Blant russere og Agent Orange

Romantikk i en av verdens vakreste havbukter? Nha Trang. 

Logistikkmessig er vakre Hoi An en blindvei. Jeg har skaffet meg en digital billett med toget sørover langs kysten til byen Nha Trang, men toget går fra Da Nang nord for Hoi An. Hjelpsomme Tin i resepsjonen sier han kan skaffe meg taxi til togstasjonen, like billig som Bolt. Det skal han jammen få lov til å gjøre, men akkurat nå er jeg mest interessert i frokost. Det kan han også bistå med. For et lite beløp spiser jeg frokost i hotellets øverste etasje. Den er delvis åpen, som en stor terrasse. Herfra har jeg en aldeles nydelig utsikt over den grågrønne, stille elven som flyter forbi. Frokosten er ytterst vietnamesisk. Jeg skjønner knapt hva det er, men maten er god. En av de ansatte damene kommer løpende med en skje. Hun har oppfanget min hjelpeløshet med spisepinner. Jeg tar takknemlig imot. 

Togstasjonen nås i god tid. Her er det oversiktlig og ingen sak å finne frem. Den digitale billetten trengs ikke byttes i papir. Det er bare å ta plass i ytterste venterom før vi blir sluset inn i det innerste når toget nærmer seg stasjonen. Tin har fortalt meg at det selges mat på toget, men jeg kjøper en pakke tørre kjeks i kiosken. Krisemat er aldri feil i tilfelle alt går galt. Det er tross alt en over 10 timers togtur jeg begir meg ut på. 

Det jeg trodde var et sete ved vinduet viser seg å være i midtgangen og er et av fire seter som står mot hverandre. Den eldre vietnamesiske damen som har vindusplassen er så liten og vever at det ikke er noe problem å nyte utsikten uansett. Midt imot sitter et middelaldrende ektepar fra Perth i Australia. De reiser med to av de største koffertene jeg noensinne har sett. Koffertene er så store at paret først må ha hjelp med å få dem på toget for deretter ha problemer med å plassere dem i togkupéen. Jeg tror først at de ikke er vant med å reise, men der tar jeg skammelig feil. Det er tredje gang de er i Vietnam, og har ellers vært i de fleste asiatiske land. De elsker å dra ut på egenhånd. 

- Reiseplanleggeren sitter her, flirer Paul og peker på Beth ved sin side.

- Hvorfor reise på gruppeturer hvor du blir dratt hit og dit og kun halvparten av programmet er interessant?! Og ligge på svære, glattpolerte A4-hotell? Hvor det er umulig å komme i kontakt med noen bortsett fra medreisende? 

Beth rister på hodet. Begynner å fortelle om koselige boutique-hoteller og home-stays som de har bodd på. Jeg har truffet min likekvinne. Praten går tidvis tett og er med på å gjøre den lange togturen litt kortere. For lang ble den. Det er vi hjertens enige om når toget omsider ruller inn på en stasjon der kveldsmørket har senket seg for flere timer siden. 

Utsikt fra togvinduet

Utsikten har vært upåklagelig på hele turen. Rismarker som spas opp for neste såing. Mannlige og kvinnelige bønder som har vasset i gjørmevann til langt oppå leggen med sine grev, ofte ikledd tradisjonelle koniske stråhatter. Frukthager i blomst og med moden eksotisk frukt. Grønnsakhager. Banantrær. Større byer, små landsbyer, byggeplasser, motorveier, landsens veier uten fast dekke, fargerike småhus, grå betongblokker, moderne høyhus i glass og stål. Folk på sykler, med og uten motor. Industri. Sør Kina-havets bølger har slått mot land der togskinnene har gått nærmest kysten. Joda. Mye har vi sett men nå er synet mettet for i dag. Jeg hjelper dem over skinnegangene med koffertene, vandrer over til motsatt side av stasjonsbygget hvor vi påkaller hver vår taxi, og så forsvinner vi ut av hverandres liv. 

På Mojzo Inn Boutique Hotel blir jeg overstrømmende tatt imot av en ung kvinne i lyseblå ao dai. Den tradisjonelle, lange tunikaen blir her brukt som uniform i resepsjonen. Jeg kunne ikke ha blitt mer ønsket velkommen om jeg hadde bestilt rom for en måned, men jeg skal videre alt i morgen. 

- Men hvorfor så kort opphold? undres min nye venninne. - Nha Trang er en nydelig by!

- Og Vietnam er et nydelig land. Mitt dilemma er å få sett så mye som mulig på mine tilmålte få uker, sukker jeg. 

- Skjønner, sier det smilende mennesket foran meg. 

Gjør hun? For hva har hun sett av verden? Jeg føler meg med ett skyldbetynget over å klage over en tilmålt ferie som helt sikkert er mye lengre enn hennes. Og reise dit man vil? Det er unnet de som er født med sølvskje i munnen. Sånne som meg. 

- Jeg har lyst til å se kaffedistriktet i høylandet. Skal til Buon Ma Thuot i morgen, forteller jeg. 

Hun slår hendene sammen av begeistring. Hun er født og oppvokst i Buon Ma Thout og understreker at jeg har gjort et riktig veivalg. 

- Jeg kan skaffe transport til deg, tilbyr hun. 

Jeg har derimot alt bestilt transport gjennom en av mine apper. Jeg benytter sjansen til å spørre hvor transporten gå i fra. Det har nemlig ikke verken appen eller Google klart å forklare meg. Jeg skal heller ikke av gårde med en vanlig buss. Det går det tydeligvis ikke flust av opp til høylandet. Jeg skal med noe som kalles limousin van. Jeg viser henne billetten. 

- Så rart. De pleier alltid å hente ved hotellene. Ikke bekymre deg, jeg ringer dem, smiler hun i det hun overleverer meg nøkkelkortet til hotellrommet.    

Rommet er moderne, lunt og koselig. Utenfor vinduet troner høye glassbygg. Det stemmer overens med inntrykket fra den korte taxituren gjennom Nha Trangs sentrum. Inntrykket av en moderne, luftig, lys og åpen by. Noe annerledes enn byene jeg har besøkt til nå. Dunk-dunk-musikk høres utenfor. Fra en nattklubb? Musikken stopper opp klokken elleve så nattklubb var det nok ikke likevel. Etter et stort og deilig krus te til tørre kjeks sovner jeg som en sten. Det er utrolig hvor sliten jeg har blitt av å kun sitte på et tog. 

Trøtt av å kjøre tog

Hvor mye får man sett av en by med neste 540.000 mennesker på kun noen formiddagstimer? Jeg er ikke i tvil om at min gode fe i resepsjonen har helt rett i at jeg burde vært her noen dager. Jeg har derfor satt på alarmen neste morgen for å i alle fall få sett litt av byen. Telefonen på nattbordet ringer i det jeg kommer ut av dusjen. Min gode fe har fått kontakt med sjåføren som vil plukke meg opp ved hotellet. Jeg er dermed gitt en time ekstra til å snuse inn Nha Trang.

Optimistisk, russisk start på dagen

Går ut av smuget der hotellet ligger, krysser en hovedgate og tar innover en mindre gate. Der skal det være flere kaffebarer å oppdrive for frokost. Jeg velger meg Optimist Casual Café som stedet å starte dagen. Først må jeg bare få en forståelig meny. En ansatt insisterer nemlig på å gi meg en på russisk. Han ser tvilende på meg når jeg rister på hodet, for i den andre hånden har han menyen på kinesisk. Jeg ser trolig mer russisk ut enn kinesisk. 

- English? spør jeg optimistisk.

Han lyser opp, leter i skuffen. Finner en meny på engelsk nederst i bunken. Servicen er treg, maten førsteklasses. Mens jeg venter, nyter jeg stillheten og utsikten ut i det smale smuget fra kafébordet. Betrakter kunder som kommer og går. De fleste er utrolig nok unge russiske menn i vernepliktig alder. Med og uten russiske kjærester. Har de stukket av hjemmefra? Har ikke de en krig å utkjempe? Har Putin mistet kontrollen? Jeg rekker ikke tenke mer over saken. Jeg har en by å bli kjent med på kun få timer.

Fra stranden i Nha Trang

Jeg velger å bruke timene ved stranden i det som sies å være en av verdens fineste havbukter. Var det grunnen for at amerikanerne valgte Nha Trang som hovedbase for sine bakkestyrker under den beryktede Vietnamkrigen? Eller var grunnen det faktum at innenfor byen lå en tett, farlig jungel hvor ikke bare tigrer streifet rundt, men også soldater fra vietnamesiske, kommunistiske frigjøringsstyrker? Her levde de på provisorisk vis, herfra gikk de til angrep for å samle landet til et rike. Vriste det ut av hendene på vestlige makter.  Her foregikk også en vidstrakt logistikk for å transportere våpen mellom nord og sør. Penger til våpen sivet inn fra Moskva. Det var superkald krig i verden. Vietnam ble på sett og vis en arena for krigføring mellom USA og Sovjetunionen. 

Tram Huang-tårnet har fått skarp konkurranse av et juletre

Strandpromenaden nås ved ikoniske Tram Huang Tower. Tårnet som ble bygget i 2008 og kun er på seks etasjer, er blitt et merkevaresymbol for moderne Nha Trang. Det har form som en lotusblomst og sies å være et arkitektonisk mesterverk. Her er det suvenirbutikker men en backbacker som meg, med begrenset plasskapasitet og bærevilje, tar kun en runde rundt tårnet for å betrakte det. Fortsetter videre langs den vakre strandpromenaden. Først i nordlig retning, så sørover. 

Sør-Kina-havet går fremdeles røft, men noe spakere enn i Da Nang. Røde fareflagg langs stranden anmoder folk om å ikke bade. De aller fleste koser seg på badehåndklær i sanden. Temperaturen er akkurat passe varm. Andre har inntatt strandbarer for en kaffe eller pils. 

Det ligger en øy like ute i bukten. Vinpearl heter den, og kan nås med båt, taubane eller via en bro over fra fastlandet. Øya er som en eneste gigantisk ferie-resort. Der er store hotell på rad og rekke, og her er lukrative strender, restauranter, akvarium, dyrehage, fornøyelsespark og badeland. Det meste som kan tenkes å bruke penger på i løpet av en ferie, finnes på Vinpearl. Jeg drar ikke dit.  

Parkering med utsikt

Tiden for avgang nærmer seg og jeg svinger tilbake og opp i byen. Er innom en butikk for å fylle på kriselageret av mat. Jeg har absolutt ingen peiling på om luxery limounsin van'er stopper for matpause. Tilbake på hotellet får jeg opplyst at sjåføren har ringt. Han vil plukke meg opp en halvtime senere enn først avtalt. Jeg rekker derfor en oppdagelsestur i de sjarmerende smugene rundt hotellet. Jeg rekker også å dingle med beina i resepsjonen før telefonen kimer neste gang. Resepsjonisten kaster på seg en jakke (som om det er kaldt utendørs) og insisterer på å følge meg opp til hovedgaten. Hun vil være sikker på at jeg kommer meg trygt av gårde. Servicen er det ingenting å si på.

Gamle og nye bygg i Nha Trang

Luxery limousine van'en er en sliten, støvete 9-seter som en gang i tiden har vært luksuriøs. Vi er 6 passasjerer som skal opp i høylandet. Meg, en forretningsreisende mann i dress, og et ungt ektepar med to veloppdragne barn. En baby og en 2-åring. Vi har knapt kommet ut av byen før jeg skjønner at vietnamesiske limousine vans egentlig er det samme som karaoke-taxier i Norge på 90-tallet. Far med 2-åring på fanget stemmer i og holder det gående til sønnen sovner. Musikken går og går de fleste av turens 5 timer. Mannen i dress tar det hele med stoisk ro og jobber konsentrert med laptop på fanget. 

Vi humper av gårde i vestlig retning. Veien er svingete og bratt den første delen av turen. Det er pågående veiarbeid over en lang strekning, men sjåføren holder fin fart likevel. Oppover og oppover bærer det, gjennom et landskap og økosystem som fremdeles bærer preg av ødeleggelsen det ble utsatt for på 60 og 70-tallet. Vi kjører gjennom det som da var den tette, nesten ugjennomtrengelige jungelen. Nå er det ingen jungel, kun et og annet tre, og noe krattvegetasjon. Vi kjører forbi flere små og større jordskred. Den rødbrune jorden er våt og sklir ut i regntiden. Fremdeles, snart 60 år etter krigen, finnes ikke vegetasjon med røtter dype nok til å holde på jorden.

For å få kontroll over Vietcongs styrker, tok amerikanerne i bruk det svært giftige ugressmiddelet Agent Orange. Hele 75 millioner liter ble sprøytet ut fra amerikanske fly. Ikke bare her, men over hele Vietnam og til dels over nabolandene, Kambodsja og Laos. Konsentrasjonen som ble brukt var dessuten 13 ganger høyere enn produsentens anbefalinger. Agent Orange ødela ikke bare vegetasjonen, men også menneskene som kom i befatning med stoffet. Det er anslått at mellom 4 og 5 millioner mennesker døde som en direkte følge av ugressmiddelet. I tillegg kom alle bivirkningene blant sivilbefolkningen og soldater på begge sider. Helseskadelige effekter som drastisk økning av risiko for kreft i lever og tarm, kroniske hudskader, nedsatt immunforsvar, nevrologiske sykdommer og reproduksjonsforstyrrelser. I generasjoner fødes det dødfødte barn og barn med betydelige misdannelser. Fremdeles har de fleste vietnamesere et forhøyet innhold av giftstoffet dioksin i blodet.    

Kartet over Sør Vietnam viser hvor Agent Orange ble sprøytet mellom fra 1961 til 1971 (kilde: U.S. Army)

Rammede amerikanske soldater har fått en viss form for erstatning av egen stat etter årelange rettsaker. Vietnam har kjørt samme sak mot amerikanske myndigheter, ikke uventet med et annet utfall. De er ikke blitt innvilget erstatning, ikke bare fordi erstatningsbeløpet ville blitt svært høyt men fordi en erstatning ville vært en innrømmelse fra USA på at de bedrev biologisk krigføring. Grunnen til at bruken av Agent Orange ikke rettslig falt under begrepet "biologisk krigføring", var at ugressmiddelet ikke hadde til hensikt for å drepe mennesker. Det skulle liksom kun drepe avlinger og jungel. Dette til tross for at giften ble brukt bevisst for å skape hungersnød. 

Vietnameserne har stort sett måttet klare seg selv. De har fått noe økonomisk støtte fra FN. Deres tidligere fiender, de amerikanske veteranene, dannet private hjelpefond for vietnamesere rammet av samme helseutfordringer som dem selv. Staten USA har imidlertid gjort innrømmelser under både George W. Bush og Obama-regjeringen om at USA er pliktig til å rydde opp i amerikanske, ubrukte lager av Agent Orange. De har stått der som udetonerte økologiske bomber. Spesielt mye er lagret på den militære flybasen i Da Nang. Om opprydningen har skjedd, vet jeg ikke. 

Pause i kjøringen ved en hengekøye-café

Vi har en pause i kjøringen omtrent halvveis til Buon Ma Thout langs National Road 26. Her, langt ute på landet blant små gardsbruk og klukking fra høner, dukker det opp to store kaféer side ved side. Den ene er stengt, på den andre er det i det minste et par mennesker og et åpent toalett. Tomme hengekøyer henger mellom trærne som grønne pølser. Her kan trafikanter få tatt en hvil etter maten. Jeg og mitt lille følge gir ikke penger i kassen, Alt vi er interessert i er å strekke på beina. Regnet har plasket ned siden vi for alvor begynte oppstigningen fra Nha Trang, så vi holder oss under bølgeblikktakene. 

Den unge familien går av et stykke før Buon Ma Thout. Der blir de tatt imot av familiemedlemmer på to motorsykler. Det er fascinerende å se hvordan far og mor med barn stuer seg sammen på de samme motorsyklene. Mor surrer babyen inn i et fatle som hun har rundt halsen, og plasserer bylten mellom seg og personen foran. 

Underveis

I utkanten av Buon Ma Thouts sentrum stopper sjåføren. Han går ut av bilen og står i noe som ligner en argumenterende diskusjon med et par menn på fortauskanten. Hva er det nå som skjer? Den tause forretningsreisende i dress ved min side, trekker på skuldrene. Han har ikke sagt et ord på hele turen og jeg er usikker på om han kan engelsk. Det er den unge faren som har vært min engelskspråklig støttekontakt hittil, men han har jo gått av. Like etter kommanderer sjåføren sine to gjenværende passasjerer ut av bilen. Oss. Jeg er som et stort spørsmålstegn. Google sladrer nemlig om at mitt bosted fremdeles ligger ca. 15 minutters kjøring unna. 

Sedler bytter hender på fortauet. Sjåføren betaler noen for å kjøre oss videre til bestemmelsesstedene. Videre blir vi plassert i en taxi som står parkert på den andre siden av gaten. Forretningsmannen nikker bekreftende når jeg spør. Han kan altså engelsk.

- Mitt hotell ligger nærmest så han kjører meg dit. Etterpå kjører han deg videre til din destinasjon, informerer han meg videre. 

Hotellet til den forretningsreisende tipper jeg er Buon Ma Thouts staseligste og er av en helt annen karakter enn der jeg har bestilt. Han tar farvel ved å ønske meg et fint opphold her langt inne i Vietnams kaffedistrikt. Så bærer det videre med meg som eneste passasjer. 

Litt på kryss og tvers, så ned en smal, mørk gate. Der, til venstre, står det "Co cun homestay" over en stor luke i veggen. Den er stengt. Den grønne, solide porten ved siden av er også stengt. Innenfor er det en relativt mørk hage. Jeg er i ferd med å finne frem nummeret for å ringe innehaveren når en mann innenfor får øye på meg. Han kommer imot meg og hilser mens han åpner porten for meg. Viser meg hvordan jeg kan lukke den opp ved å stikke hånden inn mellom sprinklene. Han kan ikke engelsk, så roper på sin bedre halvdel når jeg kommer innenfor. 

På Co Cun homestay er det nemlig billedkunstneren Van som er sjefen. En slank, vever kvinne med et smil tvers over hele ansiktet. Hun tar meg opp på en terrasse og viser meg videre inn til mitt store, vakkert møblerte og dekorerte rom for 2 netter. Veggene er holdt i tre, møblene er malt i en behagelig, lys grønnfarge. Tekstilene er vakre, lampene er en blanding mellom jungel og industri. Van har smak. Jeg vil imidlertid ut herfra rimelig kjapt. Det er veldig lenge siden jeg hadde et anstendig måltid. 

- Du trenger ikke gå langt, smiler Van. - Tvers over gaten, i øverste etasje, finnes en restaurant med god mat. 

Jeg takker, låser meg ut porten og krysser gaten. Blir litt forvirret, for bygget virker å være en eneste stor leketøysforretning over flere etasjer. Jeg har imidlertid tatt Van på ordet, leter opp en trapp og klatrer den til endes. Her er det en restaurant tom for kunder. Den har en fin stor terrasse med eventyrlig kveldsutsikt, samt mange unge restaurantarbeidere. De tar smilende og begeistret imot meg, gir meg et bord ute på terrassen og kommer med meny på renspikka vietnamesisk. Det er fint med oversetter-app, men jeg skjønner ikke navnet på rettene likevel. Jeg er langt utenfor turistenes veivalg i Vietnam. 

Mens jeg venter på maten får jeg først servert en liten, nydelig forrett. På huset. Den unge, smilende og pratsomme arbeidsstokken har gitt seg til å grille menyens grønnsaker for kvelden. Like etterpå får jeg servert en grillet søtpotet med lilla skall. Den smaker godt og er også på huset. Når maten jeg har bestilt kommer på bordet, er jeg halvveis mett. Etter en kaffe returnerer jeg samme korte vei. Til en avslappende kveld i mitt nydelige værelse.