Helsinki: Skjærgårdsliv og solskinn

Helsinkis svar på Venezia? Kanalliv ved Ruoholahden-parken

Om solen ikke var 100% tilstede i går, viser den alle tegn til å ville være det i dag. Passer perfekt for jeg har tenkt meg ut i Helsinkis skjærgård. Den er kanskje ikke så berømt som skjærgården utenfor Stockholm, men finnene har den lille øygruppen Suomenlinna. Suomenlinna, eller Sveaborg som øygruppen heter på svensk, består av 8 øyer. Hele 6 av dem innehar gamle festningsverk. Sammenlignet blir Akershus festning i Oslo inkludert forlenget festningsverk ute på Hovedøya noe smått og pinglete. 

I første halvdel av 1700-tallet så svenskene sterkt behov for å forsvare Helsinki, eller Helsingfors som byen heter på svensk. De innpåslitne russerne prøvde seg støtt og stadig. Et ordentlig forsvarsverk måtte bygges for å holde dem ute. Som gode Bonaparte'r så den svenske stormakten naturlig nok mot Frankrike. Når byggingen av festningsverket på Suomenlinna startet i 1748 fulgte de den anbefalte militærstrategien til den franske ingeniøren Sébastien Le Prestre av Vauba. Han var allerede død og begravet på det tidspunktet, men hans forsvarsprinsipp og offansive taktikk levde videre i over 100 år etter at han vandret heden. På denne reisen har jeg blitt kjent med to store jernbanestasjonsarkitekter, norske Paul Due og svenske Folke Zettervall. Her snakker vi om en fransk ingeniør som designet festninger tilpasset egen militærstrategi. Ikke bare det. Han engasjerte seg også i mange sivile infrastrukturprosjekter flere steder, som utforming av havnene i Brest, Dunkerque og Toulon. I dag har jeg nok med Suomenlinna.

For å komme dit drar jeg ned i Sørhavnen etter utmerket frokost på hotellet. Her finner jeg ikke bare en båt til Suomenlinna. Jeg finner mange. Stiller meg først i en kø, spør folk rundt meg i køen om dette er båten til Suomenlinna og får bekreftende svar tilbake. Men prisen da? Når jeg nærmer meg billettluka får jeg bakoversveis. Det viser seg å være en flere timers båttur rundt øyene, inkludert guide, trolig på lydbånd. Niks. Jeg klarer å guide meg selv og vil ikke være bundet til et opplegg til en ublu pris. Forlater køen, googler vilt, finner flere lignende "tilbud" fra andre rederi. Men der, rett til høyre, finner jeg båten jeg er på jakt etter. Lokalbåten. Den som skysser meg og lokale finner over til hovedøya Mustasaari for kun noen få Euro.

Forsvarsstrategiene markisen av Vauba introduserte på 1700-tallet strekker ikke lenger til slik verden ser ut i dag. Det finske forsvaret har overlatt det meste av øyene til folket. I dag bor det omtrent 900 innbyggere fast på øyene. Cirka 350 mennesker jobber her året rundt. Øyene er krydret med mursteinsbygg i militær stil fra ulike tidsepoker. En tidligere russisk skolebygning nær havnen er omgjort til vandrerhjem. Mange andre bygg er gjort om til private leiligheter. Utenfor flere av dem blafrer klesvask til tørk i solen. Det oser sommeridyll, fred og fordragelighet. Øyene er et elsket rekreasjonsområde for Helsinkis innbyggere, men er samtidig en av Helsinkis mest populære turistattraksjoner. Arealet er stort nok til alle. 

Eleganse i Ehrenvärds hjem

Øyene har flere museum. I strandsonen ligger også en ubåt som kan besøkes. Den bærer navnet "Visikko" og er den siste gjenværende av totalt 5 tyskbygde ubåter levert Finland i starten av 30-tallet. Den gang var Finland og Tyskland allierte mot sin felles fiende Sovjetunionen. Jeg har vært i slitne, gamle ubåter før fra omtrent samme tidsepoke. En amerikanskbygget ubåt solgt til den tyrkiske marinen, strandet ved marinemuseet i Çanakkale. Jeg tar bare en titt på "Visikko" i det jeg passerer rundt festningen på øya Susisaari. Et museum er jeg derimot innom. Ehrensvärd Museet. Museet viser hvordan kommandant Ehrensvärd bodde med sin familie frem til 1855. Boligen er et godt eksempel på hvordan boliger og forsvarsstrukturer lå kombinert under samme "tak" i den tiden. Helt risikofritt var det ikke. Hele den sørlige halvdelen av boligen ble bombet sønder og sammen under Krimkrigen og familien flyttet ut. Det er et ytterst fornem bolig som jeg tråkker rundt på museets billett, men så var det heller ikke menig mann som oppnådde rangen som kommandant.

På Susisaari ramler jeg også innom et verksted som for tiden har en utstilling om dykking rundt Suomenlinna, men som også har et par restaurerte båter utstilt. Selve det gamle verkstedsbygget interesserer meg vel så mye som utstillingen med sine flotte vinduer, spor etter gammel tid i utstyr, murvegger og slitt gulv. Like utenfor finner jeg nok en idyll. Restaurant Adlerfelt har åpen, grønn og solfylt bakgård med servering. Det er som å trø rett inn i en romantisk sommerroman. Her er det sågar bord til soloreisende. Jeg blir vel tatt imot av en særdeles hyggelig kelner. Han anbefaler meg sild, grønne erter og småpoteter til lunsj, med en riesling fra Martin & Anna Arndorfers vingård i Østerrike. Foccasiaen som serveres til smelter på tunga. Dessert og kaffe blir en nødvendighet til ord fra min nyinnkjøpte ferielektyre i Narvik: "Det hvite badehuset" av Oslo-forfatteren Thorvald Steen. Livet kan knapt bli bedre.

Det er flere øyer å nå til fots. Musstaari, Länsi Musta og Pikku Musta. Sistnevnte er minst men så betyr jo Pikku også "liten". Det er flere festningsmurer å klatre opp og ned, og å åle seg inn og ut av. Det er parker, flere murbygg og en båthavn og to å oppdage. Jeg blir lengre ute på øyene enn det jeg hadde drømt om. Lar gladelig noen båter gå fra meg tilbake til fastlandet når jeg oppdager et mikrobryggeri i solen. Ikke fordi jeg er så forbaska glad i øl men fordi det er så fint her. Jeg har ikke bitten lyst å dra tilbake til storbyen.

Når båten klapper til kai i sentrum av Helsinki er det fortsatt for fint til å dra tilbake til hotellet. Tar en rusletur i havnen hvor det yrer av sommerglade mennesker, musikk og liv. Går trappene opp til Uspenski-katedralen som troner som en bløtkake i rød murstein over byen. Det er den største ortodokse kirken i nordvest Europa, bygget av russerne og innviet i 1868. Kirken er stengt, kanskje fordi den inneholder flere verdifulle ikoner. Et av dem ble stjålet midt på høylys dag med opp mot hundre turister tilstede i kirken. Ikonet etterlyses fremdeles. Et annet ble stålet i et innbrudd i 2010. Disse gjerningsmennene ble tatt like etter for et nytt forsøk på innbrudd i samme kirke. Etter en av de fengsledes innrømmelser ble sistnevnte ikon lokalisert nedgravd på kirkens grunn. Jeg må derimot nøye meg med utsikt i stedet for ikoner. Den er upåklagelig.

Uspenski-katedralen sett fra båten til Suomenlinna

Dagen har gått, piffen har blitt borte i solskinn, sjøluft og oppdagelsesferd i vakre omgivelser. Det kjennes greit å kun ta trappene ned til Restaurant Toscanini, beliggende i samme bygg som Hotel Klaus K. Et glass italiensk rødvin og litt pasta gjør susen.

Når jeg våkner neste morgen har jeg kommet til siste dag av min nordiske reise. Det er 16 dager siden jeg startet i Narvik. Flyet hjem går ikke før sent i ettermiddag og det er ennå timer til å fylle med opplevelser. Øverst på listen står Finlands Fotografiske Museum som synes å ha flere interessante utstillinger. Dessuten ligger det nært hotellet. Raskt gjort, tenker jeg. Finner adressen, men der er det ikke noe museum. Finner i stedet en poster som forteller at museet har flyttet, tydeligvis uten å ha meldt flytting til Google. Plotter inn ny gateadresse og vips vil Google ha meg til en helt annen bydel, langt av gårde. Bestemmer meg likevel for å gå dit da adressen synes interessant nok i seg selv. Museet har flyttet til en kabelfabrikk i et av Helsinkis gamle havnestrøk. 

Været er vakkert også i dag og ingenting synes bedre enn å holde meg ved sjøen. Dessuten har jeg gode sko til å gå langt i. Det blir lengre enn langt for Google fortalte intet om massivt veiarbeid i form av omlegging av veitrassè, noe som medfører mangel på idyll, stadig kryssing av gater og lange omveier også for gående. Å gi opp er ikke helt min stil, heller ikke når jeg ikke finner kabelfabrikken. En kvinne som er ute og lufter hunden får meg på rett vei. Jeg har havnet på baksiden av det gamle, lange røde mursteinsbygget. Skiltingen til Det Fotografiske Museets nye plassering er mangelfullt, men så står jeg der omsider i en gigantisk industriell foaje. 

Kabelfabrikkens inngangsparti

Innenfor er det to utstillinger som fanger interessen. Den første er finske Karoliina Paatos fotoutstilling "Heroes & Cowboy Girls". Utstillingen skildrer den marginaliserte cowboykulturen i USA og setter lupen på jenters- og kvinners roller på ranchene. Deler av bildene skildrer i tillegg de subkulturelle homofile rodeoene som oppstod på 1970-tallet. Disse rodeoene oppstod fordi homofile var og er fortsatt ekskludert fra andre rodeoer. Ranchlivet i USA (Arizona, Nevada, New Mexico, Texas og Oklahoma) er svært mannsdominert men i endring fordi den pågående industrialiseringen betyr at færre kan leve av kjøttproduksjon. Det går spesielt ut over kvinnene som gjerne har svært lav eller ingen utdannelse da de i hovedsak har hatt hendene fulle med praktiske gjøremål på ranchene. Utstillingen lærer meg mye om for meg et totalt ukjent miljø. Det jeg visste om om USA's ranchliv er fra gamle cowboy & indianer-filmer. Greit med en aldri så liten oppdatering.

"Jette's Old Hat" - Paatos

Den andre utstillingen er dessverre alt for velkjent. Fotoutstillingen består av bilder tatt av det internasjonale fotografkollektivet Activestills. Siden 2005 har fotografer tilhørende kollektivet dokumentert israelsk bosettervold mot palestinere og på den andre siden: palestinsk motstand som  Activestills støtter med sitt arbeid. Utstillingen er kalt "Liv, død og motstand i Palestina" og fokuserer spesielt på Gaza hvor langt over 200 fotografer og journalister har blitt systematisk drept av IDF (The Israel Defence Forces - av noen også kalt IGF: Israel Genocide Forces). Bildene er like brutale som virkeligheten, men her er også bilder som dokumenterer et Gaza som det har vært i fredeligere tider. Det er med tungt hjerte jeg forlater den gamle kabelfabrikken og vandrer ut i min egen solfylte virkelighet.  

Gaza City Beach i 2019 - slik det var

Jeg finner andre veier tilbake til hotellet. Tråkler meg først mellom andre restaurerte industribygg. Kommer ned til Ruoholahdenpuisto, en park som følger et vakkert kanalløp. Beveger meg derfra langs en mindre stikkgate hvor jeg får med meg ekte finsk hverdagsliv i et turistfritt område. Tar et par æresrunder rundt den lyseblå Vanha-kirken. Med sine 199 år er den Helsinkis eldste eksisterende gudshus og rommer 900 personer. 

Vanha-kirken

Tiden har gått i fra meg. Det er bare en ting som gjenstår. Hente ryggsekken på hotellet og småjogge til jernbanestasjonen. Stasjonens monumentale arkitektur kaller på oppmerksomheten, men så er det også et hovedverk i finsk arkitektur, kreert av Eliel Saarinen som levde mellom 1873 og 1950. Bygget er fra tidlig på 1900-tallet. Saarinen utviklet i tillegg ambisiøse byplaner for Helsinki, Tallinn og Canberra (Australia), men de fleste planene var for omfangsrike og kostbare til å bli realisert. Han slo derimot igjennom i USA som satte pris på hans prangende, storslåtte stil. Finnen som var for stor til Finland gjorde amerikaner av seg og har ettermæle som en av USA's mest berømte arkitekter. Han ligger gravlagt i Michigan.

Saarinens sentralstasjon. Det ukrainske flagget blafrer over hovedinngangen

Dagens lunsj blir komprimert til et lite smørbrød pakket i plast, innkjøpt i en av kioskene på Saarinens flotte stasjon. Det fortæres om bord på toget til flyplassen, men først etter å ha blitt kvitt en innpåsliten mann som følger etter meg fra vogn til vogn. Det er slikt man tror skjer i mer eksotiske land som kanskje har et annet kvinnesyn. Jeg opplever det altså her - i Norden. Det blir ikke mer dramatikk når jeg plasserer meg mellom flere andre passasjerer i togets fulleste vogn. Mannen tusler slukøret bort og jeg ser han aldri mer igjen.

Reise kollektivt i Norden? Det er fullt mulig, krever noe planlegging og at man ikke tar for gitt at det alltid går et tog. Om det går et tog det gjerne ikke et passasjertog, men godstog med malm og tømmer. Om du ser et jernbanespor, kan det være at det er nedlagt. For meg bidro Flixbus-ruten mellom Rovaniemi og Warszawa til en billigere og enklere tur gjennom Finland, til tross for polsktalende sjåfører.