Nyttårsaften - eller ikke?

Lysekrone pyntet til nyttårsfest på Moments kaffebar

I følge vestlig kalender er det nyttårsaften i dag! Men ikke i Vietnam. Her feires Tet (nyttår) først om et par uker. Til gjengjeld lar de seg ikke avspise med halvannen dags feiring. Her feires det nyttår i en hel måned. Akkurat som foran høytider hjemme, fylles butikkene opp med dekorasjoner til salgs. Oppladningen har begynt på samme vis som at julemarsipan og julepynt dukker opp i butikkene hjemme et  par måneder før tiden.    

Vietnameserne følger sin egen kalender som er en lunisolare-kalender. Den følger månens og solens omløp, noe som gjør at nyttår ikke treffer på samme tidspunkt hvert år. Lunisolare-kalendere ble brukt i grekernes, romernes, kinesernes, gallernes og makedonerne gamle jordbrukssivilisasjoner for å bedre treffe når de skulle så og høste. Kalenderne lever i beste velgående flere steder, som i Kina, blant jøder, hinduer, i Thailand, Kina, Korea og her i Vietnam. 

Uansett kalender, jeg har tatt en fridag her i Hoi An. Har ingen avtale å holde før kl. 18. Inntil da skal jeg bare sose rundt og oppdage nye sider av den gule byen. Skrår over gaten for frokost på et av de små nabohotellene. Det blir en enkel men særs smakfull baguette, eller banh mi som det heter på disse kanter. Om litt kommer et eldre, gråhåret hippie-ektepar fra Texas og holder meg med selskap på terrassen. De har alt kommet til Budweiser-tid, men for alt jeg vet er Budweiser vanlig frokost der de kommer fra. De vet på en prikk hvor Norge ligger på kartet. Det er på den andre siden av Grønland. 

Egen Nesbø-hylle hos Avocado 

Etter frokost tar jeg opp jakten på en bruktbokhandel ikke langt unna. Jeg er redd for å gå tom for lesestoff på turen. Jeg vil neppe få større mulighet for å finne litteratur på engelsk senere på reisen min, enn her i turistmagneten Hoi An. Avocado reklamerer med at de har bøker på engelsk. Jeg finner butikken langs en smal, våt, gjørmete gate der veidekket er under totalrenovering. Avocado er et eldorado for bokelskere, med hyllemeter etter hyllemeter brukte bøker som alle vitner om levd liv. 

Når jeg forlater bruktbutikken, ligger boken "Guernica" av Dave Boling i sekken min. Når jeg passerer broen til gamlebyen, vet jeg ennå ikke at bokens handling spinner rundt en ufattelig tragedie fra virkeligheten. Om en by i et dalføre i Baskerland, Spania, som ble bombet flat i 1937 for å lære de obsternasige baskerne en lekse. Bombene falt fra tyske bombefly av tyske soldater. Oppdragsgiveren var imidlertid ikke Hitler, men spanjolen om skrev seg inn i historien som general Franco. En tragedie så altoverskyggende at den store, spanske kunstneren, Pablo Picasso, la alt annet til side for å male tragedien på et gigantisk lerret. På den tiden levde kunstneren livet med sine kvinner i Paris. Kunstverket heter "Guernica" og henger i dag på kunstmuseet i Madrid. 

Her og nå tar jeg, lykkelig uvitende om 90 år gamle baskiske tragedier, lystig fatt på nye oppdagelser i Hoi Ans gule, nesten mosegrodde gamleby. Jeg tråkler meg inn og ut av lukrative boutique-butikker med flotte tekstiler og interiør-gjenstander med orientalsk preg. Prislappene vitner om rike kunder. Små kunstgallerier er det også interessant å stikke innom. Det er utrolig mye flott å se selv om prisene er til å gispe av. Jeg skal likevel ikke kjøpe noe. Å reise med ryggsekk setter sine begrensinger.  

Lekre boutiques med enda lekrere prislapper

Fika

Opp og ned gater vandrer jeg. På kryss og tvers gjennom små smug som forbinder gatene sammen. Smugene er mye fredeligere for her er det kun en og annen moped som kommer kjørende. Her er det for smalt for andre kjøretøy. Smugene byr overraskelser. Som når jeg snubler over et skilt satt ut langs en gul, grønsket vegg som sier "Fika Cafe and Bakery". Tankene går umiddelbart til Sverige. Rister på hodet bare av den fremmede tanken på et land så langt borte. Stopper likevel opp og myser inn.

"Fika [fee-ka]. Swedish moment to slow down and appreciate the good things in life. Coffee with friends."

Et Sverige i Hoi An? Om jeg er venneløs i Vietnam så har jeg i alle fall Albert i sekken. Begge er kaffetørste og jeg trenger en hvil. Innenfor er det kun den velfylte kakedisken som på sett og vis kan minne om Sverige. Noen andre referansepunkter finnes ikke i det fargerike, bohemske lokalet. Her sitter et par venninnegjenger, og en ung mann med en laptop. Alle unge vietnamesere. Her er ikke en eneste svenske, men det er greit. Det blir en lengre fika på meg og Albert. Sjokoladekake og vietnamesisk kaffe. Først like før vi går, kommer et ungt par blekansikter med blå øyner innom. Svensker? Nei, de er fra Aberdeen. Som meg ble de nysgjerrig på fika-skiltet. De har tidligere feriert og fikat i Sverige og nå står de her og lurer på hvilken forbindelse dette stedet har med, tja, Sverige å gjøre? De to vietnamesiske kvinnene som jobber her kjenner ikke til historien bak navnet. 

Dette paret kan trygt kalles gatekunstnere

Min videre oppdagelsesferd går over til en annen, mindre øy i Thu Bon-elven. Den ligger i kort avstand rett vest for den noe større øya hvor jeg bor. Her er det imidlertid like mange turister som andre steder i gamlebyen. Turister står i kø for å ta bilder av seg selv på den vakre broen over til øya. Jeg vandrer langs elvekanten og her kryr det av småbåter hvor eierne tenner fargerike lanterner og klargjør båtene for kveldens seilaser. Noen har alt kommet på land for å praie turister. På den andre siden av strandpromenaden ligger utesteder og restauranter på rad og rekke, de fleste av svært vestlig karakter. Er vi vestlige så usikre på oss selv og alt fremmed at vi må ha noe kjent rundt oss hele tiden? For hva ellers er meningen med brune irske og britiske puber i Vietnam? 

Båter som hviler seg før kveldens dyst

Jeg har et mål for min vandring. På tuppen av øya har Lune Production en scene hvor de kjører ulike show, blant annet sitt svært populære Vietnamese Bamboo Circus. Det solgte for fulle hus på Operaen i Ho Chi Minh City, men jeg lyktes ikke med å få tak i billetter i storbyen. Gleden var derfor stor når jeg fant ut at de også kjører showet her i Hoi An. Jeg har klart å få tak i en voucher til selveste nyttårsaften, hvis det kan kalles en nyttårsaften under disse himmelstrøk. Jeg går for å veksle inn voucheren i en billett før køene hoper seg opp. 

Yrke: foto-objekt mot betaling

Jeg følger bakgatene midterst på øya tilbake. Her er det nesten ingen turister å se. En og annen vietnamesisk kaffebar, et og annet lite, slitt hotell, men ellers er det vietnamesere som trakterer gatesmugene som ikke ligger langs elvebredden. Når jeg kommer ut i hovedgaten, har det ankommet en hel horde som er i ferd med å rigge til et svært gatemarked. Noen er alt ferdig rigget og roper ut tilbud på hjemmelaget iskrem, pannekaker og annen gatemat, sko og krimskrams. Det kommer stadig flere selgere til med sine store kjerrer som de deretter slår opp som markedsboder. Det er et yrende liv. Når jeg når den andre elvebredden møter jeg en uventet fred. Her sitter kun et par menn i sin egen verden, på fargerike plaststoler med fiskesnøret i elva. 

På den rolige elvebredden

Tilbake til restaurant-området får jeg plass ved en benk ut mot gaten. Bestiller en vietnamesisk rett, men tror den er blitt moderert til vestlige ganer. Flasken med Bia Saigon smaker imidlertid like godt som den pleier i varmen. Det er støyende å sitte her, men herfra har jeg full oversikt over deler av markedet, broen og folk i alle varianter. Noen har staset seg opp i anledning nyttårsaften, de fleste ikke. 

Til tross for gode anmeldelser, blir jeg stort imponert av bambus-sirkuset. Akrobater av begge kjønn gjør imponerende kunster kun ved hjelp av lange babusstenger og bruk av hverandres kropper. Jeg holder pusten flere ganger under det ytterst profesjonelle showet, til fengende musikk. Showet forteller samtidig om vietnamesernes nærhet til jorden, såtid og høsting, jakt, og deres tro på åndeverdenen. 

Det meste går i bambus hos Lune Production

Tilbake på den andre siden av gamlebyen, går jeg gater jeg ikke før har gått. Mørket har senket seg for flere timer siden. Stille kvartaler og gater hvor turister er i ferd med å samle seg til fest. Jeg oppsøker kaffebaren fra min første kveld. Der er betjeningen i full gang med å blåse opp ballonger og pynte til vestlig nyttår, som om de akkurat har kommet på at jøss - det er nyttårsaften! Vel, det er ennå minst et par timer til midnatt. Jeg betrakter den lekne betjeningen fra en barkrakk ved vinduet. Hvitvinen er ikke den beste jeg har smakt, men det skal sies: jeg er strålende fornøyd med min nyttårsaften.  

Ba Mu-tempelets porter