Kaffe & fengslende vakker fangeleir

Verdens Kaffemuseum

Det er en bitte liten cafe tilknyttet Con Cun Homestays eksotiske gårdsplass. Den ligger der med ansiktet ut mot gaten, men har også en serveringsluke vendt innover. Sitteplasser finnes kun i gårdsrommet. Her sitter allerede folk ved flere av bordene under trærne. En miks av vietnamesere og turister som bebor de få rommene som Van leier ut. Her serveres ikke frokost, kun kaffe i alle varianter, te, og juice med konserveringsmidler på små kartonger. Jeg øyner likevel noe som ligner små, tørre bagetter i en kurv. En slik og en kopp te er alt jeg har behov for etter en natt med uggen mage. Overraskes over at bagetten smaker som en tørr kake med vaniljesmak, men det gjør ikke noe. Det er deilig å sitte her. Iakttar husets lille datter som leker med katten, Van som jobber med bilder i atelieret som har en åpen "vegg" mot gårdsplassen, og menneskene rundt meg som inntar sin formiddagskaffe. En vestlig familie på 3, alle med små ryggsekker, hilser i det de strener mot den grønne porten. Australiere? Amerikanere? Jeg ser dem aldri mer igjen. 

Døren min står åpen for oppdagelser

En dagsplan utformer seg i hodet i takt med inntak av te. Egentlig burde jeg drukket kaffe for jeg befinner meg midt i Vietnams store kaffedistrikt. Her i Buon Ma Thout ligger Verdens Kaffemuseum og dit har jeg tenkt meg. Det er kun noen kilometer unna så jeg bestemmer meg som vanlig for å gå. Vandringen bringer meg tvers gjennom sentrum av denne fremmedartede byen med cirka 440.000 innbyggere. Selv om den ligger i det sentrale høylandet befinner byen seg kun 536 meter over havet. Det er en by som har satt seg store mål for de nærmeste årene: å bli et sentrum for forskning, teknologi, kultur og turisme. Akkurat nå tror jeg at de sliter med det siste. Den eneste vestlige turisten jeg får øye på innen jeg når Verdens Kaffemuseum, er meg selv. Det er et yrende, fargerikt gateliv. Det som ikke selges på fortauene her, er ikke verd å trakte etter. Igjen er jeg i en by som ikke minner meg om noen av de andre stedene jeg har besøkt her i landet. 

Om veien til Verdens Kaffemuseum er lang og variert med mye fremmedartet å se underveis, ankommer jeg etter vel en time. Området er som en blanding av grønn, frodig park og Disneyland. Det første som møter meg er noen barer, restauranter og kaféer til venstre for selve museumsbyggene. Muséet utgjør hele 4 bygg som ligger som organiske, bølgende murer i det grønne terrenget. Endestykkene er som hvite trekanter. Du kan gå fra det ene bygget til det andre uten å være utendørs. Det er et særdeles lekkert museum. Store moderne lokaler i rå betong. Det er høyt under taket, godt om plassen og det dufter kaffe. Ikke så rart kanskje, for i det ene bygget er det kaffebar og -butikk. Smaksprøver er inkludert i billetten. Vestlige turister kan telles på få fingrer. de andre er asiatiske. Hovedutstillingen slumper til å være om osmansk kaffe, forløperen til den tyrkiske og den greske. Her skiller man ikke på gammelt fiendskap ved Middelhavet. Det skal ikke mer til for å begeistre ei som dro Tyrkia rundt for vel et halvt år siden. 

Ingen tvil om at jeg har kommet riktig

Når utstillingen er gjennomgått hinter magen om mange timer uten mat. I muséets kafé finnes ikke annet enn utallige kaffesorter og små, søte cookies. Min venn, Google, forteller at det finnes annet spennende i nærheten, som en kaffebar med toppscore som trolig også har mat. Det er nesten obligatorisk å sjekke ut flest mulig kaffebarer mens jeg befinner meg i kaffedistriktet av verdens nest største kaffesksporterende land. Soul Coffee ligger kun ti minutters gange rett frem fra Verdens Kaffemuseum. Stort og friskt lokale med en ungdommelig stemning, som de fleste steder Vietnam har å by på. Kombinert kafé og butikk med alt som kan forbindes med kaffe. Flere gjester sitter med nesene i sine laptoper og jobber. Jeg nyter lunsj, prater med ansatte og blir presentert for de ulike kaffesortene de har for salg. Trykker en søt, liten pose kaffebønner ned i dagstursekken når jeg er klar for å dra. Til å ta med hjem. 

På motsatt side av byen ligger er straffangeleir som er omgjort til museum. Den pirrer min nysgjerrighet, ikke bare fordi det er få severdigheter for turister i Buon Ma Thuot, men fordi jeg vil se hvordan kolonimakten Frankrike behandlet sine undersåtter. Utenfor Soul Coffee grabber jeg telefonen og bestiller en Grab-taxi. Gidder ikke gå hele veien tilbake for å så lete etter en fangeleir. Taxien kommer i løpet av minutter. Jeg har ikke funnet navnet på fangeleiren, så sjåføren setter meg av i nærheten av hvor jeg bor. Orienterer meg videre til fots og får sett litt denne kanten av byen. Begynner å føle meg hjemme i alt det fremmedartede. Det skal ikke mer til. 

Den gule fangeleiren dukker opp bak en stengt port, boltet med rusten hengelås og kjetting. Den kan ikke ha vært åpnet på en stund. Jeg rekker verken å undres eller fortvile, for jeg er observert. Utenfor sitt lille, kummerlige hjem sitter en liten, eldre dame i fargerike klær. Skravla går. Ordene skjønner jeg ingenting av, men hun peker videre nedover gaten. Krummer så pekefingeren mot venstre. Jeg skjønner. Hovedinngangen når jeg først ved å gå halvveis rundt kvartalet. 

Kan en fangeleir være estetisk vakker? Det burde absolutt ikke gå an for et sted der det har foregått tortur og drap av verst tenkelige slag. Hvor folk har vært sperret inne, sulteforet, sparket og slått til blods, og hvor utøy og sykdom har herjet. Jeg har vært i Auswitch en kald vinterdag. Hutret meg gjennom leiren, frossen helt inn i sjelen. Ikke bare av temperaturen, men av de elendige brakkene i tre og etterlatenskaper etter mennesker som er borte for lenge siden. Det var alt annet enn vakkert. Nå er jeg på den andre siden av jorden, i tropisk klima. Her er rad på rad med fine, gule murbygninger i et nydelig vedlikeholdt parklandskap. Gress, hekk og trær er irrgrønne og ser ut til å være stusset med neglesakser. De eneste som er her utenom meg, er en gjeng lystige gartnere. De fleste bærer den koniske vietnamesiske hatten som skygge for solen som har holdt seg bak skyene i hele dag. De hilser, spør "where from?". En av dem tilbyr seg å ta bilder av meg. Til tross for dyster historie og lidende fanger konstruert av ukjent materiale, er det en fryd å gå rundt her.  

Pénitencier de Buon Ma Thuot, som er det originale franske navnet, ble bygget av kolonimakten i 1930 - 31. Det var et av de største fengslene i Fransk Indokina. For det meste var det soldater fra den kommunistiske revolusjonshæren idømt svært strenge straffer, som satt her. De som spilte hovedrollen i opprøret mot vestlig overherredømme. I dag er fangeleiren et historisk minnesmerke over motstandsfolk som bidro til seieren over kolonimakten. De som kjempet, døde, men likevel seiret til slutt. De som bidro til et fritt og gjenforent Vietnam.  Hele leiren er et minnesmerke over landets frihet. Det er grunnen til at fangeleiren fremstår som vakker og er så godt vedlikeholdt. Flere små gudshus finnes på området. Nå er det ingen her bortsett fra meg og gartnerne, men leiren blir ofte besøkt av skoleelever som et ledd i vietnamesisk historieundervisning.

Det er ettermiddag og skoleslutt når jeg kommer ut av leiren. Jeg blir nærmest overfalt av nysgjerrige elever fra sannsynligvis 4. - 6. klasse. De er oppriktig overrasket over å se et vestlig ansikt. Nysgjerrigheten lyser ut av øynene deres. Smilet og latteren sitter løst. 

- Hvor kommer du fra?

- Hva heter du?

- Hvorfor er du her?

- Hva gjør du her?

- Er det kaldt der du kommer fra?

- Hvor gammel er du?

- Hvorfor har du ingen med deg? 

- Hva synes du om Vietnam?

- Er det like fint her som i Norge?

Spørsmålene hagler. Alle påviser mot og fremkaller smil. De kommer på prikkfritt engelsk. Den oppvoksende vietnamesiske generasjonen kan et språk som mange av deres foreldre ikke kan. Det er min tur til å være forundret.

- Så flinke dere er i engelsk! Jeg trodde dere lærte fransk på skolen.

- Nei, fransk? Æsj! Vi lærer engelsk! Fnises det mot meg fra vakre barn i strøkne skoleuniformer. 

Jeg går omveier hjem til Co Cun Homestay for å gjøre meg kjent med "min" del av Buon Ma Thuot. Deretter leser og slapper jeg av til mørket faller på og magen forteller den har lyst på noe ikke-vietnamesisk. Som pizza. Ha sett en Pizza Hut noen kvartaler opp i byen. Ute har det begynt å regne men det gjør ikke noe. Slår opp paraplyen og balanserer mellom søppel etter butikkeiere som har forlatt fortauene sine for i dag. Går mellom fargerike plaststoler, esker med varer og vaskefat eid av de som fremdeles holder stand. 

Pizzaen på Pizza Hut smaker akkurat som pizza på Pizza Hut andre steder i verden. Ingen overraskelse og av og til er det veldig fint å ha fri fra overraskelser.