Røde busser, kunst og pepperkaker

Fransk nostalgi

I går kveld leste jeg meg mer opp på HCMC, byen jeg er i. Flere vestlige bloggere fraråder å bevege seg utendørs til fots. Råd nummer 1 til turister er å leie motorsykkel og joine de andre millionene av motorsykler i gatebildet. Seriøst?! Etter hva jeg så av trafikkultur i går, er rådet hårreisende. Råd nummer 2 er å ta en Hop on - hop off-buss. Jeg har ikke vært overvettes fornøyd de gangene jeg har tatt disse røde, to-etasjes guidebussene. Guidebussene her får imidlertid gode skussmål, så kanskje jeg skal begrave mine fordommer? Før jeg sovnet var en Hop on-hop off-tur China Town rundt bestilt. Dit hvor de fleste innbyggerne av kinesisk opprinnelse er bosatt. 

Jeg er litt ute å kjøre når det gjelder søvn. Sovnet liksom ikke før det nærmet seg morgen til tross for eventyrlig god seng. Når jeg slår opp øynene er det bare å komme seg av gårde til min Hop on-hop off-buss. Den har avgang fra hjørnet av Ben Thanh-markedet, et marked jeg passerte flere ganger i går. Hopper i sommerkjolen, triver dagstursekken og gir meg i vei. Går innom en kaffebar for frokost, beliggende like ved markedet. De har bare croissanter og annet fransk bakverk, men det får holde. Setter meg på en av de lave stålkrakkene ved et like lavt, rund stålbord. Kaffebaren har en hvit, minimalistisk stil. Her er flest vietnamesere. En amerikansk familie kommer inn. De minner om kjemper i et dukkehus. Det gjør helt sikkert også jeg. 

Men hvor går bussen i fra? Jeg har i god tid funnet frem til hjørnet av Ben Than-markedet, der det er satt av et kryss på det bitte lille, utydelige pdf-kartet jeg fikk tilsendt på mail sammen med billetten. Her er ikke noe busstopp eller rød buss. Jeg spør meg for, men ingen vet hvor busstoppet er. Går rundt hele markedet, men finner like lite. Går inn i sidegater, men finner fremdeles ikke noen buss eller busstopp. Blir rådet til å ta bussen fra Saigon Old Post Office, som sies å være hovedstoppet for de røde dobbelt-deckerne. Det er langt å gå i varmen. Er svett og irritabel når jeg kommer dit. 

Blir om mulig mer irritabel når de sier at selskapet har 2 avdelinger og jeg har billett med den andre. Den som IKKE har stopp ved Saigon Old Post Office. Jeg får et stort papirkart av de unge billettselgerne. Det viser seg at jeg har vært på riktig sted, så hvorfor kom ikke bussen klokken 11? Det er bare å tusle den lange veien tilbake og se om det kommer en senere buss. De påstår billetten gjelder hele dagen selv om det står avgang klokken 11 og «møt presis» på billetten min. 

Nå ser jeg den røde bussen før jeg når tilbake til markedet. Den står på det umerkede hjørnet hvor jeg var klokken 11. Bussjåføren står og tar en blås. Han roper på to unge kvinnelige guider i røde t-skjorter som ligger og slapper av på bussen. Sover de? Vel, de våkner i alle fall nå. Stråler imot meg. Sier de har avgang kl. 12:30 men kan ikke svare på hvorfor de ikke gikk kl. 11. De skjønner ikke problemet med at jeg tøyser bort 2 timer på tull og stress bare for å komme meg av gårde med denne hersens bussen.

Det er nesten halvtimen til avgang, men jeg er velkommen inn for å slappe av i aircondition-kjølig buss. Jeg ser nok like svett og sliten ut som jeg føler meg. Luftfuktigheten er høy selv om den er på det laveste på denne tiden av året. Takker ja til det kjølige tilbudet. Fordyper meg i Peter Mays krimnovelle "Ualminnelige mennesker" og befinner meg på sett og vis i Paris' katakomber på jakt etter mordere. Aner bare fjernt at flere passasjerer entrer bussen. En av guidene pikker meg i skulderen og sier jeg må gå opp på bussens åpne plan. Nå starter nemlig den spennende rundturen til China Town. 

Det 200 år gamle kinsesiske templet Thien Hau Pagoda    

På soldekket har solen fortrengt alt av smog og skyer i en av verdens mest forurensede byer. Temperaturen har steget til 35 grader. Her sitter 6 passasjerer fra Tyskland, Sveits og Kina. Siden jeg har satt meg på setet foran det sveitsiske venneparet, unngår jeg ikke å overhøre surmulig. De fant aldri 11-bussen. Felles misnøye kan være grobunn for god kontakt. Det skal bli mer misnøye å kose seg med. Som at det opplyses over høyttaleranlegget at dette ikke er en vanlig Hop on - hop off-buss om det aldri så mye står Hop on - hop off på hele bussens langside. Hvis trafikkforholdene tillater det, vil vi få en stopp på et marked. Så kjøres en audioguide i gang med informasjon om stedene vi passerer eller ikke passerer eller som vi passerte for ti minutter siden eller kanskje kommer til å passere en gang i fremtiden. Audioguiden er svært i utakt med nåtid og kjørerute.

Templer til forvirring

Tempel? Hvilket tempel? Hvor? Så du det? Vi strekker hals oppover og nedover gaten, inn sidegater og smau. Ser ikke noe tempel. Når audioguiden prater om en prestisjeskole, ser vi plutselig to templer. Var det et av dem som ble fortalt om i sted? Forvirringen er total og vi gir opp etter en stund. Bydelen er heller ikke så mye forskjellig fra den vi forlot. Her er kanskje flere kinesiske skrifttegn i butikknavn og på skilter? 

Vi får en 15 minutters luftetur på Binh Tay-markedet. Sveitserne sier det er nokså likt Ben Thanh-markedet hvor bussen gikk fra. Noe større og mer kaotisk. I HCMC refereres det kun til som "det nye markedet" fordi det står nøyaktig der det gamle markedet stod. Det som gikk opp i røyk. Det nye markedet åpnet i 1930. Her omsettes alt fra jordbruksprodukter til plastprodukter i grelle farger. 

Binh Tay-markedet i China Town

To timer etter avgang er vi tilbake til utgangspunktet for bussturen. Ferdig grillet i solen og med alle pustekanaler tilstoppet av forurensning. Det føles som jeg har pådratt meg kols som varer til etter jeg er tilbake i Norge. Robert og Hertha, som sveiserne heter, er ikke overvettes begeistret etter bussturen. Jeg påstår jeg har kastet bort en halv verdifull dag. Vi er enige om at vi ville fått en bedre opplevelse hvis vi hadde tatt en Grab-taxi til noen tiere og utforsket 6. distrikt på egen hånd.

- Vi er skrubbsultne. Hva med deg? Skal vi lunsje sammen? Spør Hertha når vi skal til å ta avskjed. 

Mat er det eneste jeg klarer å tenke på og jeg er ikke vanskelig å be. Vi googler restauranter i området. Havner først på en veldig franskinspirert kafé med kun kaffe og fransk bakverk. På patisserie-fronten og andre fronter er Vietnam varig "skadet" av sine gamle koloniherrer. Neste "restaurant" vi finner er tilsynelatende en smoothie-bar. 

- Hold an, kommer det fra Robert når vi tenker å snu i døren.

- De har acai!

Hertha og jeg ser på hverandre og Robert. Han må forklare damene hva acai er for noe. 

- Jeg tror det er bær som vokser på palmer i Sør-Amerika. Proppfulle av antioksidanter og er veldig sunt og godt. Smaker som en blanding av bjørnebær og usøtet sjokolade og er lilla på farge. Serveres kaldt.

Acai Bowl. Ny opplevelse og besettelse

Jeg myser opp mot meny-tavlen som viser acai-boller med ulikt tilbehør av frukt, korn og nøtter. Jeg er allerede solgt og villig til å prøve. Kortreist mat kan neppe den Sør-Amerikanske acai'en kalles, men den eksotiske frukten oppå er i alle fall herfra.

Det blir en hyggelig lunsj hvor praten går om opplevelser i Vietnam og andre reiser. Jeg ankom Vietnam i går, de har alt vært her i 3 uker og er veteraner med start i Hanoi i nord. De har adskillig nyttig info å dele med en nykomling,  både når det gjelder bussreiser, togreiser, varierende klima, ting å gjøre og nyttige app'er. I nord har det vært kjølig og varierende vær, i sentrale strøk: pissregn. 

- Jeg flyr til Da Nang i morgen. Har heldigvis med regnjakke, sier jeg med et lite grøss ved tanken på regn. 

- Den kommer du til å få bruk for. Virker ikke som regntiden har tenkt å stoppe, informerer Hertha. 

Hertha skal hjem om et par dager mens Robert har tenkt seg ned i det sør-vestre hjørnet av landet og kanskje inn i Kambodsja. Nå skal de ta taxi tilbake til et tempel de ikke fikk sett på Hop on - hop off-bussen som ikke var en hop on - hop off-buss likevel. Får tilbud om å slå følge, men jeg takker nei. Har min egen strenge prioriteringsliste for mitt korte opphold i storbyen. 

Jeg skal dit jeg hadde tenkt meg i går: Fine Arts Museum. Nå vet jeg bestemt hvor det ligger. På vei dit tar jeg stripa tvers igjennom Ben Thanh-markedet. Som markedet i 6. distrikt, har det et klokketårn og ytre utforming inspirert fra fransk indokinesisk arkitektur. Ben Thanh er imidlertid det markedet i HCMC som er mest besøkt av turister. Kanskje fordi de fleste turistene bor i nærheten? Her er derfor suvenirer i lange baner. Jeg kommer meg raskt ut igjen for som på alle markeder der det vanker en høy andel turister, er det en del innpåslitne selgere. 

HCMC Fine Arts Museum er en opplevelse av de sjeldne og ikke bare på grunn av kunsten. De tre gule bygningene som utgjør muséet, ble satt opp mellom 1929 og 1934 som familiehjem. Det var de 3 sønnene til Saigons rikeste mann, Hua Bon Hoa, som var byggherrene. Den franske arkitekten, Rivera, fikk oppdraget og han utrettet underverker ved tegnebrettet. Hua Bon Hoa kom fra Fujian i Kina som 20-åring og var fattig ved ankomst. Han fikk seg jobb hos en pantelåner og jobbet seg trutt oppover. Såpass at han ble innvilget fransk statsborgerskap. Hjemme i Kina fikk han kone og barn. Som voksne flyttet sønnene til faren i Saigon for å vta over familiebedriften. De utviklet den til å bli et gigantisk eiendomsfirma. Hovedkontoret skal ha ligget i 1. etasje av den største av bygningene som nå utgjør Fine Arts Museum. Arvingene etter Hua Bon Hoa var kjent for sin generøsitet, med formidling av billige leiligheter til de dårligere stilte i samfunnet. De donerte også tomt og penger til bygging av sykehus. 

Distrikt 1 sett fra Fine Arts Museum. Taket til muséet har mange statuer som den i venstre hjørne

Den siste etterkommer etter Hua Bon Hoa stakk i 1975, da kommunistregimet fra Nord-Vietnam vant krigen. De tre vakre byggene ble konfiskert av de nye styresmaktene som åpnet et kultursenter her. Så kom Fine Arts Museum her i 1992, også statlig eiet. Utvendig er byggene godt vedlikehold. Det minste er under totalrenovering innvendig, men jeg får komme inn for å se den nydelige, gamle trappeoppgangen. Jeg håper fliser, vinduer, glassmalerier og stukkaturer blir ivaretatt. I det største bygget blir jeg gående å betrakte husets detaljer og atmosfære like mye som kunsten på veggene. Det er i det hele tatt veldig mye vakkert å se, også på terrassene og i hagen. Jeg kommer over en gammel heis som minner meg om Hotel Pera Palace's eldgamle heis i Istanbul. 

Jeg er slett ikke alene om å synes bygget er vakkert. Her er mange fotografer og vakre ungdommer som tas bilder av i trappeoppganger, ved sirlige rekkverk, nydelige vindusåpninger med dueblå skodder og på balkonger og utspring. De synes ikke å ense kunsten i det hele tatt. Synd, for den er både vakker, variert og talende. Jeg blir her til mørket faller på. 

Portrait of a young girl av Lé Vuong (1993)

Jeg tusler noen fremmede, interessante gater i tussmørket. Det nærmer seg middagstid og folk samles i ute. De som ikke møtes på fortaus-restauranter, møtes likevel på fortauet for å spise. Ut fra egne gjemmer dras lave plaststoler og plastbord i alle regnbuens farger. Mat, boller og spisepinner kommer ut fra private kjøkkener. Livet leves sosialt og det leves her, på fortauene. Jeg selv kommer over en kjekk kaffebar og setter meg ned med en iskaffe. Lader telefonen og betrakter livet som folder seg ut. Deretter finner jeg tilbake til samme restaurant som i går. Blir gjenkjennende tatt imot og det viser seg at jeg alt har fått et stambord på 82 Cafe and Food. 

Heldige meg

Låser meg omsider inn på Anh Song Indochina Studios. Finner en julehilsen vakkert pakket inn og hengt opp på døren min. Hjemmelagde pepperkaker med melisglasur og tyske, mildt krydrede lebkuchen. Det er bare å sette på tevannet og kose seg gløgg i hjel. Dagen tok seg virkelig vakkert inn etter en uheldig start.