Kiruna - Boden: Fra malm til forsvar

Sjarm i Arctic Edens nabolag

Avreisedag fra Kiruna, men ikke riktig ennå. Jeg skal videre med tog i 2-tiden og det er noen timer å slå hjel før den tid. Hjalmar Lundbohmsgården skal besiktiges etter rolig start på dagen og hyggelig prat med resepsjonisten. Brita har adskillige flere år på baken enn ungjentene som har traktert resepsjonen hittil under mitt opphold. Jeg er langt fra sikker på hva Hjalmar Lundbohmsgården er for noe etter litt googling. Er det et museum? Spillebule? Pub? Kafé? Brita kan fortelle. Hun gir meg en super introduksjon til både Lundbohmsgården og personen Hjalmar Lundbohm. Hun gir meg også sine betraktninger om Hotel Arctic Edens høyst usikre fremtid her det ligger kun meter fra den røde risikogrensen. Det er på ingen måte en ideel beliggenhet for et hotell.

Johan Olof Hjalmar Lundbohm er selve grunnleggeren av Kiruna. Lensmannsønnen fra Dalsland var utdannet innen kjemi og geologi. Han var med på de første malmforekomst-befaringene i Luossavaara-området. Deretter ble han utnevnt som LKABs aller første disponent og flyttet hit til ingenmannsland med sitt pikkpakk i februar 1900. To måneder etter sin ankomst hadde han gitt stedet navnet Kiruna. På den tiden var det ikke annet enn spredt samisk bosetning rundt innsjøen Luossajärvi. Gruveselskapet LKAB tok navnet sitt herfra: Luossavaara - Kiirunavaara Aktiebolag. Arbeidskraft måtte hentes annet steds fra. En by måtte bygges med boliger, skoler, kirke, postkontor, veier og jernbane. LKAB-disponenten gikk til oppgaven med liv og lyst. Rett mann på rett plass til rett tid. I hele LKABs eksistens har de vært langt mer enn en arbeidsplass. De er like mye en samfunnsutvikler. 

På Hjalmars kontor ligger en bok om Hjalmar til å bla i

Hjalmar brant blant annet for å gi barna en ordentlig utdannelse. Alt i 1910 be det etablert en praktisk rettet ungsdomsskole for gutter og husmorskole for jenter. Dette fungerte så bra at det ble opptakten til yrkesskoler over hele Sverige. Hjalmar reiste mye og fikk dermed impulser, inntrykk og idéer utenfra. Han var blant annet hele 6 ganger i USA og på den tiden gikk det ikke fly dit. Som pensjonist reiste han på en lengre Middelhavsreise sammen med kronprins Gustaf Adolf og prins Eugen. Han gikk av med pensjon etter 20 år i disponentrollen.

Selv om Hjalmar ikke var kunstner selv, hadde han en sterk interesse for kunst. I hans nære omgangskrets fantes ikke bare kunstnerprinsen Eugen (som ikke bare malte altertavlen i Kiruna kirke men som også fant mange motiver fra Kongsvinger-området når han besøkte sin mor under hennes rekreasjonsopphold der), men også andre kjente kunstnere, blant annet August Strindberg og Carl Larsson. 

Spisesalen er malt med datidens moderne grønnfarge i Stockholm, anbefalt av prins Eugene

Hjalmar startet sin disponentkarriere med å bygge sin egen bolig. Det er hit jeg trasker denne solrike, varme formiddagen. Til huset som nå går under navnet Hjalmar Lundbohmsgården. Jeg får assosiasjoner til Carl Larson allerede ved ankomst. Hjalmars kunstnervenner har satt sitt preg på hans hjem. Konstaterer at her er ordentlig hjemmekoselig etter å ha tatt imot invitasjonen til å se meg rundt i det Lundbohmske hjem. Det er altså et lite museum her. Jeg får gå hvor jeg vil, inn og ut av åpne rom i hele huset. Alle rom har god skriftlig informasjon om både fordums bruk og om Hjalmar selv, sammen med gamle fotografier. Huset er fremdeles eid av LKAB, og har en vakker kafè med deilig hjemmelaget mat.

I solveggen utenfor sitter flere besøkende med lunsj, hjemmebakte kaker, en kaffekopp eller kald pils mens solen og den flotte utsikten nytes. Jeg slår meg ned i samme solvegg. Huset ligger på et høydedrag over den blå-blå innsjøen Luossajärvi. Like ved vannet ligger jernbanestasjonen. I følge Google Maps må jeg gå en veldig sikksakk-sløyfe for å komme ned dit. Anslår sløyfen vil være minst dobbelt så lang som luftlinjen. Ser ikke syn på å gå et skritt mer enn nødvendig. Ryggsekken er tung. Den er pakket etter normalt nordlig sommerklima og inneholder regnklær, ull og vindtett i tillegg til badetøy, t-skjorter og sommerkjole. 

- Hei! Dere er ikke tilfeldigvis kjent her? Bosatt her liksom? spør jeg de to karene ved nabobordet. 

- Ja visst, nikker begge i kor. 

- Har jobbet 25 år i den gruven der borte, sier han ene og peker til venstre for Luossajärvi.

- Fint! Finnes det en snarvei herfra til jernbanestasjonen?

De blir rådville. Ser på hverandre. Jeg tenker slemt at problemet er at de aldri bruker beina, kun kjører bil og ergo ikke vet om snarveier hit og dit. 

- Nja, skulle nesten tro det. Men vet ikke. Det er første gang vi er her oppe. Ja, ikke første gang på Lundbohmsgården, men aldri her. Mens den har stått her, altså.

- ??? Men den ble satt opp grytidlig på 1900-tallet. Hvor gamle er dere egentlig?

Latter til svar. 

- Du er i Kiruna. Alt flyttes rundt omkring. Lundbohmsgården lå egentlig et helt annet sted. På det som er definert som risikoområde. Den har ikke ligget her særlig lenge. Det positive er at utsikten er mye bedre herfra, sier han med minst hår.

- Ja, mye koseligere her. Og den gode maten de serverer her da! sier han i rødrutet, kortermet flanellskjorte.

Jeg skjønner. Jeg har sittet her og beundret det jeg trodde var Hjalmars nøye utvalgte utsiktstomt. Det er det ikke. Det er LKABs tomtevalg for kun få år siden. 

Utsikt mot Luossajärvi og den midlertidige jernbanestasjonen

- Hva med den vakre gamle bygningen ved siden av? spør jeg videre.

- Flyttet. Jernbanestasjonen der nede også, sier flanellskjorta og nikker i retning av stasjonen.

- Ja, men jernbanestasjonen er jo bare midlertidig. Hvor skal den permanente ligge? Og hva er status der? Karene starter en diskusjon seg i mellom.

Jeg tar av bordet etter meg. De sitter fremdeles og funderer på hva er hvor i sin egen by når jeg vinker adjøs. Tar sjansen på å følge en gruset sti nedover bakkene, i retning jernbanestasjonen. I håp om at den fremdeles ligger der når jeg kommer frem. Den grusa stien går over til et tråkk. Nå er det kun en dyp veit og den trafikkerte Nordkallottvägen som skiller meg fra målet. Det går bra. Det finnes altså, med litt godvilje, en snarvei. 

På perrongen er det flere turister og backpackere. Blant annet et nederlandsk par som griner av sult. 

- Det er jo ingen verdens ting bortsett fra et toalett å oppdrive på denne bedritne jernbanestasjonen, sukker den kvinnelige og mest taletrengte halvdelen. 

- Dere får håpe på mat på toget da, kommer det fra en finne med langt større ryggsekk enn meg. 

Jeg ser på klokka, blander meg i samtalen. 

Hjalmar Lundbohmsgården

- I det brune huset der oppe i lia serverer de verdens beste mat. Ta snarveien beint frem i luftlinje så rekker dere tilbake til toget går, deler jeg av min lokalkunnskap. 

- Jernbanestasjonen har ingenting fordi den kun er midlertidig, forklarer jeg til stasjonens forsvar.

Nederlendingene løper av sted. Finnen har tilbudt seg å vokte ryggsekkene deres. Han er imidlertid ikke ferdig snakka.

- Midlertidig? Det går da ikke an. En jernbanestasjon er jo avhengig av togskinner. Tenk hvilken jobb det må være? 

- Ja da, her går det an, parerer jeg og henviser til den opprinnelige stasjonen fra 1915 som ble revet i 2017. 

Den stod på usikker grunn. Denne her er midlertidig til de får bygget en ny stasjon et eller annet sted, forhåpentligvis med skinnegang. 

- Hvor hen da? spør han

-Spør LKAB, flirer jeg, vel fornøyd med kunnskap ervervet fordi jeg spurte etter en snarvei.

Samtidig kommer datteren hans løpende ut fra stasjonen med en dypt skuffet mine. De selger ikke is!!

 - Kanskje de har is på toget, trøster finnen datteren men han lar fingrene løpe tankefullt gjennom sitt lange, buskete skjegg.

De har is på toget. De har kiosk med norske pølser og lomper, de har kaffe, sjokolade, kjeks og brus. Toget sørøstover fra Kiruna mot Bottenviken er ikke et hvilket som helst tog. Det er driftet av norske Vy avdeling Sverige. Her er det smilende, svensk kvinnelig konduktør i velkjent grønn Vy-uniform. Det er bare en megastor forskjell fra Vy i Norge. I Sverige er det tilnærmet gratis å reise med Vy. Jeg finner setet mitt, siger fornøyd ned, finner frem boka mi, skal kose meg. Men akk, det blir vanskelig å konsentrere seg om det skrevne ord. På raden foran sitter mor og sønn i høyrøstet samtale. På kav bergensk. Det blir nesten litt vel hjemmekoselig. Jeg legger bort boken og plugger musikk i ørene på strekningen til Boden. Det er ikke langt. 

Ankommer Boden sent på ettermiddagen. Om mulig har temperaturen økt siden Kiruna. Finner enkelt hotellet tvers over rundkjøringen fra jernbanestasjonen. Det er en jernbanestasjon som ikke flytter på seg. Den har stått der den står, i oppsiktsvekkende nasjonalromantisk stil med dragehoder, siden 1893. Helt det samme kan ikke sies om Hotel Nivå. Det tar ikke hotellstandarden til et høyere nivå. Det viser seg å være uten resepsjon de fleste av døgnets timer. Jeg har fått melding om at jeg vil finne nøkkelen i en konvolutt med navnet mitt på i en postkasse utenfor. Himler med øynene når jeg kommer innenfor dørene. Har jeg ankommet et hotell eller en byggeplass? Foaje, resepsjonsområde og trappeoppgang er under oppussing. Her er snekring og maling på gang, men ikke på en søndag. Konstaterer lykkelig at det er satt ut te, kaffe og småsnacks til gjester. Det ingen duft av løsemidler på rommet. Mer skal ikke til for å glede mitt hjerte. 

Bodträsket

Jeg vil ut og nyte været! Legger i vei en tilfeldig gate som virker interessant. Først er det arkitekturen som drar, så overtar naturen. Jeg er på vei bort fra sentrum. En titt på Google Maps forteller at litt lenger frem ligger den lille innsjøen Bodträsket som er en avlegger av den større Budbyträsket. Her er det vakkert. Ser folk bader fra badebrygger over vika. Jeg følger bredden av Bodträsket i motsatt retning. Det blir kortere enn tenkt. Etter et dusin bombeangrep fra luften i form av aggressive små hettemåker, sier jeg meg trett på stressende naturopplevelser. Jeg rømmer inn mellom boligblokker, tråkler meg inn mot sentrum gjennom parker og boligområder. Finner at Bodträsket går helt inn til byen. Det er koselig å følge vannet her det snevrer seg som en kanal inn mot elven Bodåen. 

Egentlig håper jeg på å finne en koselig restaurant. Begynner å bli heftig sulten. Spisesteder jeg passerer er stengt. Begynner derfor aktivt å lete meg frem på mitt digitale kart etter åpne spisesteder. Det er nesten ingen ting åpent på en søndag, kun grelle fast food-kiosker. Desperasjonen kommer krypende når jeg ikke en gang klarer å definere sentrum av Boden. Det demrer at min svenske venninne advarte meg på forhånd. Boden har to sentrum. Et sentrum som ligger et stykke unna "resecentrum" hvor jeg bor. Hennes sønn har vært i militæret her og hun kjenner Boden etter å ha vært her flere ganger. Boden med sine nesten 17.000 innbyggere er nemlig Sveriges største garnisonsby med en 150 år lang militærhistorie. Det er sågar et gammelt festningsverk på et høydedrag, her, nå i drift som Forsvarsmuseum. 

Gylden "restaurantutsikt" over sentrale Bodträsket

Følger Kungsgatan mot det andre sentrum. Her er det straks mer liv. Flere kjedehoteller som holder til her. De har fulle sommerterrasser med ølservering i tropevarmen. Ikke helt hva jeg er ute etter. I stedet er det Coops store, åpne dagligvareforretning som blir redningen for meg. Kjøper påsmurte trekant-sandwicher pakket i plast, frukt, ost og drikke. Labber tilbake til enden parken - der hvor Bodträsket slutter. Setter meg på en benk og inntar kveldsmaten til fuglekvitter og en ubetalelig utsikt over sjøen. Kan man ha det deiligere på tur? Den gule solkulen er på sin ferd ned mot vannspeilet. Det går særdeles sakte her nord. Så sakte synker solen at jeg for lengst har lagt meg før den treffer vannet. Om den i det hele tatt traff vannet.