Slaraffenliv på Mui Ne-kysten

Gammel type fiskebåt langs stranden i Ham Tien

Etter en liten uke i høylandets frodige natur kaller kysten på meg. Hele 3 netter på et hotell med basseng venter på meg på strandstrekningen like sør for Mui Ne. Det er en hel natt lenger enn jeg har tillatt meg andre steder i Vietnam. Tenker jeg vil ha godt av å slappe av og kanskje klare å kjede meg litt. Ham Tien, som stedet heter, har ikke særlig mer å by på enn en lang strand. Her er det ingenting å gjøre. Et yndet sted for backpackere sies det, men hvem vet? 

Også hit går det en sleeper-bus, men med et annet selskap denne gang. Oppdager at den slettes ikke går fra samme busstasjon som jeg ankom. Etter en lat lang morgen med frokost på samme bagett-sted som i går, plukker jeg opp ryggsekken på hotellet og bestiller en taxi i Grab-appen. Ankommer den lille private busstasjonen i tidligste laget. Får bekreftet billetten i skranken og henvises til den bitte lille kaféen. Der venter ekte ingefær-te, kryssordløsing og skravling med 3 backpackere som skal av gårde med samme buss; et par og en solo-reisende kvinne tidlig i tretti-årene. Hun skal også til Mui Ne. Det viser seg at hun og jeg skal av bussen på akkurat samme busstopp, men det er etter mørkets frembrudd over 5 timer senere langs en humpete vei. 

Bac Binh-demningen sett fra min sleeper-buss

Også her er det utstrakt veiarbeid. Det virker som Vietnam er i ferd med å oppgradere hele sin infrastruktur med nye broer og flotte veier. Det vil være en drøm å kjøre her om et par år, tipper jeg, men ikke nå. Det blir høydemeter nedover gjennom fagert, grønt landskap og forbi blå-blå innsjøer. Forbi kaffebønder og andre bønder på frodige gårdsbruk, og fiskere som drar inn sine garn. Frodigheten varer til vi nærmer oss kysten hvor landskapet falmer til en langt beigere kulør. Jeg har skiftet klimasone for andre gang siden Da Nang og Hoi An på sentralkysten.  

Hotel MiNhon finner jeg i et beskjedent opplyst gatesmau som går ned mot sjøen fra hovedveien i Ham Tien. Hotellet er ikke stort men likevel større enn de fleste jeg har valgt å overnatte på denne reisen. Det består av noen lave, vakre gule bygninger med terrasser som flankerer et blått badebasseng. Nær bassengets ende er det et koselig, lite restaurant-område hvor det serveres deilig frokost hver morgen. Utenom serveres det også drikke for tørstende og mat til sultne sjeler, men det er mer enn jeg oppfatter ved ankomst. 

Sjarmerende Hotel MiNhon

Jeg er overivrig etter å røre på kroppen men også skrubbsulten. Tørrmaten jeg hadde med meg på bussen er for lengst fortært. Slenger derfor sekken inn på det store men dog så kjedelige rommet jeg er tildelt i 1. etasje, like ved bassenget. Følger smuget videre nedover mot stranden, og snubler inn på noe som ligner en utendørs restaurant ved havet. Bord under vaiende palmer i noe som kan være en hage. Det er ikke godt å se i den sparsomme belysningen. Øyner tre menn som får servert europeisk pizza, så slenger meg ned ved nabobordet. De viser seg å være franske, men kvaliteten på pizzaen? Comme si, comme ca... svarer de. Jeg går dermed for vietnamesisk, men det er også "comme ci, comme sa". Trolig en hybridløsning ment for å tekkes vestlige turister og backpackere. Tekke vestlige vil kanskje også kvinnen i superkort shorts som kommer og setter seg halvveis i fanget på den ene franskmannen? Jeg har visst ankommet et annet Vietnam. 

Slaraffenliv blir det. I to dager vandrer jeg oppover og nedover stranden. Det er mye å se. Hundrevis av små runde og fargerike glassfiber-joller eid av fiskere. Hauger med garn og fiskeutstyr. Fiskere ses der ute i synsranden, men i svært begrenset antall på dagtid. Fisket foregår fra 2 - 3 tiden på natta og frem til soloppgang. Mens jeg sover. Fangsten består av hummer, reker, krabber, skjell og muslinger, blekksprut og akkar, og fiskearter som rokke og abbor. Men hva har skjedd med havet? Det har langt fra den asurblå fargen som turistbrosjyrene og ditto websider flasher. Det er sandbrunt. Er det uværet i nord som virvler opp så mye sand fra bunnen?  

Nettfisking

Av og til kommer det noe buskap ned på stranden, men utenom fiskere og lokale, er det turistene som råder grunnen. Her er flere strandbarer og kaféer å oppdrive, men de fleste er røffere i kanten en på "finere" turiststeder. Jeg legger min absolutte elsk på Pineapple Mui Ne hvor jeg tilbringer timer begge dager. Et vakkert sted med iskald drikke, god mat og sunne mellommåltider basert på frukt og yoghurt. Saccosekker og gode stoler å synke ned i, sammen med en god bok. Her blir jeg også kjent med litauerne Aleksandras og Sigitas fra Vilnius. Hyggelige unge menn. De vurderer meg trygg nok til å passe verdisakene deres mens de boltrer seg i sjøen. Jeg blir ikke akkurat fristet til å hoppe i havet når de etterpå står foran meg, fulle av sand fra hodebunn til tær. En iskald Bia Saigon-lager smaker bedre. Bade gjør jeg i bassenget. Deilig å kjøle seg ned etter timer med strand-loffing, kun meter fra rommet. 

Relax i varmen

Interessant er det også å vandre langs veien som går parallelt med stranden, med bebyggelse på begge sider. Det samme kan sies om smauene på tvers. Her finner jeg langt bedre og mer sjarmerende restauranter enn strandbaren jeg havnet på første kveld. Jeg går også korte strekninger av den trafikkerte hovedgaten. I gata hvor jeg gikk av bussen. Her er matforretninger, ATM'er og et typisk vietnamesisk innendørs marked. Tar ut litt cash som er greit å ha til småting som vann og frukt selv om elektroniske penger råder grunnen også i dette landet.

På Ham Tien-markedet

Så er det slutt på slaraffenlivet. Jeg skal tilbake til utgangspunktet for turen min. Tilbake til storbyen i sør. Ho Chi Minh City. Jeg tar meg i å glede meg til å komme tilbake til det støyende, hete virvaret av en by. Det blir nesten som å komme hjem til noe velkjent. Tredje dagen jeg våkner opp i Ham Tien sjekker jeg ut om morgenen, labber opp til hovedgaten, bestiller en Grab-taxi. Den kommer kun minutter etterpå og kjører meg gjennom det tørre landskapet til nærmeste by av en viss størrelse. Til Phan Thiet, nærmere bestemt Hanh Cafe. De har en buss som går til gamle Saigon klokken 11. 

Gatesjarm