Mekong uten bremser

Tilbake på Anh Song Indochina Studios, men akk. Til tross for nytt, storslått, og minst like sjarmerende rom som da jeg bodde her juledagene, nå endog med himmelseng... det er ikke tid for å ligge frempå. Jeg har meldt meg på dagstur til Mekong-deltaet! Alarmen kimer i 6-tiden og jeg strener mot utgangsdøren i kafeen nedenunder i god tid før 7. Jeg kommer ikke lenger. Ved et av bordene sitter Sammy og hoier på meg. Hun var redd jeg ikke skulle finne avtalt veikryss hvor de skulle plukke meg opp. Hun kom derfor til kaféen for å hente meg. Sammen går vi ut i den allerede våkne, varme men grå byen for å vente på sjåføren. Det er nesten som det er litt yr i luften.  

Dagsutflukten er lang og ble bestilt via Get Your Guide-appen mens jeg slang rundt i Mui Ne. Generelt er turer formidlet i appen langt dyrere enn det de er verd, men en sjelden gang har jeg snublet over fine varp. Men når vet jeg at kvalitet og pris stemmer overens? Jeg var ikke heldig med turen til My Son fra Hoi An. Lille, sprudlende Sammy får imidlertid min fulle tillit fra første sekund selv om vi virrer rundt langs et stort, trafikkert kryss en stund før sjåfør og bil dukker opp. Sammy forteller om innskjerpede trafikkregler vedrørende kjøring i gater der det ikke er lov å kjøre, og forbud mot full stans for å plukke opp passasjerer gatelangs. Sammy synes det er litt for mye av det gode, inkludert hyppig oppfølging av trafikkpolitiet. Jeg er vel ikke helt enig men sier ingenting. 

Lover og regler var det visst å følge i går også. Tydeligvis en regel om hvilke transportselskap som har lov til å kjøre hvor. Sleeper-bussen jeg fulgte fra Phan Thiet gikk nemlig ikke inn til Ho Chi Minh City men svingte inn på en parkeringsplass nord-øst for byen et sted. Der stod en vanlig men sliten buss og ventet på oss. Det var å hale ut bagasjen og bytte kjøretøy. Jeg var ikke spesielt lei meg for sleeper-bussen var heller ikke helt tipp-topp. Ryggstøet gikk ikke an å regulere, ergo var det godt å få krøpet ut av "køya". 

Trangt i HCMC

Jeg overrasket meg selv ved å glede meg til å komme tilbake til Ho Chi Minh City. Da jeg gikk av bussen sentralt i gamle Saigon var hjem-følelsen der med det samme. Til tross for fremmed kultur, trafikkstøy og forurensning. Helt fantastisk deilig å tråkle meg fra busstoppet, langs brede gater og smale smau omkranset av gammel, sliten fransk og nyere vietnamesisk arkitektur, mellom fargerike plaststoler og menneskevirvar. For en by å føle seg hjemme i! Etter innsjekk på Anh Song Indochina Studios, hvor jeg ble ønsket velkommen med en deilig hjemmelaget yoghurt og te i mengder, nøt jeg roen på rommet til sulten tok overhånd. Da gikk jeg strake veien til 82 Cafe and Food, hvor jeg ble gjenkjent med det samme. En soloreisendes store glede. 

Jeg er første passasjer som blir plukket opp på turen til Mekong, og det tar omtrent timen å plukke opp de resterende 8 påmeldte som bor på ulike hoteller. Ordentlig store hotell, ikke som bitte lille Anh Song. Bilen fylles opp av amerikanerne Anne og Gareth fra Sør Carolina, og Linda og Ken fra Virginia. Parene kjenner hverandre ikke fra før. Linda og Ken havner på samme seterad som meg, og spesielt Linda er av det snakkesalige slaget. Paret har nylig startet en 2 års kontrakt som misjonærer i Vietnam, på vegne av sin lille og for meg totalt ukjente menighet og trossamfunn "over there". De er ytterst interessante å prate med og forsøker på ingen måte å omvende meg. Vi plukker også opp Conrad og Lina fra Frankfurt-området i Tyskland. Jeg tror først det er mor og sønn, men oppfatter etter hvert at de er et par. Vi får også med oss et yngre, strålende par som er på bryllupsreise over hele Indokina. Alan og Cathrine bor i London, men Cathrine er opprinnelig skotte fra Edinburgh. 

Vi har ikke kommet langt på veien sørover når Linda ikke klarer å styre sin nyskjerrighet lenger. 

- Hva synes dere europeere egentlig om oss amerikanere som klarer å velge Donald Trump til president for andre gang?

Vi ser på hverandre. Vi ser på Anne og Gareth, som avslører seg som demokrater.

- Ja, er det ikke skammelig? Dere må jo se på hver eneste amerikaner som en dott! Utbasunerer de fra seteraden bak meg.  

Rasteplasser i Vietnam kan være svært så vakre

Vi er diplomatiske men samkjørt politisk. Det er likevel en broket gjeng som er på vei til Mekong-deltaet. Vi når omsider byen Ben Tre som er et strategisk utgangspunkt for dagsturer på deltaet. For meg som kom først ombord i bilen, har turen tatt nærmere 3 timer. Vi hadde en fin pause i kjøringen på en nydelig rasteplass med kiosk, restaurant og kafè ved veien. Når vi nå når Ben Tre er alle passelig do-trengende og Sammy geleider oss inn på et hotell like ved havnen. Deretter entrer vi motorbåten som kommer for å hente oss. Turen vi er på er en såkalt "mindre turistisk". Jeg frykter likevel det verste etter å ha sett bilder på Instagram fra Mekong-kanaler med skikkelig trafikkork. Ikke av lokale fraktebåter men av båter som er på tur med turister fra hele verden. 

Livet på Mekongs vannveier

Heldigvis blir min frykt for overfylte kanaler gjort til skamme, selv om minst hele den første delen av turen har et veldig turistisk innhold. Motorbåten frakter oss til første stopp, et sted hvor det produseres produkter av honning. Her blir vi benket sammen rundt et bord, blir servert te med honning og introduseres for det ene honning-produktet etter det andre. Det blir dårlig med salg for det viser seg at vi alle, uansett nasjonalitet, ikke er særlig til shoppere. Vi velger heller å bli bedre kjent med hverandre og kikke oss rundt i det fremmede, eksotiske landskapet. Det sitter andre turister ved lignende langbord. Kanskje får de lokale kvinnene solgt mer til dem? 

Videre bærer det til en utendørs karamell-fabrikk hvor vi får demonstrert hvordan kokos-karameller lages. Visstnok en spesialitet i Sør-Vietnam. Vi smatter i vei på søte smaksprøver. På disken har amerikanerne Ken og Gareth oppdaget slanger lagt på sprit. Det fortelles at den slags sprit har egenskap som et enestående potensmiddel. Slikt har tiltrukket deres interesse. Alan og Conrad rister på hodet og trekker seg unna. Enten har de ikke bruk for den slags eller har ikke samme behov for å tøffe seg som amerikanerne. Hva vet jeg. Latter blir det uansett. 

Potensmiddel i Mekong

Utenfor sjappa venter en mann med sykler til hver av oss. Herfra skal vi sykle. Det bærer av gårde på landlige smale veier og broer over vannkanaler. Her er det eksotisk vakkert med små frodige åkerlapper, blomstrende hager og busker, og palmegrener som truer med å daske oss i ansiktet. Vi oppnår en fin flyt til tross for lekende barn, løpende hunder og putrende mopeder med frieksos. At høyre brems ikke virker oppdager jeg først når jeg skal bremse for en hane som krysser veibanen. Hanens skrikende kakling og kjappe akselerering forteller meg at han ble like sjokkert som meg. 

- Så du ikke hanen?? Roper Anne sjokkerende fra sykkelen bak meg. 

Latterkulene bak meg forteller at det er flere som har observert hendelsen. Svett i hendene bestemmer jeg meg for heretter å bruke venstre brems. Den fungerer hakket bedre enn ingen brems.  

Sammy er flink å dele kunnskap om sjokoladeproduksjonen

Fra kakaobønner til sjokolade

Neste post er en sjokoladeprodusent. Slikt kan vi like! Her blir det demonstrert hvordan kakaobønner foredles og kokes til sjokolade som tilsettes diverse knask. Det er flere enn jeg som blar opp dong fra lommene for å kjøpe sjokoladeplater. Det er først på flyplassen neste dag jeg skjønner vi har betalt rimelig mye for de brune platene. Den er på høyde med flyplasspriser til tross for mer primitiv emballasje. Jeg vil likevel påstå at min Mekong-sjokolade er bedre på smak enn platene jeg kjøper på flyplassen. Mer ekte liksom. Vietnam er fortsatt liten i verdensmålestokk når det gjelder eksport av sjokolade. De vokser likevel ved at de har funnet sin nisje innen sjokolade-markedet: etisk og økologisk dyrkede kakaobønner tilsatt innovative smaker! At bønder med små jordflekker mellom Mekong-kanalene kan livnære seg av kakaobønner og sjokolade er helt fantastisk.

Tropisk idyll langs de smale veiene 

Det står omsider mat på programmet og sykkelturen fortsetter til en lokal restaurant hvor det grilles fisk, en kyllinggryte står og putrer, og deilige vårruller friteres. Her er det mye å gledes over. Vi undres over hensikten med de store runde vannfylte bassengene rundt om på eiendommen. 

- Hensikt? Undres Sammy og ser rart på oss. 

Tja, hva er egentlig hensikten med bombekrater? Her etter bomber sluppet av amerikanske styrker på starten av 70-tallet. Hensikten var å drepe det de mente var en kommunistisk motstandsbevegelse som de antok gjemte seg i området. Hele Mekong-deltaet ble pepret ubrukelig i flere tiår fremover. Bønder ble drept, avlinger ødelagt og en bevisst, tilsiktet sultkatastrofe bredte seg over hele landet. Våre 4 amerikanere tusler beskjemmet bort, uten å legge skjul på hvor lei de er av sin egen nasjons selvpålagte rolle som verdenspoliti. 

Ut på tur i den minste båttypen

Vi sykler videre i Edens Hage, men ikke langt. Ankommer en liten kanal hvor det ligger kanoer klare for oss. Vi slipper å padle selv. Det blir en magisk tur gjennom mangroveskog, og vi møter absolutt ingen andre før vi ankommer en større kanal. Dette er et område hvor det brennes mye murstein og vi settes av ved et lite, familieeid mursteinsbrenneri. Det brennes murstein kun et par ganger i uken og det er tydeligvis ikke i dag. Her er ingen. Det kan det heller ikke ha vært de siste dagene for den enorme ovnen er helt kald. Sammy tar seg av guidingen selv. Hun er så god til å svare på spørsmål at jeg mistenker at hun har vært mursteinsprodusent i sitt forrige liv. Hun forteller oss også om formålet med de store haugene med kokosnøttskall og avfall fra kornåkrer som ligger langs kanalen. Det brukes til brensel. Smogen river i nesa så trolig ikke det sunneste slaget brensel.

Elegant pipe. Bildet er tatt oppover pipeløpet i musteinsbrenneriet

Vi blir plukket opp av samme  motorbåt som fraktet oss ut på kanalene. Nå er det retrett til Ben Tre hvor sjåføren vår venter. Det er enorm trafikk og fullstendig kork flere steder på tilbakeveien til HCMC. Sjåføren tar den ene avstikkeren etter den andre, og ingen er mer lei seg enn Sammy over at retretten tar 3,5 timer. Uansett, vi er enige om at turen har vært verd timene i bil. 

Jeg velger nærmeste restaurant når jeg omsider kommer hjem, langt etter mørkets frembrudd. Den populære tvers over gaten fra Anh Song Indochina Studios. Bep Me In. Der hvor det alltid har vært kø for å komme inn. Nå er det ikke kø, men jeg blir nesten avvist i døren. 

- Her er det fullt om du ikke har forhåndsbestilt, opplyser kvinnen i døra.  

Hun tar meg nærmere i øyensyn. Spør om jeg er alene. Jeg nikker. Om jeg er interessert i å dele bord med noen? Jeg gjentar nikket. Følger etter hennes kollega innover det spennende lokalet. Opp en trapp, til noen som kan tenke seg å dele bord med en soloreisende nordmann. Det blir en sosial kveld sammen med en kineser fra Beijing som snakker prikkfritt engelsk, hans stille, vietnamesiske kjæreste og hennes skravlende mor som kun snakker vietnamesisk. Og maten? Det blir omsider en såkalt "vietnamesisk pizza", med bunn bestående av en stekt og en rå rispannekake, toppet med deilig fyll av ubestemmelig karakter. Helt fantastisk!

Vietnamesisk pizza