Glemte arkitekter og rivningsobjekter

Tilfeldig balkong i Cafe Apartments

Flyavganger på kveldstid kan oppleves som ekstra forlengelse av ferien. Etter rolig morgen og pakking av ryggsekk, sjekker jeg ut samtidig som jeg leverer sekken inn til oppbevaring. Jeg skal ut og oppleve mer av HCMC før eventyret er ute. Kommer likevel ikke langt før mitt vertskap ringer på WhatsApp. 

- Nøkkelen til rommet?

Jo, den ligger trygt i lomma mi. Jeg må tilbake med nøkkelen, går ut på nytt, men kommer ikke lenger enn til velkjente Pure Bowls når kaféen dukker opp på min venstre side, like ved Ben Thanh-markedet. Lysten på en Acai Bowl tar helt overhånd. Den smaker akkurat like godt som sist gang jeg var her - selv uten det hyggelige sveitsiske venneparet jeg delte bord den gang. 

Det er ikke langt fra Pure Bowls til mitt egentlige mål. Bymuseet. Jeg har gått forbi flere ganger før, beundret bygget utvendig og først tenkt at et museum med et jagerfly i hagen kanskje ikke er noe for meg. Nå har jeg lest meg opp og tror jeg tar feil. Det nydelige grå bygget med fremskutt søyleinngang, designet av den franske arkitekten Alfred Foulhoux, satt opp i 1885, var en gang Gia Long Palace. Her bodde kolonimaktens guvernør av Fransk Indokina. Han ble kastet ut av en japansk guvernøren under japanernes kortvarige okkupasjonen. Den praktfulle guvernørboligen ble så et kontorbygg for det sør-vietnamesiske marionett-statsapparatet inntil kommunistene tok over i 1978. Deretter huset bygget Revolusjonsmuseet som over tid utviklet seg til å bli det det er i dag: et museum som forteller Ho Chi Minh Citys mangfoldige, interessante byhistorie.

Elegante Ho Chi Minh City Museum

Akkurat som Ho Chi Minh City's Fine Arts Museum, er museumsbygget en like stor opplevelse å vandre rundt i som det å betrakte selve utstillingene. Det til tross for at utstillingene i begge museum er overmåte bra og informative. Det er flere enn meg som beundrer de gamle, vakre byggene. Også her yrer det av unge vietnamesiske fotografer og Instagrammere. Turister som er innom snubler i egen bein fordi de glaner på gammelt nydelig listverk og dekorasjoner i taket. Det er en sann nytelse å gå rundt her.

Ho Chi Minh City Opera

Herfra peiler jeg ut paradegaten Nguyen Hue. På veien tar jeg en liten avstikker for å se den elegante operaen. Jeg har hittil kun sett bygget på bilde. Forsøkte å få billett til Vietnamese Bamboo Circus da jeg sist var i HCMC, men var for sent ute. Fikk sett det imponerende akrobatshowet på selveste nyttårsaften i Hoi An i stedet. Den ytterst elegante operaen er nok et eksempel på fransk koloniarkitektur på sitt beste. Operaen er større enn jeg har fått inntrykk av fra bilder. Arkitekten bak var Felix Olivier, en mann som ser ut til å ha forsvunnet ut i intet. Bygget stod ferdig som Opera de Saigon i år 1900. Over alt har det gotisk flamboyant-dekorasjoner. Det er fint ivaretatt, senest restaurert i 2009. Operaen har forbausende nok vært i kunstnerisk drift nesten kontinuerlig siden 1900 selv om det fikk en vestlig bombe i hodet under 2. verdenskrig i et forsøk på å fordrive japanske styrker. I en periode i 1954 ble bygget benyttet som tilfluktssted for franskmenn som rømte Nord-Vietnam under delingen av landet. Det var da den demokratiske republikken der nord ble formelt anerkjent og det ikke lenger var behagelig å være fransk kolonist.   

Stygg-kule Cafe Apartment

Den kule, moderne, brede gaten Nguyen Hue vandret jeg også sist jeg var i byen. Dog uten å legge merke til Cafe Apartment, trolig fordi jeg befant meg milevis borte, helt på den andre siden av gata. Trolig var jeg også blendet av alle de moderne høyhusene i glass og bombastiske kjøpesentre med merkevarer for en annen lommebok enn min. Det var argentinske Angelica fra New Zealand, som jeg traff på My Son-turen, som fortalte meg om Cafe Apartment. Det er en boligblokk satt opp på slutten av 50-tallet for å huse statsansatte og deres familier. Nå er blokken totalt missplassert midt blant de moderne praktbygningene. Det har blitt bestemt revet flere ganger uten at det har skjedd. Her er hver eneste balkong er skiltet. Navn på små nisjebutikker, kaféer og kaffebarer som holder til her. Jeg må tråle fortauet flere ganger før jeg finner inngangen. Henger meg til slutt på tre unge menn som jeg tror skal samme sted. Følger dem inn en mørk sideinngang til et lite verksted. Tråkler oss mellom parkerte mopeder i et rom som lukter smøreolje. Passerer en heis som trolig har vært ute av drift i flere tiår. Entrer trappeoppgangen som er helt uten belysning. Er det ikke strøm her? Heldigvis siver det inn litt mer dagslys for hver etasje vi klatrer. Dette er ikke bare god trim men like mye et eventyr. Å titte ut på på balkongene på hver avsats avslører ungdommelig kreativitet, pågangsmot og energi av en annen verden. Noe hippere og kulere har jeg knapt sett.

Den bitte lille balkongen til Madam Quyen

I 6. etasje tar jeg en pause. En coconut coffee på is smaker fortreffelig i det artige lokalet til Madam Quyen, hvor veggene er totalt skjult av gule post-it-lapper. Jeg har aldri sett flere post-it i mitt liv. Alle synes å formidle en hilsen fra tidligere kunder til oss som sitter her nå. Oppe ved taket, nær den lille balkongen som bringer inn både luft og lys, lyser det norske flagget mot meg, fargelagt med røde og blå fargestifter. Under står en hilsen på norsk. Jeg er altså ikke første nordmann i dette gjenferdet av en blokk. De vietnamesiske statsansatte som bar blokkens opprinnelige beboere ble byttet ut med amerikanske militærrådgivere og marineoffiserer under den amerikanske Vietnam-krig. Senere bodde verftsarbeidere her før de ble forflyttet grunnet rivningsordre. Bygningen står her som en katt med mer enn ni liv. 

Jeg setter kursen mot Anh Song Indochina's kafé for siste gang. Tiden i HCMC er i ferd med å renne ut for meg men tar likevel tid til å nyte små idylliske gater langs veien. De med lokalbefolkningen sittende på fargerike, lave plaststoler mens høner går tilnærmet fritt omkring. Hvor verkstedene er halvveis ute på gaten, og hvor naboen har åpnet en hipster øl-bar. Det er et sammensurium som jeg har forelsket meg i. 

Nguyen Thai Binh. Gata hvor jeg bodde. Innkjøring forbudt men motorsykler teller ikke

Det blir tid til å fylle magen i Anh Songs kafé før jeg plukker opp ryggsekken, bytter klær, erstatter sandaler med joggesko, og tar farvel med den hyggelige betjeningen og eieren. Utenfor bestilles en Bolt som tar meg til flyplassen på behagelig vis. Qatar tar meg til Qatar. Vi flyr mot tiden så klokken sier det ikke tar lange tiden. I realiteten er Qatar kun halvveis på kartet og tar 7,5 timer å nå. Det blir et par timer å slå i hjel på flyplassen tidlig nattetid. Ikke det verste stedet å være. Jeg finner en innendørs park med trær og fossefall, legger meg ned på en benk og slapper helt av. Så tar neste Qatar-fly meg til Gardermoen hvor jeg lander tidlig en strålende, iskald og rimet januarmorgen.