Boden - Tornio: Finsk falafel i ukjent tidssone

Beklager Boden. Om du er aldri så vakker og varm i sommersol skal jeg videre etter en natt. Jeg har kun brukt deg som et skritt videre på reisen. Grensebyene Haparanda (Sverige) og Tornio (Finland) ligger der og lokker, 130 rett øst. Helt nord i Bottenviken, helt sør i Torniodalen. Til Haparanda går Haparandabanen, en avlegger av Malmbanen som fortsetter sør mot Umeå. Haparandabanen gjennomgikk åtte års omfattende oppgradering som også innebar endring av trasseen. Banen gjenåpnet i 2012, men ble kun brukt til godstrafikk. Persontrafikken ble lagt ned i 1992 på grunn av for få passasjerer til å forsvare driften. Det gikk hele 29 år før persontogene kom tilbake, kun for 4 år siden. Også her er det Vy som står for persontogtrafikken selv om selve toget er et Norrtåg. Togbilletten er langt billigere enn tilsvarende togbilletter med Vy i Norge. Pris er trolig årsak til at anbudet ble vunnet i Sverige?

Banen er et historisk klenodium. Det var den mest trafikkerte banen i Sverige under 1. verdenskrig, fordi det var den eneste forbindelseslinjen mellom Tyskland og Russland. Andre berømtheter enn meg har tatt toget her. Lenin tok seg inn i Russland herfra i 1917 for å deretter ta over russisk styre og stell. Jeg har ikke tenkt å dra den så langt, dessuten stopper persontrafikken ved grensen Sverige /Finland. Under 2. verdenskrig tok frivillige seg over til Finland denne veien, for å kjempe mot Russland sammen med Finland og nazistene i Vinterkrigen. Fra motsatt side kom flyktninger, utsultede finske barn, og skadede og døde soldater. 

Toget går ikke før utpå formiddagen som betyr at jeg har tid til å sove litt frempå og deretter ta hotellfrokosten i sakte film. Det er ikke mange gjestene igjen som spiser frokost så sent som meg. Det gjør Ragnhild og Knut, et norsk par på bilferie i Sverige. De er kommet til siste etappe av turen og har det ikke travelt. De skal bare hjem til Harstad hvor de bor. Vi blir sittende og prate over en ekstra kopp kaffe. Jeg kommenterer Knuts dialekt. Den er absolutt ikke fra Harstad. Han er opprinnelig fra Skien og Grenland-området og kan fortelle mye om gammel industri og dårlig HMS derfra.  

Ved utsjekk beveger jeg meg i snegletempo over rundkjøringen, mot jernbanestasjonen. Stasjonen med dragehoder er et stykke verneverdig kulturhistorie. Her har altså Lenin vært. Vet ikke om han svinget innom kiosken for å kjøpe en is i varmen slik som meg. Formiddagen er allerede så varm at isen smelter i rekordfart selv om jeg har søkt ly inni skyggen. Gradestokken viser 29. Telefonen ringer. En eks-kollega har oppfattet at jeg er på vei mot Haparanda, et sted ingen drar bortsett fra hun. Hun skal dit på torsdag. Vil vi ses? Lurer på hva i all verden jeg skal dit og gjøre. Dessverre må jeg dra videre på onsdag om jeg skal rekke til Helsinki. Et milelangt malmtog kommer kvinende inn på stasjonen i slow motion. Det er bare å legge på. I samme sekund meldes sporendring til Haparanda over høgtalerne. Jeg triver sekken og går undergrunnen over til ny perrong. Der, under jorden, finner jeg hele jernbanestasjonens historie malt på murveggene. Skulle gjerne hatt lenger tid til å studere de fargesterke veggmaleriene men hører toget mitt rulle inn. 

Et av mange veggmalerier i gangene under Boden jernbanestasjon

Haparanda nås etter vel halvannen time på toget. Turen har gått gjennom tett skoglandskap. En myr her og der. Litt sjeldnere har jeg øynet en liten rød "stuga". Toget gjør en stopp i Morjärv før det svinger ut mot kysten og innom Kalix stasjon. Så ruller vi inn på det som en gang var en av Sveriges største togstasjoner: Haparanda stasjon. Og der, ute på perrongen kommer det eldre finske ekteparet, Teija og Miila, imot meg som et par gamle venner. Jeg kjenner dem egentlig ikke, men bånd knyttes raskt for reisende. Det har kun gått noen meldinger mellom meg og Teija. Hun har en leilighet i Tornio som jeg skal leie for de neste 3 dagene mens jeg gjør meg kjent i dette grenselandet. De har tatt turen over til nabolandet for å hente meg. Høres langt ut men i praksis har de kun krysset Torneälven som danner grensen mellom Sverige og Finland nord for Bottenviken. Elven danner også grensen mellom byene Haparanda og Tornio. 

Parkeringsplassen er på den andre siden av stasjonen. For å komme dit må vi gjennom stasjonsbygget. Det er stort, det er eksepsjonelt vakkert, det er gammelt og det er nyrestaurert. Øynene går i vinkel, oppover og nedover vegger og korridorer, mens jeg forsøker å henge på Teija og Miila. For dem er det bare et jernbanestasjon, att på til en svensk en. Hit skal jeg tilbake for å studere hver en gammel flis, panelbord og mørklakkert gammelt møbel. 

Hjemmekoselig hos Teija

Teijas leilighet er større enn min egen på Tøyen. Her hadde det vært plass til en hel familie. Den er svært hjemmekoselig innredet i matchende rolige, milde nordiske farger. Den har en hel vindusrekke med utsikt ut mot Torneälven. Der har solen stått på hele dagen og temperaturen innendørs er på kokepunktet. Miija skynder seg å sette opp alle vinduer mens Teija tar meg på en guidet omvisning i leiligheten. De er et omsorgsfullt vertskap. Miija har vist meg badeplassen på den lille øya Pikisaari, Teija skriver opp begges telefonnummer på en lapp i korridoren. Det er bare å ringe om det skulle være noe. 

Både Nesbø og annet spennende å finne i Teijas bokhylle. På finsk.

Det er for varmt å være inne. Selv om leiligheten ligger i 6. etasje og alle vinduer er åpne, kjennes ikke et vindpust. Ei heller på den lille balkongen. Det er dessuten langt over lunsjtid. De eneste ønskene mine er å stappe noe i ganen og deretter stikke utpå Pikisaari for å bade og ta livet med ro. Passerer Umpitunneli et par ganger før jeg bestemmer meg for å spise der. Etter navnet å dømme er de kanskje best på tuneller og sånt? Men hvorfor sitter det da folk og drikker pils på den store terrassen? 

Umpitunneli er et barlignende spisested. Jeg får med meg menyen og benker meg under en stor sort parasoll, i ly for den steikende varme solen. Tennene løper i vann når jeg ser de har falafel på menyen. Tankene går sporenstreks tilbake på jobb. Der serveres den daglige dose falafel av verdens skjønneste kvinne, opprinnelig fra Konya i Tyrkia. Med henne holder jeg vedlike mitt svært begrensede tyrkiske ordforråd. Tennene løper ikke lenger i vann når maten serveres. Alle assosiasjoner til Tyrkia og andre falafel-land blir brutt. På en haug bestående av 80-talls i hjelkokt blomkål og andre nordiske grønnsaker ligger en koloss av en kake. Det er den største og mest kompakte "falafelen" jeg noensinne har sett. Den smaker en blanding av betong, hvetemel og kikerter. Annet tilbehør er eksotisk nok: en svidd ananasskive, søtpotet-fries og en skål fabrikkprodusert chutney av paprika. Søtpotetene og chutneyen er det eneste som smaker godt, vel og merke hver for seg for smakene har aldri noensinne ment å gå sammen. Jeg er dødssulten, så hva gjør jeg? Stenger av syns- og smakssansen, og spiser til det stopper opp. Klarer ikke unngå forhatt matsvinn for min kropp er tross alt ikke ment å være en søppelbøtte. Skyver tallerkenen unna, skyller strupen med god lokal kald pils, roer ned og betaler regningen på finsk. Ingen her snakker falafel-språk. Svensk holder de seg langt unna. Det er tross alt flere meter til grensen.

Med badetøy i sekken går jeg utpå den lille øya Pikisaari som nærmeste badested. Der er det tettere befolket enn på Sørenga i Oslo en sommerdag. Gjennomsnittsalderen er trolig under 20. Det er umulig å nærme seg den ene, lille badebrygga som finnes. Jeg skjønner hvorfor Miija kun bader på sen kveldstid. Det er trolig bedre plass etter at ungdommen har dratt hjem. Jeg finner likevel en liten flekk med plen der solen blinker ned mot meg gjennom løvverket. Total sol hadde uansett blitt for varmt. Fornøyd med valget drar jeg frem ferielektyren for en avslappende ettermiddagshvil ved bredden av en av Europas største lakseelver. 

Torneelven sett fra Pikisaari. navnet betyr tjæreøya

Solen står om mulig en anelse lavere på himmelen enn for et par timer siden. Klokka på mobilen insisterer på at den er blitt 21:00 men er det svensk eller finsk tid? Si det. Mobilen har virret mellom to tidssoner siden jeg ankom Happaranda stasjon. I leiligheten oppdaget jeg at den byttet tidssone alt etter hvilket rom jeg befant meg i. Jeg låser mobilen til finsk tidssone, kler på meg og labber over gaten til butikken. Trenger litt mat til kvelds og frokost. Litt frukt og yoghurt. Vann i varmen. Fyller sekken men går likevel ikke rett hjem. Går oppover en gate med fine gamle trehus. Ender igjen opp på en kirkegård. I motsetning til Pikisaari (og Narvik kirkegård) er det rolig her. Ingen spøkelser forstyrrer der jeg går rundt og leser tekst på gamle gravstener. Det er mye historie som ligger begravet her. 

Tusler sommerstille gater tilbake til leiligheten. Den finske klokka har slått midnatt og skyggene er lange.

Nærmer seg midnatt på Tornio kirkegård