French time i blomstrende sommerkjole

Våkner uthvilt, mirakuløst frisk og energisk. Uansett hva pillene fra apoteket består av, så virker de over all forventning. Jeg er i kanonform og klar for nye oppdagelser! Vikler meg ut av duse, makronfargede puter og sengetøy. Hiver på meg klær, hiver innpå flere piller i alle regnbuens farger etter anvisning fra den hjelpsomme apotekteknikeren, pusser tenner, pakker dagstursekk og så er jeg klar. 

Kommer ikke så himla langt i første omgang. Det er kommet en ny resepsjonist siden i går. Hun byr på gratis morgen-cappuccino. Slikt sier man ikke nei til. Resepsjonen på Le Macaron er en hybridløsning av resepsjon, kaffebar (uten makroner pussig nok), kunstgalleri og boutique-shop med delikate små interiørartikler og klær. Det eneste bordet utendørs er opptatt så dumper ned på en benk innendørs. Det varer ikke lenge før ekteparet der ute er ferdig med kaffen, kommer inn med tomme kopper, og nikker samtidig smilende mot meg. Jeg hilser tilbake til det vestlig utseende paret, trolig rimelig nær min egen alder.

- Hvordan er temperaturen? spør jeg og nikker mot solen utenfor. 

Det er slik reisende gjerne kommer i kontakt. I dette tilfellet skal det ikke mer til før Sarah og Martin fra utenfor Sydney et sted, setter seg ned for en god reiseprat. De er, rettere sagt var, på en aktiv reise Vietnam rundt. De har endelig tid nok å ta av som nyslåtte pensjonister. Pensjonsalderen er tydeligvis langt lavere i Australia enn i Norge. Kanskje det er et liv blant kenguruer som tar på, eller dårlige gener nedarvet fra straffanger tvangssendt dit for generasjoner siden. Hva vet vel jeg? Uansett, de hadde ikke kommet langt av gårde før Martin skadet foten under en rappellering. Det så først ut til å gå veldig bra, men så fikk han betennelse i såret. Ingen grunn til å dra hjem av den grunn. Akkurat som meg har de oppdaget at det finnes utmerket legehjelp og medisinering å få i Vietnam.

- Men han kan ikke gå verken langt eller raskt. Dessuten trenger foten mye hvile. Plutselig reiser jeg på tur med en gammel gubbe, flirer Sarah. 

- Ja, turen er lagt om fra aktiv til passiv, nikker Martin og peker på venstre fot med krykken han har skaffet seg.

- Egentlig ikke noe problem. Vi skrinla opprinnelig tenkt rute. La en langt mindre ambisiøs en som inkluderer noen få kulturelt interessante steder og masse avslapping, forteller Sarah. 

Igjen har jeg møtt en likesinnet. Ei som liker å lese seg opp og finne ut av steder. Vi damene skravler videre og jeg blir gitt tips om Da Lat som ligger der rett utenfor veggene. Martin går på rommet for en formiddagshvil med foten høyt hevet. De drar fra byen om kun et par timer etter tre flotte døgn her.

- Temperaturen er langt behageligere her. Hvis vi skal klage på noe, må det være det alle bakkene. Det ble vel kupert for Martin og mye taxi-kjøring, sukker Sarah.

Vi ønsker hverandre god tur videre når vi skilles like etter. Jeg legger veien til hotellets anbefalte frokostkafé, kun et kvartal lenger opp i gata. Stedet er ikke like delikat som hotellet. Ligner mer en avlegger av McDonalds. Menyen består av noen få utvalgte bahn mi, som er smurte vietnamesiske bagetter med frodig fyll. Servert til te og appelsinjuice. Det rekker for meg. 

Da Lat. Nærmere vinteren kommer du ikke i sørlige deler av Vietnam. Her produseres det blant annet vintersportsklær som eksporteres til land med et større behov for den slags. Jeg valser rundt i en sommerkjole som blomstrer om kapp med mimosa-trærne denne tidlige januardagen. Riktig nok er luften mye friskere på 1500 meters høyde, nesten kjølig på kveldstid. Det går an å puste her. Nettopp av den grunn ble Da Lat et yndet rekreasjonsområde for de franske koloniherrene. I motsetning til lavlandet med sitt tropiske, varme og fuktige klima, går det her an å røre på seg uten at svetten hagler. Fremdeles har Da Lat en bydel kalt French Quarter. Området ligger knappe 3 kilometer unna sentrums-dumpen hvor jeg bor. Dit styrer jeg mine skritt.

En av de få franske villaene jeg finn smugtittet på over gjerdet

Opphavet til Da Lat's French Quarter kan tilskrives den franske pensjonerte herren Jean Oneil. På slutten av 20-tallet, etter avsluttet militær karriere, engasjerte han kjente franske arkitekter til å designe flere villaer. De skulle bygges i furuskogen utenfor det som da utgjorde byen. Ni år senere stod villaområdet ferdig og ble på folkemunne hetende Cité Bellevue. Franske militære og ditto offentlig ansatte i Saigon, tidligere Ho Chi Minh City, ble invitert til å tilbringe tiden her når varmen ble uutholdelig. Etter den amerikanske Vietnamkrigens slutt i 1975, ble luksus-villaene stående tomme. Det tok ikke lang tid før lokalbefolkningen flyttet inn. Forfallet hadde alt startet for det var allerede lenge siden den siste franskmann dro hjem. Lokalbefolkningen hadde absolutt ikke verken fokus på eller midler for å sette i gang et restaureringsprosjekt, så forfallet eskalerte. Vietnameserne hadde tross alt et helt land å restaurere. Hungersnøden herjet da amerikanerne trakk seg ut. Alt jordbruksland i sør var ødelagt for år fremover.

Årene tikket frem mot 2003. Da fikk luksushotellkjeden Six Senses Resorts teft og kjøpte opp eiendommene i det franske kvartalet. Et tre års iherdig renoveringsprosjekt startet. Hva villaene brukes til i dag, finner jeg ikke ut av. De ligger der fredelig mellom furutrærne, ytterst utilnærmelige med høye beskyttende gjerder, overvåkningskameraer og vokt deg for hunden-skilt. Jeg får kun små glimt av herlighetene.  

Bomtur kan det ikke kalles. French Quarter har fått mange elegante villaer i skråningen utenfor gjerdene, trolig eid av vietnamesere som har slått seg opp. Noen drives som små hotell, og alle har flott utsikt over det grønne landskapet i motsatt retning fra bykjernen. 

Bohemske steder på vei opp mot French Quarter

Området jeg gikk gjennom for å komme opp til French Quarter, var ikke like elegant men desto mer fargerikt og interessant. Jeg fulgte en sementert sti oppover fra Ho Xuan Hurong-sjøens. Stien besto delvis av trappetrinn på det bratteste. På min venstre side hadde eierne av trehusene åpnet sine bohemske terrasser for servering av det du måtte ønske av drikke. Ikke verdens verste sted å sippe kaffe med utsikt ned mot innsjøen, det snodige operabygget i farget glass, og de flotte kolonistil-hotellene omgitt av grønne parker. 

En fisker ved Ho Xuan Hurong-sjøen

Da Lats særegne operahus

Det skal være en spesielt flott togstasjon i Da Lat. Et must i følge Sarah. Den ligger til høyre nede i dumpen, så jeg følger en annen vei ned fra French Quarter. Passerer stilige hus og små templer i skråningen, før landskapet flater noenlunde ut. Der nede i dumpen følger jeg en trafikkert, livlig vei som etter hvert bringer meg til stasjonen. Vel fremme blir jeg først stående å måpe. Et okerfarget stort, stasjonsbygg i Art Deco-stil fra 1938 åpenbarer seg. Det tok hele 6 år å bygge den unike togstasjonen, tegnet av de franske arkitektene Moncet og Reveron.

Vietnams høyest beliggende togstasjon og trolig den med kortest linje

Da Lats jernbanelinjer har ikke vært påkoblet resten av Vietnams jernbane siden 1972. Under den amerikanske Vietnamkrigen ble det aller meste av Vietnams infrastruktur ødelagt. Etter som tiden gikk ble det liksom aldri behov for noen jernbane i Da Lat. Det utrolig vakre stasjonsbygget ble liggende i bakevja til noen så syn på å restaurere den korte distansen til Trai Mat i 1990-årene, 7 kilometer unna. Gammelt materiell ble istandsatt og siden den gang har turister kunne ta tog frem og tilbake på den korte linjestrekningen. Jeg tar ikke toget men tilbringer likevel timer her. Det er damplokomotiver og gamle togvogner å se. Noen av togvognene er omgjort til kafé. Her er også gamle istandsatte lagerbygg og lasteramper, innholdende blant annet en delikat sjololadebutikk hvor man kan komme innom og prøvesmake. Det er et eldorado for både historie-nerder, togentusiaster og hobbyfotografer.

Crazy House

Jeg grabber en Grab-taxi til neste "arkitektoniske perle", som Sarah kalte det. Jeg hadde egentlig droppet tanken på å dra dit men perler kan man jo ikke gå glipp av. Crazy House er egentlig et helt crazy overnattingssted. Byggverket som vietnamesiske Dang Viet Nga står bak, skal etter sigende forestille et sprøtt hus og et tre hvor skal kan klatre rundt i. Trapper, tunneler og sklier hit og dit. På toppen er "stiene" så smale at det er vanskelig å passere, og "rekkverkene" er på høyde med knærne på mine korte bein. Det reklameres med at dette er arkitektur på høyde med Salvador Dali og Antoni Gaudi. Det er ikke det. Jeg finner ikke ut hvilket kunstig materiale det organisk formede byggverket er støpt i. Her er kunstige dyr, spindelvev, insekter, sopp... Det eneste naturlige er blomstene og buskene rundt kaféen på bakkenivå. Jeg har ikke sansen, er trolig for lite barnslig. I tillegg har jeg oppdaget at Albert har hoppet ut av ryggsekken på togstasjonen. Jeg må klare resten av Vietnam på egenhånd. 

Fra et av Crazy House sine utleie-rom

Det går egentlig fint og det til tross for at skyer tårner seg opp her oppe i 1500 meters høyde. Jeg går tilbake til min egen del av byen og på veien passerer jeg flere mesterlige gamle koloni-bygninger. Jeg tar også noen runder rundt St. Nicholas-kirken som strutter mot den svarte himmelen med sine hvite pepperkakeborder. Et fransk verk påstartet i 1931 men ikke ferdigstilt før 11 år etterpå. Den europeiske kirkegården som lå her er borte.

St. Nicholas-kirken

Det blir mat og kos ikke langt unna Le Macaron. I nabolaget finner jeg Sagar, en koselig indisk restaurant med deilig mat og glimrende service. Noen meter senere frister den røde balkongen til engelskinspirerte The Classic Pub (Nguyet Vong Lau). En sjarmerende cocktailbar med god Espresso Martini. Blir sittende å nippe og lese og følge med på livet på gateplan mens mørket faller på og lysene tennes. Backpackere kommer og går, Lokale kommer og går. Temperaturen har falt betraktelig når jeg tusler hjem i min blomstrende sommerkjole.

Her er det fint å sitte

Så langt har jeg klart meg godt uten Albert.