Jakobstad - Vaasa - Rauma

Aspegrens Hage

Utfordringen med leide leiligheter er at du må ut til et visst klokkeslett. Ofte klokken 11 på formiddagen. Det hjelper lite at bussen til Vaasa ikke går før etter klokken 2. Det er bare å sale på seg ryggsekken og gå ut i solsteiken etter å ha drøyd ut tiden så langt det går. Problemet er ikke å få tiden til å gå før bussavgang. Det er å ikke ha noe sted å plassere ryggsekken i mellomtiden. 

For siste gang labber jeg gjennom gata med veiarbeid og gravemaskiner. Forbi de to begravelsesbyråene. Krysser torget, følger Storgatan rett sørover. Vet jeg er på rett vei når jeg passerer Trädgårdsgatan. Følger Masaholmsvägen et stykke sørøst. Jeg er alt utenfor sentrumsbebyggelsen, på vei til Aspegrens Hage. Den lille, vakre botaniske hagen er arven etter sogneprest Gabriel Aspegren. Innen han begynte å spa i jorden på 1700-tallet, var det ingenting annet enn stein og myr utenfor Rosenlund prestegård. Han gjorde om utmarken til potetåker og eplehage. Aldri før hadde poter og epler funnes så langt mot nord. Nå er det mange, små parsellhager innenfor gjerdet, leid og dyrket av bysbarn med grønne fingrer. Det er et eldorado av blomster langs små grusganger. I hagens midte ligger en gul paviljong. Som en roseknopp. Hagen har heldigvis benker å slå seg nedpå for å betrakte herligheten. Jeg gjemmer ryggsekken bak en av dem for å vandre rundt uten bør. 

Rosenlund prestegård sett fra Aspegrens Hage

Jeg går det meste av Storgatan tilbake når det nærmer seg lunsjtid. Minnes jeg så et gammelt trehus med kaféskilt og artig bakgård. Music Café After Eight. Dit styrer jeg skrittene. Til tross for navnet har kafèen åpnet for lunsjservering. Bordene på gressplenen i bakgården er alt ved å fylles opp. Her sitter venninner, familier og lokale arbeidsfolk. Hygger seg med prat og mat. Her er også turister fra Danmark og Tyskland og nå også fra Norge. Finner et bord under et tre som verner mot noe av solen. Stikker innendørs for å bestille. Her serveres få men ordentlig deilige, hjemmelagde retter. Inne er det åpne, store rom i retrostil. Men Music Café After Eight er så mye mer enn mat og møteplass for musikkinteresserte. De er også en stiftelse som tilbyr praktisk arbeidstrening for unge mellom 15 og 28  gjennom ulike prosjekter rundt om i Jakobstad. 

Nyter kaffe og bok etter lunsjen. Så nærmer det seg bussavgang. Finner Jakobstads lille busstasjon hvor det går direktebuss til Finlands 10. største by som huser vel 70.000 innbyggere. Vaasa. Bussturen tar bare halvannen time. Det er likevel blitt sen ettermiddag når jeg låser meg inn på Omena Hotel Vaasa Espen. Omena er en finskeid hotellkjede, kjent for å tilby rimelige, sentrumsnære, moderne hotellrom. I Vaasa ligger hotellet i etasjene over Espen kjøpesenter. Her er ingen resepsjon, men kodelås for å ta seg inn. Jeg har i løpet av siste døgn mottatt romnummer og kode. Innenfor åpenbarer det seg et spartansk men kult og praktisk enkeltrom med alt hva jeg behøver og mer til for en natt. Her er stille, rent og behagelig kjølig, og det jeg liker aller best: mulighet for å brygge seg en kopp te eller kaffe. Men - jeg har ikke tid til å sitte her. 

Kulturlandskap sett fra bussvinduet

Jeg har vært i Vaasa tidligere men det var på familieferie tilbake på nittitallet. Vi skulle ta ferja over til Sverige med tidlig avgang neste morgen. Familierom var booket på et vandrerhjem for en natt. Det ble det ikke noe av. Allerede før vi ankom Vaasa skjønte vi at her var det noe på gang. Det var musikkfestival, midtsommer, lørdagskveld og et særdeles godt vær. Alle over 25 hadde forlatt byen for lengst. Vandrerhjemmet så alt ut som en krigssone. Betjeningen kikket på våre to barn og anbefalte oss å finne et annet sted å sove. Her ville det nemlig ikke bli søvn å få. 

Også nå skal jeg tidlig av gårde neste dag. Ikke til Sverige men med buss videre til Rauma sørover på Finlands vestkyst. Også nå er været glimrende. Men Vaasa by? Jeg husker ikke annet enn ravende full ungdom, tomme ølflasker, søppel, støyende musikk, og en vill jakt innom byens hotell for å oppdrive et nytt, mer anstendig overnattingssted. Vi fant et.

Nå har jeg en lang, lys, varm sommerkveld til å se andre sider av universitetsbyen Vaasa. Utenfor døren strekker byens lange gågate seg ut. Hovioikeudenpuistikko heter gata. Jepp, det finske språket har desidert overtatt etter min svenske pause i Jakobstad. Et artig, totalt uforståelig språk. Her har over 63% av innbyggerne finsk som morsmål. Svensk troner på andreplass med 23%. Av alle andre språk som snakkes her, er ukrainsk mest utbredt. En følge av krigen i Ukraina. Hovioikeudenpuistikko strekker seg mot en fjordarm fra Bottenviken. Jeg tar av mot høyre etter en stund, gjennom grønne parkområder og ned mot sjøen ved et gammelt staselig bygg. Den gamle tollboden. Tollerne har dratt et annet sted for siden 2007 har Vaasas Moderne Kunst Museum holdt til her. Muséet har nettopp stengt for dagen. Det har gått opp for meg at Vaasa er langt mer enn en party-by. Byen leverer sterkt på kunst, kultur og museum. Jeg burde hatt en hel dag her. Det har jeg ikke. Det er for få dager igjen av ferien. 

Vaasas gamle tollbod. Nå kunstmuseum

Det beste å gjøre er å bare være til. Nyte Vaasa utendørs i behagelig kveldssol. Det er ikke lite bare det. Går langs fjorden, betrakter sommerglade mennesker på utendørsrestauranter, lekende barn på lekeplasser, fiskebåter, menn som prøver fiskelykken langs kaikanten med fisketroer. Ubetalelig sommerstemning i gamle og nye miljøer. Sikksakker meg oppover i byen igjen. Gjennom sidegater kommer jeg tilbake Vaasas brede gågate, finner en restaurant med et ledig utendørs bord med utsikt til Vaasa kirke. Her slår jeg meg ned med et glass vin og god mat. Nyter lenge. 

Fra Vaasas "strandpromenade"

Vaasa har våknet i sene kveldstimer. Party-stemningen har tatt seg betydelig opp når jeg rusler tilbake mot hotellet. Det er konsert på en utendørs scene. Jeg er mer edruelig. Svipper innom en åpen matvarebutikk. Kjøper mat til en kjapp, liten frokost før avmarsj i morgen. Slapper av med en god kopp  te på hotellet. Logger av for dagen. 

Tidlig avgang med Krakow-bussen

Klokka er rett før 7 når jeg går den korte veien mot busstasjon i et særdeles morgenstille Vaasa. Solen har stått opp for lengst, det samme har byens ubetalte renovasjonsvesen. Måkene. Temperaturen har så vidt begynt å klatre. Det er flere sjeler som venter på Flixbus' irrgrønne buss til Krakow. For andre gang på denne turen huker jeg opp med ruten deres mellom Rovaniemi og Polens hovedstad. Enkelt, billig og effektivt suser jeg sørover langs Finlands vakre vestkyst mens solen stiger stadig høyere over et grønt, kultivert, blomstrende landskap. Skogen ligger der som  et rolig bakgrunnsteppe og vi møter fremdeles tømmertransporter på vår vei. 

Tre timer og et kvarter etterpå stiger jeg av bussen i Rauma. Bussperrongene er praktisk talt inngangsportalen til Raumas verneverdige sentrumskjerne. Noen skritt unna ligger Hellige Kors Kirke. Her har flere turistbusser parkert, og en mengde utenlandske turister virrer rundt. Trolig fordi kirken er en av Raumas eldste bygg. Det var her Rauma tok til. I 1442 ble det satt opp et fransiskanerkloster nettopp hvor kirken ligger. Klosteret tiltrakk seg mennesker som slo seg ned utenfor klostermurene. 

Like ved kirken renner elven Raumanjoki. På den andre siden sprer Raumas gamle trehus seg utover, kvartal for kvartal. Gamlebyen her overgår selv Skata i Jakobstad /Pietarsaari. Her er hele 600 bevaringsverdige trehus. Gamlebyen i Finlands 3. eldste by står på UNESCO's bevaringsliste. Byen bærer fortsatt tydelige spor av middelalderen med sine smale brosteinsgater, tradisjonelle hus med små nusselige porselensfigurer blant potteplanter i vinduskarmene.

Jeg kommer raskt opp til torget hvor det er rigget til boder av mange slag. Min lille, raske frokost på hotellrommet i Vaasa er alt historie så jeg kaprer et bord i solen på Café Sali. Det er lørdag formiddag og folk har har kommet seg ut for å kose seg. En eldre mann sitter ved bordet ved siden. Jeg betror han å passe på ryggsekk og bord mens jeg kjøper en caffe latte og litt å spise. Min venn får selskap av to jevnaldrende kamerater. Vi ender opp med å dele bord for det er trangt om saligheten under solen. De er nysgjerrig på hva jeg er for en reisende. Jeg ligner ikke andre turister som kommer i store flokker. Hvor er mitt reisefølge? Hvor er min guide? Har jeg stukket av? Hvorfor drasser jeg rundt på ryggsekk? Kommunikasjonen går imidlertid trått. De kan finsk. Kun bittelitt engelsk og bittelitt svensk. Norsken min er totalt uforståelig. Av Raumas 39.000 innbyggere har kun vel 100 stykker svensk som morsmål. Her er det finsk som gjelder - til tross for 370 år under svenskene. Å fika har de imidlertid ikke glemt.

Typisk gate i gamle Rauma

Fra Café Sali langer jeg ned mot kanalen. Mine nye venner har pekt ut retningen mot Hotel CityHovi i Nortamonkatu. Mitt nye bosted. Jeg befinner meg plutselig i en nyere del av byen. Hotellet ligger i 2. etasje i et kjedelig, grått betongbygg. I resepsjonen er det mørkt og det står sekker med brukte håndklær og sengeklær stablet opp langs veggen. Ikke en lyd er å høre. Hva slags sted har jeg kommet til nå? Plinger på en klokke i skranken. Det dukker opp en overrasket ansatt.

- Hvordan kom du deg inn? undres hun spørrende.

- Øh... inn ytterdøren, opp trappa og inn den døra der, svarer jeg mens jeg peker mot resepsjonsdøra.

- Ah, vi må ha glemt å låse..., sier hun.

- Si meg, er ikke dette et hotell? spør jeg overrasket.

- Vi holder stengt mellom frokostslutt og innsjekk klokken 15.

- Nå når jeg først er her, kan dere oppbevare ryggsekken min?

De kan det. Jeg får til og med lånt toalettet. Til de ansatte. Lettet langer jeg ut i byen igjen. Mot gamlebyen. Fri og frank, uten tung bør. Det er vanskelig å være ryggsekkturist i nordre og østre deler av Norden med så mange nesten ubetjente kodehotell. Lettvint å komme inn etter fastsatt innsjekkingstid men ingen sted å gjøre av bagasjen ved tidlig ankomst eller sein avgang. Gjester uten egen bil er stuck med bagasje. Oppbevaringsbokser finnes heller ikke.

Et av Raumas mange bakgårdsmarkeder

Her er det meste til salgs! Aldri for tidlig å forberede julen

Tar første og beste gate oppover i gamlebyen igjen. Kauppakatu. Handelsgaten. Det er ikke tull en gang. Har ikke kommet langt før jeg havner innom et portrom som skjuler et spennende bakgårdssalg. Og så enda et, og et til. Denne helgen har mange bakgårder åpnet opp for salg av brukte klær, antikviteter, gamle mobiltelefoner og LP-plater, retro artikler fra 70-tallet, håndverksprodukter, nymalt kunst og blasse, gamle oljemalerier. Her er sjørøverbekledning, nissedrakter, nettingstrømper, slitte pocketutgaver av Nesbø-krim på finsk, broderte klokkestrenger med Pippi Langstrømpe, termoser med og uten kaffe, gammel fajanse (dog ikke Figgjo men finske Arabia), falmede plastblomster, møbler og sågar flere flak av noen amerikanske veteranbiler. Bilene var riktignok ikke til salgs, men i bakgården kan trolig alt av retro biltilbehør kjøpes. Går gater opp og ned, på kryss og tvers, inn og ut av bakgårder og kunstatelier. Lander for en halvtime på sjarmerende Wanhan Rauman KaffeBar som har spennende salatbar som inntas ved et malingslitt bord med kniplingduk.

Kunstmuseets vakre eksteriør

Jeg rekker mer. Jeg rekker en fredelig kunstvandring på Rauma Kunstmuseum som er fylt med verker av lokale kunstnere. Ikke helt uventet er mange kunstnere bosatt i fargerike Rauma. Jeg er går innom Marela-huset som er en avdeling av Rauma Museum. Marela har vært et rikt skipsrederhjem siden 1700-tallet. Mellom 1870-tallet og1906 var huset eid av familien Granlund, og det er deres fasjonable liv som vises i museet. Gabriel Granlund var en av de rikeste handelsrederne i byen og var leder for bystyret. Hjemmet har praktfulle, originale kakkelovner med dekorative fliser fra Arabia, vakre takmalerier og dekorerte dører og veggpanel. Navnet Marela stammer fra Abraham Marelin som bodde på adressen i andre halvdel av 1700-tallet. Nyrenessansestilen til mange av husene i gamle Rauma er et resultat av velstand oppnådd nettopp gjennom skipsfart og handel. På slutten av 1800-tallet hadde Rauma Finlands største flåte av seilskip, totalt 57 fartøy. Varene ble hovedsakelig eksportert til Tyskland, Stockholm og de baltiske statene.

Inngangsdør en skipsreder verdig

Omsider bestemmer jeg meg for å ta en pause. Gå tilbake til hotellet, pakke badesekk og finne nærmeste strand. I en gammel sjøfartsby bør ikke havet være langt unna. Men det tar tid bare å gå tilbake til hotellet. Snubler nemlig innom Kontion Café & Konditori for kaffe og tradisjonelt bakverk i deres blomstrende bakgård.

Sukret, tradisjonelt bakverk

Jeg lokkes også innom byens kulturhus hvor den årlige nuperelle-messen pågår. Rauma er også kjent for sine nupereller, et tradisjonelt håndverk som har eksistert siden tidlig på 1800-tallet. På kulturhuset er det en massiv utstilling av nupereller av alle slag. Her får jeg demonstrert hvordan de fintvevde blondene lages, et håndverk som her i Rauma fremdeles er ytterst levende. Før i tiden var nupereller en kjærkommen mulighetene for kvinner å tjene til livets opphold på en tid da det ikke var flust av inntektsmuligheter for kvinner. Det var også vanlig at menn vevde og solgte nupereller for å spe på inntekten i perioder med lite annet arbeid å oppdrive.

Nuperellevev

Omsider er jeg på vei til Raumas nærmeste strand. Othanlahden Strandpark. Den ligger ikke i umiddelbar nærhet. Google sladrer om 37 minutters til fots. Det tar lengre tid. Turen fra hotellet starter nemlig langs bykanalen. Et vakkert parkområde hvor oppdagelsestrangen igjen melder seg. Jeg får likevel halvannen time på fin sandstrand mens solen daler på himmelen. Her er vannet er langt klarere og kjøligere enn i Jakobstad /Pietarsaari.