Lesbos - Øya som flyter over av oliven og flyktninger

I Petras bakgater

Et helt nytt ord kom etter COVID-19 og 2 år med reiseforbud, hytteforbud, bevege-seg-ut-av-egen-kommune-forbud og lange vinterhalvår med forbud mot å dra på kontoret, forbud om å se folk bortsett fra de du bodde sammen eller var ansatt på vinmonopolet, og så bortetter. Om du var uheldig nok å bo i Oslo. Når man i 2 år å kunne jobbe hjemmefra kan man også jobbe bortefra så sant man er knyttet til et sikret nettverk. Dra til fremmede steder, jobbe i kontortiden, utforske og dra på sightseeing på kveldstid. 

Workation er travelt, men fungerer fint. Det vet jeg etter en tur i 2023 gjennom deler av Andalucia, Spania. Med en usosial jobb vil jeg gjøre det igjen. Workation krever planlegging og planlegging krever energi og tid som jeg ikke har i travel jobb. Googler likevel litt fraværende rundt på nettet. Og wow! Som manna fra himmelen kommer tilbud om workation fra Apollo, uten tvil basert på algoritmer. Spor på nettet basert på søk og klikk. En fiks ferdig pakke med fly og et lite familiedrevet hotell på den greske øya Lesbos. Hvis jeg er riktig rask å bestille vil jeg få store rabatter, men de råder meg til å sjekke arbeids- og nettverksforholdene ved hotellet. Selvfølgelig! Det lille hotellet har ettroms leilighet med arbeidsbord, en liten kjøkkenkrok med spisebord og en egen liten skyggefull terrasse i den vakre hagen hvor jeg også kan jobbe fra. 

Lovende er også Lesbos lokasjon. Øya ligger bokstavelig talt et lite steinkast fra Tyrkias vestkyst. Tvers over på fastlandet ligger nydelige, sjarmerende Ayvalik som jeg forelsket meg i på min tyrkiske eventyrreise i fjor. Lesbos har trolig mange likhetstrekk. Samme historie, samme skjebne, samme folk - noe noen vil protestere vilt på. Grekere og tyrkere samme folk?! Vel, som alle andre greske øyer tilhørte også denne det gamle osmanske riket frem til 1912. Det hadde den da gjort i omtrent 500 år. Lesbos var bebodd av en majoritet kristne "grekere" og en minoritet muslimske "tyrkere". Naboer, venner og vel forlikte, og i mange tilfeller i familie med hverandre gjennom giftermål og konvertering på kryss og tvers. 

Øya har 3 navn. Lesbos er det opprinnelige, klassiske greske navnet. Lesvos er nyere gresk og er navnet som oftest blir brukt i markedsføring mot utenlandske turister. Mer ukjent i våre dager, er det tyrkiske navnet Midili Adasi. Midili er tyrkisk for Mytilene som er øyas største by. 

5 dager etter bestilling lander jeg opprømt på Odysseas Elytis flyplass. Den ligger like utenfor Mytilene, eller Midili om du vil. Nesten samtidig lander andre fly fra Sverige og Danmark. Det er kaos rundt bagasjebåndene i den lille ankomsthallen men jeg klarer å åle meg forbi. Der er det ingenting å hente for en ryggsekkturist som meg. Utenfor slår varmegradene mot meg. Uniformerte Apollo-guider står på rekke og rad i solen med sine hvite informasjonsskilt. Ventende på turistene innenfor som venter på sin bagasje. 

- Destinasjon? spør den første. På dansk.

- Petra, svarer jeg smilende. 

- Da går du videre til damen der borte, sier hun og vinker meg til avgårde.

Jeg får flashback til charterreiser på 80-tallet.

- Destinasjon? spør den neste unge damen. På svensk.

- Petra, gjentar jeg. Stadig like smilende. 

- Velkommen til ditt semester! Hvilket hotell har du booket? Stråler damen.

Over Petras røde tak

Jeg oppgir navnet på booket hjemmekoselig hotell, og at jeg er her på workation, ikke semester. 

Hun sjekker listene sine. 

- Du er ekstra heldig, stråler hun mot meg. Vi har nemlig oppgradert deg til et hotell med mye høyere status "så du kan riktig njuta ditt semester".

Jeg blekner. Får en svært dårlig magefølelse. Forklarer sakte og tydelig på svorsk at jeg ikke kan bytte hotell fordi jeg skal JOBBE. Du vet, sånn workation som det reklameres med, og at jeg har gjort alle forhåndsundersøkelser. 

- Men dit kan du ikke dra for hotellet har gjort en feil og overbooket, forklarer hun så.

- Du mener at Apollo har gjort en feil og overbooket? For dere er jo hotellets eneste direkte kunde, retter jeg. 

Jeg jobber ikke i Compliance for ingenting. Moralsk bør man vel heller ikke skylde på uskyldige. Uansett er resultatet det samme. Hun garanterer at mitt nye hotell ligner opprinnelig booket og har samme utmerkede arbeidsforhold. Det er bare å ringe hvis jeg mot formodning ikke skulle være fornøyd. 

Sur setter jeg meg på chartret buss. Enda surere blir jeg av å vente særdeles lenge på medpassasjerer som skal til samme lokasjon tvers over øya. At jeg har tilbrakt natten på en hard benk hos Joe & the Juice på Gardermoen gjør trolig ikke humøret bedre. Hva gjør man ikke for å rekke et fly med innsjekking kl. 04:00? 

Det skal bli verre. Halvannen time senere på smale svingete veier hvor store turistbusser ikke burde kjøre, stopper den ved en stor resort langt utenfor sentrum av Petra. Her skal jeg av. Jeg tror ikke egne øyner. Dette er så langt fra et lite, sentrumsnært, sjarmerende familiedrevet hotell i nydelig hage som det er mulig å komme. I resepsjonen ber jeg om et rom med hurtig, sikret nettverk og arbeidsbord. De kan kun tilby meg Apollos chartrede rom. De har ikke skrivebord og et nettverk som kommer og går. Til slutt klarer min vertinne fra resepsjonen å finne et rom med et minibar-møbel som med godvilje kan brukes til bord. Stol er det verre med, men hun finner en hagestol. Bygget opp med pledd kan jeg nå laptopen på minibar-møbelet. Te og kaffe på rommet? Mulighet til å lage seg lunsj? Niks, men det kan kjøpes i baren for dyre penger.

Jeg ringer min svenske Apollo-representant. Hun kan ikke gjøre noe, men hvis jeg ringer igjen i morgen så kanskje jeg kan flyttes. Det kan jeg ikke. Om jeg ikke bare kan "njuta en semester i stället?" er hennes forslag til løsning. 

Det er blitt 2. pinsedag. Jeg har ikke tenkt å ødelegge en av kun to fridager på tur. Humøret er langt bedre etter en lang natts søvn. I tillegg ser nettversstyrken ut til å være langt bedre på balkongen utenfor. Jeg er rett og slett positivt innstilt der jeg vandrer gjennom resorten på vei til frokostserveringen. Ærlig talt har resorten et vakkert design med en mengde lave gresk-inspirerte rekkehus. De ligger i rader  nedover terrenget. Jeg har rom nummer 696 men hvor mange rom det er totalt, aner jeg ikke. Resorten er som en liten landsby uten andre fasiliteter enn flere barer og et basseng. Her er absolutt ingenting å gjøre i kilometers omkrets uten å dorme på en solseng.... eller jobbe! Da har jeg i alle fall noe å gjøre! Tenk om jeg hadde havnet på et slikt sted i en dyrebar ferie? Grøss og gru!

Utsikten frokostserveringen er flott. Jeg ser det blå, blå Middelhavet, jeg ser Tyrkia rett utenfor og gjennom irrgrønne pinjetrær ser jeg også Petra langt til høyre. Buffeten er dessverre et begredelig syn. Jeg tror nesten ikke egne øyne for her i matverdens mekka serveres kontinental frokost. Den er så langt fra hjemmelaget gresk som det er mulig å komme. Når jeg nevner det i resepsjonen, smiler dama forståelsesfullt. 

- Jeg forstår din skuffelse men våre kunder består av flere nord-europeiske charterselskap. Dette er hva de ønsker for sine kunder, forklarer hun. 

Hun vegrer seg trolig fra å spise fra dette matfatet. I det minste serveres feta, gresk yoghurt og honning. Og hermetiserte oliven på en gresk øy som har tusener oliventrær. 

Sauer og oliven

Resorten er ikke et blivende sted en fridag. Jeg har et helt annet mål. Jeg skal til Molyvos, en sjarmerende landsby som ligger rundt neset på den andre siden av Petra. På med shorts, vandresko og dagstursekk med stor vannflaske. Jeg skal gå dit. Av gårde bærer det gjennom olivenlunder langs en smal vei mot Petra. Passerer gjennom Petras sjarmerende, bakgater med kafeneia'er for greske for turister, gjennom nye olivenlunder, peser meg opp i høyden, svinger innom et hvitt kapell med nydelige ikoner men hvor det kravler rotter og mus. Går videre oppover det tørre terrenget langs en grusvei. Styrer unna en svart, tykk orm som bukter seg makelig over veien, går forbi et nesten inntørket vannreservoar. Får skygge gjennom enda flere olivenlunder hvor jeg hilser på noen få arbeidende bønder. Prater med sauer som koser seg i skyggen av trærne, og får hjertestans av en lang grønn slange som piler ut i veien rett fremfor meg. Tar fatt på innspurten som er bakkene til Molyvos festning. Oppover bærer det langs kronglete smale gater med gammel brostein. Jeg er våt av svette når jeg når Byzantino, en restaurant med 5-stjerners utsikt over landsbyen, det blå Middelhavet og Tyrkias vestlige bredd. 

Jeg blir sittende på Byzantino lenge. De har iskald øl i iskaldt glass. De har deilig tunfisksalat. Jeg kommer i kontakt med damen ved nabobordet. Hun sitter der alene med et glass appelsinjuice og nyter samme utsikt. Jeg undres om hun er soloreisende til tross for hennes alder og skandinaviske utseende. Hun er trolig på alder med meg selv. Inge er dansk men å reise alene har hun aldri gjort. Hun har derimot rømt fra reisefølget sitt som består av 24 yoga-damer som har vært her en uke i året de siste 14 årene. I flokken finnes 2 søstrer. Moren har også vært med i flere år men nå makter hun ikke lenger. Molyvos er blitt Inges paradis på jord og hun kan aldri tenke seg å dra noe annet sted og slettes ikke reise på egenhånd. Når hun trenger alenetid går hun bare bakkene oppover til Byzantino og betrakter utsikten en times tid. Samtalen vår går på engelsk. Hennes dansk er enkel men min norsk er totalt ubegripelig.

Egentlig var jeg på vei til Molyvos festning. Den ligger rett ved siden av. Inge forteller at det er en makeløs gresk festning. Jeg får aldri sett den ordentlig innenfra fordi jeg ankommer rett før tidlig stengetid. Synd. Det skal være en av de best bevarte festningene i den østlige Middelhavs-regionen. Særlig gresk er den imidlertid ikke. Den fremstår som osmansk med orientalske tårn og tak, og har arabiske inskripsjoner. Opprinnelig bygget av venetianere på 1200-tallet, overtatt av genovesere frem til de fryktede muslimske osmanerne beseiret øya i 1462. 

Arabisk inskripsjon over festningens port

Molyvos er virkelig vakker. Her er smale, sjarmerende gater som bukter seg mellom fargerike nabolag. Husene har samme nydelige greske stil som den gamle bebyggelsen på tyrkisk side. Det var dette jeg kom hit for. Turistene forsøker jeg å overse. Går opp og ned smale gater som består av både ny- renoverte hus så vel som falleferdige, men nydelige rønner. Kommer ned til den lille fiskerhavnen. Den består heldigvis av litt mer enn turister og tavernaer. Blant dyre yachter og kommersielle farkoster som reklamerer med kveldsturer og badeturer, ligger også noen ordentlige fiskebåter.

Molyvos' fargerike fiskerhavn

Når solen daler og jeg er ganske sårføtt, tar jeg toget hjem. Vel, ikke tog som i tog. Det er et kleint, dyrt traktor-tog på hjul som går mellom Molyvos og Anexos, et lite turiststed sør for Petra. Økonomisk hadde det vært rimeligere å ta taxi hjem, men av og til kan det være ok å være turist med vind i håret. Det er siste tur for dagen og vi er kun 4 passasjerer. Turen skal liksom være guidet, men piffen har gått ut av den unge guiden. Hun tar imot betaling og setter seg inn i traktor-lokomotivet sammen med traktor-tog-sjåføren. Det blir en stille tur og det er helt greit. 

Ingen kamp om solsengene etter jobb

Petra er ikke så sjarmerende enn Molyvos men er et fint sted å være likevel. Etter arbeidstid er det deilig å vandre strekningen til og fra Petra sentrum. Det tar meg ca. 70 minutter begge veier. Etter arbeidstid kommer bølgene som gjør det mindre fristende å bade. Så sent på ettermiddagen kan jeg velge og vrake blant solsenger. De er gratis hvis jeg kjøper noe å drikke fra eieren på strandkaféen. Solhungrige ferierende har ligget paddeflate hele dagen og har nå gått lei, men det har ikke jeg. Å koble av på en solseng til bølgebrus fra havet etter arbeidstid, er det som gjør workation fristende og livet godt å leve. 

Petras berømte kirke

Litt er det å se i lille Petra. Den mest synlige severdigheten er Den hellige Jomfru Marias kirke som sitter som støpt på toppen av en cirka 40 meter høy vulkanplugg. Kirken ble trolig bygget på 1600-tallet og senere betydelig ombygget i 1840-årene. Interiøret overrasker med nydelige farger på veggen, vakre lysekroner og mange treskjæringer. Men for å sitere Apollos guide: Man må være i riktig god form for å komme opp til kirken. Hit kommer man nemlig kun ved å forsere 114 trappetrinn hugget ut i fjellet. Kondisen min er verre enn på lenge, men 114 trinn? Sammenlignet med Flørli-trappene opp fra Lysefjorden med sine 4444 trinn, er 114 mildt sagt pinglete. 

Tyrkere trenger ikke å savne sin simit på Lesbos

Petra har flere gode restauranter og jeg har sjelden hatt bedre fiskemåltider. Jeg forbauses over at flere av restaurantene har skilt på tyrkisk. De frister sågar med cay (tyrkisk te) enkelte steder. Når jeg bemerker det får jeg til svar at det er mange tyrkiske turister på Lesbos. Spesielt i anledning Eid. Lettvint, for det går ferje mellom Lesbos og Tyrkias fastland. 

- Dessuten er vi som brødre, smiler den unge mannen som serverer dagens fisk til meg. - Det er bare gamlinger, crazy politikere og religiøse fanatikere som driver med splitt og hersk.

Nye generasjoner oppvokst med hat på begge siden av grensen er helt tydelig lei den slags. Det er godt å finne en spire av håp om en bedre verden her nordøst i Middelhavet.

Woman's Cooperative

Av steder å stikke innom i Petra sentrum, utmerker Woman's Cooperative of Petra  seg spesielt for sin gode hjemmelagede greske mat og fantastiske service. De leier også ut rom. Å sitte på en av deres balkonger og nyte god mat til solnedgang over havet er et minne for livet. Kooperativet ble opprettet i 1983 for å fremme likestilling mellom kjønnene ved å skape flere arbeidsplasser for kvinner. Jeg slipper ikke fra før jeg har fått et stykke hjemmebakt kake til å avslutte måltidet med. På huset. DAK kaffebar ligger like i nærheten, like ved lille Saint Nicolou-kirken. De kan ikke skilte med samme gode utsikt der de ligger et stykke innover i gata, men det er likevel et fint sted å koble av.  Fargerike puter, god kaffe og eksemplarisk Aperol Spritz. 

På den andre siden av resorten ligger det lille stedet Anaxos. Det er faktisk hakket kortere å gå dit enn til sentrum av Petra. Kartet viste ingen sti langs havet så jeg gikk dit langs veien en sen ettermiddag etter jobb. Flere turister enn fastboende i sentrum, men koselig nok. Lang strand og en litt annen utsikt fra solsengen som jeg kun betalte en is-cappuccino for. Solnedgangen fra tavernaen er nydelig også her, inntatt til grillet fisk og hvitvin. Anaxos er utvilsomt populært blant briter. Jeg hørte mer britisk engelsk her enn noe annet sted på Lesbos. Skiltene i veikanten talte også sitt tydelige språk. Det virker som de fleste kaféene fristet med "English Breakfast". Å gå samme vei tilbake var ikke noe aber. Kvelden var farget vakkert blårosa og brisen herlig svalende. Fastboende langs veien nøt også kvelden utendørs. Noen for å prate med naboene, andre for å se til sauer og geiter eller hente redskaper fra olivenlunden. Alle hilste vennlig kalispéra til en norsk, enslig vandrer.  

Anaxos og pus

Etter fire arbeidsdager blir det lørdag. Et par kvelder tidligere har jeg vært innom Antony i Petra sentrum for å reservere leiebil, på anbefaling fra Cora som innlosjerte meg ved ankomst. Jeg traff henne en kveld i resepsjonen og vi ble sittende å prate om øyas historie og severdige steder, mens den lille, sjarmerende, hvite hunden hennes vimset rundt oss. Hun er fra Parga, men etter litt prat kommer det frem at hun misliker hva masseturismen har gjort med hennes lille landsby. Vel, det kunne vært verre. Hun snakker varmt om øya si, men greske styresmakter har hun ikke mye positivt å si om. 

- Du har selv klaget på nettverket. Som du vet, er 5G ikke et alternativ. Tyrkisk 5G er mye sterkere enn det greske. Er det noen politikere som gidder å bry seg om utkantstrøk som her? De er kun interessert i skattepenger fra oss. Det kommer ingenting i retur. Ja, du har vel sett veiene her? Til sammenligning skulle du sett veistandarden i Tyrkia. Jeg nikker samtykkende for det vet jeg. 

Dårlige veier eller ikke, lørdag formiddag kommer eieren av Antony Car Rental med en liten, snedden, grågrønn Hyundai til meg. Min for en dag. Cora har plottet inn severdige steder på kartet, og jeg plotter flere av dem inn på bilens GPS.  

- Men si meg, hvordan kommer jeg meg best til Klapados? Spør jeg mister Antony. 

Han setter øynene i meg.

- Dit kommer du ikke med Hundai'en. Veien er overhodet ikke kjørbar. 

- Og hvorfor i all verden tenker du på å dra til en tyrkisk spøkelsesby? Han ser undrende på meg. 

- Fordi jeg har vært i en gresk spøkelsesby i Tyrkia. Kayaköy. Eller Livissi som byen het på gresk, svarer jeg.

- Du må parkere bilen et sted langs veien og gå dit. Jeg har aldri vært der til tross for at jeg er fra øya. Det er ikke noe å se, sier mannen bestemt mens han gir meg bilnøklene.

- Vel, jeg drar i retning Klapados. I en sving får jeg øye på et lite Klapados-skilt, pekende oppover en skogsvei. Til alt hell står det et rustent, skjevt P-skilt på motsatt side av veien. Jeg parkerer, slenger på meg dagstursekk med stor vannflaske, og vandrer med freidig mot. Oppover bærer det i varmen, men de mange store oliventrærne gir heldigvis noe skygge. 50 minutter etterpå ankommer jeg Klapados, landsbyen hvor det på slutten av 1800-tallet bodde 20 kristne familier, såkalt greske, og 80 muslimske, såkalt tyrkiske. Et langt mindre sted enn Kayaköy. Ruinene her er oppslukt av et frodig, ugjennomtrengelig grønt villnis. Langs skogsveien er det satt opp et lite kapell i 2012 for å minnes slaget som fant sted 100 år tidligere. Samtlige muslimer ble drept. Lesbos ble frigitt fra det haltende osmanske riket. På motsatt side av kapellet høres fremdeles sildrelyder fra landsbyens vannpost. Vannposten, fuglesangen og noen ekorn som piler fra trær til trær, er det eneste form for liv jeg registrerer. 

Vannposten i Klapados

De drepte muslimene ble etter hvert erstattet av kristne "grekere" deportert fra Tyrkia. De trivdes ikke på den blodstenkte jorden i Klapados. Familier forlot landsbyen, en etter en, for å bosette seg i omkringliggende landsbyer. I 1940-årene var Kalpados så godt som forlatt. Nå er det tistler, ekorn og sommerfugler som råder. Lite å se men en vakker vandring.

Et adskillig mer levende sted er Agiasos, en liten fjellby i det sørøstlige hjørnet av øya. Byen ligger på østlig side av det 968 meter høye fjellet Olympos. Blir ofte referert til som et kunstnerisk og religiøst senter på Lesbos. Det er det kunstneriske jeg kommer for. Snubler over historien om Lesbos' guvernør helt på starten av 1700-tallet. Han ble alvorlig syk, og etter å ha prøvd det meste dro han opp til Agiasos hvor byens eldste salvet han med Jomfru Marias vann fra en hellig kilde. Guvernøren blir frisk som en fisk og ønsket å dedikere en kirke til jomfruen som takk. Det var bare et problem. Guvernøren var muslim. Selv om Jomfru Maria blir omtalt flere steder i koranen, som Maryam, var det å dedikere en kirke til henne å strekke strikken for langt. Han fikk ikke lov. Guvernøren dro derfor til Konstantinopel for å gjøre om på skattereglene for Lesbos. En del av skattene skulle tilfalle de eldste i Agiasos. Dette førte til at Agiasos ble en rik, vakker by, og Jomfru Maria fikk sin kirke via skatteseddelen. 

Jeg tråkker opp og ned fargerike gater, glaner inn vinduene til lokale delikatesseforretninger, nyter synet av spennende kafenaia'er, og tråkler meg gjennom et virvar av suvenirbutikker og utsalg av kunsthåndverk. Her er liv, røre og velsignet fritt for biler i de trange gatene. Jeg avlegger også Jomfru Maria-kirken et besøk før jeg drar videre.

Kaffe og yoghurt på en av Agiasos eldste kaféer

Alt-mulig-butikk i Agiasos

Det tar tid å bevege seg rundt på Lesbos. Øya er kupert med smale veier som snor seg oppover og nedover i terrenget med et uant antall hårnålsvinger. I de verste hårnålssvingene er fartsgrensen 90, men der veiene er brede, godt asfalterte og beine med gul midtstripe, varierer fartsgrensen mellom 30 og 60. Tiden løper fra meg og jeg må stryke den romerske akvedukten i Moria fra ønskelisten. 

Vel, nå er ikke Moria lenger kjent for romerske mesterverk men for flyktningetragedier. Europas aller største flyktningeleir holdt til her fra 2013 til den brant ned i september 2020. Moria-leiren ble hyppig omtalt i media i årene den eksisterte. En overfylt leir innrammet av høye piggtrådgjerder. Elendige sanitærforhold. Hæren hadde et stort antall militære stasjonert på utsiden av gjerdet, noe som bidro til påstanden om at leiren var Europas største fengsel. Etter brannen er det kun et mindre antall flytninger igjen i Moria. Av de 12.000 flyktningene som måtte flyttes ble noen flyttet til leirer på fastlandet, men de fleste ble flyttet til en hastig oppbygget, midlertidig leir, Kara Tepe. 5 år etter eksisterer leiren fortsatt under det som blir påstått er enda verre forhold enn i Moria-leiren. Flyktningene bor oppå hverandre i et tidligere militært skytefelt, på noen kvadratmeter land mellom hovedvei og havet. Her er konstant vind, men lite av vann og strøm. Mens journalister hadde adgang til Moria, er de utestengt fra Kara Tepe, noe som medvirker til at verden tror flyktningene har det bedre nå enn før. Leirens lokasjonen like utenfor Mytilene heter Mavrovouni, men her har grekerne valgt å beholde det tyrkiske navnet for leiren. Kara Tepe betyr "svarte bakker".

Skala Sykamineas

Med ryggen til romerske akvedukter og greske flyktningeleirer, drar jeg nordvest på øya. Til den lille men svært så idylliske fiskerlandsbyen Skala Sykamineas. Når jeg når målet adskillige høydemeter og utallige hårnålssvinger ned fra fjellet, konstaterer jeg at landsbyen er mye mindre men vakrere enn jeg på forhånd innbilte meg. Jeg er rask med å dumpe ned på en av to restauranter helt nede ved sjøsiden. Fisk og sjømat er spesialiteten, og fisk blir det med 9 katter som ivrige tilskuere. Jeg har perfekt utsikt til små fiskebåter som dupper i sjøen og en bitteliten, hvit kirke som ligger der moloen starter. Idyllisk til en lysebrun likbil parkerer like nedenfor og en lysebrun kiste dras ut og balanseres med 80% vinkling opp den lille trappen som leder til kirken. Jeg har allerede fundert på hvorfor den eldre damen og de tre herrene på den skyggefulle blå-blå benken er kledd i sort.  

Etter å ha sett meg rundt i Skala Sykamineas bærer det samme vei oppover før jeg tar retning hjemover. Men hold an. Før jeg raser olivenlundene nedover mot Petra drar jeg innom en fjellandsby. Danske Inge, som jeg traff i Molyvos, anbefalte sterkt en tur til Stypsi. Hun fortalte levende om en landsby der alt var som flere hundre år tilbake i tid og om innbyggerne vandret rundt i gamle, folkedrakter til daglig. I følge henne lever de her omtrent som Amish-folket i USA. Jeg har søkt informasjon om landsbyen uten å finne noe som antyder noe slikt. Stypsi ligger kun noen minutters omvei så jeg kjører likevel innom for å sjekke. Parkerer bilen i en bakke som flommer over av gylden kveldssol og vandrer det korte stykket ned til sentrum. Der har flere eldre karer satt seg på sin lokale stamkafé for å spille kort over noen glass ouzo. Gatene er smale, og hovedveien gjennom landsbyen er uten passasje om man skulle være uheldig å treffe på motgående trafikk. Da mener jeg biler og ikke hester og muldyr. Her er nemlig årstallet 2025, ikke 1825. Bygningene er langt nyere enn i Agiasos, selv om brosteinen er humpete og gammel. Jeg ser ingen som går i folkedrakter og på hjørnet utenfor en ytterst moderne restaurant sitter to venninner i korte kjoler. Det eneste spesielle jeg klarer å oppdrive, er kirken. Kirkeporten er stengt med hengelås, men innenfor ser jeg at hele frontveggen av kirken er malt blodrød. 

Stypsis hovedgate

Snipp snapp snute, der var uken på Lesbos over. Arbeidsdagene ble for det meste tilbrakt i bassengbaren for der var det sterkest nettverk. Der var det også deilig lunsj å få. På kjøkkenet kokkelerte nemlig en ekte gresk husmor. I bassenget plasket folk fra Belgia, Nederland, Danmark, Sverige og Norge som beskylte meg for å sitte på Facebook hele dagen. De fleste var pensjonister for lenge siden- Akkurat som den svenske Apollo-guiden, hadde heller aldri de hørt om "workation". Fredag forsvant alt av nettverk det meste av dagen. Da var jeg allerede blitt kjent med eieren av en liten kafé i bukten nedenfor resorten. Han hadde stabilt, sterkt og sikret nettverk, greske pinnestoler i passe høyde til bordene, og gresk kaffe. Møter ble tatt over Teams med bakgrunnsstøy fra lokale, høyrøstede mannfolk. De satt der og løste verdensproblemer over sine små kopper med kaffe. 

Neste workation? Den tar jeg hånd om selv.