Pissregn

Havets små delikatesser til salgs på Bac My An-markedet

Våkner til det samme høljeregnet som jeg sovnet til i går. Til den samme trafikkstøyen fra veien utenfor. Det store vinduet er på ingen måte tre-lags. Når jeg letter på de falleferdige grå gardinene av ukjent syntetisk materiale, ser jeg nesten like lite som da det var mørkt. Glassruten er ikke bare duggfelt. Fukten renner nedover på innsiden av ruten. Absolutt alt er fuktig. Rommet er like trist og lukter like mye mugg som i går. Jeg trekker den fuktige dynen over hodet og sover bort formiddagen.  

Elendigheten startet da VietJets forsinkede Boing 737 fra Ho Chi Minh City krasjet med et skydekke av betong sørvest for Da Nang i går. På vei nedover gjennom betonglaget ble lyden av regn som slo mot flykroppen stadig kraftigere. Jeg ble advart av mine nye sveitsiske venner om at regntiden i Sentral-Vietnam ikke så ut til å ta slutt. Jeg ankom altså forberedt på regn. Det jeg ikke var for forberedt på, var alt det andre. Som at nesten hele dagen skulle gå til reisen. Selve flyturen mellom byene tar tross alt kun 1 time og 20 minutter. Det ble noen timer ekstra. 

Farvel til HCMC, for en stund

Den korte bilturen fra Anh Song til flyplassen tok nærmere 1 time. Trafikken stod totalt i stampe. Oppmøtetid på flyplassen var satt til 2 timer før avgang, ergo ikke tid til annet enn en lang frokost og slaraffenliv på Anh Song. På flyplassen gikk innsjekkingen forbausende raskt med mitt digitale boardingkort. Det samme gjorde sikkerhetskontrollen. Flyet til Da Nang ankom først over en time etter at vi skulle vært i luften. Slikt skjer, men det betydde lange, kjedelige timer på flyplassen. I boarding-køen ble jeg kjent med en kanadier fra British Colombia. 

- Jeg har Canada høyt på reiseønskelisten min. Jeg vil oppleve østkysten med Newfoundland og Labrador, strålte jeg.

Kanadieren så rart på meg.

- Det er ingen som drar dit. Det er et sært område. Spesielt folkene som bor der er sære, opplyste han meg.

Hm, tenkte jeg som har hatt en fra St. John, Newfoundland, boende hjemme hos meg i flere dager. Han virket mindre sær enn kanadieren jeg hadde foran meg. Han her er grå i håret og med en vimsende vietnamesisk jente i armkroken, trolig tre ganger yngre enn han selv. Trolig yngre enn datteren han forteller om hjemme i Canada. Han forteller at han har nektet datteren på 27 å dra på backpacking alene i Vietnam. 

- Alt for farlig! Er du ikke enig? 

Nei, jeg syntes ikke det. Øynene hans sveipet rundt og før jeg fikk svart kom flere spørsmål.

- Hvor er reisefølget ditt? Du er vel på en gruppereise?

- Hils på Albert, sier jeg lattermildt og triver Albert ut av lommen på dagstursekken som er hengslet over høyre skulder. Albert vinker glad mot mannen fra British Colombia.

Kanadieren visste ikke om han skulle le eller grine. 

- Albert og jeg har kun vært noen dager i Vietnam. Bortsett fra trafikken, fant vi millionbyen HCMC veldig trygg. Har ingen grunn til å tro at andre steder i Vietnam er mindre trygt, så la henne reise, svarte jeg.

Jeg fikk lyst til å spørre hva myndighetsalderen egentlig er i Canada. Den må være ekstremt høy siden datteren på 27 må ha farens tillatelse for dra hit backpackertur. Kanadieren kom så med en kommentar om at han ikke skjønte hvorfor kvinner skal ta ut på egenhånd. I hans hode er hele verden for farlig til det. 

Det ble plutselig og bevegelse i boarding-køen. VietJets fly var ankommet og klargjort for nye passasjerer. Heldigvis, for mannen med kanadisk pass i hendene, gråblondt hår og vasne blå øyne tilhørte trolig en hemmelig, konservativ islamittisk gruppering. Eller var han en mann fra middelalderen ute på tidsreise? 

I Da Nang ble passasjerene stående å vente på bagasjen i en time. Hvorfor? Ankomsthallen var så godt som tom bortsett fra et gigantisk kunstig men flott juletre. Det var så høyt at en firkantet takplate var fjernet for å la treets topp forsvinne inn i taket. Kanskje en løsning for familien Griswolds storstilte amerikanske julefeiringer på TV? Hjelp, det er juleferie!

Utenfor ankomsthallen ble jeg såpass paralysert av det heftige regnet at jeg aksepterte første og beste tilbud om taxi. Mørket hadde senket seg og tarmene skrek etter mat. Nå gjenstod bare å finne booket hotell og få gjort noe med kroppens elementære behov. Sank ned i det behagelige baksetet på bilen før jeg tok opp Google Maps. 

Pissregn i Da Nang

Hvor i all verden var taxien på vei? Jeg liker å ha kontroll på taxisjåfører og jeg oppdaget at vi kjørte i en totalt uventet retning i forhold til hotellets adresse. Jeg konfronterte sjåføren, han svingte forvirret ut av trafikken, sammenlignet mitt kart med eget kart, og så om mulig mer forvirret ut. Engelsken hans var omtrent ikke-eksisterende så han klarte ikke forklare meg problemet. Her til lands har de også en helt annen høflighetskultur enn der jeg kommer ifra. Han lot kunden bestemme uten noe mer snikk-snakk. 

Vi hadde kjørt et stykke når jeg oppdaget at Google og Booking ikke var enige om hvor hotellet lå. Det lå ikke der Google og jeg påstod, så jeg lot sjåføren kjøre dit han opprinnelig var på vei. Ut av Da Nang sentrum og langs havet sørover.  Forvirringen tok seg igjen opp da hotellet dukket opp, men med et helt annet navn over døra. Sjåføren hadde heldigvis bedre syn enn meg. Han så et skilt plassert under en busk. Jolia's House. I resepsjonen kjente jeg meg igjen fra Bookings bilder. Pustet lettet ut og bladde opp passet til resepsjonisten. Hun ristet på hodet og påstod at det ikke lå noen reservasjon på meg. Jeg bladde raskt opp bestillingsbekreftelsen på Booking. Holdt telefonen foran henne. Det hjalp ikke det slag. 

- Dette er ikke Jolia's House. Jolia's House eksisterer ikke. 

- Men resepsjonen er helt lik, sa jeg og flagget Bookings bilder mot henne, som en påståelig 5-åring. 

Så i samme sekund at hotell-navnet på den kliss like panelveggen bak skranken var et helt annet. DOMA by HSuites. Jolia's House har gått dukken og meldingen jeg fikk fra dem samme morgen må ha vært automatisk generert. Jeg vendte blikket mot den brede åpne døren. Regnet øste fortsatt ned fra himmelen. Skulle jeg gå ut og starte jakten på et nytt hotell, i stummende mørke på et fremmed sted med blytung ryggsekk og tom mage?

Resepsjonisten fulgte blikket mitt og tenkte nok ganske riktig at jeg var lettkjøpt. Om jeg ville ha et rom på DOMA? Hun har det beste rommet ledig, med kjøkken. Som plaster på såret, liksom jeg trengte et sted å kokkelere. Hun hadde ikke rom uten, men prisen var grei. Hun tok følge med meg i heisen. Og der, i heisen, står det "Welcome to Jolia's House". Da får jeg vite at DOMA kjøpte bygningen i november. 

Slengte ryggsekken fra meg, tok opp regnjakke og paraply, tok Jolias heis ned igjen og la i vei langs hovedveien på jakt etter en restaurant. Regnet slo ned som missiler rundt meg og returnerte som rekyl en hel halvmeter opp i lufta. Passerte flere supermarkeder, fruktbutikker og enda flere massasjestudioer og spa. Omsider dukket Yummi, Yummi opp. Interiøret var skarpt gult og ikke særlig yummi-yummi, men man kan ikke alltid skue hunden på hårene og sulten avgjorde valget. Menyen var kun på vietnamesisk men hva gjorde det? Jeg hadde oversettelses-app. Maten kom, med pinner. Pinner? Jeg kan ikke spise med pinner og dette var absolutt ikke tidspunktet til å lære. Generelt lite tålmodig, og i dette tilfellet desperat av sult. Det var som den hyggelige betjeningen leste tankene til sin eneste kunde av vestlig utseende. En av dem kom med en skje til meg og forklarte også hvordan maten skulle flyttes over og blandes sammen med de ulike sausene. 

Jeg ble grundig ivaretatt på Yummi, Yummi, men kunne jeg betale for meg? I alle fall ikke med kort eller penger. Sjekket lommer i veske, bukse og regnjakke. Ingen liten kortholder med kort og sedler. Hadde jeg glemt å ta den med meg fra hotellet? Tilbake på rommet sjekket jeg alle eiendeler. Ingen kortholder. Strente ned i resepsjonen, der jeg sist kunne huske å ha brukt kortet. En sikkerhetsvakt hadde overtatt ansvaret for resepsjonisten hadde tatt kvelden. Han kunne ikke engelsk men skjønte ordet "creditcard" og forsto vel resten ut fra desperasjonen i øynene mine. Mens han dro ut skuffer og skap for å lete, tikket det inn en melding til meg i Messenger, fra en totalt ukjent person.

Heldigvis åpnet jeg meldingen. 

"Har du mistet lommeboka? I så fall har jeg funnet den".

Mer ville ikke finneren si før jeg hadde beskrevet noe av innholdet. Fair enough. 

Jeg avlyste sikkerhetsvaktens leteaksjon mens meldingene tikket att og frem. I dette landet rekker man tydeligvis ikke å være engstelig i mer enn 5 minutter. 

Det er mange måter å få nye venner på. Nå har jeg en venninne fra Belarus som heter Kate og som studerer i Vietnam. Hun fant kortholderen på fortauet fordi hun gikk med blikket nedover i det kolossale regnværet. Kortholderen  må ha sklidd ut av lommen da jeg dro ut mobilen for å sjekke hva det fantes av restauranter i nærheten. Kate bor i Da Nang på 3. måneden, kun kvartaler fra hotellet der jeg bor, men kom meg i møte på et gatehjørne midt imellom. Påstod hun likevel er våt etter sin tur utendørs. Finnerlønn? Nei, det ville hun absolutt ikke ha. I stedet ble det en svært hyggelig prat. 

Klokken er over tolv før jeg kommer meg ut av sengen. Jeg er faktisk sulten igjen. Klærne som jeg hengte til tørk i går kveld er nøyaktig like våte, men jeg har tørre, norske vandresko og regnet har rent av regnjakken. Har dannet en pytt på gulvet, men pytt, pytt. Å ta seg opp til et tempel på et fjell sør for byen er utelukket i dette været. En langt mindre ambisiøs plan har tatt form i hodet. Frokost - marked - kaffe m/bok - middag - natta. Det blir så mye mer.

Det blir fransk frokost på bakeriet Le Bordeaux. Jeg øyner bakeri-kafèen mellom mopeder, hissige motorsykler, sølepytter så store som bombekrater og sørgelig nedslåtte parasoller. Glassdisk og meny renner over av franske spesialiteter. Interiøret er moderne. På en betongvegg er det et artig murmaleri av det franske og det vietnamesiske flagget som flyter inn i hverandre og statsledere som, med litt godvilje og fantasi, er i ferd med å omfavne hverandre. Humøret og reisen er i kraftig oppsving igjen. For sikkerhetsskyld kjøper jeg noen canele's i en liten brun papirpose, til å ta med i tilfelle den oppadgående pilen skulle snu. Fungerer like bra som enhver reiseforsikring. 

Jul på bruktbutikken

For å komme til markedet må jeg forlate den brede hovedgaten. De beksvarte, tilsynelatende triste, smale sidegatene ser helt annerledes ut i dagslys. De er fargerike og har artig blandingsbebyggelse. Her er familiehjem, snåle butikker og små kaféer om hverandre. Jeg kommer ikke langt før jeg kikker innom den kuleste, lille bruktbutikken jeg noen sinne har vært i. Hovedsakelig klær og smykker, men her er også grønne potteplanter og gamle radioer til dekor og kanskje til salgs. 

Underveis til markedet

Med et nyinnkjøpt brukt skjørt i ryggsekken, sikksakker jeg meg videre til Bac My An-markedet. Det tar tid med så mye artig å se på alle kanter. Markedet er ubeskrivelig fargerikt på en grå regnværsdag. Det yrer av salgsboder av alle slag inne i den store markedshallen og utenfor langs veggene under presenninger og markiser. Også midt i de klissvåte gatene rundt, sitter det folk med varer til salgs i vaskevannsfat av fargerik plast. Regnet slår i mark rundt dem, men konene som sitter der ser ikke ut til å ense regnet der de tilbyr alt fra jordbruksprodukter til små snegler. Det er et av de mest interessante markedene jeg noensinne har vært på. Markedet er også en "mathall". Fra gryter, woker og stekepanner kan du kjøpe ferdig mat som kan fortæres ved små ansamlinger av lave stoler, benker og bord.

"Mathall" midt markedshallen

Ferden min til fots fortsetter gjennom smale gater videre nordover. Neste post er å innta en kopp kaffe, men ikke på et hvilket som helst sted. Firmaet XLIII Coffee består av en gjeng unge vietnamesiske gründere med sterkt fokus på etikk og bærekraft innenfor kaffebransjen. De har selv kontroll på hele verdikjeden fra innhøsting av kaffebønner til kaffen blir servert i kopper på 43 Factory Coffee Roaster i Da Nang eller andre av deres kaffebarer. Lokalet er som et rått fabrikkbygg. Grå betong, murstein, store vinduer, svarte jernbjelker, lange bord i tre. En firkantet stor, hvit bardisk troner i midten av lokalet. Innenfor disken jobber iherdige baristaer med stor lidenskap for sitt fag. Kunnskapen om kaffe deler de med kundene. De starter med å spørre hvilke smaker og dufter som tiltaler deg og brygger kaffen deretter. Jeg skulle ønske jeg hadde følge av skikkelige kaffeelskere og forståsegpåere hjemmefra. Selv for en amatør som meg er dette en opplevelse av de sjeldne. 

Foran inngangen til 43 Factory Coffee Roaster

Regnet slår ikke lenger like hard i asfalten når jeg kommer ut fra XLIII Coffee's kaffebar. Vinden har derimot økt i styrke. Den blåser stadig kraftigere jo nærmere jeg kommer havet og stranden. Området jeg har ankommet minner meg om Syden. Her er hoteller, puber og massasjesalonger i fleng. Internasjonale restauranter og hurtigmatkjeder sloss om plassen med de vietnamesiske. Turister av vestlig utseende virrer rundt i delvis våte t-skjorter. Strandbarene er stengt. Noen få enslige sjeler i fullt regntøy kan skimtes på tur langs stranden, krokbøyde mot vinden. Utenfor går bølgene høye, støyende og hvite.  

Lite liv langs stranden

Overfor stengte, våte Beech Beer snubler jeg over et katolsk pilegrimssted. Our Lady of the Sea. Det er en park med statuer av Jomfru Maria og Kristus. Her er mennesker som stopper opp for å be. Noen gartnere sørger for at det konstant står store vaser med friske blomster på bønnestedene. En høy mur står mellom parken og St. Pauls kirke. Veggen er full av innskripsjoner. Jeg tipper det er navn på ofrer. Er det fiskere som har omkommet på havet? Eller ofrer fra tyfonen Xangzane som traff kysten av Da Nang 1. oktober 2006? Tyfonen kom østfra Filippinene. Lokale myndigheter hadde ca. kun 1 døgn til å evakuere ca. 180.000 mennesker som bodde i faresonen. I Sentral-Vietnam omkom totalt 59 mennesker. 527 ble skadet. Bare her i Da Nang kollapset 9906 bygninger og 25.000 hustak blåste bort. Det er en grunn til at alt ser så nytt ut rundt meg.

Katolsk pilegrimssted ved havet

Dagen har aldri vært riktig lys på grunn av været. Nå har det i tillegg begynt å mørkne. Jeg tar derfor fatt på returen til mitt lite delikate hotell. Jeg forhaster meg ikke. Google sladrer om en 5-stjerners indisk restaurant på veien, men den er stengt. I en bakgate finner jeg en helt annen indisk restaurant. Interiøret minner ikke mye om India. Hvite vegger, rutete vinduer og hvite rottingstoler ligner mer et landsted for engelske lorder på 1800-tallet. Her sitter en storfamilie av indisk utseende som synes fornøyd med maten. Det er også de to mennene i 30-årene fra Australia som backpacker Vietnam. De har engasjert en guide av afrikansk utseende for turen. De har ikke opplevd mye i dag grunnet dårlig vær. Det har heldigvis jeg.

Tilbake på rommet brygger jeg te og finner frem 2 deilige franske canele. Ikke som trøst, men som prikker over i'en.