Piller på 1500 meters høyde

Frodige åkrer

Det blir den samme særdeles enkle frokosten i de samme nydelige, avslappende omgivelsene i dag som i går. Vans bakgård er ubetalelig sjarmerende og fredelig. Jeg må dessuten kjappe meg litt da bussen til Da Lat går klokken 10:30. Busstasjonen er langt utenfor sentrum, men så lenge Grab-appen fungerer, er ikke det et problem. 

Busstasjonen er som en stor, åpen gårdsplass, omkranset av skur med skilt som kommuniserer navnene på de mange busselskapene. Tror jeg. Jeg kan jo ikke et kløyva ord vietnamesisk, men kan i det minste gjenkjenne bokstavene. Takket være fransk kolonisering er de latinske. Det er bare lagt til en masse apostrofer og trykktegn over og under enkelte av bokstavene. Da Lat klarer jeg imidlertid å uttale når en mann spør "where to?" der jeg kommer strenende inn porten. Jeg viser han min elektroniske billett før han kan peke ut riktig skur. Det ligger tvers over plassen. Jenta bak skranken i utpekte skur nikker bekreftende. Jeg gjør som den eneste mannen som sitter her. Finner en liten plaststol i lav dukkestørrelse. Plugger mobilen i en stikkontakt som henger løst fra taket i en krok, så kan den dingle der og lade.  

Det skjer ingenting klokken 10:30. Innen den tid er det ankommet først et backpacker-par i tidlig tredve-årene fra Østerrike og en soloreisende, ung kvinne fra Brighton, England. Som meg har heller ikke de sett andre vestlige turister i Buon Ma Thuot enn seg selv. Alle ser på klokkene med jevne mellomrom. Bussen er helt tydelig forsinket. Østerrikeren etterlyser bussen hos dama i skranken. Vi er tre kvinner som ser spørrende på han når han snur seg mot oss. Det er ennå 3 kvarter til bussens avgangstid, svarer han og trekker på skuldrene. Vietnameserne opererer helt tydelig med "french time" til tross for sitt kompliserte forhold til tidligere koloniherrer. Eller kanskje 12GO-appen opererer med feil avgangstid?  Der, ti minutter før bussen kommer hagler det inn med lokale passasjerer som skal med samme buss som oss. Retning sørøst.

Rismarker

Srepok-sjøen med hus på flåter

Det er min første busstur i Vietnam. Den skal til gjengjeld vare i nesten 6 timer. Det er med en såkalt Sleeper-buss som betyr at du ligger deg gjennom reisen. Med litt veiledning finner jeg min lille "kupé" med fortrekksgardin i øvre rad. Heldigvis har jeg fått vindusrekken og ikke midtrekken. Med litt hjelp får jeg også stilt inn seteryggen slik at jeg sitter med beina strakt fremover, mot et hull som passer perfekt for sko og min lille sekk. Det er sikret wifi ombord og pledd til å dorme under. Det har jeg ikke tid til for det er tross alt dag, solen skinner og utsikten på vår ferd gjennom høylandet er flott. Vi rugger gjennom et svært kupert, grønt jordbruksland. Her dyrkes alt mulig og det går opp for meg hvor utrolig frodig Vietnam egentlig er. Her er mange små kaffebønder som akkurat nå er ute og snur og vender kaffebønnene som ligger til tørk i solen på store, utspente duker mellom husene. Det er en opplevelse å betrakte dette livet på nært hold der vi humper og rugger av gårde med bussen. Det er utstrakt veiarbeid også på denne strekningen, og det varer helt til vi starter opp til Da Lat. Landskapet skifter karakter jo høyere vi kommer. Furuskog overtar for tropisk jordbruk.

Kaffebønner i lange baner - til tørk

...og noen kjøretøy innimellom

Østerrikerne skal også av i Da Lat. Vi overraskes over den kjølige luften, men så ligger Da Lat tross alt på 1500 meters høyde. De vil finne en lokal buss inn til sentrum. Jeg velger å spandere 4 tiere på en Grab-taxi. I løpet av bussturen har jeg blitt dårlig i hals, hode og kropp. Lover ikke godt, og jeg vil raskest mulig i mål. I det jeg setter meg inn i taxien, ser jeg østerrikerne komme ut på taxiholdeplassen. De fant nok ingen lokalbuss. 

Fransk-klingende Le Macaron Boutique Hotel innfrir alle forventninger. Den hyggelige mannen i resepsjonen tilbyr til og med vask av klær. Hotellrommet er innbydende, søtt og deilig behagelig. Tekstilenes farger er holdt i duse makron-farger. Rommet er avlangt på fasong, med bad og garderobe i den ene enden, videre et nydelig utformet badekar før jeg kommer til et bord med glass, krus, vannkoker og et utvalg te og kaffe. I borterste ende, foran vinduet, står verdens deiligste, fluffy dobbeltseng. Her kan jeg sove som en dronning. Jeg har lyst til å legge meg med det samme for kroppen er virkelig nede for telling. Kanskje jeg harr spist for lite? Kun en medbrakt bagett på bussen, innkjøpt på gaten i går kveld. Litt snacks kjøpt på en kafé vi stoppet ved. Jeg går derfor ut for å spise. Mens jeg venter på maten kjenner jeg at hele kroppen koker. Jeg har tydeligvis fått feber. Brygger jeg på influensa? Ikke til å undres over, tenker jeg sarkastisk. Jeg er tross alt nær alle influensaers episenter enten det er fugl, svin eller COVID. Dessuten: alle, absolutt alle, hoster og harker i dette landet.

Det er sent, det er mørkt, men det fine med sånne utland er at det alltid er enkelt å finne et åpent apotek. Jeg trenger ikke engang gå omvei fra restauranten til mitt delikate hjem. Her er det ikke mas om å gå til lege og få seg en resept. Den unge kvinnen i hvit frakk bak skranken stiller både diagnose og bestemmer medisinering. Hun klipper opp tilmålt mengde av hvite, gule, grønne og røde piller. Jeg trenger nemlig ikke kjøpe hele pakker med tabletter når jeg kun trenger 2/3 brett eller 5 tabletter av hver sort. På den måten forhindres overforbruk av medisiner og kapital, og medisinsk avfall. Hvis det ikke er vinn - vinn, vet ikke jeg. For under hundrelappen overleveres jeg en pose fylt med medisin for hode, nese, svelg, bryst og litt for hoste i tilfelle jeg skulle trenge det om en dag eller to. Og en pose Fishermans Friend. Det er mer enn det er mulig å finne i Spania. 

Hva er det egentlig jeg har med meg hjem til Le Macaron i bæreposen? Mens tevannet koker opp, leter jeg frem oversettelses-appen og skanner alle navn. Nesesprayen, som skremmer mest på grunn av størrelsen, inneholder eukalyptus og andre naturlige godsaker, er uten skadevirkninger og vil ikke gi avhengighet. Pillene ser heller ikke ut til å inneholde skadelig narkotika eller giftstoffer. Jeg hiver innpå litt av alt basert på anbefalt dose av frøken apotektekniker. Svelger ned med vann og et krus urtete. Kryper under den gode dyna. Det er det siste jeg husker av dagen.