med utsikt til parkeringsplassen ligger også Pub Eden med en fin, solrik terrasse. Jeg er svinheldig og kaprer et gjevt bord, bestiller god burger og et glass rødvin som jeg i min iver klarer å helle utover buksa. Ingenting av nevnte saker klarer å ta knekken på mitt gode humør. Solen stråler fra blå himmel, her er lyst hele natta, og i nærheten et sted ligger Kiruna sentrum. Jeg skjønner bare ikke helt hvor.

Like i nærheten av Hotel Arctic Eden. Leilighetsbygg klar for riving

Etter bukseskift og buksevask tar jeg meg en rekognoseringsrunde. Jeg gidder ikke dra opp kart, jeg skal jo likevel bare gå en bitte liten kveldstur. Labber over en rundkjøring, passerer er lavvo hvor det reklameres med ekte arktisk kebab. Følger veien med utsikt mot en dal til høyre for meg. Det er et rart fjell på den andre siden. Brungrågrønt. Terrasseformet. Med høye tårn og kraftige maskiner. En av LKABs gruver. Det er her den kommer fra. Malmen. Det er usedvanlig stille rundt meg. De trøtte boligblokkene langs veien ser tomme ut. Ingen blomsterpotter i vinduene og der det er gardiner henger de helt på halvåtte. Noen biler passerer på veien, og et par ungdommer ser ut til å gå tur i parken jeg kommer til. En merkelig park. Finner ut at rådhuset har stått her sammen med et klokketårn. Borte. Rådhuset er revet. Klokketårnet har flyttet. Bestemmer meg for å følge en sti nedover dalen men kommer ikke langt. Et høyt gjerde går tvers over stien. Adgang forbudt. Fare. Jord og asfalt på den andre siden er.... krakelert?

Avgrunnen sett fra der rådhuset en gang stod

Går over et jorde på den andre siden av veien. Tenker å ta en usving tilbake til hotellet, men får øye på vakre gamle trebygninger. Mer skal det ikke til før nysgjerrigheten min vekkes. Ser raskt at alle vinduer og dører er spikret igjen på samtlige bygg. Det er ikke lenger noe å lure på. Jeg befinner meg i gamle Kiruna sentrum. 

Brannstasjonen

Skal byggene flyttes? Rives? Et av dem er den gamle, vakre, røde brannstasjon i tre. Den er fra 1909 og var i drift helt frem til 1994. Arkitekten bak er Gustav Wickman. Mannen har en merittliste av de sjeldne. I Sverige har han omtrent like mange bankbygg på samvittigheten enn norske Paul A. Due har stasjonsbygg. Her i traktene er han mest berømt for å ha tegnet Kirunas røde kirke. Jeg tar for gitt at brannstasjonen skal flyttes til Kirunas nye sentrum, hvor nå det er hen. Brannstasjonen er ikke bare gammel men er en av svært få svenske brannstasjoner bygget i tre. Finner ut at flytting slettes ikke er sikkert. Opprinnelig plan var har begynt å vakle, trolig på grunn av prislappen. 

Kirken med sitt frittstående klokketårn troner i et treholt ikke langt fra brannstasjonen. Jeg klarer ikke styre meg. Den ser unik ut og må ses nærmere på. Jeg kommer dessverre ikke så nært som ønsket. Kirken er omkranset av et høyt anleggsgjerde og innenfor ser det rett og slett ut som et anleggsområde. Kirkens grunnmur er erstattet med en jernramme med bjelker på kryss og tvers. Den over 600.000 tonn tunge kirken er tilnærmet klargjort for flytting til nye Kiruna. Der venter en ny tomt og grunnmur. En 5 kilometer lang anleggsvei er bygget for den brede lasten, delvis utvidelse av eksisterende vei, delvis ny vei til bruk kun for kirkeflyttingen. Selve flyttingen vil ta 2 dager i en hastighet på 1/2 kilometer i timen. Den skal skje 19. og 20. august, til en pris som ikke er offentliggjort. Informasjonsskilt om begivenheten er satt opp langs veien. Noen amerikanske turister på kveldstur er like nyfikne som meg. Sammen leser vi oss opp. Flyttingen skal sendes live minutt for minutt. Dette er spesielt.

Tomt

Ingen hjemme noen steder

Jeg vandrer videre mellom gamle, tomme trevillaer, tømte slitne 60 og 70-talls boligblokker, skoler, fritidsklubber og treningssentre. Her er nedlagte bensinstasjoner og butikker. Det er en himla stor klyp-meg-i-armen spøkelsesby jeg har havnet i. Noe er alt revet, annet venter på riving. Kommer meg ut på den andre siden. Følger en hovedvei tilbake til Arctic Eden. Her, på den trygge siden, er det folk som skravler og ler over en øl i kveldssolen, utenfor nyopprettede barer og restauranter beliggende i det som ligner på Moelven-brakker. Her er det liv på en fredagskveld. Jeg er ikke lenger alene. 

Ankommer mitt sentralt beliggende hotell et par timer etter opprinnelig plan. Sentralt beliggende? Det var før.