Den gule byen

Hoi An - den gule byen

Lat formiddag. Jeg skal videre på min reise, men ikke lenger enn til Hoi An. Det er kun en 50 minutters kjøring unna. Det eneste som egentlig haster, er å komme seg ut av dette grelle hotellet før det lukter enda mer mugg av meg selv og innholdet i ryggsekken. Jeg pakker halv-våte klær, saler på meg ryggsekken, tar Jolia's House sin heis ned i DOMA's resepsjon og legger nøkkelkortet i resepsjonen. Det er ikke en sjel her. Ingen å ta farvel med. Tar en sjekk innom bassengområdet, men der er det kun oppstablede sementsekker å se. 

Fargerik fisk utenfor E-Space Coffee - Da Nang

Det er lenge til innsjekk i Hoi An så ingenting å stresse med. Tar innover den smale gaten Khue My Dong og strener av gårde til jeg finner E-Space Coffee. Her, i koselige omgivelser og blant unge, fremadstormende vietnamesere som sitter og jobber på hver sin laptop, spiser jeg grei frokost. Nyter en cappuccino, oppdaterer meg på hva som skjer hjemme i Norge og ute i verden, vinklet fra et vestlig synspunkt. Bestiller en taxi i Grab-appen. Det er så billig at jeg ikke gidder å vurdere lokale busser for strekninger under en times kjøring. Går ut på fortauet og sekunder etterpå svinger en hvit bil innom. Bilnummeret stemmer med det jeg fikk i app'en. Det er min bil, min sjåfør. 

- Marié? 

- Oui! svarer jeg mens jeg observerer at min bestilling ligger på dashbordets nettbrett, med en reiserute som strekker seg til hotellet i Hoi An. 

Verden har blitt uhyggelig lettvint, sikker og forutsigelig for reisende som meg. 

Sjåføren svinger ut mot kysten og tar hovedveien langs havet sørover. Motsatt retning av hvor jeg gikk i går. Når vi nærmer oss Hoi An tar han litt innover i landet. Her har Thu Bon-elven skapt et elvedelta på sin ferd ut i Sør-Kina-havet. Hoi An har eksistert som en havneby ved en av elvens vannårer i om lag 1200 år. Den gang var Sentral- og Sør-Vietnam en del av Champa-riket. Champa-folket, som egentlig kom fra Indonesia og de polynesiske øyene, hadde slått seg opp på krydder og kontrollerte deler av krydderruten mellom Asia og Europa. De regjerte i området frem til den vietnamesiske keiseren, Le Thanh Tong, annekterte byen tidlig på 1400-tallet. 50 år senere kom den portugisiske sjøkapteinen og oppdageren, Antonio de Faria, seilende inn på arenaen. Portugiserne videreutviklet Hoi An som et handelssentrum. I tillegg til krydder, ble også keramikk og porselen viktige handelsvarer. Det er funnet gammelt vietnamesisk porselen blant annet i forliste skip utenfor Egypt. 

Gamle Hoi An

Mudder hopet seg opp på elvebunnen og Hoi An mistet sin betydning som havneby allerede på slutten av 1700-tallet. Da Nang overtok som Sentral-Vietnams viktigste og største havneby, og Hoi An ble liggende i bakevja. Glemt. Ingenting skjedde, Hoi Ans gule hus lå der og vansmektet helt til en polakk dumpet innom i 1990. Han var utdannet arkitekt og konservator, og engasjerte seg helhjertet i å få den unike gamle byen bevart for ettertiden. I 1999 ble den oppført på UNESCOs liste over verneverdige steder. Byen har i dag ca. 120.000 innbyggere. De blir vanskelig å få øye på i mengden turister. Hit er det nemlig flere enn jeg som drar. Antall turister kun i 2024 i ferd med å runde 4 millioner. 

Taxien brøyter seg vei gjennom flokker av turister i gamlebyen. Tar så over broen til en liten øy. Her ligger Hotel Art Museum Villa som skal være mitt hjem for tre netter. Det er hele tre tyske vennefamilier med tenåringsbarn som sjekker inn når jeg ankommer. Jeg får rikelig med tid til å betrakte mine nye omgivelser. Hotellet har en bevisst antikk aura, bygget i rød murstein og nesten kullsort treverk. Møbler er holdt i samme tremateriale. Hotellets navn innfrir for her er det kunst på veggene og gamle klenodier utstilt. På gateplan står en skokk sykler som kan leies for en billig penge for den som tør. På motsatt side, ut mot den stille, grågrønne elven, ligger en liten hage. En tradisjonell robåt ligger halvveis opptrukket i gresset. 

Rommet jeg får tildelt ligger i tredje etasje, ut mot gaten. Jeg har en stor balkong med vakre, røde lykter i taket. Det går faktisk an å sitte der uten hørselsvern. Gaten er betydelig roligere enn den jeg dro fra i Da Nang. Rommet er stort og vakkert, også det med kunst på veggene. Utenfor gis tyske ordrer fra foreldre til tenåringene som har fått rom tvers over gangen fra meg. Vel, i løpet av oppholdet hører jeg mer til foreldrene som kommuniserer med tenåringene enn jeg hører til de håpefulle. 

Dagen er brått halvgått og utenfor har regnbygen lettet. Det var faktisk kun en byge og ikke langvarig sammenhengende regn. Jeg beholder imidlertid regnjakken på når jeg gir meg i kast med å oppdage den gule byen. 

Hus ved elven

Over broen tar jeg til høyre. Selv om jeg kun er en kort kjøretur fra Da Nang, er det som å ha havnet på en annen planet. Jeg tråkler meg gatelangs, titter innom spennende butikker, går sidegater ned mot elven, oppdager falleferdige hus og nyrestaurerte hus og et yrende båtliv på elven. Ja, bare ikke store båter og skip for her er det fortsatt ikke mudret og like grunt som da Hoi An gikk inn i glemselen for flere hundre år siden. Jeg titter innom Precious Heritage Art Gallery & Museum som har etasjer fulle gamle gjenstander og nasjonaldrakter fra hele Vietnam. Her er vakre fargesterke bilder i alle størrelser, med motiv av mennesker, natur og arkitektur. De får meg til å tenke på de flotte bildene min bror, Olav, tok på sin reise i Nord-Vietnam for allerede mange år siden. Det er ikke tvil om at det finnes mye vakkert å fange med kameralinser i dette landet. 

Hill Station

Jeg tar til høyre når jeg nærmer meg utkanten av sentrum og byens gulfarge avtar. Svinger hit og dit, og lar byen lede meg frem. En by som lukter jord, mose og gammelt løv. Går på rustikke The Hill Station hvor jeg får en britisk koloni-fornemmelse. "Stasjonen" er slettes ingen stasjon men en pub og restaurant. Den er selvfølgelig myntet på turister som det meste i denne byen. Det får ikke hjelpe for jeg er sulten og dette er et særdeles vakkert sted. Veggene er som de var da nåværende eiere kjøpte bygningen i 2015: den rustikke kalkmaling i flere nydelige pastellfarger er halvveis avskallet og gir restauranten et patinert, gammelt uttrykk. Alt er i perfekt harmoni, fra møblement til veggdekor, vindusskodder i tre til små blomstervaser utplassert på bordene. Menyen tilfredsstiller enhver gane, enten du går for fransk raclette, svenske kjøttboller eller orientalsk. Jeg går for det siste. 

Phap Bao-pagodaen hvor Buddha Shakyamuni tilbes

Gatesjarm

Med fornyet energi fortsetter jeg min vandring på kryss og tvers gjennom gamlebyen. I timevis. Stikker innom templer og tempelhager. Det har blitt mørkt når jeg kommer til den overbygde japanske broen. Den ble bygget under Hoi Ans storhetstid som handelssentrum, på slutten av 1400-tallet. På den tiden hadde japanerne, kineserne, portugiserne og hollenderne egne bydeler i Hoi An. I motsetning til i dag var japanere og kinesere så til de grader på talefot at japanerne fikk bygget denne nydelige broen mellom de to bydelene. Den har vært vel ivaretatt opp gjennom årene og er nå den største attraksjonen i Hoi An. 

Den japanske broen

Den japanske broen går over en smal kanal og her er turister i full gang med å kjøpe papirlykter for å sette ut på vannet. Fra gammelt av, var det en tradisjon å sette ut lanterner på vannet hver måned når månen var på sitt fulleste. Lanternene ble sendt ut med avsenderens bønner og ønsker om god helse, fred og lykke. Det er absolutt ikke fullmåne i kveld, men turister har ikke tid til å vente på fullmånen. De er her akkurat nå og kommer sannsynligvis ikke tilbake, og sender ut dyrekjøpte lykte i hopetall. Den gamle tradisjonen er blitt til en høyst kommersiell virksomhet, men et vakkert syn er det lell.   

Jeg følger kanalen ned til elven hvor det er et gigantisk marked. Her er bord etter bord med salgsvarer som suvenirer, smykker, bilder, pyntegjenstander, tekstiler og annet som turister kan tenkes å kjøpe med seg hjem. Her er også små kaianlegg hvor småbåter går til og fra med turister. Hele elven er opplyst fra lys, lykter og lanterner som dekorerer båter og by. Det er et særdeles vakkert skue, om enn noe støyende og ikke minst forurensende. Laveste nivå av gaten langs elven samt kaiene, er oversvømt. Mange ser ikke ut til å bry seg der de vasser av gårde, trolig i flipp flopper, mellom kaiområdet og mellom ytre del av markedet. 

Oversvømmelse gjør det vanskelig å skille gate fra elv

Som alle turistmarkeder er det utrolig masete. Jeg finner derfor en tilsynelatende rolig sidegate hvor jeg setter meg ned på en fortauskafé. Får servert en deilig, friskpresset juice, lener meg bakover i den lille stolen og er klar til å riktig slappe av. Men nei. Tvers over gaten smeller tre musikanter i gang med høylytte, skingrende coverlåter fra 80 og 90-årene. Jeg drikker opp og beveger meg videre til en rolig kaffebar. Nyter kokos-kaffe på is ved et bord utendørs mens jeg betrakter turister fra de fleste verdenshjørner. Kosen varer ikke lenge her heller. Flere gateselgere stiller seg i kø for å selge meg både det ene og det andre jeg ikke trenger eller vil ha. Det er slikt som skjer der turister vanker. 

Lanterne og mosegrodd vegg

Det er sent på kveld når jeg legger i vei mot broen over til min lille øy. På veien blir det kveldsmat i form av nystekte pannekaker kjøpt fra en vogn. Den unge mannen med stekeplaten tryller sågar frem en krakk som jeg kan sitte på mens jeg spiser. Betrakter igjen gatelivet i fred og ro noen minutter. Så er jeg plutselig totalt omringet av to danske familier som høglytt krangler om mengde nutella pr. pannekake. Slikt kan fort skje der det vanker dansker. 

Det er egentlig bare en ting igjen å gjøre. Finne raskeste vei hjem og legge seg. Jeg er mer enn villig til å følge Googles snarveier i stedet for å følge hovedveien på øya. Det er sjarmerende og smale veier, helt til jeg ikke kommer lenger. Også her er det kraftig oversvømt. Jeg må finne en annen gate som leder tilbake til hovedveien. Jeg tør ikke vasse til anklene i vann for hvem vet hva som skjuler seg i mørket. Kanskje krokodiller?